Bokprosjekt

PACIFIC CREST TRAIL - 150 DAGER P FOTTUR I USA

Bokprosjekt: Nord-Amerikas tffeste fjelltur, alene i 150 dager. Fra drm til virkelighet. Men alt gikk ikke som det skulle...

Et prosjekt av Lise Kristine Viken, publisert p bidra.no 04.04.2018 

Pacific Crest Trail blir ofte kalt Nord-Amerikas tffeste fjelltur. Den 4.265 kilometer lange turen starter ved grensen mellom USA og Mexico, bukter seg gjennom California og Oregon, for ende i Washington ved grensen til Canada. 13. april i fjor startet min reise. Men alt gikk ikke som det skulle.

"Jeg vknet til lyden av tunge skritt utenfor teltet. N er det bjrn p ferde, tenkte jeg. Det var ikke noen god flelse. Pulsen ble skyhy og hjertet dunket s hardt at jeg var sikker p at bjrnen hrte det. Der var lyden igjen; dunk, dunk, dunk. N er det virkelig alvor. I flere dager hadde jeg kjent p bjrneangsten. Den kom om natten. Nr mrket senker seg, og en ligger i et lite telt langt utenfor allfarvei i de dype skogene i Washington, fler man seg ganske liten. Hver natt ble jeg vekket av skogens lyder, men vanligvis var det ekorn eller andre smkryp som var p ferde. Denne gangen var noe annerledes. Jeg tok mot til meg og satte meg opp. Teltduken har en liten glipe verst som jeg ikke hadde lukket igjen, kun myggnettingen som jeg kunne se gjennom. Jeg stirret ut i mrket og s rett inn i et par store yner. Det tok noen sekunder fr jeg skjnte at det var en hjort. Sakte, men sikkert, roet pulsen seg, hjertet fant tilbake normal rytme og jeg rsket litt i teltduken, bannet lavt og ba hjorten om dra en viss plass."

Boken, som du har ftt en prvesmak p, er en bok for eventyrlystne. Men den handler ogs om motivasjon, flge drmmer, ikke gi opp og ha troen p seg selv. Jeg nsker motivere andre til glemme begrensninger og fordommer, bli litt modigere og gjre noe bra for seg selv. Jeg tar dere med p en reise fra korte fjellturer i Norge til min hittil lengste fjelltur, 150 dager p fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, vanskelige valg, galskap og mange gode historier fra mte med den "ekte" amerikaner.

Hvem er s jeg?

Jeg heter Lise Kristine Viken og er en sporty 46-ring fra Vestlandet. Slik har det ikke alltid vrt. For fem r siden veide jeg 110 kilo. Formen var drlig, og jeg ble raskt andpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet ryke et r tidligere. Tiden var inne til ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, "Wild", av Cheryl Strayed. Drmmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente p 22 r dra alene p telttur i flere mneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt s gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Det er fem mneder siden jeg kom hjem fra USA. nsket om dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norsk bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen foresprsler til de strste forlagene. Men det er ikke lett komme gjennom nlyet som ukjent eventyrer/forfatter. 

En tanke formet seg, hva om jeg gir ut boken selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktrer som tilbyr hjelp til bde redigering og markedsfring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? 

Svaret kom til meg i form av ordet "crowdfunding" da jeg googlet, "hvordan gi ut bok selv". Et relativt nytt konsept i Norge som kan oversettes til folkefinansiering. Kort fortalt gr det ut p at jeg lanserer mitt prosjekt og forhndsselger bker. P denne mten kan jeg samle inn penger til trykking, redigering, markedsfring og det praktiske ved utgi en bok. Ordningen er basert p en blanding av tillit og sikkerhet. Prosjektet blir ikke realisert om nsket bidrag ikke oppns. Da blir prosjektet skrinlagt og alle bidragsgivere fr tilbakebetalt sitt vederlag. En kan ogs velge fleksibelt mlbelp. 

Jeg elsker skrive om mine reiser og opplevelser, men noen stjerneskribent er jeg ikke. Ikke enda.. Jeg vil at boken min skal vre bra. Da trenger jeg dyktige folk til hjelpe med rettskriving, formulering og innhold.

Heldigvis har jeg gode hjelpere med p laget; mine foreldre. Min far er grnder og tidligere redaktr i bladene Sjsport, Btliv og Padling. Han har ogs skrevet bok og utallige artikler.  Sammen med min mor, som er dyktig p korrekturlesning, utgjr de redaksjonen min. 

Hres dette ut som en bok du fr lyst til lese? N trenger jeg din hjelp til gi den ut. Til gjengjeld hper jeg gi deg en fantastisk leseropplevelse du sent vil glemme. Dette er boken for deg som trenger inspirasjon til gjre noe med drmmer. Eller kanskje du trenger motivasjon til finne ditt eget eventyr?

Boklansering er planlagt hsten 2018. Alle som sttter prosjektet og forhndsbestiller boken, fr den til kun kr. 250,- (ordinr pris kr. 299,-). Gjelder ved henting p lanseringsdagen. Eller vi avtaler henting/levering. Aktuelt om du bor i Nordhordland eller i Bergens omrdet. Lansering blir i Knarvik. 

Trenger du den tilsendt koster det 299,-.

Betaling til Vipps 41 32 48 47. Husk f med navn og evt. adresse.

 

En uke igjen!

N er det bare en uke igjen av kampanjen min p bidra.no. Jeg nr ikke mlbelpet, men kan rpe at jeg har ftt en midlertidig jobb som gjr at jeg kan spare mye selv.:) 

Lurer du litt p hva det egentlig handlet om? Her er den fine artikkelen som stod i Strilen i forrige uke. Den beskriver det godt. Hper du fr lyst bidra til at boken min ser dagens lys. Husk at det er penger spare p forhndsbestille. ;)

 http://fnd.uz/bokprosjekt

Seven Summit p en dag

Da kan jeg krysse av Seven Summit p listen. Eller kanskje sju fjell som det heter p norsk...?

Jeg skal vre turleder p sndag 6. mai. Vi skal g sjufjellsturen i sane. Av alle de sju toppene er det bare Veten jeg har besteget. Dagen idag var perfekt til ve seg til sndag.



Jeg startet med friskt mot fra Toppe Senter. Frste topp var Toppenipa. Det burde vre enkelt nok. Men nr det str til venstre i tur beskrivelsen og det egentlig er til hyre, ja da mtte jeg rdfre meg med en hyggelig dame som var ute jogget. Nr jeg frst fant begynnelsen p stien var det ikke noe problem komme seg opp p den lille toppen (232 moh).


Neste topp var Geitanuken (304 moh). Den bydde p utfordringer.  Beskrivelsen var litt merkelig, jeg skjnte fint lite. Heldigvis var det folk p Toppe gartneri med gode rd. Det ble til at jeg fulgte en traktorvei oppover et stort hogstfelt. Med litt hell stod jeg plutselig p stien jeg leitet etter. Det eneste jeg lurte p var om jeg skulle til hyre eller venstre... Jeg hadde flaks igjen for det kom en koselig mann som skulle dit jeg skulle. Vi slo flge siste biten.


Til neste topp var det lett finne frem. Ulsetvarden (288 moh) fant jeg uten nevneverdige problemer.
N skulle jeg ned krysse hovedveien. Det var greit nok selv om jeg sikkert ikke gikk der jeg skulle. Stien var beskrevet som lite brukt. Det er ikke godt si om det var stien eller et hjortetrakk jeg fulgte. Men ned kom jeg.


Neste topp var Hgstefjellet (464 moh). Det var bratt, men fint g. Stien gikk innom Vardfjellet (356 moh). Dette fjellet er ikke med p listen. Jeg vet ikke hvorfor men det blir vel feil med ttefjellstur?
P Hgstefjellet var det flott utsikt. Jeg tok lunsj pause.
Fjell nummer fire var Veten (486 moh). For komme dit stod det en grei forklaring i infoen min, men n gikk alt galt. Jeg gikk nedover, fant en sti som jeg mente gikk parallelt med Rimmaskaret, og forventet hvert yeblikk komme ned p postveien. Men jeg gikk og gikk. Noe fltes merkelig galt og jeg hadde ikke peiling p hvor jeg var. Tilslutt kom jeg opp p en topp. Hvilken var ikke godt si, men det var ikke Veten. Det kom en dame p stien s jeg spurte henne om hvor jeg var. (Hadde vrt veldig fint om noen kunne sette skilt p disse toppene s folk vet hvor de er...).


Hun kunne fortelle at jeg var p Tellevikafjellet  (391 moh). Dette var fjellet jeg skulle bestige etter Veten. Hvordan jeg hadde havnet der skjnner jeg fremdeles ikke.
Jeg s ingen grunn til rote meg tilbake til Veten s jeg fortsatte til siste fjell, Nordgrdsfjellet  (355 moh). Derfra var det bare komme seg ned p hovedveien og tilbake til bilen.


P sndag er vi flere turledere. S det er bare vre med. Jeg skal tilbake ilpet av uken finne ut hvor jeg gikk feil. Trening med kart og kompass trengs tydligvis..og en fulladet mobil s jeg kan sjekke GPS...
Uansett, det var en flott tur. Regner jeg med fjellet som ikke er p listen, ja da har jeg faktisk besteget Seven Summit p en dag. Er godt fornyd med det. 

Photo session

I dag har jeg vrt p photo session. Artig opplevelse. Skjnner at modell yrket er tft og ikke noe for meg.. Men gy var det lell.


Grunnen til dette modell oppdraget er at det kommer en artikkel om meg i en nettbasert avis, og i et populrt magasin. Skal ikke rpe noe mer enda, men dette blir veldig spennende.

Gleder meg til se det ferdige resultatet.  Jeg regner med at fotografens bilder blir mye bedre enn mine. Mobilen min er litt utgtt p dato.


Bokprosjekt mitt har store sjanser til se dagens lys. Har du lyst til bidra? Jeg lover en spennende og inspirerende bok som du vil like lese. Sjekk kampanjen min og velg belnningen som passer til deg.

 

http://fnd.uz/bokprosjekt

 

Jippi, jeg er blitt turleder!

Endelig kan jeg kalle meg turleder. Spennende alts. Etter en vt og fuktig helg i byfjellen har jeg tilegnet meg mye kunnskap for kunne ta andre med p dagsturer. Vi har lrt om bekledning, utstyr, kart- og kompass, vrforhold, sikkerhet og planlegging. 

Vi mttes ved Svartediket og gikk innover Tarlebveien fr gruppen ble delt i to. Min gruppe gikk videre oppover Hardbakkedalen som storsett var dekket av sn. Det ble en strabasis ferd. Snen var vt, og vi trakket gjennom flere plasser. Etter mye styr som inkluderte lett fjellklatring, kom vi oss opp dalen. Alle fikk tildelt et omrde til sette kompasskurs, og lede oss i riktig retning. 
Turen fortsatte over Langelifjellet og Grnetua, mot Tranehytten, som var mlet for dagen. 

I hytta fortsatte vi med teorikurs, god middag og sosialt samvr. Det var forholdvis kaldt, s Helen og jeg dro madrassene vre inn i stua og sov der! 

Neste morgen ble vi delt i grupper og fikk tildelt koordinater hvor vi skulle vre turledere. Det viste seg raskt at teori og praksis er to forskjellige ting. Det man planlegger fr turen kan brtt endre seg nr en kommer ut og skal orientere. Igjen var det vanskelig p grunn av mye sn. Stien og kompasskursen gikk til hyre, mens fotsporene i snen gikk til venstre. Ikke alltid likegodt vite hvor en skal g. 

Dagens etappe gikk fra Tranehytten via Vikinghytten til Jordalskaret hvor vi tok lunsj. S opp mot Rundemanen, over Blmanen og ned mot Lrdagsknausen. Vi tok en avstikker til Fjellhytten, fr vi fortsatte ned til Skomakerdiket. Siste etappe var ned Starefossen og tilbake til parkeringsplassen ved Svartediket. 

Jeg m si det ble en artig og spennende helg, med innslag av bde gjenglemt person, en skadesituasjon, og "vanskelige" turdeltakere. Vt sn gjorde nok turen ekstra tff, jeg lurte til tider p om det var vinterturleder kurs jeg var p... Neste trinn p utdanningsstigen min er sommerturleder kurs. Jeg er usikker p om jeg fr det til i r. Uansett s kan jeg se tilbake p en fantastisk helg med mange gode opplevelser. Jeg er flere erfaringer rikere, og har blitt kjent med kjekke folk som deler samme interesse for friluftslivet som meg. 

Gr du med en drm om tilbringe mer tid i naturen? Har du lyst utfordre deg selv til overnatte i telt alene? Les mer om bok prosjektet mitt, Pacific Crest Trail - 150 dager p fottur i USA. Dette er boken for deg som trenger litt motivasjon og gode tips til hvordan bli tryggere i fjellet. Boken kan forhndbestilles, da fr du den til redusert pris. Link: http://fnd.uz/bokprosjekt

 

 

Realiserer bokdrmmen ved hjelp av "crowdfunding"

Dette er veldig spennende. Jeg har lansert "crowdfunding" prosjektet mitt hos bidra.no. Eller folkefinansiering som det heter p norsk. 

Jeg har ingen garanti for at dette kommer til bli en suksess, men det er utrolig kjekt se de frste bidragene komme inn. 

Hper du har lyst lese mer, flg lenken s kommer du direkte til bokprosjektet mitt. 

https://bidra.no/prosjekt/pacific-crest-trail--150-dager-p-fottur-i-usa/7b915f82-0610-4256-9f28-1285ec85ab72

Pacific Crest Trail

Crowdfunding - noe for meg?

Det er snart seks mneder siden jeg kom hjem fra langturen min p Pacific Crest Trail i USA. nsket om dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norskprodusert bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen foresprsler til de strste forlagene. Men det er ikke lett komme gjennom nlyet som ukjent "wannabe" eventyrer/forfatter.

Drmmen om utgi bok ble lagt til side. Jeg begynte ske jobber. Noe som viste seg vre mye vanskeligere en jeg trodde. Drmmejobben lar vente p seg.

Mens jeg venter gr tankene tilbake til bokdrmmen. Hva om jeg gir den ut selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktrer som tilbyr hjelp til bde redigering og markedsfring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? Jeg er arbeidsledig og brukte mine siste midler p Pacific Crest Trail i fjor. Svaret kom til meg i form av ordet "crowdfunding" da jeg googlet, "hvordan gi ut bok selv".

P norsk heter det folkefinansiering. Kort fortalt handler det om enkeltpersoner som gr sammen om sttte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. I flge wikipedia kan man ske sttte til alle typer saker og forml. Alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av sm bedrifter og produksjon av gratis software.

Folkefinansiering er relativt nytt i Norge, men interessen er voksende. Sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere n fram til potensielle tilhenger grupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.

Folkefinansiering fremmer giver demokrati ved gjre det lett for folk sttte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for sm aktrer f sttte til sine prosjekter. Mange prosjekter har belnning i form av en gave, eller forhndsbetaling med rabatt om det er en bok som skal skrives.

Jeg har kastet meg p den nye blgen. Bokprosjektet mitt kan muligens se dagens lys. I skrivende stund er jeg i gang med min presentasjon som kommer p www.bidra.no om noen dager.

Dette blir utrolig spennende, flg med, flg med.

 

Bokprosjekt:

Pacific Crest Trail - 150 dager p fottur i USA

Pacific Crest Trail

kilde: wikipedia

 

Pacific crest trail the movie

Noen dager fr jeg reiste til USA for g Pacific Crest Trail, fikk jeg lne et kamera av min datter.

Resultatet ble litt filming her og der nr jeg orket. Men gjett om jeg er glad for at jeg orket, dette er minner for livet. Etter flere dagers redigering hjemme hos mine foreldre som har pc som tler store filer; er filmen klar. 

Jeg er ikke noen film produsent men dette har vrt artig holde p med. I mitt neste liv skal jeg ta filmskaper utdanning!

Hper du liker den og blir inspirert, god fornyelse.

https://m.youtube.com/watch?v=I3aH7fvSAL8

#pacificcresttrail #pct #hiking #fjelltur #usa 

Frisk tur med Nordhordland turlag

I dag har jeg vrt med p min frste tur med Nordhordland turlag. Det var en rolig tur i flotte omgivelser til Skavelen p Krossy i Austrheim. Snen lavet ned og det var drlig sikt, men det la ingen demper p stemningen. Jeg var imponert over frammte. Gamle og unge ruslet side om side, skravelen gikk og alle koste seg.



DNT har ftt en stor plass i mitt hjerte etter at jeg begynte bruke fjellheimen mer aktivt de siste rene.  Jeg glemmer aldri lykken over komme til Vardadalsbu etter ha sovet ute en kald sommernatt og alt var vtt. Eller noen dager senere da jeg kom til Norddalshytta og kunne overnatte der i pvente av bedre vr. Og for ikke snakke om den innsatsen som blir gjort for merke stier s jeg kan finne fram i fjellet.



Det var stor lykke f medlemskap hos turlaget som julegave i fjor. Jeg gleder meg til fullfre det pbegynte turleder kurset og vre med p f flere med ut for oppdage den flotte naturen vi har rundt oss. 

Ekte Bergenser?

Det er en del ting som m gjennomfres for kunne kalle seg en ekte Bergenser.  Ikke det at jeg streber etter denne tittelen, men det er greit  ha sitt p det trre siden jeg er bare er halvt Bergenser.
Jeg har gtt over vidden flere ganger, sttt p ski til Tveitakvitingen og n endelig komt meg opp Stoltzen. Jeg mtte bli over 40 r fr det ble gjort. Det er nesten litt flaut at det har tatt s lang tid.


Det ble litt kort  "bare" g opp Stoltzen, s jeg valgte en god rundtur med start i Eidsvg. Jeg gikk forbi Langevatnet og Munkebotsvatnet opp til Storevatnet.  Planen var g videre til Flyen, men det var mye sn s jeg valgte en kortere rute. Jeg gikk ned Skredderdalen til Fjellveien og bort til starten p Stoltzen. Stoltzekleiven gr opp til Storevatnet s derfra gikk jeg samme rute tilbake til Eidsvg.


En veldig fin rundtur med noen gode stigninger. Det er gy endelig ha gtt Stoltzen selv om pusten var tung og tiden ikke noe skryte av. Men det kan vre lurt legge listen lavt, da kan det umulig bli verre, bare bedre.
Neste Bergenser bragd p listen m bli 7-fjells turen til vren. Men frst er det Bergen Winter Run neste lrdag.

Noen bilder fra dagens herlige tur:

Blkos en helt vanlig tirsdag

En gang i mneden treffer jeg fire gode venninner. Vi mtes hjemme hos hverandre, koser oss med god mat og skravler om alt og ingenting. Uunnvrlige kvelder som betyr mye for meg.

N var det min tur invitere. Jeg fikk lyst ta gjengen med p en aldri s liten utflukt i regi av Nrturleder kurset jeg nylig har vrt p.

Vi gikk via Brekkelypen opp BKK-bakken og videre i mrket til gamleskolen i Knarvik. Skolen er borte men grunnmuren str igjen. Plassen er et populrt turml, her er bde benk og blplass.


Alle hadde ftt instrukser om ta med litt ved. Det var cirka en minus og det sndde. Heldigvis var det ikke noe problem f igang blet, og etterhvert ble det opplett og ganske fint. Jeg hadde med ingredienser til polarbrdpizza i stekefolie. Alle mekket sin egen pizza. Tlmodigheten var som vanlig kort nr en venter p at blet skal bli til glr. Resultatet ble noen svidde kanter og halvsmeltet ost, men det smakte nydelig.


Til dessert hadde jeg lyst prve sjokoladebanan i folie. Jeg hadde sett det demonstrert p nett. Det er veldig enkelt, en snitter bananen, stikker inn noen sjokoladebiter og pakker folie rundt. S skal den ligge p blet i noen minutter til sjokoladen er smeltet og bananen er myk. Spises med skje. Det smakte mye bedre en det s ut for si det snn.  Kan anbefales.

 

Etter en god skravlestund rundt blet pakket vi sammen og gikk tilbake samme vei som vi var komt. Alle var enig om at det hadde vrt en suksess. Vi hadde ftt frisk luft, spist god mat, skravlet, ftt mosjon og funnet ut at nr Nrturlederen skriver brodder p ta med listen, ja da kan det vre lurt ta med nettopp brodder.;)

 

#blkos #natur #nrtur #turistforeningen #turjenter #vinter #venninnekveld #minutevinter 

Topptur til Tveitakvitingen

En kan ikke bo i Bergen uten ha besteget Tveitakvitingen p ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest s har han alltid rett. N bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er fdt der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser nr jeg er ute i den store verden. S da tenker jeg at det er helt innafor kalle seg Bergenser (med litt strilablod i rene).
Uansett, min spreke pappa p 71 r spurte om jeg ville vre med p tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; utfordre meg selv p langrennski og bli mer vant til ferdes ute vinterstid.


Turen startet ved Furudalen. Vret var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmlene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og s opp den beryktede Stueveggen. Jeg s ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.


Vi gikk for det meste i myk nysn. Det var ingen spor flge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasise timer stod vi p toppen. Der var det cirka 10 minus som fltes som 20 minus siden det blste godt.
Jeg holdt p fryse fingrene av meg da jeg klatret opp p varden. Men hva gjr man ikke for et blinkskudd?


Da vi skulle g ned klarte vi g feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var p villspor.  Etter litt om og men fant vi igjen vre egne spor. Og godt var det for n begynte det bli mrkt. Med hodelykt og snikende mrke tok det lenge tid en beregnet komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsflelsen ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp p varden.

#topptur #tveitakvitingen #ski #mittvestland #sn 

Sove under pen himmel 2018

Den frste offisielle overnatting under pen himmel 2018 er unnagjort. I kaldt vintervr med circa 6 minus, sov vi p toppen av Gladihaug. Vi var bare to stykker, min sster Aina og meg. Folk flest liker sitte hjemme i sin egen stue en fredagskveld og sove varmt og godt i sin egen seng. Men denne gangen gikk de glipp av en herlig opplevelse. Det er noe spesielt pakke sekken og kjre avgrde om kvelden med overnatting ute som ml. Ekstra rart blir det siden det alerede er mrkt ute. Med hodelykt, brodder og tung sekk kom vi oss fint opp selv om det var mye is og ulendt terreng.

Vi fant en vindstille flekk litt nedenfor toppen. Campen ble etablert og vi fikk fart i blet. Grillet plser, drakk vin og nt stillheten. Vi var ikke kalde. Jeg hadde kjpt varmeflasker som fungerte utmerket som sitteunderlag og varmen fra blet gjorde godt. Det var deilig legge seg i dobbel sovepose med varmeflasken. Veldig glad for den investeringen. Begge vknet flere ganger gjennom natten og jeg m innrmme at jeg var litt kald til tider. Men tanken p hvor jeg var, og den flotte stjernehimmelen, gjorde det verdt det.

Jeg registrerte at det var begynt lysne og ble overrasket over at klokken var blitt halv ni. Vi hadde sovet lenge og det betyr at vi har sovet godt. Underlaget med sn og gode madrasser var ganske komfortabelt. 


Planen var egentlig koke vann til te og spise frokost, men siden klokken var blitt s mye og Aina skulle p jobb, pakket vi raskt sammen og gikk ned den isete stien til bilene.
Vi var begge enig om at det hadde vrt en vellykket tur og en god start p 2018 utfordringen om sove under pen himmel en gang hver mned.
Kanskje du blir med neste gang? Februars tur blir ikke p en topp, men i lavfjellet i Masfjorden, med mulighet for soveplass inne til 2-3 stykker. Meld deg inn i facebook gruppen; Sove under pen himmel 2018, og flg med for mer informasjon.

 

Sove under pen himmel 2018

Blir du med p en 12 mneders utfordring? Jeg velger 12 fjelltopper. En ny hver mned. Det blir hovedsaklig i Nordhordland og Bergens omrdet.
En natt i mneden skal vi sove ute. Under pen himmel. Det blir enten en fredag eller en lrdag, nr vret er enig. Dermed kan det bli p kort varsel. Det blir ganske spontant. Noen ganger passer det, andre ganger ikke.
Vi begynner i januar. Frste fjell er Gladihaug.  Dette er et av mine favoritt fjell, jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har vrt der.
Du velger hva du vil ta med, bare du klarer bre det selv. Men jeg nsker at alle gjr plass i sekken til en eller to vedkubber. Da kan vi lage et godt og varmt bl varme oss p, grille plser eller annet og det skaper god stemning. Ta gjerne med noe godt drikke.

Om det er ting du lurer p angende utstyr eller transport, spr i gruppen. Jeg lager en egen facebook gruppe og legger til alle som kunne tenke seg vre med.
Turen er p eget ansvar og er ikke organisert. Jeg inviterer, men det er opp til hver enkelt ta ansvar for seg selv.
Er dette noe for deg? Har du lyst vre med p en ny og spennende opplevelse? Gi meg en lyd s legger jeg deg til gruppen.

Bildet er fra Austlendingen. Der skal vi ogs sove under pen himmel i 2018.

Sove under pen himmel en vinternatt

Leste nylig et tips om bruke to soveposer utenp hverandre i vinterkulda. Jeg har en gammel klumpete sovepose av ukjent opprinnelse som kunne testes utenp den gode posen min som er ok ned til null grader. 

Jeg tenkte det var lurt teste like utenfor stuedra. Da var det kort vei til varmen om det ikke funket.

Riktignok var bde posen og jeg gode og varme da jeg la meg i gr kveld, men kulden kommer fort snikende s testen er godkjent den.

Som underlag brukte jeg en billig matte under en oppblsbar madrass som er isolert. P kroppen hadde jeg ullunderty under strikkesett i ull, tre par sokker, buff, lue og dunjakke.  Jeg flte meg godt forberedt. 

Det tok en stund fr jeg sovnet men jeg var ikke kald, det funket supert. Holdt varmen og sov godt til kl. 6.30. Da mtte jeg p do s gikk inn og sovnet p sofaen.... Det var uansett for mrk til ta bilde s det ble gjort litt senere.

Tror det var cirka 5-6 minus i natt. Var digg legge seg i mneskinn og stjernehimmel, dette kan anbefales. 

Og n slipper jeg bruke penger p en dyr vintersovepose, jeg har det som trengs for en skitur med telt.

Reisebrev i avisen Strilen

Drmmen om Pacific Crest Trail - Nord-Amerikas tffeste fjelltur

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene p telttur i USA i fem mneder? Hvordan kom jeg p noe slikt? Ville jeg klare gjennomfre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sr til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart seks r siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske rykesluttfellen og la p meg ganske mye. Jeg prvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drmmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente p 22 r dra alene p telttur i flere mneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt s gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Den pflgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stlsheimen og p Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig g i fjellet alene. N ville jeg bryne meg p Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
P internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gtt turen ret fr. Han svarte velvillig p alle mine tusen sprsml. Visum og en konomiplan kom p plass. Etter knappe fire mneders planlegging var jeg klar til avreise.

Tff begynnelse

Jeg vknet tidlig. Lurte litt p hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjrn, mine frste av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjrte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent. 
Det var rart st ved PCT monumentet. Flere mneders planlegging skulle n settes p prve. Jeg var klar til starte mitt store eventyr. De frste fem kilometerne gikk fint. Men s begynte sekken sin tyngde plage. Den veide nrmer 20 kilo.

Etter cirka 22 kilometer var jeg s sliten at jeg ikke orket g en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte p hvordan det ville bli sove i telt alene i USA. En ting er ligge p Hardangervidda alene med sauene, men n s jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til angripe enhver som vget sette opp telt i deres omrde.  

Det var ikke s mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere p dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte gjre det samme. Det fltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage. 
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fly lavt over meg. Ikke s rart igrunnen, jeg var bare f kilometer fra grensen til Mexico som blir nye patruljert. 
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis l de i ro.

Amerikansk gjestfrihet

De frste dagene var preget av gnagsr, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grnn fordi det hadde vrt rekordmye nedbr denne vinteren. Stien gikk bde opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler. 

Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg vre en kjempekoselig dame som ogs var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om omrdet Warner Hot Springs. 
Jeg ble invitert hjem til henne p middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg p terrassen med kald hvitvin, ntter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt p vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig s stemningsfull opplevelse i solnedgangen.

Mektige Sierra Nevada

Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gtt 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada fr langt ut i november. 
 
Det hadde vrt et rekordr med mye sn. Mange valgte derfor vente noen uker eller haike lengre nord for slippe unna tffe forhold. Jeg flte meg ganske godt forberedet med nylig innkjpt bjrneboks, isks, brodder til skoene og varme klr. Det gikk fint de frste dagene. Men s begynte slitet. Snen l i store mengder og dekket stien. Det ble ogs vanskelig navigere, og jeg brukte ekstra tid for vre sikker p at jeg var p rett vei. I tillegg hadde jeg ftt en vond ankel og slet med lite energi i hyden. En morgen vknet jeg med magesyke. Avgjrelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for g ned til nrmeste by og haike nordover et stykke. 

Haike i USA? 

Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine st for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for samle krefter fr jeg startet ferden nordover. haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg  kom til gjre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert ogs. Alle kunne da ikke vre mordere og voldteksmenn? S langt p turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var.  Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee. 

Planen var fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var smkvalm og foten var m. Det tikket inn meldinger p nett om mye sn og tffe forhold her ogs. Jeg gruet meg til fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hrtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne f bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og g p endelse strender langs Stillehavet. 

Vi avtalte mtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var drlige, s jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og tte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. N var vi en liten gruppe p fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping p stranden, koselige sm havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri p 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til glemme. 

Back to Pacific Crest Trail

N ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte bli knapp, og jeg mtte innse at jeg ikke kom til klare g hele PCT, men nsket om g til fots inn i Canada, var stort. 
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, hye fjell, busker, mygg, fluer, bjrner og veltede trr p stien, tret p kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min sster Aina kom fra Norge for vre med g siste etappe til Canada. Det ble en tff introduksjon p Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gtt i flere mneder og var ferdig med de fleste gnagsr, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde ftt ?hiker-legs? og klarte fint g flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi mtte g s og s langt hver dag for rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg kjre den lange veien fra Vancover for hente oss p grensen.
Aina fikk bde gnagsr, vannblemmer og vondt bde her og der. Det var tft for henne, men hun gav seg ikke og klarte fullfre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.

California i flammer

Etter Canada ville jeg tilbake til California for prve fullfre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sr til Ashland. Utfordringene lot ikke vente p seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye ryk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i omrdet og kunne fortelle at det var trygt fortsette. Men bare timer senere sved det i ynene av tykk ryk. Vi var litt bekymret. Ved neste smby fikk vi vite at stien ble stengt bde foran og bak oss. 
Naturkreftene kunne vi ikke gjre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss s langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gtt litt ut av oss begge, og vi erklrte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vrt p fottur i 150 dager og var veldig fornyd, hadde gtt ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vrt bedre.

Vil du hre mer om hvordan flge drmmen? Nysgjerrig p teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig p den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info p www.lisekristine.blogg.no.

 

 

 

Book et foredrag i dag

 

 

Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit p Pacific Crest Trail, Nord-Amerikas tffeste fjelltur

 

For fem r siden veide jeg 110 kilo. Formen var drlig, og jeg ble raskt anpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet ryke et r tidligere. Tiden var inne til ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, "Wild", av Cheryl Strayed. Drmmen om Pacific Crest Trail ble plantet.
        
Foredraget mitt handler om motivasjon, flge drmmer, ikke gi opp og ha troen p seg selv. Jeg nsker gjre som Cheryl: motivere andre til komme seg ut av dvalen og faktisk gjre noe for forbedre livskvaliteten. 

Jeg tar dere med p en reise fra korte turer i fjellet til min hittil lengste fjelltur, 150 dager p fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, galskap og mange gode historier fra mte med den "ekte" amerikaner.

Ta kontakt for en uforpliktende foresprsel. Du fr raskt svar p pris og dato. 

Epost: Lise.viken@live.no 

Mobil: 41324847

Facebook: lisekristine.blogg.no 

Foredraget passer for voksne, ungdommer, studenter, bedrifter, rett og slett alle som nsker f en god dose motivasjon og tips til hvordan gjre noe med drmmer.
    
Jeg holder foredrag p norsk og engelsk. 

San Francisco i mitt ❤

Endelig var jeg tilbake i favoritt byen min (Bergen er fin og, men slr dessverre ikke SF..)
Det er ca 25 r siden jeg var her sist. Da jobbet jeg som au pair hos en amerikansk familie som bodde litt utenfor byen. Jeg beskte San Francisco flere ganger ilpet av det ret. Og hver gang ble jeg like begeistret.


Jeg tror det m ha vrt havet, sjen, den magiske broen Golden Gate, historiene om Alcatraz, hippie bevegelsen, China town  og Freia melkesjokolade p sjmannskirken som gjorde meg helfrelst den gangen.
vre tilbake etter s mange r ble et herlig gjensyn. Vi bodde sentralt ved Fishermanns Warf. Frste dag gikk vi p Pier 39. Det var ikke mye som var forandret. Chiradelli sjokolade butikken var der enda. Det samme var julebutikken. Det l fremdeles seler latet seg p flytebryggen slik som de gjorde for 25 r siden.


Vi spaserte ved sjkanten mot Golden Gate bridge. Det var litt langt g s vi bestemte oss for leie sykler neste dag. Da ville det bli enklere komme seg rundt.
Den avgjrelsen var jeg veldig glad for. For en flott opplevelse det var kunne sykle over den verdens bermte broen. Jeg storkoste meg.


Vi stoppet underveis og spiste lunsj med panoramautsikt mot Stillehavet.
Resten av dagen syklet vi rundt i byen og fikk med oss flere parker og det kule hippie strket Haight Ashbury. Her dyrker de fremdeles slengbukser og blomster i hret.
Vi hadde dessverre bare noen f dager. Jeg kunne lett ha vrt her mye lengre, for i denne byen er det utrolig mye finne p. Men det fr bli neste gang. Jeg kommer tilbake, og jeg venter ikke 25 r denne gangen.

China town

English:

Finally I was back in my favorite city (Bergen is nice too, but unfortunately does not beat SF ..)

It's been about 25 years since I was here. Then I worked as an au pair with an American family who lived in the bay area. I visited San Francisco several times during that year. And every time I was as excited.

I think it must have been the ocean, the sea, the magic bridge Golden Gate, the stories about the Alcatraz, the hippie movement, China town and Freia milk chocolate at the seamen church that made me completely love the city at that time.

Being back after so many years was wonderful. We stayed centrally at Fisherman's Warf. The first day we went to Pier 39. There was not much that was changed. The Chiradelli chocolate shop was still there. The same was the Christmas store. There were still seals lying on the floating bridge like they did 25 years ago.

We walked by the seafront towards the Golden Gate bridge. It was a little far to go so we decided to rent bicycles the next day. Then it would be easier to get around.

I was very pleased with that decision. What a great experience it was to ride a bike over the world's famous bridge. I loved it.

We stopped along the way and ate lunch with a panoramic view of the Pacific Ocean.

For the rest of the day, we rode around the city thru several parks and the cool hippie area, Haight Ashbury. Here, they still cherish flare jeans and flowers in the hair.

Unfortunately, we only had a few days. I could easily have stayed here longer, because in this city there is so much to do.  I will return and I will not wait 25 years this time.
 

Pacific Crest Trail dag 144 til 150

Da var det plutselig over. Jeg er ferdig med Pacific Crest Trail. Etter fem mneder og ca 1800 miles (2880 km), har jeg tatt av sekk og fjellsko. Det har vrt en fantastisk reise. Jeg sitter igjen med minner og opplevelser for livet.

Tusen takk til alle som har hjulpet meg p veien. Alle som har fulgt min ferd p gps, stttet meg konomisk, gitt gode rd, plukket meg opp nr jeg har haiket, delt hjerterom og hjertevarme, jeg hadde ikke klart det uten dere. Og ikke minst, alle de flotte PCT hikere som har krysset min vei; love you all.

Selv om jeg ikke fullfrte hele PCT, velger jeg se p det som en godt gjennomfrt tur. Jeg har vrt p tur i ca 150 dager. Jeg har gtt, haiket, kjrt, busset og sullet meg fra Campo ved grensen mellom USA og Mexico, til Manning Park i Canada og n tilbake til South Lake Tahoe i California.
Enda er det noen uker fr jeg setter meg p flyet hjem til regn og hverdagsliv p Vestlandet. Jeg har kjent p hjemlengselen den siste mneden. Det skal bli utrolig godt komme hjem. Gjett om jeg gleder meg til klemme min skjnne datter, resten av familien og gode venner.
Men frst noen uker til i USA som skal brukes til biltur, dagsturer, jogging, spising, soving og beske venner.
Gps tracking skrues av, men flg meg gjerne videre p bloggen og Facebook, det blir flere turer.:)

Fem mneder p tur! Avsluttes ved South Lake Tahoe. 

 

English:

Then it was suddenly over. I'm done with the Pacific Crest Trail. After five months and about 1800 miles (2880 km), I have taken of my backpack and hiking shoes. It has been a wonderful trip. I'm left with memories and experiences for life.

Thank you very much to all who helped me on the road. Everyone who has followed my journey on GPS, supported me financially, gave good advice, picked me up when I hitch hiked, shared heart room and heart warmth, I could not done it without you. And not least, all the great PCT hikers who have crossed my way; love you all.

Although I did not complete the entire PCT, I choose to look at it as a well-completed trip. I have been on tour for about 150 days. I have hiked, hitch hiked, driven, taken the bus and gone from Campo at the border between the US and Mexico, to Manning Park in Canada and now back to South Lake Tahoe, California.

It's still a few weeks before I'm on my plane home for rain and everyday life in Western Norway. I have missed home the last month. It will be incredibly good to come home. I'm so looking forward to hugging my beautiful daughter, the rest of my family and my good friends.

I still have a few weeks in the United States that will be used for road trips, day trips, jogging, eating, sleeping and visiting friends.

Gps tracking is turned off, but please follow me on blog and Facebook, there will be more trips. :)
 

Pacific Crest Trail dag 133 til 134

Jeg tror det m vre en heteblge pgang. Det har vrt rundt 40 grader i flere dager. Vi svetter mye p stien og vi har drukket utallige liter vann. Da vi kom ned til Belden i gr ettermiddag, var vi gjennomvte. Det frste vi gjorde var kjpe kald drikke. Som gikk ned p hykant og vi mtte kjpe mer.


Belden er en liten plass "in the middle of no where". Plassen bestr av et hotell med cafe, bar og liten butikk. En kan ogs campe her. Standarden kan diskuteres.  Det er ikke akkurat noe femstjerners, men etter ha ligget flere netter i telt i villmarken, er vi ikke kresen. Stedet ligger nydelig til ved North Fork Feather River. Betjeningen er hjelpsom og hflig selv om vi ser ut som noen skitne bomser. PCT hikere fr lov campe gratis ved elven.
Vannet er kjlig men herlig. Vi bruker vr fantastiske Wildernes spe og vasker hret i elven. Deilig forfriskende.


Ettermiddagen brukes til "henge" p stranden med andre hikere, drikke kald l og spise burger. Det er Laborday weekend og mange amerikanere har fri. Stedet er fylt til randen med mc sykler og diverse mc personligheter. Til god underholdning for oss andre. Party faktoren er hy p stranden. Vi har det ganske bra.
Neste morgen er det vanskelig komme seg opp. Vi har sovet godt til tross for flere tog, biler, motorsykler og elvebrus gjennom natten og morgenen. Men en god frokost frister.

Purplehaze, Axe, Almost cowboy camped, Barbie and Newsfeed. "Trail-names" m man ha.

Deilig omelett, mye kaffe, gode historier og kjekke folk. Perfekt start p en zero day.
Alt vi har gjre idag er vaske klr, bade i elven, drikke l, blogge, spise god mat og planlegge morgendagen. Da skal vi tilbake p stien. Forhpentligvis blir det under 30 grader snart....

 

English:

 

I think it must be a heat wave going on. It has been around 40 degrees Celsius for several days. We sweat a lot on the trail and we drink countless liters of water. When we came down to Belden last afternoon, we were soaked. The first thing we did was buy cold drinks. Which went down very fast and we had to buy more.

Belden is a small place "in the middle of no where". The place consists of a hotel with cafe, bar and small shop. One can also camp here. The standard can be discussed. It's not exactly a five star, but after spending several nights in a tent in the wilderness, we're not picky. The place is beautifully located at the North Fork Feather River. The staff is helpful and courteous even though we look like dirty boms. PCT hikers are allowed to camp for free by the river.

The water is cool but lovely. We use our wonderful Wilderness soap and wash our hair in the river. Delicious refreshing.

The afternoon is used to 'hang' on the beach with other hikers, drink cold beer and eat burgers. It's Laborday weekend and many Americans have time off. The place is filled with bikers and various biker personalities. Its good entertainment. Party factor is high on the beach. We are having a great time.

The next morning it's hard to get up. We have slept well despite several trains, cars, motorcycles and river noise through the night and the morning. But a good breakfast is essential.

Delicious omelett, lots of coffee, great stories and fun people. Perfect start of a zero day.

All we have to do today is wash clothes, swim in the river, drink beer, blog, eat good food and plan tomorrow. Then we'll get back on the trail. Hopefully it will be under 30 degrees Celsius  soon ....

 

 

Pacific Crest Trail dag 124 til 132

Etter flere dagers hvile med mye god mat og drikke kom vi omsider til Ashland. N skulle vi g fra vre NOBO's (nordgende) til SOBO's (srgende). Det fltes ganske merkelig. Men det var godt vre tilbake i California. 


Frste dagen var vi fortsatt i Oregon og det var mye ryk i luften pga skogbrann ved Crater Lake. Det var litt ubehagelig men etter ha gtt i et par dager ble det bedre.  Bare for bli verre.  Det viste seg at det var flere skogbranner. Det brant lengre sr i et omrde som vi skulle g.  Vi traff mange NOBO's som gav oss nyttig informasjon. De kunne fortelle at neste omrde var stengt mellom Seiad Valley og Etna.

I et veikryss oppi fjellene var brannfolk utstasjonert. Der satt det en kjekk brannmann med brei Arkansa dialekt og var koordinator. Lite visste han at det ville komme mange PCT hikere forbi hver dag. Brannfolkene hadde altfor mye mat og drikke, s han fikk seg en ny jobb som trail angel. Kald drikke og snacks smakte godt sammen med siste oppdatering p skogbrann fronten.


Da vi nrmet oss Seiad Valley ble det verre. Dalen vi hadde planlagt overnatte i var overfylt av ryk. Det sved i ynene. Vi var usikker p hva vi skulle gjre men valgte g videre 3 miles til toppen av neste fjell p stien. Det var blitt ganske seint og vi var sliten etter en 20 miles dag, s vi bestemte oss for campe. Det var mindre ryk men vi var litt bekymret. Vi hadde ftt info om at skulle det utvikle seg og brenne nr oss, ville det komme folk fra Forest Service og srge for at alle kom seg ut.


Neste morgen var det litt klarere. Vi hadde ikke s langt igjen til Seiad Valley. Men det var en ganske s lang nedstigning dit. Rett ned i en rykgryte. Ganske sprtt.
Vel nede traff vi flere hikere. De spanderte kald l som smakte herlig i varmen.
Vi var heldig og fikk skyss ganske raskt med to jenter som jobbet p den lokale cafeen. De kjrte oss til Yreka. Her var det ogs ryk i luften men mye mindre.  Det viste seg at stien vi nettopp hadde gtt ble stengt samme ettermiddag. 
Etter fire dager i villmarken valgte vi ta en zero day i Yreka. Klrne stinkete av bde svette og ryk. Dusj og klesvask var fantastisk.
I morgen gr turen videre. Forhpentligvis uten flere skogbranner.

 

English:

After several days of rest with lots of good food and drinks, we finally arrived in Ashland. Now we should go from being NOBO's (northbound) to SOBO's (southbound). It felt quite odd. But it was good to be back in California.

The first day we were still in Oregon and there was a lot of smoke in the air due to the fire at Crater Lake. It was a bit uncomfortable but after a couple of days it became better. Just to get worse. It turned out that there were more forest fires. It broke further south in an area we were headed. We encountered many NOBO's who gave us useful information. They could tell that the next area was closed between Seiad Valley and Etna.

In a crossroads up the mountains firefighters were stationed. There was a nice firefighter with cool Arkansa dialect working as a co-ordinator. Little did he know that there would be many PCT hikers past each day. The firefighters had far too much food and drink, so he got a new job as a trail angel. Cold drinks and snacks tasted good together with the latest update on the forest fires.

When we approached the Seiad Valley it became worse. The valley we had planned to stay in was covered with smoke. It sting our eyes. We were unsure what to do but chose to go further 3 miles to the top of the next mountain on the trail. It had become quite late and we were tired after a 20 miles day so we decided to camp. There was less smoke but we were a bit worried. We had been informed that if it would develop and burn near us, people would come from Forest Service and make sure everyone came out.

The next morning it was a bit clearer. We did not have that far to Seiad Valley. But it was quite a long descent there. Straight into a smoke cooker. Pretty crazy.

Well down we meet several hikers. They offeret us cold beer that tasted delicious in the heat. We were lucky and got out of there pretty quickly with two girls working at the local cafe. They drove us to Yreka. There was also smoke in the air but much less. It turned out that the trail we just been on closed the same afternoon.

After four days in the wilderness we chose to take a zero day in Yreka. The clothes smelled of both sweat and smoke. Shower and laundry were amazing. Tomorrow the trip goes on. Hopefully without more forest fires.

Gjesteinnlegg

Gjeste innlegg fra Lisbeth Viken 

"Det har n gtt 4 mneder siden jeg kjrte deg til Flesland, starten p den lange turen du hadde planlagt en god stund. Der og da hadde det ikke gtt helt opp for meg at jeg ikke kom til se deg igjen p en god stund, det har det egentlig ikke gjort enda heller.
I flere r har du reist hver hst til USA i lag med tante Aina og du har eid en butikk der borte, s rart nok s er jeg vandt til at du reiser vekk en stund hvert r, men aldri s lenge. Det var rart tenke p.

Siden du reiste har jeg fulgt med p bde blogg og tracker, og vi har flere ganger snakket over nett, med og uten kamera. Hadde vi ikke kunne gjort det, hadde jeg nok kjent sterkere p savnet.
Jeg er vant til kjre 5 minutter for beske deg og hver gang jeg besker "Veltebumlen" din n, fr jeg alltid en flelse av at noe mangler der. Deg.

Noen dager har jeg ikke klart sette meg til ro i sofaen, for jeg kjenner at n skulle jeg hatt deg her. Jeg vet ogs at hvis jeg hadde spurt deg om komme hjem, s hadde du gjort det, men det vil jeg ikke. Hvis det er en ting du har lrt meg s er det ikke la noen stoppe meg i gjre det jeg vil, s jeg vil ikke stoppe deg i gjre det du vil!

Flere har spurt meg hva jeg syntes om at du skal vre vekke s lenge, helt rlig vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det har vrt tft av og til, men jeg vet at det er dette du vil, s alt jeg kan si er at jeg syntes det er kjempe kult at du ville gjre dette. Det er ingen hemmelighet at jeg er ei "Mamma-jente" s selflgelig er det merkelig ikke ha deg i nrheten, men du kommer jo hjem igjen, s jeg har mye se frem til!

Til n har vi hatt en uke der vi vikelig lurte p hvor du var. Jeg husker jeg snakket med tante, om hun hadde hrt noe fra deg, men det hadde hun ikke. Ikke mormor og morfar heller. Vi prvde ringe deg, men ikke noe svar. Ikke var det kommet noen nye prikker p kartet heller. Jeg kom p at det aldri var mer enn en uke mellom hver plass der det var internett, s vi fikk bare vente. Jeg sendte en melding ba deg om ringe meg. Det gjor du, klokken to p natten vknet jeg av at du ringte. Da kunne vi alle puste ut, for det var bare drlig dekning som gjorde det vanskelig f kontakt med deg. Siden da har du alltid fortalt meg ca hvor mange dager det gr fr vi hrer fra deg igjen, s jeg har full oversikt!

Selvflgelig hadde jeg veldig lyst beske deg og kanskje vre med g en stund, men hverken penger eller tid strekker til, s ble veldig glad nr tante reiste bort. Vet hun gledet seg lenge! Mtte da selflgelig sende med hun bde sjokolade og leverpostei! Rekner med de forsvant ganske fort begge to, hper det var godt med en smak av Norge!

Dette er ikke frste gangen jeg sier det, og det blir ikke siste, men du skal vite at jeg er s sinnsykt stolt av deg! Du satt deg et ml og n har du gtt hele veien til Canada! Hvor kult er ikke det!? Ikke nok med det, men du vil n g den delen av turen du mtte hoppe over tidligere i sommer, slik at du fullfrer hele Pacific Crest Trail! Du er en stor inspirasjon, det skal du vite! Jeg heier p deg, alltid!"

- Love you to the moon and back -

English:

It has now been 4 months since I drove you to Flesland, the start of the long trip you had planned for a while.
Occasionally it did not seem to me that I would not see you again in a while.
 For several years, you have traveled to the USA every fall with aunt Aina and you have owned a shop over there, so strange enough, I'm used to you being away, but never for so long. It was strange to think about.
Since you left, I've been following on both blogs and tracker, and we have talked online, with and without camera. Had we not been able to do that, I would have missed you more. I am used to drive 5 minutes to visit you and whenever I visit your "Veltebumlen" now, I always get the feeling that something is missing. You. Some days I have not been able to relax  on the couch because I know that now I should have had you here. I also know that if I had asked to come home, you would have done it, but I do not want to.

If that's one thing you've taught me, do not let somebody stop me from doing what I want, so I will not stop you doing what you want! Several people have asked me what I thought about you should be away for so long, honestly I do not know what to answer. It has been tough sometimes but I know that's what you want so all I can say is that I thought it was really cool that you would do this.
It's no secret that I'm a "momys girl" so of course it's strange not to have you close but you'll be back home so I have a lot to look forward to!
Until now, we have had a week where we wondered where you were. I remember talking to aunt, if she had heard something from you, but she did not. Not grandmother and grandfather either. We tried to call you but no answer. There were no new dots on the map either. I realized that there was never more than a week between each place where it was internet so we just had to wait. I sent a message asking you to call me.
You did that at two o'clock in the night, I woke up when you called. Then we could all breathe out, because there was only poor coverage that made it difficult to get in touch with you. Since then, you have always told me how many days it will be before we hear from you again, so I have a full control!
Of course, I really wanted to visit you and maybe hike for a while, but neither money nor time stretches, so i became very happy when aunt left to meet you.  I know she looked forward to it! Had to send with her both chocolate and Leverpostei! I guess they both  disappeared quite quickly, hoping it was good with a taste of Norway!
This is not the first time I say so, and it will not be the last, but you will know that I'm soo proud of you! You set yourself a goal and now you have gone all the way to Canada! How cool is that !? Not only that, but you will now go the part of the trip you had to skip earlier this summer, so you complete the entire Pacific Crest Trail! You're a great inspiration, you'll know! I cheer you always!
- Love you to the moon and back.
 

 

Pacific Crest Trail dag 109 til 123

Helt utrolig men vi er ferdig med Pacific Crest  Trail i Washington.  Det fltes ganske uvirkelig st ved monumentet. Jeg hadde sett for meg dette yeblikket flere ganger da jeg gikk i California og var sikker p at jeg skulle klare fullfre turen i et strekk. N var jeg her, men minst en mned fr tiden.


Ting har ikke gtt helt etter planen men det gjr ikke noe. Det var en spesiell flelse st der. Ganske s emosjonelt. Og p dagen fire mneder etter at jeg startet fra Campo ved Mexico grensen.
N var jeg p grensen mellom USA og Canada. Sliten men lykkelig.
Etter syv tffe dager bevilget vi oss to zero days i Winthrop, mens vi ventet p min sster Aina. Hun kom fra Norge for vre med det siste etappe som vi beregnet ville ta fire dager.  Det var kanskje litt ambisist, men vi hadde en sjfr som kunne hente oss om vi klarte komme frem til Manning Park etter fire dager.
Det ble en tff introduksjon p Pacific Crest Trail for Aina. Meg og Kim har gtt i fire mneder og var ferdig med de fleste gnagsr, vannblemmer og allslags vondere, vi har ftt "hikers-legs" og klarer fint g flere 10 timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi mtte g s og s langt hver dag. Hun fikk bde gnagsr og vannblemmer. Det var tft for henne men hun gav seg ikke og klarte fullfre. Vi var veldig imponert over innsatsen.


N har vi komt oss til Vancouver i Canada. Vi var s heldig f skyss av norsk-canadiske Anders, som gikk oss i mte da vi nrmet oss Manning Park. I Vancouver har vi bodd i to netter hos slektninger av Kim. De har vist oss rundt i byen og tatt seg godt av oss.  Herlige folk. I morgen gr ferden videre tilbake til USA. Vi skal beske slekt i Seattle fr vi skal tilbake p Pacific Crest Trail i California. Jeg har lyst g de stedene jeg har mtte skippe pga mye sn. Gleder meg.

English:


Absolutely amazing but we're done with the Pacific Crest Trail in Washington. It seemed quite unreal to stand by the monument. I had pictured this moment several times when I hiked in California and was sure I could manage to complete the trip in one stretch. Now I was here, but at least a month before time. Things have not gone completely after the plan, but it does not matter. It was a special feeling to stand there. Quite so emotional. And on the day four months after I started from Campo at the Mexico border. Now I was on the border between the US and Canada. Tired but happy.
After seven tough days, we granted two zero days in Winthrop while we waited for my sister Aina. She came from Norway to hike with the final stretch we intended would take four days. It was perhaps a bit ambitious, but we had a driver who could pick us up if we managed to arrive at Manning Park after four days. It became a tough introduction on the Pacific Crest Trail for Aina. Me and Kim have been going for four months and finished most of the blisters and pains, we've got "hikers-legs" and manage to go for 10 hours in a row. Aina did not have much choice, we had to go so and so far every day. She had both blisters and pains. It was tough for her but she did not give up and managed to finish. We were very impressed with the effort. Now we have come to Vancouver in Canada. We were lucky enough to get rid from Norwegian-Canadian Anders, who met us when we approached Manning Park. In Vancouver we have stayed for two nights with relatives of Kim. They have shown us around the city and taken good care of us. Lovely people. Tomorrow, the journey will continue back to the United States. We'll be visiting family in Seattle before heading back to the Pacific Crest Trail in California. I want to hike the places I had to skip due to a lot of snow. Looking forward to it.


 

Pacific Crest Trail dag 98 til 108

Jeg ligger i teltet mitt p en campingplass i Leavenworth. Klokken er syv om morgenen. Vi har en zero day i dag. Det betyr at jeg ikke trenger pakke ned teltet og fylle opp sekken. I dag skal vi ta det rolig og spise masse god mat. Vi skal planlegge neste etappe som kommer til bli tff. Vi m kjpe forsyninger for 7,5 dager. Det blir en lang etappe med mye opp og ned. Iflge halfmiles kartet skal vi opp 31.815 feet (9.700 m) og ned 31.013 feet (9.453 m) fordelt p 127 miles (205 km).


Forrige etappe tok 4.5 dager. Det var ogs mye opp og ned fjell, og gav oss en forsmak p etappen vi har foran oss som kommer til bli tft.


Det er bjrn i skogen. Jeg har litt bjrne angst, men etter ha gtt i mange dager uten ha sett noe, har jeg begynt slappe av. Helt til jeg s noe bsj p stien som ikke lignet p hestenbsj eller hjortebsj. Jeg gikk videre mens jeg skottet litt eksta til hyre og venstre. Etter en liten stund hrte jeg Julia snakke bak meg. Hun har sett en bjrn.  Den er i buskene ca 20 meter fra oss. Jeg rekker se baken p den fr den forsvinner over en bakketopp inn i buskene. Den oppfrer seg som den skal; forsvinner nr den hrer mennesker. Og godt er det. Det gikk fint og vi slapper av.
I gr dukket det opp en ny bjrn. Det var i et omrde med mye folk. Vi var p vei ned mot Stevens Pass. Det var et ungt par foran meg. Jeg ser de stopper. Jenten kommer mot meg og hun virker veldig nervs. Det er en bjrn der sier hun og prver gjemme seg bak meg. Jeg fr litt angst men sier til dem at vi m brke s bjrnen forsvinner. Kim kommer like bak og hun har en flyte. S da str vi der fire stykker og brker s godt som vi kan. Det viser seg at det er to bjrner. Alt jeg ser er bevegelse i buskene fr det blir rolig. Vi gr videre. Bjrnene er borte og vi kommer ned til Stevens Pass hvor vi tar bussen til Leavenworth.


I morgen er det tilbake p PCT og bjrneland. Jeg hper neste bjrn str stille lenge nok til at jeg rekker f tatt et bilde...

 

English:

I am in my tent in a campsite in Leavenworth. It is seven o'clock in the morning. We have a zero day today. That means I do not have to pack down the tent and fill up my backpack. Today we are going to take it easy and eat lots of good food. We are going to plan the next section that will be tough. We need to buy supplies for 7.5 days. It will be a long section with much up and down. According to the half mile map we gain 31,815 feet (9,700 m) and loose 31,013 feet (9,453 m) distributed on 127 miles (205 km). The previous section took 4.5 days. There was also a lot of up and down mountains, and gave us a taste of the section  ahead of us that is going to be tough.
There are bears in the woods. I have some bears anxiety, but having gone for many days without seeing anything I have started to relax. Until I saw some poop on the trail that did not resemble horse poop or deer poor. I went on while I peaked a bit extra left and right. After a while, I heard Julia speak behind me. She has seen a bear. It is in the bushes about 20 meters from us. I can see the back of it before it disappears over a hilltop into the bushes. It behaves as it should; Disappear when it hears people. And good it is. It went well and we relaxed.
Yesterday a new bear appeared. It was in an area with a lot of people. We were on our way down to Stevens Pass. There was a young couple in front of me. I see they stop. The girl is coming to me and she seems very nervous. There is a bear she tells me and try to hide behind me. I get a bit of anxiety but tell them that we have to make lots of noice so the bear disappears. Kim comes straight behind and she has a whistle. So then the four of us stands there and make a lot of noice. It turns out that there are two bears. All I see is motion in the bushes before it gets calm. We move on. The bears are gone and we come down to Stevens Pass where we take the bus to Leavenworth.
Tomorrow it's back on PCT and bear land. I hope the next bear stands still long enough for me to take a photo ...

 

Pacific Crest Trail dag 87 til 97


Det var godt vre tilbake p Pacific Crest Trail. Selv om det var et slit de frste dagene. Vi mtte komme inn i PCT rytmen igjen. Det var ikke lett etter ha sullet p strender i tre uker. N var det tilbake til strengt regime, opp kl 6, avgrde kl 7. Snack kl 9. Lunsj kl. 11.30. Snack kl 15. Sette opp camp mellom kl 17 og 18. Middag. Sove kl 20. Snn noenlunde dagsrutine.  Funker ikke alltid like bra...
Etter fem dager i skog med mygg og mye nedfall, fikk vi haik inn til frste sted der vi kunne kjpe forsyninger. Det var sheriffen selv som stoppet og tok oss med. Julia hadde ftt allergisk reaksjon pga mye myggbitt og sheriffen stilte velvillig opp og var klar til rekvirere sykebil som kunne mte oss halvveis.
Julia hadde ikke lyst til det, men etter noen timer i Trout Lake inns hun at hun trengte lege. Trout Lake er en koselig liten by. Det er ikke s mye finne der, men den lokale matbutikken er knutepunkt og super "hiker friendly". Og flaks for oss s var der en nyoppstartet mini klinikk rett over veien. Der fikk Julia den medisinen hun trengte. Helt supert. Vi bestemte oss for bli der noen dager s hun kunne komme seg. Det passet bra for gnagsrene mine ogs.
Vi flyttet inn p et lite rom over butikken. Det var billig og klesvask var inkludert. Like ved var det en cafe som hadde burgere og pizza.
Gjett om vi koste oss. Sol og tredve grader. Mye god mat og masse kjekke folk.
Med nye godsaker i sekken og velduftende klr dro vi tilbake til PCT. Og n ble det endelig ganske bra. Vi kom ut av skogen og opp i hyden til fantastisk utsikt ved Mount Adams. Myggen ble vi dessverre ikke kvitt, den m vi nok bare venne oss til.



Vi var litt usikker p neste omrde vi skulle. Det var mange ulike meninger om sn forhold i Goat Rocks Wilderness. Rangerene sa en ting, folk vi mtte hadde vidt forskjellige meninger, en sa at det var livsfarlige forhold og en annen sa at han hadde gtt der uten problem i tennis sko. Ikke godt bli klok p noen av dem. Men vi bestemte oss for prve. Var det for ille s fantes det noen alternativer.
Det var sn da vi kom opp i hyden. Men det var flekker som var lett spasere over. Ingen var spesielt skumle etter min mening. Vi campet i 7000 feet med nydelig utsikt mot Mount Rainier.


Neste dag gikk vi videre i dette fantastiske landskapet. Og s kom vi til Old Snowy mountain. Det s ikke s ille ut s vi bestemte oss for prve. Kim gikk frst med stegjern s hun kunne trakke opp spor. Det var med hjertet i halsen vi kom oss over. Det var kjempe skummelt, men gikk bra heldigvis. Videre gikk vi over Knifes Edge. Det levde opp til navnet sitt for si det snn. Stupbratte fjellskrenter p begge sider. Hydeskrekken min ble rett og slett kurert og jeg nt hvert sekund av den fantastiske naturen. Fantastisk opplevelse.


N har vi stoppet innom Packwood  for kjpe nye forsyninger fr neste etappe mot Canada.

English:

It was good to be back on the Pacific Crest Trail. Even though it was though the first few days. We had to get into the PCT rhythm again. It was not easy after nice walking on beaches for three weeks. Now it was back to strict regime, up at 6 o'clock, departed at 7. Snack at 9. Lunch at 11:30. Snack at 3. Set up camp between 5 and 6. Sleep at 8 o'clock. Such a day-to-day routine. Does not always work well ...
After five days in forests with mosquitoes and a lot of falldowns, we got into the first town where we could buy supplies. It was the sheriff himself who stopped and picked us up. Julia had an allergic reaction due to a lot of mosquito bites and the sheriff was eager to help and was ready to request an ambulanc who could meet us halfway. Julia did not want it, but after a few hours in Trout Lake, she realized she needed a doctor. Trout Lake is a cozy little town. There is not much to find there, but the local grocery store is the meeting place and super hiker friendly. And lucky for us, there was a newly opened mini clinic right across the road. Julia got the medicine she needed. Absolutely superb.

We decided to stay there for a few days so she could recover. It was good for my blisters too. We moved into a small room above the store. It was cheap and laundry was included. Close by was a cafe that had burgers and pizza. We had a great time. Hot and sunny. Lots of good food and lots of nice people. With new goodies in our bags and fresh smelling  clothes we returned to PCT. And now it finally became pretty nice. We came out of the woods and up the hill to stunning views at Mount Adams. Unfortunately, we did not get rid of the mosquitoes, we have to get used to them i guess.

We were a bit unsure of the next section.  There were many different opinions about snow conditions in the Goat Rocks Wilderness. The ranger said one thing, people we met had widely different opinions, one said that there were fatal conditions and another said he had gone there without a problem in tennis shoes. Hard to know what to believe. But we decided to try. If it was too bad then there were some alternates. It was snow when we got up high. There were spots that were easy to walk over. Nobody was particularly scary in my opinion.

We camped at 7000 feet with beautiful views of Mount Rainier. The next day we went on in this amazing landscape. And then we came to Old Snowy Mountain. It did not look so bad so we decided to try. Kim walked first with crampons so she could kick up tracks. It was with the heart in the throat we got over. It was very scary, but luckily went well. Furthermore we crossed the Knife Edge. It lived up to its name!. Steep mountain  on both sides of the trail. My scare of height was simply cured and I enjoyed every second of the amazing scenery. Fantastic experience.
Now we are in Packwood to buy new supplies before the next stretch towards Canada. 

Pacific Crest Trail dag 78 til 86

N er jeg i Portland, Oregon. Her har jeg vrt i to dager. Vi er ferdig med Oregon Coast Trail. Det har vert en fantastisk opplevelse. Alt fra beach walking, "isbading" i underty, cowboy camping til haike highway 101 og mye mer.
Noe av det kuleste var oppleve 4. July p stranden. Det var masse biler og folk. Vinden var ganske sterk s vi fikk teltet full av sand. Det ble til at meg og to andre trakk opp i gresset og cowboy campet. Fyrverkeriet begynte lenge fr det var mrkt. Men da solen gikk sakte ned i en perfekt solnedgang i Stillehavet, ja da tok det helt av. Det smalt og gnistret rundt oss i et fantastisk farge spekter.



Jeg satt i soveposen min og fikk med meg det hele. Utrolig flott. Vinden stilnet og folk begynte p hjemveien. Men fremdeles var det fyrverkeri og blbrenning se. Det virket som om det var tillatt campe, men da vi vknet neste morgen var det helt tomt p stranden. Og det var imponerende ryddig. Folk m ha gjort en skikkelig innsats med plukke opp etter seg.



De to-tre dagene i Portland har vrt avkoblig, sightseeing og planlegging. Men i morgen er det slutt p ferien. Vi har bestemt oss for dra tilbake p Pacific Crest Trail. Med start ved grensen til Washington ved Bridges of the Gods. Det er fremdeles sn i fjellet men mye har smeltet. Det virker som om vi har gode muligheter til gjennomfre Washington. Blir det for tft og vanskelige forhold s er vi enig om snu eller finne alternative ruter. Det blir spennende. Gleder meg. Canada here we come.



English:

I'm in Portland, Oregon. Here I have been for two days. We are done with the Oregon Coast Trail. It has been a wonderful experience. Everything from beach walking, "ice swiming" in my underwear, cowboy camping and hitch haike highway 101 and much more.

One of the coolest things was to experience 4th of July at the beach. There were lots of cars and people. The wind was quite strong so we got the tent full of sand. Me and two others pulled up in the grass and cowboy camped. The firework began long before it was dark. But when the sun went down slowly into a perfect sunset in the Pacific, yes, it all took off. It banged and sparkled around us in a wonderful color range.

I sat in my sleeping bag and saw it all. It was wonderful. The wind stopped and people started on the way home. But there was still fireworks and fire to see. It seemed like it was allowed to camp, but when we woke up the next morning it was completely empty on the beach. And it was impressive tidy. People must have made a real effort to pick up after them.

The two to three days in Portland have been resting, sightseeing and planning. But tomorrow is the end of the holiday. We have decided to go back on the Pacific Crest Trail. Starting at the border with Washington at Bridges of the Gods. There is still snow in the mountains but much has melted. It seems that we have good opportunities to conduct Washington. If it becomes tough and difficult conditions then we agree to turn around or find alternative routes. It will be interesting. Looking forward to it. Canada here we come.
 

Pacific Crest Trail dag 65 til 77

Det nrmer seg  slutten av Oregon Coast  Trail. De siste dagene har vi gtt mye p strender. Endelse strender som strekker seg milevis langst kysten av Oregon.



Et av de lengste strekkene var ca to mil. Vi hadde tenkt bare g ca halve strekket og s campe p stranden. Men etter ha gtt en kilometer ble vi stoppet av to personer p en ATV.  De jobbet for Oregon State Park eller noe slikt. De lurte p om vi hadde ftt med oss at western snowy plover fuglen hadde hekketid og at det derfor var restriksjoner p stranden. Det var blandt annet ikke lov campe. Og noen plasser var det bare lov g p den vte delen av stranden.



Planen om campe p stranden var delagt s vi bestemte oss for g hele strekket. To mil p en flott strand er i utgangspunktet helt supert. Vret var ganske bra, opplett og sol. Men det viste seg fort at denne stranden ikke var egnet for langtur med tung sekk. Sanden var veldig ls og slitsom g p. Utover dagen tok vinden opp. Jeg tror det m ha vrt sterk kuling midt imot. Det hele endte opp i et sinnsykt slit. Det var s slitsomt at jeg p slutten vurderte sette meg rett ned og nekte g videre. Hele gjengen var utslitt.  Og alt p grunn av en liten fille fugl som hadde hekketiden.  Hadde det ikke vrt for den s kunne vi ha tatt kveld da vi var halvveis.
Heldigvis var den siste kilometeren bedre. Sanden var fast og fin g p. Men vinden var like sterk. Da vi var forbi fille fugl forbudet, gikk vi opp frste sted og campet. Det var ikke lov campe der men vi var utslitt og orket ikke bry oss. Vi gikk litt innover en skogsvei, ute av synet til biler som kom forbi. Jeg var litt bekymret for at det ville dukke opp en grinete Ranger og jage oss vekk, men det gikk bra og ingen kom.
De neste to dagene var ogs beach walking. Vi stod tidlig opp. Vinden var ikke s voldsom tidlig p dagen. Men p ettermiddag var det full blst igjen. Sanden var fast og fin g p. Heldigvis. Det hjalp mye selv om det er slitsomt g i sterk vind.



Oregon Coast  Trail  er en sterk kontrast fra Pacific Crest Trail.  P PCT hadde vi sjelden tilgang p butikker med bra utvalg. Det gikk mye i trrfor og vann. P OCT er vi innom byer til stadighet. Vi kan kjpe frukt og grnnsaker nesten hver dag. Og vi ligger ofte p campingplasser med bde dusj og vaskemaskin. Jeg rekker sjelden bli like skitten og stinkete som p PCT.
N er tiden snart inne til avgjre hvor ferden gr videre. Jeg har lyst tilbake til PCT ved grensen til Washington. Problemet er at det fremdeles er mye sn i fjellene. Selv om det snart er juli. Om noen dager kommer vi til Astoria. Det tar vi muligens noen dagers pause og vurderer mulighetene vre. 

 

English:

Its almost the end of the Oregon Coast Trail. In recent days we have traveled a lot on beaches. Endless beaches stretching for miles and miles  along the coast of Oregon. One of the longest stretches was about twelwe miles. We were planning to walk about half the stretch and then camp on the beach. But after walking for a mile we were stopped by two people on an ATV. They worked for Oregon State Park or something like that. They wondered if we new that the western snowy plover bird had nesting time and there were therefore restrictions on the beach. Among other things, it was not allowed to camp. And some places it was only allowed to go on the wet part of the beach. The plan to camp on the beach was ruind so we decided to go all the way. Twelwe miles on a beautiful beach is basically absolutely superb. The weather was quite good, no clouds and sun. But it soon turned out that this beach was not suitable for heavy backpack and long hike.  The sand was very loose and tiresome to walk on. By the day the wind took up. The wind was very strong. It was so tiring that at the end I thought about sitting straight down and refuse to move on. All of us was worn out. And all because of a little stupid bird that had nesting season. Had it not been for that we could have camped when we were halfway. Fortunately, the last mile was better. The sand was firm and nice to hike. But the wind was as strong. When we were past the bird's ban, we went up first place and camped. It was not allowed to camp there but we were exhausted and did not care. We walked a little by a forest road, out of sight of cars passing by. I was a little worried that it would show up a grinning Ranger and chase us away, but it went well and nobody came. The next two days was also beach walking. We got up early. The wind was not so fierce early in the day. But in the afternoon it was full blown again. The sand was firm and nice to hike. Luckily. It helped a lot, even though it is tiring to hike in strong winds.
The Oregon Coast Trail is a strong contrast from the Pacific Crest Trail. At PCT, we had rare access to stores with good selection. There was a lot of dry food and water. At the OCT we are in town often. We can buy fruits and vegetables almost every day. And we often find campsites with both showers and washing machines. I rarely become as dirty and stinky as on the PCT. Now it's time to decide where the journey goes on. I want to get back to PCT at the border with Washington. The problem is that there is still a lot of snow in the mountains. Even though it is July. In a few days we will arrive at Astoria. We may take a break for some days and consider our opportunities.

 

Pacific Crest Trail dag 57 til 64

For et eventyr jeg er med p. S mange opplevelser og inntrykk hadde jeg ikke drmt om at det ville bli. Jeg har beveget meg nordover til kysten og Stillehavet. N er det Oregon Coast Trail (OCT) som str for tur.


Vi kom til Eugene for noen dager siden. Derfra tok vi bussen til Crescrent.  Det var ikke langt til Oregon grensen s vi bestemte oss for g. Men g p asfalt er ganske heftig med tung sekk. Heldigvis fikk vi haik det siste stykket.
Vi overnattet p en nydelig plass med havutsikt. Det var Julias bursdag s vi feiret med vin p stranden.



Neste dag begynte turen p ordentlig. Vi krysset grensen til Oregon og begynte p selve stien. Men stien viste seg vre vanskelig finne. P nett hadde vi funnet litt informasjon og kart. Kartet viste seg vre ganske hplst. Det ble litt frem og tilbake her og der men vi kom oss videre. Noen plasser var stien godt preparert og aldeles nydelig.  Den gr gjennom mektige skoger, "jumgel", langs veien og penbarer seg i uttallige utkikkspunkter mot havet og spektakulre  klipper. Stien frer ogs ned p de mange strendene.



Vi traff en gjeng som gikk srover. De anbefalte en bok som var skrevet om OCT.
I gr kom vi til Gold Beach. En koselig liten by ved stranden. Her har de bokhandel og kafe. Vi fant boken som ble anbefalt s n hper vi at det vil bli enklere finne frem.
Det regnet kraftig og det var lite fristende sove i telt. Den lokale campingplassen annonserte p nettsiden at de hadde plass til telt. Men da vi dryppende vte kom dit ble vi mtt av en lite service innstilt gubbe. Det var fullt i de to "skurene" vi hadde hpet f leie, og de ville ikke ha folk i telt.
Det var bare en ting gjre, finne nrmeste motel. Vi endte opp p et nyrenovert flott motell 6. Det kostet litt men vi var s gjennomvt og miserable at vi ikke hadde noe valg. Det var herlig med en varm dusj, klesvask og myk seng.
I dag er det meldt lettere vr s vi kan komme oss videre. De neste dagene er det meldt sol og litt varmere. Jeg ser frem til mange  dager med sol, strand, klipper og camping med havutsikt. Dette kan anbefales. 



Har du lyst flge meg p gps tracking? Jeg sender signal hver dag s du kan se hvor jeg er og flge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris p alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg p telefon nummer 41324847 eller overfre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg s en melding p messenger eller epost, s sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.

 

English:

What an adventure. I had not dreamed it would be so many spectacular experiences. I have moved north to the coast and the Pacific Ocean. Its time for the Oregon Coast Trail (OCT).
We came to Eugene a few days ago. From there we took the bus to Crescrent. It was not far to the Oregon border so we decided to walk. But walking on asphalt is quite hard with heavy backpack. Luckily, we got a hitc the last piece. We stayed in a lovely place with sea view. It was Julia's birthday so we celebrated with wine on the beach.
The next day the trail started. We crossed the border to Oregon and started the path. But the trail turned out to be hard to find. On the web, we found some information and maps. The map turned out to be quite hopeless. It was back and forth here and there but we some how managed to continued. Some places the trail was well groomed and absolutely beautiful. It passes through mighty forests, "jumgel", along the road and manifests itself in countless views of the sea and spectacular cliffs. The trail also leads down to the many beaches. We meet a group that hiked south. They recommended a book written about the OCT.
Yesterday we came to Gold Beach. A cozy little town by the beach. Here they have bookstore and cafe. We found the book that was recommended so now we hope that it will be easier to find the trail.
It was raining heavily and it was not tempting to sleep in a tent. The local campsite advertised on the website that they had places for tent. But when we dripping wet got there, we were greeted by a grumpy old man. It was full in the two "sheds" we had hoped to rent, and they did not want people in tent.
There was only one thing to do, find the nearest motel. We ended up at a newly renovated great Motel 6. It cost a little but we were so soaked and miserable that we had no choice. It was lovely with a hot shower, laundry and a soft bed. Today the weather will cleat so we can move on. The next few days it  is reported  sunshine and a little warmer. I look forward to many days of sun, beach, cliffs and camping with sea views. I can totaly recommended this.

Pacific Crest Trail dag 51 til 57

N har jeg haiket 380 miles. Fra Lone Pine  via Truckee til Chester. 
Planen var kun haike til Truckee og fortsette PCT i fjellet derfra. Men jeg gledet meg ikke s veldig. Det var fortsatt mange meldinger om mye sn. Det fristet lite. Jeg brukte lang tid p en kaffebar i Truckee bare for utsette problemet.  Plutselig tikket det inn en melding fra to tyske jenter jeg har truffet flere ganger. De vurderte flippe til Oregon Coast Trail. Jeg har svidt vrt inne p tanken om gjre det samme, s jeg skynder meg svare at det hres ut som en fantastisk ide og om jeg kunne f vre med. Etter litt frem og tilbake var det avgjort, vi skulle g Oregon  Coast Trail. Jeg kjente at tur gleden kom tilbake. Jeg skal slipper slite og trakke gjennom vt sn, krysse farlige elver og fryse i hyden.  Jeg skal fremdeles g mot Canada som er mlet. Men istedefor fjellet og innlandet i Oregon, skal vi g langs kysten. Vi skal g langs veien, p stranden og p stier. Det er ikke mye hydemeter forsere. Det er absolutt  ikke sn. Og det er heller ikke bjrner der. Det blir veldig spennende. 



Jeg chattet p facebook med en turkompis fra noen uker tilbake. Jeg har ikke sett han p lenge fr vite at han er hjemme og ikke p PCT lengre. Det blir til at jeg spr om ikke han har lyst komme hente oss i Chester  og kjre oss til kysten p grensen mellom California og Oregon.  Utrolig nok svarer han ja. Det er ganske langt kjre s det er fantastisk snilt gjort.  
Fra Truckee klarer jeg haike videre til Chester.  Her har jeg vrt i tre dager. De tyske jentene kommer i ettermiddag . I morgen blir vi hentet og setter kursen mot Oregon.
Chester er en skalt hiker friendly town, og en av de lokale kirkene har laget til en liten camping for oss i bakgrden sin. Helt supert spare noen kroner p overnatting siden jeg er her i flere dager. 



I gr dukket det opp to amerikanske hikere. De var ogs lei av sn og hadde tenkt p g OCT (Oregon Costal Trail). S da er vi fem stykker som setter kursen mot kysten og bedre forhold.
Det er en del som velger g i fjellet. Noen klarer det helt fint men det er et slit. Det dukker stadig opp nye meldinger p facebook om folk som har hatt store problemer med bde nesten drukning og stygge fall. Det er tffe forhold og jeg kjenner at jeg er veldig glad for avgjrelsen jeg tok om g ned fra fjellet.  Jeg kjenner meg selv s godt at jeg vet at jeg hadde vrt dum nok til prve krysse elver som jeg ikke burde ha gjort.  Det kunne lett vrt meg som hadde havnet i alvorlig trbbel.
N ser jeg frem til noen uker med kyst og hav p en fantastisk  flott strekning langs Oregons kyst.  Foten har ftt hvile i flere dager og det har gjort godt.  Jeg har litt kvalme og magetrbbel enda men det blir stadig bedre. Jeg tror faktisk  hele meg har hatt godt av roe ned litt, spise mer og finne nye krefter. Kiloene har rent av altfor fort, s en uke med litt restitusjon var ikke dumt.

English:

I have hitched 380 miles. From Lone Pine via Truckee to Chester. The plan was to go to Truckee and continue PCT in the mountains from there. But I did not really enjoy myself. There were still many messages about a lot of snow. I spent a long time at a coffee shop in Truckee just to delay the problem. Suddenly a message came from two German girls I have meet several times. They considered flipping to the Oregon Coast Trail. I have been thinking about doing the same, so I quickly  replied  that sounds like a great idea and if I could go along. After a while, it was definitely we were going to the Oregon Coast Trail. I felt a great relief and happiness . I will not have to struggle and pull through wet snow, cross dangerous rivers and freeze on top of mountains. I'm still going to Canada that is the goal. But instead of the mountains and inland in Oregon, we will go along the coast. We will walk the road, on the beach and on the paths. There is not much height. It is certainly not snow. And there are no bears there. It will be very exciting.
I chatted on facebook with a hiking friend from a few weeks back. I have not seen him for a while. He is home and not on PCT anymore. I'm asking if he could pick us up in Chester and drive us to the coast on the border between California and Oregon. Amazingly, he answers yes. It's quite a far drive so it's very kind of him. From Truckee, I managed to hitch  on to Chester. Here I have been for three days. The German girls come this afternoon. Tomorrow we will be picked up and head for Oregon. Chester is a so-called hiker friendly town, and one of the local churches has made a small campsite for us in the backyard. Great to save some money on accommodation since I'm here for several days.
Yesterday two American hikers appeared. They were also tired of snow and were planning on going on the Oregon Costal Trail. Then we are five persons that set the course towards the coast and better conditions.
There are others that chooses to go in the mountains. Someone does it all right but it's a struggle . There are still new messages on facebook about people who have had big problems with almost drowning and bad cases. It's tough conditions and I know that I'm very happy about the decision I took to go down from the mountain. I know myself so well that I know I had been stupid enough to try to cross rivers that I should not have done. It could easily have been me who had ended up in serious trouble.
Now I'm looking forward to a few weeks of coast and sea on a fantastic great stretch along the coast of Oregon. My foot has been resting for several days and it has been good. I have some nausea and stomach trouble yet but it is getting better. I think, in fact, I needed time to calm down, eat more and find new energy. I lost many kilos too fast, so a week with a little rest has done me good.

 

Pacific Crest Trail dag 46 til 50

Jeg har tatt en viktig avgjrelse. Det var ikke med lett hjerte men det var ndvendig. Jeg kommer til bypasse Sierra Nevadas. Det vil si at jeg hopper over et stykke p ca 500 miles. Nr jeg kommer til Canada hper jeg dra tilbake og g s mye av de 500 miles som jeg har tid til.



Avgjrelsen startet i forgrs. Jeg var veldig sliten og utmattet av mye oppover bakker. Og da det ble mer og mer sn forsere forsvant kreftene fort. I tillegg var det veldig kaldt om nettene (over 3000 moh) og jeg hadde en begynnende smerte i hyre ankel. Jeg hadde det samme i venstre ankel for noen uker siden. Da tok jeg noen kortere dager og ble bedre ilpet av en uke.



Men g i sn med vond fot er ikke noe kjekt. Det er s lett trakke feil og gjre det mye verre.
Planen var g til Independence. Det ville tatt ca tre dager til. Jeg tenkte at det mtte g bra om jeg tok det rolig. Men natt til i gr fikk jeg magesyke og da ble ikke tilvrelsen noe srlig bedre. Jeg sjekket kartet og s at jeg kunne komme meg ned til Lone Pine fra der jeg var (Cottonwood pass). Det var ca fire miles ned til et camping omrde der en forhpentligvis kunne finne noen haike med.
Jeg gikk noen runder med meg selv. Det er kjipt ikke g hele ruten i et strekk som jeg nsket. Men jeg m innrmme at jeg hater g i sn. Sn er til for st p ski. Det lille jeg gikk var bare en forsmak. Det ville blitt mye mer og mye brattere. Og det ville tatt mye lengre tid enn normalt. Det er uvanlig mye sn i Sierra Nevadas i r og det gjr at mange endrer planer.
Jeg har stresset litt med tiden. Det er langt igjen til Canada og jeg ble bekymret for om jeg kom til klare det innen slutten av september.
Men med ny plan og mindre stress, hper jeg klare s mye som mulig.



Der var godt komme til Lone Pine. Her traff jeg andre kjente og pratet med dem. Det gjorde godt og de fikk meg til innse at jeg tok rett avgjrelse. En kar fra Alaska var kjempeglad for at det endelig var en som forstod han, nemlig at vi ikke elsker sn og kulde selv om vi kommer fra land som har mye av det.
I dag gjr jeg som Cheryl i boken Wild, prver komme meg til Reno og Truckee. Det gr dessverre ikke buss i helgen s finner jeg ingen haike med fr jeg bli her til mandag.  Time will show.

Har du lyst flge meg p gps tracking? Jeg sender signal hver dag s du kan se hvor jeg er og flge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris p alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg p telefon nummer 41324847 eller overfre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg s en melding p messenger eller epost, s sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.