Pacific Crest Trail dag 57 til 64

For et eventyr jeg er med på. Så mange opplevelser og inntrykk hadde jeg ikke drømt om at det ville bli. Jeg har beveget meg nordover til kysten og Stillehavet. Nå er det Oregon Coast Trail (OCT) som står for tur.


Vi kom til Eugene for noen dager siden. Derfra tok vi bussen til Crescrent.  Det var ikke langt til Oregon grensen så vi bestemte oss for å gå. Men å gå på asfalt er ganske heftig med tung sekk. Heldigvis fikk vi haik det siste stykket.
Vi overnattet på en nydelig plass med havutsikt. Det var Julias bursdag så vi feiret med vin på stranden.



Neste dag begynte turen på ordentlig. Vi krysset grensen til Oregon og begynte på selve stien. Men stien viste seg å være vanskelig å finne. På nett hadde vi funnet litt informasjon og kart. Kartet viste seg å være ganske håpløst. Det ble litt frem og tilbake her og der men vi kom oss videre. Noen plasser var stien godt preparert og aldeles nydelig.  Den går gjennom mektige skoger, "jumgel", langs veien og åpenbarer seg i uttallige utkikkspunkter mot havet og spektakulære  klipper. Stien fører også ned på de mange strendene.



Vi traff en gjeng som gikk sørover. De anbefalte en bok som var skrevet om OCT.
I går kom vi til Gold Beach. En koselig liten by ved stranden. Her har de bokhandel og kafe. Vi fant boken som ble anbefalt så nå håper vi at det vil bli enklere å finne frem.
Det regnet kraftig og det var lite fristende å sove i telt. Den lokale campingplassen annonserte på nettsiden at de hadde plass til telt. Men da vi dryppende våte kom dit ble vi møtt av en lite service innstilt gubbe. Det var fullt i de to "skurene" vi hadde håpet å få leie, og de ville ikke ha folk i telt.
Det var bare en ting å gjøre, finne nærmeste motel. Vi endte opp på et nyrenovert flott motell 6. Det kostet litt men vi var så gjennomvåt og miserable at vi ikke hadde noe valg. Det var herlig med en varm dusj, klesvask og myk seng.
I dag er det meldt lettere vær så vi kan komme oss videre. De neste dagene er det meldt sol og litt varmere. Jeg ser frem til mange  dager med sol, strand, klipper og camping med havutsikt. Dette kan anbefales. 



Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.

 

English:

What an adventure. I had not dreamed it would be so many spectacular experiences. I have moved north to the coast and the Pacific Ocean. Its time for the Oregon Coast Trail (OCT).
We came to Eugene a few days ago. From there we took the bus to Crescrent. It was not far to the Oregon border so we decided to walk. But walking on asphalt is quite hard with heavy backpack. Luckily, we got a hitc the last piece. We stayed in a lovely place with sea view. It was Julia's birthday so we celebrated with wine on the beach.
The next day the trail started. We crossed the border to Oregon and started the path. But the trail turned out to be hard to find. On the web, we found some information and maps. The map turned out to be quite hopeless. It was back and forth here and there but we some how managed to continued. Some places the trail was well groomed and absolutely beautiful. It passes through mighty forests, "jumgel", along the road and manifests itself in countless views of the sea and spectacular cliffs. The trail also leads down to the many beaches. We meet a group that hiked south. They recommended a book written about the OCT.
Yesterday we came to Gold Beach. A cozy little town by the beach. Here they have bookstore and cafe. We found the book that was recommended so now we hope that it will be easier to find the trail.
It was raining heavily and it was not tempting to sleep in a tent. The local campsite advertised on the website that they had places for tent. But when we dripping wet got there, we were greeted by a grumpy old man. It was full in the two "sheds" we had hoped to rent, and they did not want people in tent.
There was only one thing to do, find the nearest motel. We ended up at a newly renovated great Motel 6. It cost a little but we were so soaked and miserable that we had no choice. It was lovely with a hot shower, laundry and a soft bed. Today the weather will cleat so we can move on. The next few days it  is reported  sunshine and a little warmer. I look forward to many days of sun, beach, cliffs and camping with sea views. I can totaly recommended this.

Pacific Crest Trail dag 51 til 57

Nå har jeg haiket 380 miles. Fra Lone Pine  via Truckee til Chester. 
Planen var kun å haike til Truckee og fortsette PCT i fjellet derfra. Men jeg gledet meg ikke så veldig. Det var fortsatt mange meldinger om mye snø. Det fristet lite. Jeg brukte lang tid på en kaffebar i Truckee bare for å utsette problemet.  Plutselig tikket det inn en melding fra to tyske jenter jeg har truffet flere ganger. De vurderte å flippe til Oregon Coast Trail. Jeg har såvidt vært inne på tanken om å gjøre det samme, så jeg skynder meg å svare at det høres ut som en fantastisk ide og om jeg kunne få være med. Etter litt frem og tilbake var det avgjort, vi skulle gå Oregon  Coast Trail. Jeg kjente at tur gleden kom tilbake. Jeg skal slipper å slite og trakke gjennom våt snø, krysse farlige elver og fryse i høyden.  Jeg skal fremdeles gå mot Canada som er målet. Men istedefor fjellet og innlandet i Oregon, skal vi gå langs kysten. Vi skal gå langs veien, på stranden og på stier. Det er ikke mye høydemeter å forsere. Det er absolutt  ikke snø. Og det er heller ikke bjørner der. Det blir veldig spennende. 



Jeg chattet på facebook med en turkompis fra noen uker tilbake. Jeg har ikke sett han på lenge å får vite at han er hjemme og ikke på PCT lengre. Det blir til at jeg spør om ikke han har lyst å komme å hente oss i Chester  og kjøre oss til kysten på grensen mellom California og Oregon.  Utrolig nok svarer han ja. Det er ganske langt å kjøre så det er fantastisk snilt gjort.  
Fra Truckee klarer jeg å haike videre til Chester.  Her har jeg vært i tre dager. De tyske jentene kommer i ettermiddag . I morgen blir vi hentet og setter kursen mot Oregon.
Chester er en såkalt hiker friendly town, og en av de lokale kirkene har laget til en liten camping for oss i bakgården sin. Helt supert å spare noen kroner på overnatting siden jeg er her i flere dager. 



I går dukket det opp to amerikanske hikere. De var også lei av snø og hadde tenkt på å gå OCT (Oregon Costal Trail). Så da er vi fem stykker som setter kursen mot kysten og bedre forhold.
Det er en del som velger å gå i fjellet. Noen klarer det helt fint men det er et slit. Det dukker stadig opp nye meldinger på facebook om folk som har hatt store problemer med både nesten drukning og stygge fall. Det er tøffe forhold og jeg kjenner at jeg er veldig glad for avgjørelsen jeg tok om å gå ned fra fjellet.  Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg hadde vært dum nok til å prøve å krysse elver som jeg ikke burde ha gjort.  Det kunne lett vært meg som hadde havnet i alvorlig trøbbel.
Nå ser jeg frem til noen uker med kyst og hav på en fantastisk  flott strekning langs Oregons kyst.  Foten har fått hvile i flere dager og det har gjort godt.  Jeg har litt kvalme og magetrøbbel enda men det blir stadig bedre. Jeg tror faktisk  hele meg har hatt godt av å roe ned litt, spise mer og finne nye krefter. Kiloene har rent av altfor fort, så en uke med litt restitusjon var ikke dumt.

English:

I have hitched 380 miles. From Lone Pine via Truckee to Chester. The plan was to go to Truckee and continue PCT in the mountains from there. But I did not really enjoy myself. There were still many messages about a lot of snow. I spent a long time at a coffee shop in Truckee just to delay the problem. Suddenly a message came from two German girls I have meet several times. They considered flipping to the Oregon Coast Trail. I have been thinking about doing the same, so I quickly  replied  that sounds like a great idea and if I could go along. After a while, it was definitely we were going to the Oregon Coast Trail. I felt a great relief and happiness . I will not have to struggle and pull through wet snow, cross dangerous rivers and freeze on top of mountains. I'm still going to Canada that is the goal. But instead of the mountains and inland in Oregon, we will go along the coast. We will walk the road, on the beach and on the paths. There is not much height. It is certainly not snow. And there are no bears there. It will be very exciting.
I chatted on facebook with a hiking friend from a few weeks back. I have not seen him for a while. He is home and not on PCT anymore. I'm asking if he could pick us up in Chester and drive us to the coast on the border between California and Oregon. Amazingly, he answers yes. It's quite a far drive so it's very kind of him. From Truckee, I managed to hitch  on to Chester. Here I have been for three days. The German girls come this afternoon. Tomorrow we will be picked up and head for Oregon. Chester is a so-called hiker friendly town, and one of the local churches has made a small campsite for us in the backyard. Great to save some money on accommodation since I'm here for several days.
Yesterday two American hikers appeared. They were also tired of snow and were planning on going on the Oregon Costal Trail. Then we are five persons that set the course towards the coast and better conditions.
There are others that chooses to go in the mountains. Someone does it all right but it's a struggle . There are still new messages on facebook about people who have had big problems with almost drowning and bad cases. It's tough conditions and I know that I'm very happy about the decision I took to go down from the mountain. I know myself so well that I know I had been stupid enough to try to cross rivers that I should not have done. It could easily have been me who had ended up in serious trouble.
Now I'm looking forward to a few weeks of coast and sea on a fantastic great stretch along the coast of Oregon. My foot has been resting for several days and it has been good. I have some nausea and stomach trouble yet but it is getting better. I think, in fact, I needed time to calm down, eat more and find new energy. I lost many kilos too fast, so a week with a little rest has done me good.

 

Pacific Crest Trail dag 46 til 50

Jeg har tatt en viktig avgjørelse. Det var ikke med lett hjerte men det var nødvendig. Jeg kommer til å bypasse Sierra Nevadas. Det vil si at jeg hopper over et stykke på ca 500 miles. Når jeg kommer til Canada håper jeg å dra tilbake og gå så mye av de 500 miles som jeg har tid til.



Avgjørelsen startet i forgårs. Jeg var veldig sliten og utmattet av mye oppover bakker. Og da det ble mer og mer snø å forsere forsvant kreftene fort. I tillegg var det veldig kaldt om nettene (over 3000 moh) og jeg hadde en begynnende smerte i høyre ankel. Jeg hadde det samme i venstre ankel for noen uker siden. Da tok jeg noen kortere dager og ble bedre iløpet av en uke.



Men å gå i snø med vond fot er ikke noe kjekt. Det er så lett å trakke feil og gjøre det mye verre.
Planen var å gå til Independence. Det ville tatt ca tre dager til. Jeg tenkte at det måtte gå bra om jeg tok det rolig. Men natt til i går fikk jeg magesyke og da ble ikke tilværelsen noe særlig bedre. Jeg sjekket kartet og så at jeg kunne komme meg ned til Lone Pine fra der jeg var (Cottonwood pass). Det var ca fire miles ned til et camping område der en forhåpentligvis kunne finne noen å haike med.
Jeg gikk noen runder med meg selv. Det er kjipt å ikke gå hele ruten i et strekk som jeg ønsket. Men jeg må innrømme at jeg hater å gå i snø. Snø er til for å stå på ski. Det lille jeg gikk var bare en forsmak. Det ville blitt mye mer og mye brattere. Og det ville tatt mye lengre tid enn normalt. Det er uvanlig mye snø i Sierra Nevadas i år og det gjør at mange endrer planer.
Jeg har stresset litt med tiden. Det er langt igjen til Canada og jeg ble bekymret for om jeg kom til å klare det innen slutten av september.
Men med ny plan og mindre stress, håper jeg å klare så mye som mulig.



Der var godt å komme til Lone Pine. Her traff jeg andre kjente og pratet med dem. Det gjorde godt og de fikk meg til å innse at jeg tok rett avgjørelse. En kar fra Alaska var kjempeglad for at det endelig var en som forstod han, nemlig at vi ikke elsker snø og kulde selv om vi kommer fra land som har mye av det.
I dag gjør jeg som Cheryl i boken Wild, prøver å komme meg til Reno og Truckee. Det går dessverre ikke buss i helgen så finner jeg ingen å haike med får jeg bli her til mandag.  Time will show.

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.

Pacific Crest Trail dag 30 til 45

Helt utrolig men nå har jeg kommet til Kennedy Meadows. Jeg har passert 700 miles (1120 km). Jeg har gått i fjellet i 45 dager i strekk. Men unntak av de to dagene jeg traff Connie og Ron i Sequia National Park. Det gjorde godt med et par dager fri. Og det var veldig kjekt å leie bil og suse avgårde på motorveien. Det var rart å se milene gå så fort unna.
Sequia National Park var flott. Og det var veldig kjekt å treffe igjen Connie og Ron etter så mange år. Veldig glad for at jeg fikk det til.
Tilbake på trailen regnet det. Litt surt og kaldt. Ikke så veldig kjekt. Jeg traff ikke så mange og da det ble 17. mai var jeg ikke i noe godt humør. Det var kaldt om morgenen og jeg tenkte på all feiringen der hjemme. Men så kom jeg på at jeg hadde solgt mye av bunaden min for å kunne få til denne turen, så da var det bare å slutte å sutre. På slutten av dagen traff jeg en gjeng amerikanske ungdommer. De var de første jeg hadde sett på lenge så da måtte jeg klage litt til de. De var forståelsesfulle og spurte høflig om hva jeg pleide gjøre på 17. mai. Kjekk ungdom som reddet litt av dagen.
Neste dag ble heldigvis bedre. Da traff jeg igjen folk fra tidligere og alle skulle til Hikertown. Der var det en shuttle som kjørte frem og tilbake til en liten butikk/restaurant. Jeg bestemte meg for å bli med dit. Og godt var det, for da ble det en herlig burrito og masse brus på meg.
Hikertown er noe for seg selv. Er nesten litt vanskelig å beskrive, men legger med litt bilder.
De siste dagene har gått unna. Det har som vanlig vert opp og ned fjell, varme dager, kalde dager, mye sol, alene tid, sosialt, masse kjekke folk, fantastiske trail angels og mye mer. Men nå er jeg i Kennedy Meadows som er en liten milepæl. Her gjør de nummer av å klappe og juble hver gang det kommer en pct hiker. Kjekk mottagelse her i hillbilly land. Det første jeg gjorde var å kjøpe brus i den ganske så shabby butikken, for så å haike med noen andre til nærmeste restaurant. Den var like shabby, men alt har sin sjarm i dette avsidesliggende fjellområdet. De var gått tom for det meste på menyen siden det er Memorial Day weekend, men vi kunne få pulled pork sandwich med potetsalat. Det smakte nydelig med en øl til. Kokken var ikke verre på det en at han kjørte alle tilbake i den falleferdige pickupen sin. Som sagt, alt har sin sjarm her.
Kennedy Meadows er inngangen til Sierra Nevadas som alle har både gruet og gledet seg til. Det er her vi må avgjøre om vi skal opp i snøen og utfordre oss selv eller å haike lengre nordover for å slippe unna. Jeg tar en zero dag her for å se hva jeg gjør. Jeg regner med at det blir snøen og fjellet på meg, jeg har tross alt lyst å fullføre hele ruten. 



Pacific Crest Trail - dag 20 til 29

Det er fredagskveld, jeg er på Hikers Heaven og venter i dusj kø. Det har jeg gjort lenge no. Men det nytter ikke å klage, for dette stedet er helt fenomenalt. I den lille byen Aqua Dulche er det noen som i mange år har tatt imot slitne hikere. De siste årene har det blitt mange flere hikere innom, men det er heldigvis frivillige som stiller opp og hjelper til med organiseringen.

Man blir tatt godt imot og får informasjon om hvordan ting fungerer. Klærene vasker de for deg og du kan låne diverse 80 talls antrekk mens du venter. I bakgården er det plass til mange telt, blandt høner og de mange hundene som tydligvis bor her.


Her er kjøkken, syrom, datarom, tv stue, DIY hårklipp og dusj som det tar en evighet å komme til. Jeg skrev meg på listen for hundre år siden.... 

De siste dagene på tur har gått veldig bra. Det har som vanlig vert store kontraster. Vi hadde to dager med over tredve grader. Heldigvis gikk vi i en smal dal med mye vann i elven så det var nok drikke. Det gikk også an å ta seg en dukkert ved Hot Springs. Det var herlig. 

Vi visste det ville dukke opp en McDonald's, så vi drømte om cola med isbiter og kald milkshake. Men da dagen kom og vi nærmet oss McDonald's, blåste det opp og ble ganske så surt. Vi begynte å drømme om varm kakao istede. Vel fremme på McDonald's var det begynt å regne. Det var godt å komme under tak. Alle elsker å hate McDonald's, men her var alle fan av både mat og drikke. Jeg ble der så lenge at jeg rakk både lunch, middag og kaffe.

Neste dag skulle jeg over et fjell område. Det var mye stigning. Da jeg nærmet meg toppen begynte det å snø. Det var skikkelig surt og kaldt. Vannet frøs i flasken min. Det var lite fristende å campe så jeg gikk ganske langt for å komme meg ned derfra.


Jeg fikk haik det siste stykket inn til Wrightwood. Det var dessverre fullt på motellet men jeg hadde hørt rykter om en kirke som tok imot hikere. Jeg bestemte meg for å prøve det, jeg var både kald og sliten. Kirken var låst så der var det ikke noe hjelp å få. Heldigvis for meg traff jeg på en annen hiker som overnattet hos en Trail Angel. Der var det plass til meg på sofaen. Jeg fikk også tatt en varm dusj og vasket sure klær. Fantastisk snilt å åpne hjemmet sitt for oss på den måten.

Nå er det blitt lørdag morgen her i Hikers Heaven. Jeg fikk dusjet tilslutt igår. Det gjorde godt. Jeg har sovet passe godt. Alle hundene her i gården og i nabogården hadde konsert til langt på natt. Og da morgenen kom var hanen klar med sin konsert. Men solen skinner, folk er i godt humør og alle er klar for en ny fantastisk dag. Det er jeg og, for nå skal jeg ha to zero days. To hele dager uten sekk på ryggen og fjellsko på beina. Det skal bli godt. Nå skal jeg ut å kjøre bil istede. Jeg skal til Sequia National Park og treffe familien jeg var aupair hos for 25 år siden. Det blir spennende å treffe dem igjen. Gleder meg.

Pacific Crest Trail dag 10 til 19

Disse dagene har vært preget av tørste, varme, kulde, snø og Trail Angels.
Først og fremst har det vært noen tøffe dager med mye oppstigning. Og når det i tillegg er rundt tredve grader og halsen er som sanpapir, ja da er det ikke noe stas å drikke liter på liter med pisselunket vann. Alt en drømmer om er en kald brus, kald juice, kald melk eller nesten hva som helst bare det er kaldt.



Etter en meget lang nedstigning og så flere kilometer gjennom sand og ørken, var det et herlig syn som møtte meg da jeg kom til en undergang hvor både tog og biler suste over.
Her hadde det vært Trail Angels på ferde. Det stod flere kjøleboks der med godsaker. Jeg drømte om en cola og ble litt skuffet da det bare var øl igjen. Men ølet var iskald så jeg tok en. Og gjett om det smakte fantastisk. Det var både jul og nyttårsaften på en gang. I en annen boks var det noen bananer igjen. Og jeg hadde aldri trodd det, men iskald øl og banan er en aldeles nydelig kombinasjon.



Noen dager senere lå jeg på en campingplass sammen med en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra England. Da kom det en person kjørende og gav oss en stor halv vannmelon. Vi ble kjempeglad og koste oss.
En annen dag gikk jeg å tuslet oppover i varmen og kom over et lite camping område hvor noen hadde lagt ut en kjøleboks med brus og et skap med bøker. Fantastisk.
I dag kom jeg over en boks med flere vann kanner som noen hadde satt ut.
Det er mange eksempler på disse fantastiske Trail Englene. Jeg blir like glad hver gang. Det er utrolig hvor en setter pris på disse små gode gjerninger som folk finner på. Jeg kan ikke få takket dem nok.



Etter den koselige byen Idylleville skulle jeg over et område som heter Fuller Ridge. Her ville det være snø og tøffe forhold. En ble anbefalt å bruke snøpigger. Jeg skulle kjøpe men de var tom for min størrelse. Og det var igrunn like greit for butiken hadde nettopp fått beskjed om at det var ikke så ille lengre. Greit for meg, sparte noen kroner og litt ekstra vekt der. Det var noen flekker med snø som måtte forseres. Og det var ganske kald. Men det var heldigvis ikke så ille, og jeg kom meg velberget gjennom. Dette var visstnok bare en liten test på hvordan det vil bli i Sierra Nevada.
De siste fem dagene har vært tøffe. Men nå som jeg har lagt meg inn på et koselig motell i Big Bear Lake, hatt verdens beste dusj, vasket klær, drukket tre brus og en stor øl, ja da kan jeg se tilbake på det med glede. Denne turen er mye tøffere fysisk krevende en jeg hadde trodd, men alle folkene jeg møter og ser at har det likedan, gjør at dette er mulig å gjennomføre.



Nå skal jeg ut på en ny runde med flere dager uten blogging. Jeg har ikke alltid nett tilgang og må spare på batteri. Men har du lyst å følge meg på tracking som oppdateres hver dag, ja da kan du vipps'e meg eller overføre til konto fra kr. 100,-. Send meg en epost eller melding på messenger så sender jeg deg link og passord så snart jeg er på nett. Setter stor pris på alle bidrag. Les gjerne mer om følg min ferd i kategorien sponsorer.

English:

Pacific Crest Trail day 10 to 19

These days have been about thirst, heat, cold, snow and trail angels. First of all, there have been some tough days with a lot of climbing. And when it's around thirty degrees Celsius and the throat feels like paper, yes, there's no fun to drink liters of liters with warm water. All I  dream about is a cold soda, cold juice, cold milk or almost anything thats cold.
 After a very long descent down from a mountain and then more miles through the sand and desert, it was a wonderful sight that met me when I came to a bridge where both trains and cars went over. Here there had been Trail Angels. There were several coolers there with goodies. I dreamed of a coke and was a bit disappointed when there was only beer left. But the beer was ice cold so I took one. And it tasted amazing. It was both Christmas and New Year's Eve at once. In another box there were some bananas left. And I'd never thought so, but ice cold beer and banana are absolutely beautiful combination.
A few days later I was in a campsite with one from France, one from Germany and one from England. Then someone came by and gave us a large half watermelon. We were very happy and enjoyed the moisture fruit.
 Another day I walked up the heat and came across a small camping area where someone had put a coolbox with soda and a cupboard of books. Fantastic.
Today I came across a box of several water jugs that someone had put out. There are many examples of these amazing Trail Angels. I'm happy each time it happens. It's amazing how one appreciates these little good deeds that people do. I can not thank them enough.

 After the cozy town of Idylleville, I headed over an area called Fuller Ridge. Here it would be snowy and tough conditions. One was advised to use microspikes. I was supposed to buy but they were out of my size. And it was okay for the store had just been told that it was not that bad anymore. Good for me, spared a few dollars and a little extra weight there. There were some spots of snow that had to be consumed. And it was quite cold. But luckily it was not that bad, and I got well through. This was only a small test of how it will be in Sierra Nevada.
 The last five days have been tough. But now that I have embarked in a cozy motel in Big Bear Lake, had the world's best shower, washed clothes, drunk three soda and a big beer, yes I can look back on it with pleasure. This trip is a lot tougher physically demanding that I had thought, but all the people I meet and see that are alike make this possible. Now I'm going to a new round with several days without blogging. I do not always have internet access and need to save on battery. Will write more as soon as I can.

Pacific Crest Trail - dag fem til ni

Nå er jeg kommet til Warner Springs. Her har de bra opplegg for utslitte hikers. De har et rescue senter der folk jobber frivillig for å ta seg av oss. Her kan man kjøpe turmat, logge seg på nett, dusje, vaske klær og campe. Det er en hel gjeng med hikere her. Noen tar en zero dag og kuler an med både øl og joint. Skikkelig hippie tilstander. Mye forskjellige folk. Alt fra eldre mann som hiker i kilt til langhårete ungdommer med stråhatt. Også slike som meg, som ikke føler for å slå seg til her for natten. Litt for sosialt for min del, jeg lengter tilbake til fjellet.
Men flott å komme innom her. Fikk tatt meg en interessant utendørs dusj lignende greie. Det har vært nærmere tredve grader de siste dagene så dusj var nødvendig. Selv om det var utendørs, uten lås og en dør med mange glipper og sprekker...
For noen dager siden kjente jeg at kroppen begynner å venne seg til dette livet. Det ble lettere å gå og sekken føltes bedre. Jeg tror at det hjalp med en overnatting  i Stagecoach ved Scissors Crossing, en feit hamburger og klesvask. Det ser ut som om det kommer til å bli nødvendig å bo på motell innimellom. Og ikke minst spise mer. Det har vært så varmt at matlysten forsvinner litt. Og når jeg slår leir om kvelden er jeg så sliten at jeg ikke orker å lage noe mat.



Ene kvelden var jeg bekymret for om jeg ville ha nok vann til neste dag. Jeg droppet både tannpuss og suppe. Det ble en sjokolade til kvelds... neste dag ble det hverken te eller tannpuss. Jeg var også tom for batteri til mobil med kart, men visste at det var ca fem kilometer til neste vannkilde. Det har vært ganske uvirkelig å måtte være bekymret for nok vann. Jeg bærer med meg ca 4 liter, men det går med på en lang dag når det er så varmt. Jeg er tørst hele tiden. Heldigvis er vi mange som er på tur, så det er alltid noen å spørre. Og det er godt merket på kartet hvor neste vannkilde er. Flere plasser er det frivillige som har lagt ut masse dunker som vi kan forsyne oss av. Helt fantastisk.
Jeg har ikke gått så langt i dag. Det er litt deilig med en halv zero dag. I morgen må jeg begynne å speede opp litt. Naturen er fortsatt fantastisk. Ene dagen går vi høyt opp i fjellet, inn og ut på ridges, for så å komme ned i lavlandet og fantastiske sletter neste dag.



Nå er jeg installert på terrassen hos familien Fletcher. Jeg var så heldig å bli invitert hit fordi Kathryn kjenner Erica som jeg var aupair for da jeg var 20. De bor i et flott hus litt opp i høyden med fantastisk utsikt over Warner Springs. Her blir jeg bortskjemt. Jeg nipper til deilig avkjølt hvitvin, knasker på nøtter, nyter utsikten og solnedgangen med dempet film musikk fra Danser med ulver og Den siste mohikaner. Biffen godgjør seg på grillen og tilbehøret lager seg selv. Denne kvelden må nytes. Og det har jeg gjort. En fantastisk kveld med herlige folk. No skal jeg nyte natten innendørs i en stor og deilig seng.

English:

I have now come to Warner Springs. Here they have good arrangements for worn out hikers. They have a rescue center where people volunteer to take care of us. You can buy food, go online, shower, wash clothes and camp. There are a whole bunch of hikers here. Some take a zero day and relaxes with both beer and joint. Proper hippie conditions. A lot of different people. Everything from elderly men who walks in kilt to longhaired youngsters with straw hat. Also such as me, who do not feel like staying here for the night. A little too social for my part, I long back to the mountain. Great to come in here. Got to take an interesting outdoor bucket shower. A shower was necessary it's been very hot for days. Even though it was outside shower, without a lock and a door with many slips and cracks ...

A few days ago, I felt the body started getting used to this life. It was easier to go and the bag felt better. I think it helps with an overnight stay at Stagecoach at Scissors Crossing, a fat hamburger and shower. It seems that it will be necessary to stay at a motel sometime. And not least eat more. It has been so hot that my appetite disappearing a little. And when I hit camp in the evening, I'm so tired that I could not make any food. One night I was worried if I had enough water for the next day. I dropped both the toothbrush and soup. I had a chocolate for supper ... the next day there was no tea or toothbrush. I was also out of battery for mobile with maps, but knew that it was about five miles to the next water source. It has been quite unreal to have to worry about enough water. I carry about 4 liters, but it takes a long day when it's so hot. I'm thirsty all the time. Fortunately, we are many who are on tour so there is always someone to ask. And it is well marked on the map where the next water source is. Several places the volunteers have put out lots of cans of water for us. Absolutely amazing.

I have not walked far today. It's a bit nive with half a day off the trail. I have to start hiking in the morning. The scenery is still amazing. One day we go high in the mountains, in and out on ridges, so to come down in the lowlands and amazing plains next day. Now I am installed on the terrace with the Fletcher family. I was lucky to be invited here because Kathryn knows Erica as I was aupair when I was 20.

They live in a beautiful house up in the hill with stunning views of Warner Springs. I'm beeing pampered here. I sip delicious chilled white wine, eat nuts, enjoy the view and the sunset with soft movie music from Dancer with Wolves and The Last Mohicans. Im beeing served barbecue steak and bakes potatoes. This evening must be enjoyed. And I have done that. A wonderful evening with lovely people. No, I'll enjoy the night indoors in a big and delicious bed.

Pacific Crest Trail - fire første dager

Nå er jeg igang. Fire ynkelig dager av ca 150. Det blir en lang tur. Det er vanskelig å si så tidlig hvor vellykket dette blir. Det er mange dager med svette, gnagsår, tung sekk, finne vann, finne mat, sove i telt, ikke dusje, sure klær osv.

Men så langt går det veldig fint. Det har vært nydelig vær og rundt 20 grader. En del kaldere om kvelden og natten. Jeg våknet opp til frost andre dagen.
Gnagsår fikk jeg dessverre ganske fort. Jeg tror det må være varmen for skoene er gått inn. Gnagsår på skuldrene har jeg også fått. Skulle visst hatt med skumgummi putene...
Også må det være noe som har stukket meg bak på hoften for den har fått noen store merkelige hevelser. Men så lenge det ikke klør noe særlig så går det nok vekk av seg selv.
Det har gått forbausende bra å ligge i telt her borte. Det er som å være på tur hjemme på mange måter. Også er det betryggende med alle de andre som går samme turen.
Jeg så to svære slanger første dagen. De lå helt rolig så jeg snek meg forbi. De kan ha vært daue men jeg så ingen grunn til å sjekke...
Naturen er fantastisk. Det er frodig og ganske grønt fordi det har vært mye nedbør i vinter. Stien går både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler og nydelig furuskog ved Mount Laguna i dag.

Jeg åpnet det første brevet fra Lisbeth i går. Ikke fordi jeg hadde hjemlengsel, men det var påskeaften og jeg hadde lagt meg kl sju. Hun skriver at hun er stolt av meg. Og at jeg ikke må tro at jeg er en dårlig mor fordi jeg er borte så lenge. Det varmer å lese de fine ordene fra go jenta mi. Jeg blir glad og stolt.
Jeg fikk litt hjemlengsel da jeg logget meg på nett tidligere i dag da jeg spiste lunsj på en cafe i Mount Laguna. Det tikket inn mange meldinger på face, og det var flere som hadde bidrat med noen kroner til "følg min ferd". Jeg ble ganske rørt og sentimental. Jeg kan ikke få takket nok for alle de fine ord og bidragene, det hjelper mye på motivasjonen.
Nå er klokken snart åtte om kvelden og det er nesten mørkt ute. Det er bare å legge seg i posen. Og prøve å komme seg opp tidlig i morgen. For å gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene. Gå videre. Om noen dager kommer jeg til Warner Springs. Der er jeg lovet middag og en seng for natten hos en venn av en venn. Det gleder jeg meg til.

Underveis

Da var dagen endelig her. Jeg er underveis. Til det store eventyret. Håper jeg.
De siste dagene har jeg lurt litt på meg selv. Hva var det som fikk meg til å ta avgjørelsen om å utsette meg selv for en strabasiøs livsstil i fem måneder? Trakke opp og ned fjell med en latterlig tung sekk på ryggen.... stinke svett og sur gammel kjerring i dagesvis? Sove i telt under alle slags forhold? Spise tørr mat? Være borte fra datteren min så lenge? Og vekke fra venner, familie og den trygge campingvognen min?
Det virket som en genial ide for noen måneder siden. Det var som en romantisk drøm som ville være oppnåelig. Noe som skulle skje langt frem i tid.
Det er ikke første gang jeg lar meg rive med av en tanke eller et påfunn. Og hver eneste gang lurer jeg på hva det var jeg tenkte på. Spesielt når det er bare dager igjen.
Det var veldig fristende å bare bli i sengen i dag tidlig kl 0400 da klokken ringte. Bare late som om jeg var blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod tåredryppende historie som gjorde at alle fikk sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kunne reise.
Men jeg gjorde ikke det. Når jeg først har sagt a så må jeg si b også. Å trekke seg hadde vært umulig. Iallefall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.



Så da sitter jeg her på Gardermoen og venter på neste fly da. Det er noen timer å vente. Jeg bruker tiden til å minne meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg søker opplevelser. Jeg har en trang til å bryte ut av hverdagen og finne på andre ting. Jeg blir sprø av gjentagende dager og uker som fortoner seg helt like. Jeg trenger å utfordre meg selv. Og jeg ble bergtatt av boken Wild. Så enkelt er det egentlig.:)
I morgen begynner det for alvor når jeg står ved det sørlige monumentet som markerer begynnelsen til Pacifc Crest Trail. Da har jeg 4265 km vandring foran meg. Jeg har ikke peiling på hvordan det blir å være på fottur så lenge. Men én ting vet jeg, jeg kommer til å få hjemlengsel mange ganger. Når det skjer så har jeg fem brev som datteren min har skrevet til meg. De har jeg fått streng beskjed om å spare til krise situasjoner når jeg blir overmannet av hjemlengsel. Jeg skal prøve å spare dem så lenge som mulig. Men jeg er jo ganske nysgjerrig og...;)



Nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg. Sommerfuglene er tilbake. Jeg kan ikke vente med å starte mitt livs største eventyr.

Har du lyst å følge meg på tracking? Jeg har med meg gps satellitt telefon og vil legge ut daglige markeringer om hvor jeg er. Det koster fra kr 100,- , da får du tilsendt link og passord til siden du kan gå inn på. Du er også med og bidrar til at turen min blir mulig å gjennomføre.
Les mer i bloggen under kategorien sponsorpakker. Vips eller kontonummer. Og husk å sende meg en epost adresse.;)

One week to go

I morgen er det en uke til jeg setter meg på flyet med destinasjon San Diego. Etter noen få måneder med planlegging føler jeg meg ganske klar. 

Jeg bestemte meg i romjulen i fjor for at jeg skulle ta turen i 2017. Kanskje burde jeg ha ventet noen år og spart opp mer penger? Det ble litt knappt med tid til å finne sponsorer samt at det var noe jeg kvidde meg til. Jeg kunne sikkert ha gjort en bedre innsats på det området, men slik er det no bare. Jeg satset litt på andre ting, som å holde et par foredrag, jobbe mest mulig og selge bunaden min. 

Men jeg har fått mye hjelp. Det er flere som har støttet meg enten økonomisk, med gratis leie, utstyr eller med diverse planlegging. Dette setter jeg utrolig stor pris på.

Tusen takk til:

 

MollyMe

Aina Holsen Fjellanger

Sissel Viken

Stein Viken

Lisbeth Viken

Martin Rønnestad

Eikangervåg forsamlingshus 

Fumble Heads mc

Alice Holsen

Tina Andersen

Sissel Heggertveit

Cathrine Bjørkheim

Lindås senter

Lindås sanitetsforening

 

I tillegg vil jeg takke alle som kom på foredragene og de som har bidratt til "følg min ferd" kampanjen.

Har du lyst til å bidra? Jeg mangler litt for å dekke mitt sparsommelige reise budsjett. Alle bidrag blir mottatt med stor glede. Les mer om hvordan du kan følge min ferd eller kjøpe sponsorpakker under kategorien  "sponsorpakker"  i bloggen.



 

16 år gammel sekk og vitaminkur

Jeg er heldig jeg. Fått meg ny sekk og greier. At den har ligget bortgjemt på et loft i 16 år spiller ingen rolle. Merkelappen hang på enda, den har aldri vært i bruk.

Det var en gave til en venninne av meg fra samboeren hennes. Hun fikk den da hun var gravid. Kanskje var det en bæremeis hun egentlig skulle ha fått?

Men uansett, nå har jeg fått den og jeg er super fornøyd. Sekken er en Bergans Lady og rommet 65 liter. Den er kanskje litt tung og har tusen stropper og duppedingser, men den er en fryd å ha på seg. Gode skulder reimer og tjukk polstring i ryggen. Det blir godt å slippe skumgummi denne gangen.

I dag har jeg testet den. Jeg fylte den opp med litt forskjellig og gikk meg en runde i nabolaget via Hersnipo. Den veide ikke mer en ca syv kilo, men det var greit sånn bare for en tre timers daffe tur i drittværet.

Det regnet nesten hele tiden. Stien var blaut og møkkete og sleip. Men det var godt å komme seg ut og enda bedre å komme inn igjen..

Jeg har ikke vært helt i form i det siste. Jeg slet med voldsom kvalme. Da jeg omsider giddet å gå til legen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde for mye magesyre. Og siden jeg allikevel var der så tok de litt blod for å sjekke hvordan det stod til.

Det viste seg at jeg var tom for D vitamin. Noe som visst halve Norges befolkning er tom for. Også var B12 nivået i grenseland. Ellers var ting på stell.

Nå har jeg gått på vitamin kur, justert kostholdet og spist magesyre medisin i en måned. Formen begynner å komme tilbake. Og det er godt, for no nærmer det seg avreise San Diego. Gleder meg mer og mer.

Noen bilder fra turen:











 

Flybillett i boks!

Nå er det ikke lenger igjen til jeg setter meg på flyet med retning San Diego i California. Jeg kjenner at det kribler i kroppen, jeg gleder meg sinnsykt til å komme igang. Avreise dato er 12. april. Etter en overnatting i San Diego starter mitt lange eventyret skjærtorsdag 13. april.

 

Har du lyst å være med å bidra til turen min? Jeg har vært profilert i flere aviser og hos Bergen Student-TV. Sist ute var avisa Nordhordland i går. På Instagram og Facebook får jeg nye følgere hver uke. Det er tydelig god interesse for ekspedisjonen min og jeg regner med mange flere lesere når jeg kommer igang.



Er du privatperson som har lyst å bidra? Da er "følg min ferd" helt perfekt. Jeg kommer til å ha med meg GPS satellitt telefon og vil legge ut daglige oppdateringer til mine følgere. Sjekk info litt lengre nede om hvordan du kan følge min ferd.

 

Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min ?

Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.

 

Sponsorpakker bedrift

Kr. 500,-
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.

Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.

Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.

Sponsorpakker privatpersoner

Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.

Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.

Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.

Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.

Betalings måte:

Du kan vipps'e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.

Lise.viken@live.no

Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit


Det er bare få dager igjen til jeg ønsker velkommen til mitt første foredrag som selvutnevnt eventyrer og livsstils endrer. Bitene i foredraget begynner å falle på plass og jeg gleder meg til å dele det med dere.

Her er litt mer informasjon, håper du/dere vil komme.

"Velkommen til et inspirerende foredrag om hvordan jeg gikk fra å være en overvektig nikotinslave til å utfordre meg selv til uforglemmelige fjellturer alene. 

Jeg stumpet min siste sigarett for fem år siden og gikk kraftig opp i vekt. Da jeg gikk på vekten og den viste over hundre kilo, var det nok. Siden den gang har jeg gått ned 30 kilo og hatt flere spennende soloturer i fjellet med telt. Kom og hør hvordan jeg klarte å overvinne frykt og sperrer. Få motivasjon og tips til egen fjelltur. Jeg lover deg et spennende foredrag med mye humor og inspirasjon, samt info om mitt forestående eventyr, the Pacific Crest Trail, en fire til fem måneder fjelltur fra Mexico til Canada."

 

Når:

Onsdag 22. februar kl. 19.

Sted:

Eikangervåg forsamlingshus. I hoved etasjen til MC klubben Fumble Heads nyoppussede trivelige lokale. 

Lokalet leies ut til arrangement, konfirmasjon, bursdager og andre formål. Ta kontakt med dem for mer informasjon. 

Veibeskrivelse:

Kjør E39 til Eikangervåg (ca 13 min fra knarvik). Ta av til venstre mot Myking/Sævråsvåg.  Etter ca 500 meter, sving til venstre inn på Fyllingsnesveien i en 180 graders høyre sving. Følg veien ned mot sjøen og du får huset på venstre side.

Kr 200,- per person inkludert kaffe og kake.

Fint om du melder deg på til Lise.viken@live.no eller sms til 41 32 48 47.

Jeg har med telt og utstyr fra mine tidligere turer så trenger du motivasjon og inspirasjon til egen tur, ja da må du komme.



 

Gode minner

Mormor og besten bodde på Eidsvågneset. Da jeg var liten elsket jeg å komme på besøk. Mormor laget alltid kjempegod middag og sjelden mindre en tre retter. Men en annen ting som også gav meg stor glede, var turer i fjellet. Det var ikke så ofte vi gikk tur i byfjellene med mormor og besten, men jeg har noen minner fra en tur over fjellet fra Eidsvåg til Fløyen og ned i Bergen sentrum med mormor. Jeg husker ikke hvorfor vi tok turen, men jeg tror at hun passet meg og søsteren min den dagen. Jeg husker heller ikke hvor gammel jeg var. Men det jeg husker er noen veldig lange seige bakker som aldri tok slutt. Og følensen av å komme til Fløyen og skue utover byen. Jeg er ganske sikker på at vi ikke tok banen ned, en stor del av opplevelsen var å gå, stoppe flere ganger og se den røde og blå vognen komme oppover eller nedover. Vi slapp heldigvis å gå tilbake. Da tok vi bussen som også var del av opplevelsen for en liten jente som bodde på landet og kunne gå til skolen. Bussturen var eksotisk.



De siste årene har jeg flere ganger parkert bilen ved Eidsvåg kirkegård og gått over fjellet til Fløyen. Den første gangen jeg gjorde det kom minnene tilbake. Den lange uendelige bakken var der enda. Jeg tror faktisk at den var blitt enda lengre. Men jeg gikk ikke direkte til Fløyen. Jeg tok en litt annen rute, nemlig om fjellet Rundemanen, Brushytten og tilbake til Eidsvåg. Dette har jeg gjort flere ganger og synes det er en super god trimtur.



I begynnelsen av Langevatnet er det en liten bro og en bratt trapp opp over elven. I følge kartet går det en alternativ rute til Rundemanen her. 
Dagens tur ble nettopp en test av denne ruten. I nydelig sol men med iskald vind ble det en fantastisk tur. Ganske så bratt i begynnelsen, men absolutt verdt det når en kommer opp og kan nyte den nydelige utsikten. Høydeskrekken fikk prøvd seg litt oppover noen skrenter med smale fjellhyller, men heldigvis er det festet både tau og stige de verste plassene.  



Ved Rundemanen fant jeg meg en plass i le for den iskalde vinden, spiste mat og varm drikke, før jeg bestemte meg for å gå ned til Jordal. Greit med en liten rundtur. Og det er første gang jeg går ned til Jordal. Rundt Jordalsvatnet har jeg gått før. Det var en søndagstur med mormor og besten for mange år siden. Etterfulgt av en av mormor sine uforglemmelige treretters middager. 



Det er slutt på de herlige turene og middagene med mormor og besten. Men dette er det nærmeste jeg kommer. De hviler for alltid nettopp ved denne kirkegården hvor jeg parkerer bilen. Jeg tror de hadde likt å visst at de hviler med inngangen til byfjellene som nærmeste nabo.  Og jeg tror også at de hadde likt å visst at hver gang jeg er her så tenker jeg på alle de gode minnene og gode tur opplevelser som de har gitt meg. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om lang turen jeg snart skal ut på. Jeg velger å tro at de hadde vært fornøyd med at jeg har arvet mye av turgleden fra dem, men at en fire-fem måneders fottur fra Mexico til Canada kanskje er en smule overdrevet og altfor langt...

 

På tur i bjørne land

Jeg er medlem i en gruppe på facebook som heter PCT (Pacific Crest Trail) - class of 2017. Der er det ca 3500 medlemmer. Aktiviteten på siden er høy. Folk har tusen spørsmål, tusen svar, uttallige gode råd, enda flere dårlige råd, morsomme komentarer, teite uttalelser og plenty bilder av både det ene og det andre. 
Jeg tenkte jeg skulle teste ut gjengen og la ut følgende komentar:

I'm a bit concerned about bears. Where do you place the bear cannister at night? And what to do if you hear bears outside the tent? 
There's only sheep's were i hike..😉


Responsen var overveldende. Jeg fikk over hundre komentarer. Enkelte hadde virkelig lagt sjelen sin i det og hadde lange avhandlinger om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. En mann hadde lagt ved en film som han selv hadde tatt av sitt møte med bjørn. Den viste bjørnen som var på vei til å krysse stien noen meter foran han. Bjørnen hadde ikke sett han, men mannen fortsatte å gå samtidig som han filmet. Plutselig får bjørnen med seg at det kommer et menneske. Den kikker på han, snur ræven til og spurter avgårde. Den var reddere for mannen en mannen var for han.

Dette er det mange som skriver, bjørnen er redd og vil ikke ha noe med deg å gjøre. Den vil ikke spise deg, men den vil gjerne rote i maten din og gulpe i seg det som den får tak i. Derfor må man ha en egen bjørneboks i de områdene hvor bjørnen lever. Det er faktisk lovpålangt enkelte steder. Også må maten i boksen helst være langt unna teltet hvor en sover. Og kveldsmaten må ikke tilberedes ved teltet... Sier iallefall de fleste.

En kjekkas begynte å krangle på dette. Han sov med maten sin og synes det var helt greit. Da var diskusjonen i gang og det utviklet seg til en aldri så liten krangel blandt to stykker. Det endte med at han ene sendte meg pm for å forsikre meg om at jeg ikke måtte høre på han andre tullingen. Sove med maten måtte jeg ikke finne på å gjøre.  


Etter å ha lest, studert, spurt både den ene og den andre, har jeg komt frem til følgende konklusjon:


Bjørnen er mest sannsynlig mer redd en meg og den vil helst ikke spise meg. Ingen har sålangt blitt spist av bjørn på Pacific Crest Trail. Jeg må respektere bjørnens rike, men kommer den for nær så må jeg bråke og jage den vekk. Og sist men ikke minst, det beste rådet jeg fikk:


If you make it a problem it will become a problem...


Da gjenstår det bare å si at jeg er ikke redd for bjørn lengre. I allefall ikke om jeg møter på disse to... bildet ble delt av en av medlemmene på PCT - class of 2017. Det var disse bjørnene han hadde vokst opp med....Jeg og.😉



 

 

Vil du bli min samarbeidsparter/sponsor?

Det er snart to år siden jeg ble bergtatt av boken «Wild» skrevet av Cheryl Strayed. Boken handler om den ulykkelige jenta som mistet moren sin, kom helt ut av kurs pga sorg, men reddet seg tilbake til livet med å ta sin livs reise, en tre måneders fottur på deler av PCT.

Pacific Crest Trail (PCT) er en 4.265 km lang fottur fra Mexico til Canada gjennom California, Oregon og Washington.  Naturen er spektakulær, en opplever ørkenens skjønnhet, fjellformasjoner fra isbreer, dype skoger og vulkanske topper. 
Turen tar cirka 4-5 måneder å gjennomføre. Et par tusen mennesker besøker denne internasjonale skatten hvert år. Noen går bare noen få kilometer, mens andre gjør som jeg har tenk, tar hele turen på en sesong.



Turen er en slags avslutning på min fem års lange reise fra å gå ned 30 kilo og bli røykfri.  Nyttårsaften for fem år siden bestemte jeg meg for å slutte å røyke. Jeg var 20 kilo overvektig, og la dessverre på meg 20 kilo til de neste to årene. Da jeg gikk på vekten for tre år siden, viste den over 100 kilo. Jeg fikk sjokk, jeg trodde ikke det var så ille. Det var på tide å ta grep. Ved hjelp av perioder med kaloritelling, lange fjellturer med overnatting i telt, samt en halvmaraton, klarte jeg å kvitte meg med 30 kilo. De siste ti kiloene regner jeg med forsvinner på PCT.

Drømmen om å gjennomføre PCT på en sesong har vært målet siden jeg leste boken. For å få dette til, er det mye som må på plass. Det krever mye planlegging, av alt fra visum, forskjellige tillatelser, forsyninger, utstyr og økonomi. Jeg har stor tro på prosjektet mitt og vet at det kan inspirere mange til å se muligheter i stedet for begrensninger. Reisen min begynte for fem år siden da jeg tok valget om en sunnere og bedre livsstil. Nå venter det store eventyret. Jeg gleder meg.

Vil du bli min samarbeidsparter eller sponsor? Eller kanskje du kjenner noen som kan være interessert? Nedenfor finner du informasjon om de forskjellige sponsorpakkene mine. Håper å høre fra deg.


 

Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min?


Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.

Sponsorpakker bedrift

Kr. 500,-
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.

Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.

Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.

Sponsorpakker privatpersoner

Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.

Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.

Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.

Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.

Betalings måte:

Du kan vipps'e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.

Lise.viken@live.no

Pacific crest trail - eventyret venter

Her kan du se og lese artikkelen om meg i avisa Strilen sist tirsdag. :)

English text below the picture.


Lise is walking 4265 km from Mexico to Canada.


Its the conclusion of a five years journey of losing 30 kg and becoming cigarette free, but its also about challenge myself and see possibilities and not liabilities. And I am especially thinking of us girls, she says.


Lise ran a souvenir store in Fergus Falls, Minnesota for several years and she has lived in California so it wont be the first time she travels to USA. In Norway she sold her apartment and live now in a camper and she sews bunads (Norways national costume) and do machine knitting for a living. She has decided to become rich in experience and life, not money.
It was New Years Eve five year ago Lise decided to quit smoking. She always had enjoyed hiking and the outdoor life, but felt that smoking got in the way. She was 20 kg overweight when she quit smoking and unfortunately gained another 20 kg.  
But three years ago the weight was over 100 kg and she thought that enough was enough. She started counting calories and tried to live by 1500 calories per day. She also lost a lot of weight on her long hike in the mountains.
My goal was to be able to run a half marathon in Bath, England, so I had to train a lot, she says. This fall she had another round of 1500 calories a day for 100 days. 


The trip she is about to start has been on her mind for a few years. Inspired by the book Wild by Cheryl Strayed, and realize that she can do fun and exciting things alone as a single woman, she has spent many nights alone in a tent so far.
Pct is a 4265 km long hike from Mexico to Canada thru California, Oregon and Washington. Several thousand people hike here every year. Some only a few kilometers others the whole trip in one season. The season is between April and September and it takes about four to five months.
Sleeping in a tent alone up in the mountains in Norway is no match for Lise. But there are no bears there. One is not advised to bring a gun at the pct, but a bear canister, spray and whistle and make some noise should work she says. Lightning is supposed to be a bigger risk on the trip. And I am bringing a GBS and can press a button for help, hopefully a helicopter will come right away and save me, she says.


The biggest challenge might be homesickness. And not have a too heavy backpack. And to bring enough water in the dryer areas. Even if she has planned the trip for a while, there are still things that need to be fixed, like a visa, permits and gear. But every day Lise feels more and more ready. Im really looking forward to get going, to feel the freedom of hiking and the amazing feeling of accomplishment when Im done, she says. But first she has to run a half marathon again, in March. I was not happy with my time last year, so I need to try better this year she says.

#røykfri #overvekt #pct #friluftsliv #wild

You can do it

Det nærmer seg fem år siden jeg kvittet meg med min verste uvane. Den hang som en tåkesky over meg og forgiftet kroppen min. Jeg var ganske lat og overbevist om at jeg hadde naturlig dårlig pust og kondis. Jeg prøvde meg på litt jogging og fjellturer, men det ble aldri noen vedvarende som varte lenge. Sigarettene fikk aldri skylden.



For fem år siden gikk jeg inn i mitt førtiende år. Jeg var ca 20 kilo overvektig. Kilo som hadde sneket seg på over 15 år.

Nyttårsaften det året tok jeg min siste sigarett. Tiden var inne, jeg følte meg ikke bra, beina var urolige og jeg måtte ofte kremte fordi det var mye slim i halsen. Nok var nok.

Det tok noen måneder før jeg ble kvitt røykesuget. Og jeg gikk i den klassiske fellen og la på meg ca 20 kilo til. I November 2013 gikk jeg på vekten. Den viste over 100 kg. Jeg fikk sjokk. Jeg hadde merket at jeg hadde lagt på meg, men trodde ikke det var så ille. Jeg kjøpte bare ny bukse når den andre ble for trang...

Det var på tide å ta grep. Nå har det gått tre år, jeg er 30 kg lettere og er en lykkelig ikke røyker. Så hvordan klarte jeg det? Jeg er ikke noen flink slanker, jeg er altfor glad i mat. Redningen ble å melde seg på en halv maraton, dra på latterlig lange tøffe fjellturer aleine, og leve 100 dager på 1500 kalorier per dag. 



Jeg har fremdeles 10 kg jeg har lyst å bli kvitt. Det skal jeg fikse i 2017. For no vet jeg at jeg kan. Det blir en ny runde med 100 dager på 1500 kalorier, en halv maraton og en veldig lang fjelltur. Jeg har en drøm om å gå The central pacific crest, en fottur fra Mexico gjennom USAs vestkyst til Canada. Turen vil ta 4-5 måneder. 

Og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg heier på meg selv slik som de gjorde under Bathhalf Marathon i England der publikum stod på sidelinjen og ropte; "come on, YOU CAN DO IT". Og det kan jeg. 



Det kan du og; gi aldri opp å bli røykfri, gi aldri opp dine drømmer, stå på og en dag opplever du at du klarte det du og. Det finnes ikke noen bedre følelse en mestringsfølelsen.

#røykfri #bedrehelse #mestringsfølelsen #slankere #nyttliv #youcandoit 

Sol på nesen

Etter en lang og tung uke var det godt å ta seg en lufte tur til Ådneburen. Været var på min side og det ble en flott tur. Jeg hadde med mat og satt en god stund ved toppen og følte på følelsen av å leve. Det er som folk sier, vi lever bare en gang, vi vet aldri når det ender, så da må vi prøve å ha det så godt som vi klarer.

Håper alle har hatt en så fin søndag som mulig og har fått litt sol på nesen. Her er litt bilder fra den nydelige naturen og utsikten fra Ådneburen.













 

Kjære Øyvind

Jeg er ikke den som kjente deg best. Jeg er heller ikke den som har kjent deg lengst. Men den lille biten som jeg fikk ta del i har gjort inntrykk.

Som en av de single venninnene til Sissel fulgte jeg med på romansen som utviklet seg mellom dere. Du var ikke den som gav opp selv om Sissel gav deg tommelen ned ganske lenge før du tilslutt klarte å vinne hjerte hennes. Og det tok ikke lang tid før du fikk innpass i de single venninnene sine hjerter og. Vi kunne bare sukke misunnelig hver gang vi var innom, og så at det var en ny bukett røde roser på bordet. Da du i tillegg inviterte oss på hjemmelaget middag, ja da var vi solgt. Jeg tror du likte det da vi skrøt uhemmet av deg og sa at vi og ville ha en Øyvind.

Du var ikke vanskelig å be da vi bestemte oss for å pusse litt opp hos Sissel da hun var på Haugland senteret. Jeg vet du jobbet mye og var sliten, men du stilte opp og fikk ting gjort. Da Sissel ringte og sa hun ville komme hjem på helgeperm måtte du være den som fortalte henne at det var sikkert best om hun ikke kom. Vi var jo ikke ferdig med oppussingen som skulle være en overraskelse. Sissel ble ganske lei seg og trodde ikke du ville ha henne lengre. Heldigvis ble alt oppklart og tilgitt da hun kom hjem og så alt du hadde gjort.

Du er også den som fikk henne med opp i fly. Hun hadde ikke blitt med oss for å si det sånn.... Men ditt trygge, rolige vesen gjorde at hun tok sjansen. Det gikk heldigvis bra og dere fikk noen herlige turer sammen til sydligere strøk. Minner for livet.

Jeg skulle så inderlig ønske at dere hadde fått mye mer tid sammen, det var så mye dere ville gjøre. Dere var så gode ilag, perfekt match. Jeg kjenner ingen andre en dere som avsluttet hver telefon samtale med: "glad i deg, elsker deg". 

En kan bare drømme om å få oppleve slik gjensidig kjærlighet en gang i livet.

Nå er det vår oppgave å ta vare på Sissel og det skal vi gjøre for deg kjære Øyvind. Du vil aldri bli glemt, hvil i fred.


Flott tur på Krossfjellet i solnedgang.
 

Skjelvende bein og hjerte i halsen

I går skulle vi på topp tur. Det var jeg som insisterte. Jeg husker at Aina og Anne har snakket om en topp de ville bestige i nærheten av Skei hvor Anne bor. Jeg husket ikke hva den het, men fikk vite at det var Eggenibba. Jeg googlet Eggenibba og fikk frem en amatør film som viste at det var litt bratt, men ikke særlig ille. Tenkte jeg.

På ut.no ble turen beskrevet som krevende med noen bratte parti og litt klatring. Det hørtes veldig overkommelige og passe utfordrende ut. Jeg så frem til en koselig søndagstur med Aina og Anne.

Vi kjørte opp så langt som bom veien gikk. Jeg kikket opp og kunne konstantere at her gikk det muligens rett opp det første stykket. Og det gjorde det. Men det gikk greit, tross regn og sleipe stier.


 

Oppe på ryggen fikk vi pustet ut litt før jeg nesten mistet pusten da jeg så oppover mot hvor vi skulle. Jeg mistet forresten pusten da jeg kikket nedover og, her var det bratt....Det begynte så smått å gå opp for meg at jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde begitt meg ut på. Høydeskrekken som jeg trodde jeg hadde blitt kvitt, kom tilbake med full kraft. Men jeg var ikke klar til å gi meg, ikke enda.



Vi kom oss opp de første klatre partiene med god hjelp av kjetting tau og Anne som hadde gått her før. Det kom jevne utsagn fra henne om at dette går bra. Beroliget av Anne og min stahet til å utfordre høydeskrekken, gjorde at jeg klarte å fortsette selv om jeg til tider var skrekkslagen. Beina skalv og pulsen var kjempe høy. Aina lurte på om noen hadde falt utfor noengang, men Anne kunne berolige oss med at her var det umulig å ramle utfor, da måtte en hoppe...



Vel oppe turde jeg nesten ikke se utover. Vi var på en liten spiss steinhaug, det var latterlig langt ned, og jeg hadde hjerte i halsen. Det blåste ganske surt så vi krøket oss sammen, spiste matpakken og ble heldigvis enig om å gå ned på andre siden. Lettelse.



På andre siden av varden var livet et helt annet. Vi gikk fra å balansere på en steinete knivspiss til åpent landskap som kunne minne litt om Hardangervidda. Jeg pustet lettet ut og nøt resten av turen som var helt fantastisk. For en vill, vakker og spektakulær natur! Aldeles breathtaking. Anbefaler alle å ta denne turen, spesielt om du vil utfordre høydeskrekken din.;)



 

English:

Yesterday we were doing at mountain hike. It was I who insisted. I remember that Aina and Anne have been talking about a peak they wanted to hike near Skei where Anne lives. I did not remember what it was called but was told that it was Eggenibba. I googled Eggenibba and found an amateur film that showed that it was a little steep, but not very bad. I thought.

On ut.no the trip was described as challenging with some steep areas and some climbing. It sounded very okay and suitably as a challenge. I looked forward to a cozy Sunday hike with Aina and Anne.

We drove up as far as the road went. I looked up and discover that it was a steep hike straight up the mountain. But it went smoothly, despite the rain and slippery trails.

Up on the ridge we got exhaled a little before I almost lost my breath when I saw upwards towards where we were going. I lost my breath as I looked down too, it was steep .... It gradually began to realize that I had no idea what I had gotten myself into. My scare of height  that I thought I had gotten rid of, came back with full force. But I was not ready to give up, not yet. We got up the first climb parties with the help of chain rope and Anne who had hiked here before. It came  regular statements from her that this was going well. Reassured by Anne and my stubbornness to challenge my fear of heights, made sure I was able to continue although at times I was terrified. My legs trembled and pulse were fighting high. Aina was wondering if someone had dropped off the clifs some time, but Anne could reassure us that there was no chance of falling off, one had to jump ...

Well up I hardly deared to see beyond. We were on a small tip heap, it was ridiculously far down, and I had my heart in my throat. It blew pretty miserable so we huddled ourselves together, ate our lunch and agreed to go down the other side. Relief.

On the other side of the mountain, life was quite different. We went from balancing on a rocky pinch to open countryside which could be reminiscent of Hardangervidda. I breathed a sigh of relief and enjoyed the rest of the trip that was amazing. What a wild, beautiful and spectacular scenery! Utterly breathtaking. Advise everyone to take this tour, especially if you want to challenge your fear of heights.:;

 

Tilbake på Voss

Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder jobb oppdrag på Voss. Det første jeg tenkte når jeg hørte det var et to dagers oppdrag, var at jeg ville overnatte så jeg kunne ta en tur i fjellet etter jobb.

Heldigvis for meg var det meldt sommer i dag. Årets siste tenker jeg. Det ble faktisk godt over tjue grader, aldeles deilig. 

Etter jobb var det rett på hotellet og på med treningsklær. Tur valget falt på Hanguren opp. Stien startet fra Voss folkemuseum, ikke langt fra hotellet. Jeg var forberedt at det var bratt, men det ble ganske tungt uansett. Pusten gikk og melkesyren slo til som vanlig. Stien virket uendelig, jeg kom liksom aldri frem. Det stod ett skilt lengre nede om at det var 1,5 kilometer. Det føltes mye lengre... Etter hundre stopp var jeg plutselig oppe blant sauene. Og godt var det for nå begynte det å skumre og bli kaldere så det var bare å knipse et turist bilde og komme seg ned igjen. Det var ikke like langt ned igjen. Jeg var nede på få minutter...

Det ble jogging tilbake til hotellet. Nå har jeg hatt en super lang, deilig varm dusj og har ikke tenkt å gjøre noe mer fornuftig en å nyte det flotte rommet, spise i sengen og se på gylne tider.;)


 

På tur med fillebikkjen...

Det ble ikke noe overnatting ute i natt, jeg måtte være "barnevakt" for Theo the dog. Han kunne sikkert vært med på telttur, men da hadde det blitt styr. Han har det med å bjeffe til allslags lyder og hadde nok holdt meg og sauene våken hele natten. Ikke har han sovepose heller, så da gikk det ikke. 


Jeg tenkte at han heller skulle få være med på en god fjelltur. Det pleier å bli mye styr det også, men med jevne mellomrom så glemmer jeg hvor mye styr det egentlig er... 

Jeg pakket sekken, tok med mat til både meg og hunden, og så frem til en koselig tur på Austlendingen. 


Som hunder flest så har Theo sine egne meninger om tempo. Han hadde det tydligvis travelt og dro på. Det ble en heseblesende start opp mot toppen av fossen. Der kom det fram hvorfor han hadde det så travelt. En familie med hund hadde nettopp krysset over. Theo er gal etter andre hunder og hadde tydligvis fått ferten av denne hunden. Møtet med hunden gikk heldigvis bra, og Theo gikk fint videre. I heseblesende tempo.. Jeg hang etter som et slips og pustet som en hvalross. Det ble flere stopp underveis for å få tilbake pusten. Beina ble etterhvert blytunge. Jeg kan ikke huske at det var så hardt å gå på Austlendingen. Jeg trodde jeg var i forholdsvis god form etter utallige fjellturer og jogge turer, men tydligvis ikke. Eneste konklusjon jeg kan finne er at jeg har fått astma. Nå er det heldigvis slik i vårt lille "dopingfrie" land at alle har astma og trenger medisin. Det er påtide at jeg får min dose og... 


Vi nærmet oss toppen. Theo bestemte seg plutselig for at nå var det nok og satt seg rett ned. Han hadde fått øye på en kar med to små hunder bak oss. Det viste seg å være to hann hunder. Da ble det fort krig, for i hundens lille verden er tydligvis andre hann hunder rivaler som er helt ok å angripe uten forvarsel. Mannen tok med seg sine to hissigpropper og jeg stod igjen med min. Men kortidsminnet til Theo funket visst ikke for han skulle selvsagt ta opp forfølgelsen av disse hundene. Flott det. 


Vi klarte å unngå flere konfrontasjoen. Ved toppen tok vi pause ved et lite fjellvann. Jeg kokte vann til suppe og te. Theo fikk posjonen sin med hundemat og gulrot, slukte den og var veldig misfornøyd med at han ikke fikk noe mer. Med jevne mellomrom oppfattet han lyder fra andre turgåere og måtte bjeffe litt. Kjekt det. 


Etter å ha slappet av og nytt utsikt og sol, begynte vi nedstigniningen. En skulle tro at hunden var sliten, men neida, han dro i nedover bakker og. Greit nok, men det er litt slitsomt når det er så bratt, det er ikke alltid like lett å holde følge. Noen ganger gikk jeg forbi, og da ble det jeg som dro. Det kjekkeste hunden vet er å plutselig bråstoppe for å snuse som en gal på en gresstust. Det nytter ikke å få den med videre. Det skjedde til stadighet. Fille bikkje. 


Austlendingen var populær i dag. Vi traff stadig folk som kom oppover. De fleste gikk i vanlig tempo og tok puste pauser, men noen galninger kom joggende oppover som om dette var flat mark. De har sikkert fått tak i astma medisin. Theo liker veldig godt mennesker og er super sosial, men han eier ikke sosiale antenner ved første møte. Ser han at det kommer noen oppover bakker så knurrer han på dem. Koselig det. 


Siste del gikk faktisk veldig bra, det virket nesten som om hunden skjønte at det var bratt for meg og. Eller så var det bare det at den endelig begynte å bli sliten. Tilbake i bilen gikk den helt uten problemer inn i buret og la seg ned. Vel hjemme har den sluknet på gulvteppet og våkner sikkert ikke før i morgen... eller til det kommer noen forbi som han må bjeffe på... 


Selfi....;) bestis...;)

#friluftsliv #utpåtur #bikkje #mittvestland 

En smule impulsivt. Dag tre, Aurlandsdalen.

Da var dagen kommet, jeg skulle få oppleve Aurlandsdalen. Jeg kom meg avgårde litt tidlig, jeg var usikker på hvor lang tid jeg kom til å bruke, men jeg visste at bussen gikk kl. 16.40 i Vassbygdi og den måtte jeg nå. 



I Østerbø kvelden før var det masse folk. Jeg var redd for at det kom til å bli kø gjennom dalen. Fra teltplassen min kunne jeg se de første turgåerene. Men det så ikke ut til å bli overbefolket med det første. Det gikk faktisk veldig fint. Det ble til at jeg traff de samme folkene flere ganger da vi passerte hverandre ved pauser. Og på tur er alle sosiale og hyggelige, det var faktisk veldig kjekt! 



Dalen levde opp til alle forventninger. Den var virkelig spektakulær. Tidvis var det jungel, så var det dype raviner og bratte skrenter, for å ende opp i den imponerende nedstigingen fra Sinjarheim. Jeg gikk nederste del av stien i begynnelsen. Det var nylig gått et ras i Bjørnstigen, så en ble anbefalt å ikke gå der. Jeg traff en som hadde gått der og han sa det gikk helt fint. Helt greit å gå nederste del også, den var fantastisk flott. Jeg får dra tilbake en annen gang og prøve Bjørnstigen. 



Turen var lang, men fantastisk. Det var nedstigningen fra Sinjarheim som var tøffes. Der fikk knærne kjørt seg. Et stykke nedi dalen traff jeg igjen en utlending som jeg hadde gått forbi flere ganger og han var gått forbi meg. Han hadde stoppet opp og stod med blanke øyner å så tilbake på en foss. Jeg lirte av meg en høflighets frase om at det var nydelig utsikt. Han svarte andektig; its paradise. 



Jeg pratet ikke noe mer med han, men jeg ble litt rørt av hvor rørt han var. Jeg er oppvokst på vestlandet og er vant til alle disse fossene og fantastisk natur, men for en som kanskje har vokst opp i et helt annet miljø, må det ha føltes som paradis på jord. 



I Vassbygdi var det en fin vente plass med en liten kiosk. Jeg hadde beregnet mer enn god nok tid, så jeg måtte vente i over en time før bussen kom. Men det var helt greit, jeg koste meg i solen, spiste is og luftet gnagsårene. 

Bussen gikk til Flåm hvor jeg også måtte vente i over en time før neste buss. Flåm var som vanlig invadert av turister og cruise skip. Det var bare å menge seg med dem, slappe av på en kafe og spise hamburger! Og ikke minst mimre litt. Det er noen år siden, men jeg glemmer aldri de flotte kajakk turene vi har hatt mellom Gudvangen og Flåm. Det var et årlig arrangert løp som het Åreleiken. Vi pleide å ta det på to dager sammen med masse andre kjekke folk. Vi overnattet i telt underveis, hadde stort bål og mye moro. 

Mimringen tok slutt, bussen kom og jeg tok den tilbake til Arna der bilen min stod og ventet på meg. 

Det var som alltid godt å komme hjem etter en tur i villmarken, ta seg en dusj, få på rene klær og sitte i en sofa i en varm stue. Men herlighet for en flott tur jeg har hatt. Og det trenger ikke være dyrt. Om en gidder å dra med seg telt får en oppleve naturen på en helt annen måte, og en sparer mye penger. Men det hadde vært fint om noen kunne betale meg for å dra på tur, for jeg har lyst på mer, jeg har ikke tid til å dra på jobb. Jeg drømmer om å padle kajakk i Lofoten, gå Norge på langs, oppleve Rondane og Jotunheimen, stå på ski fra Finse til Haukeliseter og ikke minst, gå the Pacific crest trail på USAs vestkyst! 


 

English:

Finally the day had come, I would experience Aurlands valley. I got off a little early, I'm not sure how long it would take, but I knew the bus was going at 4.40 pm in Vassbygdi and I needed to be on it. In Østerbø the night before were lots of people. I was afraid that it was going to be queuing through the valley. From my tent I could see the first walkers. But it did not seem to get crowded soon. It was actually very nice.  I met the same people several times when we passed each other by pauses. And out hiking everyones social and pleasant, it was very nice! The valley lived up to all expectations. It was really spectacular. Occasionally there was jungle, there were deep ravines and steep inclines, to end up in the impressive descent from Sinjarheim. I hiked the bottom of the trail at the beginning. The trip was long, but wonderful. The descent from Sinjarheim was tough. My knees suffered hard.

A bit down the valley, I met again a foreigner I had walked past several times and he had past me. He had stopped and stood with shining eyes looking back at a waterfall. I said a politeness phrase that it was a lovely view. He responded reverently; its paradise. I talked no more with him, but I was a little touched by how touched he was. I grew up on the west coast and are used to all these waterfalls and breathtaking scenery, but for one that may have grown up in a completely different environment, it must have felt like paradise on earth. 

In Vassbygdi there was a nice waiting area with a small kiosk. I had estimated more than enough time, so I had to wait for over an hour before the bus arrived. But it was okay, I just enjoyed the sun, ate icecreame and rested my blister feet. 

The bus went to Flom where I also had to wait for over an hour before the next bus. Flom was as usual invaded by tourists and cruise ships. It was just to mingle with them, relax at a cafe and eat hamburger! And I remembered earlier trips to Flom. It's a few years ago, but I'll never forget the great kayak trips we've had between Gudvangen and Flom. It was an annual organized races named Åreleiken. We used to take it in two days along with plenty of other fine people. We stayed overnight in tents along the way, had bonfires and lots of fun.  

The bus came and I took it back to Arna where my car was waiting for me.

It was as always good to come home after a trip in the wilderness, take a shower, get on clean clothes and sitting on a sofa in a warm room. But what a great trip I had. And it need not be expensive. If one bothered to bring a tent one get to experience nature in a completely different way, and saves a lot of money. But it would be nice if someone could pay me to go on tour, because I want more, I do not have time to go to work. I dream about kayaking in Lofoten, hike Norway in the middle, experience Rondane and Jotunheimen, skiing Finse to Haukeliseter and especially, do the Pacific Crest trail on the west coast of USA!

En smule impulsivt. Dag to.

Det er en fantastisk opplevelse å våkne opp i telt midt på fjellet til en solskinns dag. Jeg hadde ikke noe hastverk, det ble en lang og slapp morgen. Det var litt varmere i luften og jeg kunne pakke vekk lue og hansker.



Jeg kom meg avgårde til slutt og fortsatte i lett steinete terreng mot Steinbergdalshytta som er en nedlagt DNT hytte. Det var litt trist å se den nedlagte hytta, den var lett overgrodd og bar preg av forfall. Tunet var fullt av sauebæsj, de nye ?beboerene? hadde tatt seg godt til rette.



Jeg fant meg en plass i le for vinden og tok lunsj pause. Turen gikk videre mot Østerbø. Jeg var ikke forberedt på terrenget jeg nå måtte forsere. Det var bratt, ulendt, vått og mye buskas. At det idet hele tatt går en sti der er helt sprøtt. Men her har Ola Nordmann vandret i alle de år, helt uberørt av høydeskrekk og andre skrekker. Jeg lider av lett høydeskrekk, men det var bare å se rett frem og satse på at det gikk bra.



Det var andre folk ute på tur også. Jeg gikk forbi en gruppe tyske turister. De hadde dongeribukse og tøysko. Noen av dem så ut til å slite i det ulendte terrenget. Jeg synes litt synd i dem, for det var langt igjen.



Da jeg endelig nærmet meg Østerbø var jeg helt most i knærne. Dagsetappen var mye lengre og tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg gikk innom turist hytten på Østerbø. Her måtte de no ha Solo tenkte jeg. Men neida, kun Fanta her også. Jeg ble så skuffet at jeg kjøpte pepismax og en juice istede. Det var litt fristenede å slå seg ned på campingplassen der. Men hun i resepsjonen sa at det var noen fine områder videre på stien, så jeg valgte å gå videre. Det ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, jeg endte opp ved Nesbø vannet der jeg fant en fin liten rydning med plass til mitt lille telt. Det var blitt ganske seint, solen var gått ned og det ble raskt veldig rått og fuktig. Teltet kom opp, ?kveldsbad? og middag ble unnagjort raskt og jeg kom meg i posen.


Følg med, i morgen kommer siste etappe, fantastisk Aurlandsdalen.

   

English:

It's an amazing experience to wake up in a tent in the middle of the mountain to a sunshine day. I had no rush, I had a long, slow morning. It was a little warmer in the air and I could stow away my hat and gloves.

I got off eventually and continued in easy rocky terrain towards Steinbergdal cabin which is a disused DNT cabin. It was a little sad to see the abandoned cabin, it was overgrown and showed signs of decay. The courtyard was full of sheep poop, the new "residents" had made them self comfortable.

I found a place sheltered from the wind and took lunch break. The tour went ahead against Østerbø. I was not prepared for the terrain I now had to hike. It was steep, rugged, wet and much shrubbery. Why there are any path at all there is totally crazy. But here Ola Nordmann (John Doe) has walked for many years, completely untouched by fear of heights and other horrors. I suffer from fear of heights but it was just to look straight ahead and dont think.

There were other people out and about too. I walked past a group of German tourists. They had jeans and sneakers. Some of them seemed to struggle a bit in the rugged terrain. I feel a bit sorry for them, because it was far to go.

When I finally approached Østerbø I was completely mashed in my knees. The hike had been much longer and tougher than I had expected. I went to the tourist lodge at Østerbø. Here they must have Solo I thought. But no, just Fanta here too. I was so disappointed that I bought pepismax and a juice istede. 
There was little campsite there. But the girl at the reception said that there were some nice sites on the trail, so I chosed to move on. It was a little longer than I had thought, I ended up at Nesbø lake where I found a nice little clearing space for my little tent. It had become quite late, the sun had set and it quickly became very raw and damp. The tent came up, "evening bath" and dinner was done in no time and I got into my sleepingbag.

Stay tuned, tomorrow I will blog about the last day, Aurlandsdalen.

#friluftsliv #teltliv #fjelltur #aurlandsdalen 

En smule impulsivt

Jeg vet ikke helt hva som var grunnen men plutselig stod jeg med kartet over Aurland i hånden. Jeg kjøpte det i fjor fordi jeg hadde planer om å gå Aurlandsdalen som en del av den planlagte fire ukers turen min. Jeg fikk aldri brukt dette kartet, det var mye snø på det i fjor...

Men nå var det meldt fint vær noen dager og da fikk jeg lyst å prøve. Jeg googlet Aurlandsdalen og fikk opp turforslag fra DNT. De kalte dalen for creme de la creme, dalen over alle daler og den måtte oppleves:) 

Forslaget deres var en tre dagers tur med start på Finse. Det hørtes ut som en fantastisk tur så jeg booket togbillett ganske raskt. Toget gikk tidlig mandags morgen så jeg hadde bare to dager til å planlegge og handle inn. Men det tok ikke langt tid, jeg hadde knapt pakket vekk utstyret fra forrige tur.

Mandags morgen stod jeg latterlig tidlig opp for å rekke toget på Arna stasjon. Turen tok knappe to timer. Det var gøy å gå av på Finse, det har jeg aldri gjort før.

Men det var veldig kaldt. Lue og hansker måtte frem. 

Første del av turen gikk oppover mot Klemsbu, en liten ubetjent låst DNT hytte.

Det var fantastisk å være på tur igjen, spesielt siden det var opplett og tørre stier. Litt sur vind og overskyet men ved hytta begynte skydekket å løsne og jeg kunne sitte i solveggen og kose meg med lunsj.



Turen fortsatte i tørt steinete terreng. Høyeste punkt denne dagen var toppen Sankt Pål med sine 1695 moh. Men for å få med seg denne toppen så måtte en ta en liten avstikker fra stien. Nå er det alltid slik at den toppen en tror at en ser rett der oppe, sjelden er den toppen en skal til. Jeg kaller de "lure-topper". Slik var det her og, det var selvsagt en ekstra dal og en ny topp langt der bak før en kom opp på Sankt Pål. Så da gadd jeg ikke gå opp dit...Jeg tror ikke jeg gikk glipp av så forferdelig mye, hele turen i seg selv var en eneste stor vandring i utsikt.



Nedstigningen mot Geiterygghytta var herlig. Utrolig bart og karrig landskap med mange nydelige fjellvann var spektakulært.

Jeg stoppet innom Geiterygghytta for nå ville jeg ha en Solo. De hadde bare Fanta.. Det var skikkelig nedtur. Forklaringen var at daglig leder var også veldig glad i Solo, og hadde tydeligvis drukket opp alt. Dårlig gjort altså. Jeg spurte fint om jeg kunne få kjøpe litt melk, men det fikk jeg ikke. Det ante meg at daglig leder hadde drukket opp den og..

Det var ikke annet å gjøre enn å rusle videre med en middelmådig Fanta.

Jeg gikk i ca en time til før jeg slo leir ved et idyllisk lite vann. Solen var fortsatt oppe men det var ikke noe varme. Jeg fikk opp teltet, tatt en slags kveldsbad og tok på meg alt jeg hadde av tørre klær.

Middagen bestod av potetmos og pølser. Potetmos uten melk. Jeg skulle selvsagt ha kjøpt potetmos med melk, men nå var det no sånn at den uten melk var på tilbud.... Sparte hele ti kroner der gitt. Hadde jeg fått kjøpe melk på Geiterygghytta hadde jeg gladelig betalt mye. Så sånn sett kunne jeg ha gått kraftig i minus. Det var nok til det beste at jeg ikke fikk kjøpe melk. Og potetmosen smakte fortreffelig den.

Det ble en tidlig kveld. Når solen gikk ned var det ikke mer å finne på enn å komme seg i posen og prøve å holde varmen..;)

Dag to (Geiterygghytta-Østerbø) kommer i morgen.:)

English:

I do not know what was the reason but suddenly I was standing with the map of Aurland in hand. I bought it last year because I had plans to hike Aurlands valley as part of the planned four-week trip. I never used this map, there was a lot of snow on it last year ... But now it was notified nice weather for a few days and then I wanted to try. I googled Aurlands valley and got up suggestions from DNT (norwegian tourist board). They called the valley  the creme de la creme, the valley of all valleys and it must be experienced :) 

Their proposal was a three day trip starting at Finse. It sounded like an amazing trip so I booked a train ticket rather quickly. The train went early Monday morning so I had only two days to plan and act in. But it did not take long time, I barely had packed away the equipment from the previous trip. 

Monday morning I stood up ridiculously early to catch the train at Arna Station. The trip took just under two hours. It was fun to get off at Finse, I've never done before. But it was very cold. Hat and gloves had to unpack.. The first part of the trip went up against Klemsbu, a small  locked DNT cabin. It was fantastic to be hiking again, especially since it was no rain and dry trails. Slightly bitter wind and overcast but at the cabin began cloudiness loosen and I could sit in the sun and enjoy lunch. The hike continued in dry rocky terrain. The highest point on this day was top St. Paul with its 1695 meter over sealimit. But to get to this top I had to take a little detour from the trail. The little detour was longer than I cared for do I dropped it.. I do not think I missed so terribly much, the whole trip itself was one big hike in view. 

The descent towards Geiteryggcabin was delightful. Incredibly unique landscape with many beautiful mountain lake was spectacular. I stopped by Geiteryggcabin, now I wanted a Solo. They only had Fanta .. It was disappointing. The explanation was that the manager was also very fond of Solo, and had obviously been drinking up everything. Bummer. I asked nicely if I could buy some milk, but they said no. I sensed that the Chief Executive had drunk that too.. There was nothing else to do than to hike on with a boring Fanta. 

I walked for about an hour before I camped by a little pond. The sun was still up but there was no heat. I got up the tent, had a kind of evening bath and put on everything I had of dry clothes. The dinner consisted of mashed potatoes and sausages. Mashed potatoes without milk. I should of course have bought mashed potatoes with milk, but the one without milk was on sale.... Saved me a few dollars.. but had I been allowed to purchase milk at Geiterygghytta I had gladly paid a lot. It was probably for the best that I could not buy milk. And the no milk mashed potatoes tasted great anyway.

It was an early night. When the sun went down there was nothing more to do than to get into the sleeping bag and try to keep warm ..;) 

Day Two (Geiteryggcabin- Østerbø) tomorrow:)

#friluftsliv #turjenter #fjelltur #teltliv #aurlandsdalen

Nyttig og unyttig

Og hvordan gikk det så med sko, liggeunderlag, solcellepanel osv.?

For å begynne med skoene så var de våt i to uker. Selv etter en halv dag og en natt hengende over en vedovn, var de ikke tørr. Men de var kjempegode å gå med. Og det var bare noen få ganger de ble helt gjennomvåte. Det var når det regnet sinnssykt, og når vi trakket gjennom gjørme, søle, vann og våte busker over lang tid. Men å kalle fjellsko med gortex for vanntett, ja det er bare tull og tøys. De tåler litt vann, det står kanskje med liten skrift et eller annet sted. Vi var enig om at gamasjer hadde vært en god investering. Det får bli til neste ekspedisjon. 


Skoene før og etter....

Liggeunderlaget fra mammut var en suksess. Eneste minuset var at det var litt smalt, men så hadde jeg jo tenkt å bli like smal i løpet av turen, så det fikset seg selv tenkte jeg... Det var lett i vekt, tok liten plass og var enkelt å pumpe opp. Faktisk så fikk vi ofte varmen i oss under pumpingen. 

Solcellepanelet var en fiasko. Det virket, men best i solskinn og det brukte hundre år på å lade opp mobilen. Og så var det stort og ikke vanntett. Det ble sendt i posten fra Voss, da var jeg lei av å dra på det. Jeg har levert det tilbake. Fikk heldigvis pengene igjen.

Jeg var veldig glad for strikke ullundertøysettet mitt, men det gikk dessverre også med pakken fra Voss. Det var faktisk meldt bedre vær så jeg ville frigjøre litt vekt til noen søte små enheter med rødvin og mouserende vin fra polet... De var faktisk en kjempe suksess. Det var fantastisk deilig å sette seg ned etter en lang dag med en liten "pose" vin.

Jeg beholdt den nyeste strikke genseren min i alpakka. Det var jeg glad for. Den holdt meg varm flere ganger. Værmeldingen var helt feil...


Deilig genser i tynn alpakka. Gi meg en lyd om du vil bestille en;).

Sekken jeg bruker har dårlige skulder reimer så jeg har brukt skumgummi for at den ikke skal gnage helt inn til beinet. Jeg tenkte at det var lurt med ekstra skumgummi og jeg fikk de andre til å kjøpe med seg hver sin svamp. Men de hadde kjøpt nye sekker. Med kjempegodt skulder reimer. 

Så da står det ny sekk på ønskelisten min og. Men svampen viste seg å være nyttig. Den ble brukt som oppbygging i en sko pga gnagsår på ankelen og til å suge opp vann da det lekket inn i ene teltet da det viste seg at det manglet litt av ene stangen...


 

I fjor gikk jeg ned mange kilo etter tre uker på tur. I år gikk jeg i 13 dager. Jeg veide meg ikke før jeg reiste, men hadde pakket en dongeribukse til country festivalen som var litt trang. Jeg trodde den skulle slenge rundt meg når jeg tok den på, men jeg ble nok litt skuffet. Den var fremdeles litt trang, så noe voldsomt kilo tap ble det ikke denne gangen. Men noe har det nok blitt, jeg kjenner meg smalere og strammere. Jeg er godt fornøyd. Men jeg orker ikke å sjekke vekta...

I fjor var jeg kvalm, dårlig og spiste nok altfor lite. I år har jeg spist mer og vi hadde med tabletter til fjellvannet for å utelukke bakterier som jeg mistenker gjorde meg dårlig i fjor. 

Nå er det jogging som står øverst på aktivitets listen. Jeg har tenkt å melde meg på Bath half igjen...

En og annen fjelltur blir det nok også, både med og uten telt.:)

English:

So how did it go with new shoes, sleeping mats, solar panels etc.? To begin with the shoes they were wet for two weeks. Even after half a day and a night hanging over a stove, they were not dry. But they were good on my feet. And there were only a few times they were completely drenched. That was when it rained insanely, and when we walked through mud, water and wet bushes for a long time. But calling hiking boots with gortex for waterproof, that's just nonsense. They tolerate some water, perhaps its written in small print somewhere.

We agreed that water proof leggings had been a good investment. It will be for the next expedition. 

The sleeping mat from mammoth was a success. Only minus was that it was a little narrow, but my plan was to get smaller by the day so it would be perfect ... 

It was lightweight, took up little space and was easy to inflate. In fact we often got heated up during pumping. 

The solar panel was a failure. It worked, but only in sunshine and it took one hundred years to recharge your mobile. And it was big and not waterproof. I sendt it home by mail from Voss, I was tired of dragging it around. I handed it back to the store and got my money back. 

I was very happy with my knitted wool set, but it was unfortunately also with the package from Voss. It was actually reported better weather so I would free up some weight for a few small boxes of red wine ... They were actually a great success. It was wonderful to sit down after a long day with a small "bag" wine. 

I kept my newest knit sweater in alpaca. It kept me warm several times. The weather forecast was completely wrong ... 

The backpack I use have bad shoulder straps so I have used foam for it not to gnaw my bones. I thought it was wise with extra foam and I got the others to buy with them a sponge. But they had bought new backpack. With great new good shoulder straps. A new backpack is now on my wish list. But sponge proved to be useful. It was used as building up a shoe because of blisters on one ankle and to suck up water when it leaked into the tent.

Last year I lost many kilos after three weeks on tour. This year I hiked for 13 days. I did not weighed myself before I left, but had packed a pair of jeans to the country festival which was a bit tight. I thought it was going to fling around me when I took it on, but I was a bit disappointed. It was still a bit tight so I did not loose so many kilos this time, but I feel very good and I am pleased. But I dont feel like checking the weight ... 

Last year I was sick and did not eat enough This years I have eaten more and we had tablets to put in the drinking water to exclude bacteria which I suspect made me sick last year. 

Now it is jogging on top of my activity list. I'm planning to do the Bath half again in March....I need to improve my time.

An occasional hike will happen too, with and without a tent. :)

#fjelltur #utstyr #fjellsko #teltliv #utno

Geilo - Rjukan del 4.

Vi ble mektig imponert over Kalhovd turisthytte. Middag ble servert kl sju. Alle ble stuet inn i spisesalen etter nøye gjennomtenkt bordplassering. Vi var ganske mange. Da alle hadde satt seg kom kokken ut og presenterte dagens meny. Han tok seg også tid til å anbefale god drikke til. Dette ble gjort med stor innlevelse og entusiasme. Vi kunne føle at dette var en som var stolt av jobben sin og brydde seg. Han skrudde forventningene høyt opp og vi gledet oss til et herskapelig måltid. 



Vi ble ikke skuffet. Nydelig fiskesuppe med lakseboller til forrett, lammeskank med hjemmelaget potetmos til hovedrett og sitron sorbet med jordbær skum til dessert. Midt i hovedretten kom kokken ut med påfyll av lam og potetstappe til de som greide mer. Imponerende service. Alt gikk raskt og greit for seg, alle servitørene var flinke og effektiv. En veldig flott opplevelse, jeg kan virkelig anbefale et opphold på Kalhovd med tre retters middag.

Neste morgen koste vi oss med lang frokost. Vi hadde ikke noe hastverk. Denne natten skulle vi ligge i telt. Det var meldt 2 grader om natten så vi hadde lyst å slå leir så sent som mulig. Da kunne vi legge oss tidlig før kulden tok oss....

Klokken ble over tolv før vi forlot den koselige peisestuen.



Turen gikk over fjell, ved vann, på anleggsvei og nedenfor en demning. Vi fant også en elv å vade over.



Planen var å gå så langt vi orket og litt til... jo mer vi gikk denne dagen jo mindre ble det neste dag. Heldigvis kom vi oss til dit jeg campet i fjor. Det er en nydelig plass ved Sudtjønn med fantastisk utsikt mot Gaustatoppen. Det var alt begynt å bli ganske kaldt, men et siste bad måtte til. Med luen fremdeles på tok vi et siste utendørs "bad" på denne turen.



Vi gikk og la oss med alle klærene på. Det var virkelig kaldt. Vi frøs litt men ikke grusomt mye. Neste morgen var det heldigvis varmer. Det var tid for siste etappe mot Rjukan. Vi brukte ca tre timer til Krossobanen. 



Vel nede traff vi Lise som ville være med på siste del av turen, country festival på Seljord.

Men det viktigste først, en feit hamburger og pepsimax på den lokale hamburger sjappen:)

English:

We were greatly impressed by Kalhovd tourist lodge. Dinner was served at seven. All were seated nicely so we would fit into the dining room. We were quite a few. When everyone had sat down the chef came out and presented the day's menu. He also took time to recommend a good drink to. This was done with great eager and enthusiasm. We could feel that this was someone who was proud of his job and cared. He got expectations high up and we looked forward to a special meal.

We were not disappointed. Gorgeous fish soup with salmon rolls for starter, lamb shank with homemade mashed potatoes for the main course and lemon sorbet with strawberry foam for dessert. Amidst the main course, the chef came out with replenishment of lamb and mashed potatoes to those who managed more. Impressive service. Everything went quickly and smoothly,  all the waiters were good and efficient. A very nice experience, I can really recommend a stay at Kalhovd with three course dinner.

The next morning we enjoyed a long breakfast. We had no rush. This night we would sleep in tents. It was reported 2 degrees Celsius at night so we wanted to camp as late as possible. Then we could go to bed early before the cold took us ....

The clock was twelve before we left the cozy fireplace lounge.

The tour went over mountain, water, construction roads and below a dam. We also found a river to wade across. The plan was to go as far as we could bear and then some more.. the more we went that day the less we would need to hike the next day. Luckily we came us to where I camped last year. It is a lovely place at Sudtjønn with stunning views towards Gaustatoppen. It was starting to get pretty cold, but one last bath had to be done. With the hat still on, we took a last outdoor "bath" on this trip.

We went to bed with all the clothes on. It was really cold. We froze a little. Next morning it was warmer. It was time for the final hike to Rjukan. We walked about three hours to Krossobanen.

Once down at Rjukan we met Lise who would join us for the last part of the trip, country festival at Seljord.

But first things first, a fat hamburger and pepsimax at the local hamburger grill:)

 

Geilo - Rjukan del 3.

På Mårbu likte vi oss godt. Det var varmt og koselig der. Og de hadde ganske gode senger. Innendørs. Jeg tror vi sov veldig bra alle sammen. 

Det regnet og blåste neste dag. Det var ikke så veldig fristende å gå videre, men vi hadde allerede bestemt at vi skulle gå til neste hytte og sove der. Det vil si, ikke alle hadde planer om å gå så mye. Aina og Siren var ganske sliten og hadde vonde gnagsår. De hadde som nevnt fått nyss i at det var mulig å ta en båt innover mot Kalhovd turisthytte... og den båten gikk om ettermiddagen, slik at de mest sannsynlig kunne nå neste middag. Det hadde et lite stykke å gå fra båten, men tror du ikke luringene greide å få haik? Og kom frem i goood tid før middag....hele seansen ble notert som mytteri...;)

Jaja, noen slappet av i hytten hele dagen og koste seg med underholdende bøker, sjokolade og brus, mens den tøffeste av oss trosset regn og vind og la i vei den 6 timers lange turen;).



Jeg hadde gått her før og hadde en viss ide om hva som ventet meg. Det begynte ganske bra før stien gikk over til gjørme. Så kom jeg til første utfordring. Elven var ganske full og det så ikke ut som noen enkel oppgave å komme seg over. Det kom noen karer gående fra en hytte like ved. Han første sa at han hadde lagt ut noen planker lenger oppe i elven. Det var ca 100-150 meter å gå oppover dit. Han andre sa at det var bare de tøffeste som vadet over der vi stod. Det avgjorde selvsagt saken. Jeg fikk av fjellsko og på med crocks. Ingen skulle tro at ikke jeg var super tøff! 

Vannet rakk til over knærne noen plasser og jeg måtte krype og klatre over store og små steiner. Men jeg klarte det. Tøffingen meg.;)



Jeg kom meg over første fjell. Og husket at jeg hadde insistert på å ta med stormkjøkkenet slik at jeg kunne varme grøt og te, men at rødspriten lå i sekken til Siren...

Men været var håpløst så jeg hadde nok ikke giddet å fyre opp uansett. Det gikk i wasa cereal bars, sjokolade og pepsimax. Flott turmat...

Vel nede fra første fjell kom neste hindring, en ny oversvømt elv. Denne var ikke like ille som den første. Jeg vadet over med crocks lett som bare det. Supertøffe meg.;)



Etter andre fjell var jeg glad for å komme ned til Kalhovd. Aina hadde ringt og satt oss på venteliste, så jeg visste ikke om vi fikk rom. Jeg fikk tilbud om ett rom med familiekøye og takket ja til det. Jeg fikk penger til dusjen og kunne lykkelig konstatere at ikke bare hadde de fine dusjer, de hadde normale doer også.:) 

Nydusja og lykkelig gikk jeg ned i peisestuen for å vente på de andre.;)

Fortsettelse følger...

English:

At Mårbu we had a great time. It was warm and cozy there. And they had pretty good beds. Indoor. I think we slept really well all of us. It rained and blew the next day. It was not very tempting to go ahead, but we had already decided that we would go to the next cabin and sleep there. That is, not all had plans to go so far. Aina and Siren were pretty tired and had painful blisters. They had as mentioned heard that it was possible to take a boat in toward Kalhovd tourist cabin ... and the boat went in the afternoon, so they most likely could reach the next dinner. It was a small distance to walk from the boat, but ofcurse they managed to hitch a ride..And arrived in goood time before dinner .... the whole session was listed as mutiny ...;) 

Well, they relaxed in the lodge all day and enjoyed themselves with entertaining books, chocolate and soda, while the toughest of us got out in the rain and wind and set off for the 6 hour long hike;).

I had hiked here before and had some idea of ​​what awaited me. It started quite well before the trail went over to mud. 

Then I came to the first challenge. The river was quite full and it did not look like an easy task to get over. Some guys came walking from a cottage nearby. One said he had layed out some planks further up the river. There were about 100-150 meters to go up there. The others said that it was only the toughest who waded over where we stood. That settled, of course, the case. I got off the hiking boots and on with crocks. No one should think that I was not super tough! The water attracted to the knees a few places and I had to crawl and climb over large and small rocks. But I did it. Tougher than the rest .;) 

I got over the first mountain. And remembered that I had insisted on bringing the storm kitchen so I could warm porridge and tea, but that methylated spirit was in the sack of Siren ... But the weather was hopeless so i would not had bothered to fire up anyway. I ate wasa cereal bars, chocolate and pepsimax. Great hiking food ... 

Once down from the first mountain came next obstacle, a new flooded river. This was not as bad as the first. I waded over with crocks easy as that. Super Tough me .;) 

After the second mountain, I was happy to get down to Kalhovd. Aina had called and put us on a waiting list, so I did not know if we got the room. I was offered one room with a bunk and accepted it. I got money to shower and could happily conclude that not only had they nice showers, they had normal toilets too. :) 

All cleaned up and happy I went down in the lounge to wait for the others.;) 

To be continued...

Geilo - Rjukan del 2.

Jeg tror vi sov sånn passe alle sammen den natten. Kroppen var stiv og støl etter mange timers vandring. Det var dukket opp diverse gnagsår og flere myggstikk.

Heldigvis holdt værmeldingen litt hva den lovet, det var opplett og sol neste morgen.

Første del av dages tur gikk på den gamle Nordmannslepa som var hovedfartsåre mellom vest og øst i gamle dager. Nå er den en populær traktor lignende vei som brukes til både fot- og sykkel turer.

Veien endte ved Solheimstulen turisthytte. Her var det ikke åpent ( kun helg), men vi tok en tidlig lunsj pause siden vi gikk fort tom for energi. Å skippe måltider er ikke lurt når en er på langtur. Middagen som vi ikke fikk i oss kvelden før gjorde oss litt fortere slapp.

Vi fortsatte ferden over neste fjell der vi klarte å gå feil. Det ble litt trasking i ulendt terreng som tok mye energi. Aina og Siren kom i prat med en skikkelig fjellkar som kunne det meste om ruten vi skulle. Da han nevnte noe om en båt, ble de første ideene om det forestående mytteriet skapt...

Men uansett, vi hadde bestemt oss for å prøve å komme oss til Mårbu turisthytte. Det var meldt mer drittvær og kaldt, så vi hadde veldig lyst til å overnatte innendørs.

Dette innebar at vi måtte gå mye lengre enn dagen før. Da vi kom til stranden der jeg hadde campet året før, ble vi enige om å bite tennene sammen og fortsette til hytten. Det var kaldt og surt og det fristet ikke å sove ute.

Etter langt om lenge så vi Mårbu i det fjerne. Men det tok vinter og vår å komme frem.... Det var tre ganske så slitne damer som ramlet inn dørene og såg bedende på resepsjonisten om å få ett rom for natten. Hun dro litt på det, men kom plutselig på at hun hadde et siste rom ledig. Da hun i tillegg spurte om de skulle varme oppigjen middag til oss, holdt vi på å besvime av lykke. 

Ti minutter senere satt vi godt og varmt med stearinlys på bordet og hver vår tallerken hjemmelaget middag. Litt senere satt vi i en god og lun peisestue og nippet til hver vår fantastiske halvliter. Etter å ha vært på farten i ca ellve timer var vi kommet til himmelen.:)

Neste dag var det duket for mytteri...

Fortsettelse følger...

 

English:

I think we slept kind of well that night. The body was stiff and sore after hours of hiking. Several chafing and mosquito bites had appeared.

Luckily, weather was a bit as it promised, it was no rain but sun the next morning.

The first part of the trip went on the old Nordmannsslepa which was the main access route between west and east Norway in the old days. Now it is a popular tractor similar track used for both hiking and cycling.

The road ended at Solheimstulen tourist lodge. It was not open (only weekend), but we took an early lunch break since we walked quickly out of energy. To skip meals is not advisable when one is on a long trip. The dinner which we did not cook the night before made us a bit weaker.

We continued the journey over the next mountain where we missed the path. There was little hiking in rugged terrain that took a lot of energy. Aina and Siren got talking to a real mountain guy who know most about the route we were going. When he mentioned something about a boat, the first ideas about the impending mutiny was created ...

But anyway, we had decided to try to reach Mårbu tourist lodge. It was reported more bad weather, so we really wanted to stay indoors.

This meant that we had to go much further than the day before. When we got to the beach where I had camped the previous year, we agreed to man up and continue to the lodge. It was cold and miserable and not tempted to sleep outside.

After long, long time we spotted Mårbu in the distance. But it took forever to arrive .... There were three quite so tired ladies who tumbled into the doors and looked imploringly at the receptionist about getting one room for the night. She went a little about it, but suddenly remembered that she had a last room availability. When she additionally asked if they would heat up dinner for us, we almost fainted of happiness.

Ten minutes later we sat nice and warm with candles light on the table and each a plate of homemade dinner. A little later we sat in a  good and warm room with fireplace, sipping a wonderful pint of beer . Having been on the go for about eleven hours we had come to heaven. :)

The next day it was time for mutiny ...

To be continued...

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Mai 2017 » April 2017
Lise Kristine Viken

Lise Kristine Viken

45, Lindås

Velkommen innom bloggen min som handler om alt mulig av ting og tang som jeg finner på. Jeg bor fortiden i en campingvogn, har eget maskin strikke design firma og syr bunadsdeler. Travelt og hektisk liv, men jeg har det kjempefint! De to siste somrene har jeg brukt på fantastiske fjellturer med full oppakning. Jeg er blitt en skikkelig turjenter som er hekta på tur. Les mer om alle turene mine i bloggen. I år har skal jeg gå PCT - Pacific Crest Trail. Følg med i bloggen. Jeg starter i april.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits