Photo session

I dag har jeg vært på photo session. Artig opplevelse. Skjønner at modell yrket er tøft og ikke noe for meg.. Men gøy var det lell.


Grunnen til dette modell oppdraget er at det kommer en artikkel om meg i en nettbasert avis, og i et populært magasin. Skal ikke røpe noe mer enda, men dette blir veldig spennende.

Gleder meg til å se det ferdige resultatet.  Jeg regner med at fotografens bilder blir mye bedre enn mine. Mobilen min er litt utgått på dato.


Bokprosjekt mitt har store sjanser til å se dagens lys. Har du lyst til å bidra? Jeg lover en spennende og inspirerende bok som du vil like å lese. Sjekk kampanjen min og velg belønningen som passer til deg.

 

http://fnd.uz/bokprosjekt

 

Jippi, jeg er blitt turleder!

Endelig kan jeg kalle meg turleder. Spennende altså. Etter en våt og fuktig helg i byfjellen har jeg tilegnet meg mye kunnskap for å kunne ta andre med på dagsturer. Vi har lært om bekledning, utstyr, kart- og kompass, værforhold, sikkerhet og planlegging. 

Vi møttes ved Svartediket og gikk innover Tarlebøveien før gruppen ble delt i to. Min gruppe gikk videre oppover Hardbakkedalen som storsett var dekket av snø. Det ble en strabasiøs ferd. Snøen var våt, og vi trakket gjennom flere plasser. Etter mye styr som inkluderte lett fjellklatring, kom vi oss opp dalen. Alle fikk tildelt et område til å sette kompasskurs, og å lede oss i riktig retning. 
Turen fortsatte over Langelifjellet og Grønetua, mot Tranehytten, som var målet for dagen. 

I hytta fortsatte vi med teorikurs, god middag og sosialt samvær. Det var forholdvis kaldt, så Helen og jeg dro madrassene våre inn i stua og sov der! 

Neste morgen ble vi delt i grupper og fikk tildelt koordinater hvor vi skulle være turledere. Det viste seg raskt at teori og praksis er to forskjellige ting. Det man planlegger før turen kan brått endre seg når en kommer ut og skal orientere. Igjen var det vanskelig på grunn av mye snø. Stien og kompasskursen gikk til høyre, mens fotsporene i snøen gikk til venstre. Ikke alltid likegodt å vite hvor en skal gå. 

Dagens etappe gikk fra Tranehytten via Vikinghytten til Jordalskaret hvor vi tok lunsj. Så opp mot Rundemanen, over Blåmanen og ned mot Lørdagsknausen. Vi tok en avstikker til Fjellhytten, før vi fortsatte ned til Skomakerdiket. Siste etappe var ned Starefossen og tilbake til parkeringsplassen ved Svartediket. 

Jeg må si det ble en artig og spennende helg, med innslag av både gjenglemt person, en skadesituasjon, og "vanskelige" turdeltakere. Våt snø gjorde nok turen ekstra tøff, jeg lurte til tider på om det var vinterturleder kurs jeg var på... Neste trinn på utdanningsstigen min er sommerturleder kurs. Jeg er usikker på om jeg får det til i år. Uansett så kan jeg se tilbake på en fantastisk helg med mange gode opplevelser. Jeg er flere erfaringer rikere, og har blitt kjent med kjekke folk som deler samme interesse for friluftslivet som meg. 

Går du med en drøm om å tilbringe mer tid i naturen? Har du lyst å utfordre deg selv til å overnatte i telt alene? Les mer om bok prosjektet mitt, Pacific Crest Trail - 150 dager på fottur i USA. Dette er boken for deg som trenger litt motivasjon og gode tips til hvordan bli tryggere i fjellet. Boken kan forhåndbestilles, da får du den til redusert pris. Link: http://fnd.uz/bokprosjekt

 

 

Realiserer bokdrømmen ved hjelp av "crowdfunding"

Dette er veldig spennende. Jeg har lansert "crowdfunding" prosjektet mitt hos bidra.no. Eller folkefinansiering som det heter på norsk. 

Jeg har ingen garanti for at dette kommer til å bli en suksess, men det er utrolig kjekt å se de første bidragene komme inn. 

Håper du har lyst å lese mer, følg lenken så kommer du direkte til bokprosjektet mitt. 

https://bidra.no/prosjekt/pacific-crest-trail--150-dager-på-fottur-i-usa/7b915f82-0610-4256-9f28-1285ec85ab72

Pacific Crest Trail

Crowdfunding - noe for meg?

Det er snart seks måneder siden jeg kom hjem fra langturen min på Pacific Crest Trail i USA. Ønsket om dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norskprodusert bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen forespørsler til de største forlagene. Men det er ikke lett å komme gjennom nåløyet som ukjent "wannabe" eventyrer/forfatter.

Drømmen om å utgi bok ble lagt til side. Jeg begynte å søke jobber. Noe som viste seg å være mye vanskeligere en jeg trodde. Drømmejobben lar vente på seg.

Mens jeg venter går tankene tilbake til bokdrømmen. Hva om jeg gir den ut selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktører som tilbyr hjelp til både redigering og markedsføring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? Jeg er arbeidsledig og brukte mine siste midler på Pacific Crest Trail i fjor. Svaret kom til meg i form av ordet "crowdfunding" da jeg googlet, "hvordan gi ut bok selv".

På norsk heter det folkefinansiering. Kort fortalt handler det om enkeltpersoner som går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. I følge wikipedia kan man søke støtte til alle typer saker og formål. Alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.

Folkefinansiering er relativt nytt i Norge, men interessen er voksende. Sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhenger grupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.

Folkefinansiering fremmer giver demokrati ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. Mange prosjekter har belønning i form av en gave, eller forhåndsbetaling med rabatt om det er en bok som skal skrives.

Jeg har kastet meg på den nye bølgen. Bokprosjektet mitt kan muligens se dagens lys. I skrivende stund er jeg i gang med min presentasjon som kommer på www.bidra.no om noen dager.

Dette blir utrolig spennende, følg med, følg med.

 

Bokprosjekt:

Pacific Crest Trail - 150 dager på fottur i USA

Pacific Crest Trail

kilde: wikipedia

 

Pacific crest trail the movie

Noen dager før jeg reiste til USA for å gå Pacific Crest Trail, fikk jeg låne et kamera av min datter.

Resultatet ble litt filming her og der når jeg orket. Men gjett om jeg er glad for at jeg orket, dette er minner for livet. Etter flere dagers redigering hjemme hos mine foreldre som har pc som tåler store filer; er filmen klar. 

Jeg er ikke noen film produsent men dette har vært artig å holde på med. I mitt neste liv skal jeg ta filmskaper utdanning!

Håper du liker den og blir inspirert, god fornøyelse.

https://m.youtube.com/watch?v=I3aH7fvSAL8

#pacificcresttrail #pct #hiking #fjelltur #usa 

Frisk tur med Nordhordland turlag

I dag har jeg vært med på min første tur med Nordhordland turlag. Det var en rolig tur i flotte omgivelser til Skavelen på Krossøy i Austrheim. Snøen lavet ned og det var dårlig sikt, men det la ingen demper på stemningen. Jeg var imponert over frammøte. Gamle og unge ruslet side om side, skravelen gikk og alle koste seg.



DNT har fått en stor plass i mitt hjerte etter at jeg begynte å bruke fjellheimen mer aktivt de siste årene.  Jeg glemmer aldri lykken over å komme til Vardadalsbu etter å ha sovet ute en kald sommernatt og alt var vått. Eller noen dager senere da jeg kom til Norddalshytta og kunne overnatte der i påvente av bedre vær. Og for ikke å snakke om den innsatsen som blir gjort for å merke stier så jeg kan finne fram i fjellet.



Det var stor lykke å få medlemskap hos turlaget som julegave i fjor. Jeg gleder meg til å fullføre det påbegynte turleder kurset og være med på å få flere med ut for å oppdage den flotte naturen vi har rundt oss. 

Ekte Bergenser?

Det er en del ting som må gjennomføres for å kunne kalle seg en ekte Bergenser.  Ikke det at jeg streber etter denne tittelen, men det er greit  å ha sitt på det tørre siden jeg er bare er halvt Bergenser.
Jeg har gått over vidden flere ganger, stått på ski til Tveitakvitingen og nå endelig komt meg opp Stoltzen. Jeg måtte bli over 40 år før det ble gjort. Det er nesten litt flaut at det har tatt så lang tid.


Det ble litt kort å "bare" gå opp Stoltzen, så jeg valgte en god rundtur med start i Eidsvåg. Jeg gikk forbi Langevatnet og Munkebotsvatnet opp til Storevatnet.  Planen var å gå videre til Fløyen, men det var mye snø så jeg valgte en kortere rute. Jeg gikk ned Skredderdalen til Fjellveien og bort til starten på Stoltzen. Stoltzekleiven går opp til Storevatnet så derfra gikk jeg samme rute tilbake til Eidsvåg.


En veldig fin rundtur med noen gode stigninger. Det er gøy å endelig ha gått Stoltzen selv om pusten var tung og tiden ikke noe å skryte av. Men det kan være lurt å legge listen lavt, da kan det umulig bli verre, bare bedre.
Neste Bergenser bragd på listen må bli 7-fjells turen til våren. Men først er det Bergen Winter Run neste lørdag.

Noen bilder fra dagens herlige tur:

Bålkos en helt vanlig tirsdag

En gang i måneden treffer jeg fire gode venninner. Vi møtes hjemme hos hverandre, koser oss med god mat og skravler om alt og ingenting. Uunnværlige kvelder som betyr mye for meg.

Nå var det min tur å invitere. Jeg fikk lyst å ta gjengen med på en aldri så liten utflukt i regi av Nærturleder kurset jeg nylig har vært på.

Vi gikk via Brekkeløypen opp BKK-bakken og videre i mørket til gamleskolen i Knarvik. Skolen er borte men grunnmuren står igjen. Plassen er et populært turmål, her er både benk og bålplass.


Alle hadde fått instrukser om å ta med litt ved. Det var cirka en minus og det snødde. Heldigvis var det ikke noe problem å få igang bålet, og etterhvert ble det opplett og ganske fint. Jeg hadde med ingredienser til polarbrødpizza i stekefolie. Alle mekket sin egen pizza. Tålmodigheten var som vanlig kort når en venter på at bålet skal bli til glør. Resultatet ble noen svidde kanter og halvsmeltet ost, men det smakte nydelig.


Til dessert hadde jeg lyst å prøve sjokoladebanan i folie. Jeg hadde sett det demonstrert på nett. Det er veldig enkelt, en snitter bananen, stikker inn noen sjokoladebiter og pakker folie rundt. Så skal den ligge på bålet i noen minutter til sjokoladen er smeltet og bananen er myk. Spises med skje. Det smakte mye bedre en det så ut for å si det sånn.  Kan anbefales.

 

Etter en god skravlestund rundt bålet pakket vi sammen og gikk tilbake samme vei som vi var komt. Alle var enig om at det hadde vært en suksess. Vi hadde fått frisk luft, spist god mat, skravlet, fått mosjon og funnet ut at når Nærturlederen skriver brodder på ta med listen, ja da kan det være lurt å ta med nettopp brodder.;)

 

#bålkos #natur #nærtur #turistforeningen #turjenter #vinter #venninnekveld #minutevinter 

Topptur til Tveitakvitingen

En kan ikke bo i Bergen uten å ha besteget Tveitakvitingen på ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest så har han alltid rett. Nå bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er født der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser når jeg er ute i den store verden. Så da tenker jeg at det er helt innafor å kalle seg Bergenser (med litt strilablod i årene).
Uansett, min spreke pappa på 71 år spurte om jeg ville være med på tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; å utfordre meg selv på langrennski og å bli mer vant til å ferdes ute vinterstid.


Turen startet ved Furudalen. Været var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmålene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og så opp den beryktede Stueveggen. Jeg så ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.


Vi gikk for det meste i myk nysnø. Det var ingen spor å følge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasiøse timer stod vi på toppen. Der var det cirka 10 minus som føltes som 20 minus siden det blåste godt.
Jeg holdt på å fryse fingrene av meg da jeg klatret opp på varden. Men hva gjør man ikke for et blinkskudd?


Da vi skulle gå ned klarte vi å gå feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var på villspor.  Etter litt om og men fant vi igjen våre egne spor. Og godt var det for nå begynte det å bli mørkt. Med hodelykt og snikende mørke tok det lenge tid en beregnet å komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsfølelsen å ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forøvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp på varden.

#topptur #tveitakvitingen #ski #mittvestland #snø 

Sove under åpen himmel 2018

Den første offisielle overnatting under åpen himmel 2018 er unnagjort. I kaldt vintervær med circa 6 minus, sov vi på toppen av Gladihaug. Vi var bare to stykker, min søster Aina og meg. Folk flest liker å sitte hjemme i sin egen stue en fredagskveld og sove varmt og godt i sin egen seng. Men denne gangen gikk de glipp av en herlig opplevelse. Det er noe spesielt å pakke sekken og kjøre avgårde om kvelden med overnatting ute som mål. Ekstra rart blir det siden det alerede er mørkt ute. Med hodelykt, brodder og tung sekk kom vi oss fint opp selv om det var mye is og ulendt terreng.

Vi fant en vindstille flekk litt nedenfor toppen. Campen ble etablert og vi fikk fart i bålet. Grillet pølser, drakk vin og nøt stillheten. Vi var ikke kalde. Jeg hadde kjøpt varmeflasker som fungerte utmerket som sitteunderlag og varmen fra bålet gjorde godt. Det var deilig å legge seg i dobbel sovepose med varmeflasken. Veldig glad for den investeringen. Begge våknet flere ganger gjennom natten og jeg må innrømme at jeg var litt kald til tider. Men tanken på hvor jeg var, og den flotte stjernehimmelen, gjorde det verdt det.

Jeg registrerte at det var begynt å lysne og ble overrasket over at klokken var blitt halv ni. Vi hadde sovet lenge og det betyr at vi har sovet godt. Underlaget med snø og gode madrasser var ganske komfortabelt. 


Planen var egentlig å koke vann til te og spise frokost, men siden klokken var blitt så mye og Aina skulle på jobb, pakket vi raskt sammen og gikk ned den isete stien til bilene.
Vi var begge enig om at det hadde vært en vellykket tur og en god start på 2018 utfordringen om å sove under åpen himmel en gang hver måned.
Kanskje du blir med neste gang? Februars tur blir ikke på en topp, men i lavfjellet i Masfjorden, med mulighet for soveplass inne til 2-3 stykker. Meld deg inn i facebook gruppen; Sove under åpen himmel 2018, og følg med for mer informasjon.

 

Sove under åpen himmel 2018

Blir du med på en 12 måneders utfordring? Jeg velger 12 fjelltopper. En ny hver måned. Det blir hovedsaklig i Nordhordland og Bergens området.
En natt i måneden skal vi sove ute. Under åpen himmel. Det blir enten en fredag eller en lørdag, når været er enig. Dermed kan det bli på kort varsel. Det blir ganske spontant. Noen ganger passer det, andre ganger ikke.
Vi begynner i januar. Første fjell er Gladihaug.  Dette er et av mine favoritt fjell, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært der.
Du velger hva du vil ta med, bare du klarer å bære det selv. Men jeg ønsker at alle gjør plass i sekken til en eller to vedkubber. Da kan vi lage et godt og varmt bål å varme oss på, grille pølser eller annet og det skaper god stemning. Ta gjerne med noe godt å drikke.

Om det er ting du lurer på angående utstyr eller transport, spør i gruppen. Jeg lager en egen facebook gruppe og legger til alle som kunne tenke seg å være med.
Turen er på eget ansvar og er ikke organisert. Jeg inviterer, men det er opp til hver enkelt å ta ansvar for seg selv.
Er dette noe for deg? Har du lyst å være med på en ny og spennende opplevelse? Gi meg en lyd så legger jeg deg til gruppen.

Bildet er fra Austlendingen. Der skal vi også sove under åpen himmel i 2018.

Sove under åpen himmel en vinternatt

Leste nylig et tips om å bruke to soveposer utenpå hverandre i vinterkulda. Jeg har en gammel klumpete sovepose av ukjent opprinnelse som kunne testes utenpå den gode posen min som er ok ned til null grader. 

Jeg tenkte det var lurt å teste like utenfor stuedøra. Da var det kort vei til varmen om det ikke funket.

Riktignok var både posen og jeg gode og varme da jeg la meg i går kveld, men kulden kommer fort snikende så testen er godkjent den.

Som underlag brukte jeg en billig matte under en oppblåsbar madrass som er isolert. På kroppen hadde jeg ullundertøy under strikkesett i ull, tre par sokker, buff, lue og dunjakke.  Jeg følte meg godt forberedt. 

Det tok en stund før jeg sovnet men jeg var ikke kald, det funket supert. Holdt varmen og sov godt til kl. 6.30. Da måtte jeg på do så gikk inn og sovnet på sofaen.... Det var uansett for mørk til å ta bilde så det ble gjort litt senere.

Tror det var cirka 5-6 minus i natt. Var digg å legge seg i måneskinn og stjernehimmel, dette kan anbefales. 

Og nå slipper jeg å bruke penger på en dyr vintersovepose, jeg har det som trengs for en skitur med telt.

Reisebrev i avisen Strilen

Drømmen om Pacific Crest Trail - Nord-Amerikas tøffeste fjelltur

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart seks år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
På internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.

Tøff begynnelse

Jeg våknet tidlig. Lurte litt på hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjørn, mine første av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjørte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent. 
Det var rart å stå ved PCT monumentet. Flere måneders planlegging skulle nå settes på prøve. Jeg var klar til å starte mitt store eventyr. De første fem kilometerne gikk fint. Men så begynte sekken sin tyngde å plage. Den veide nærmer 20 kilo.

Etter cirka 22 kilometer var jeg så sliten at jeg ikke orket å gå en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte på hvordan det ville bli å sove i telt alene i USA. En ting er å ligge på Hardangervidda alene med sauene, men nå så jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til å angripe enhver som våget å sette opp telt i deres område.  

Det var ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere på dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte å gjøre det samme. Det føltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage. 
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fløy lavt over meg. Ikke så rart igrunnen, jeg var bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert. 
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis lå de i ro.

Amerikansk gjestfrihet

De første dagene var preget av gnagsår, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til å stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg å nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grønn fordi det hadde vært rekordmye nedbør denne vinteren. Stien gikk både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler. 

Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg å være en kjempekoselig dame som også var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om området Warner Hot Springs. 
Jeg ble invitert hjem til henne på middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg på terrassen med kald hvitvin, nøtter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt på vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig så stemningsfull opplevelse i solnedgangen.

Mektige Sierra Nevada

Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gått 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada før langt ut i november. 
 
Det hadde vært et rekordår med mye snø. Mange valgte derfor å vente noen uker eller haike lengre nord for å slippe unna tøffe forhold. Jeg følte meg ganske godt forberedet med nylig innkjøpt bjørneboks, isøks, brodder til skoene og varme klær. Det gikk fint de første dagene. Men så begynte slitet. Snøen lå i store mengder og dekket stien. Det ble også vanskelig å navigere, og jeg brukte ekstra tid for å være sikker på at jeg var på rett vei. I tillegg hadde jeg fått en vond ankel og slet med lite energi i høyden. En morgen våknet jeg med magesyke. Avgjørelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for å gå ned til nærmeste by og haike nordover et stykke. 

Haike i USA? 

Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine øst for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for å samle krefter før jeg startet ferden nordover. Å haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg  kom til å gjøre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert også. Alle kunne da ikke være mordere og voldteksmenn? Så langt på turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var.  Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee. 

Planen var å fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var småkvalm og foten var øm. Det tikket inn meldinger på nett om mye snø og tøffe forhold her også. Jeg gruet meg til å fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hørtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne få bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humøret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og gå på endeløse strender langs Stillehavet. 

Vi avtalte å møtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var dårlige, så jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og åtte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. Nå var vi en liten gruppe på fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping på stranden, koselige små havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri på 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til å glemme. 

Back to Pacific Crest Trail

Nå ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg å starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte å bli knapp, og jeg måtte innse at jeg ikke kom til å klare å gå hele PCT, men ønsket om å gå til fots inn i Canada, var stort. 
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, høye fjell, busker, mygg, fluer, bjørner og veltede trær på stien, tæret på kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min søster Aina kom fra Norge for å være med å gå siste etappe til Canada. Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gått i flere måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde fått ?hiker-legs? og klarte fint å gå flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag for å rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg å kjøre den lange veien fra Vancover for å hente oss på grensen.
Aina fikk både gnagsår, vannblemmer og vondt både her og der. Det var tøft for henne, men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.

California i flammer

Etter Canada ville jeg tilbake til California for å prøve å fullføre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte å starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sør til Ashland. Utfordringene lot ikke vente på seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye røyk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i området og kunne fortelle at det var trygt å fortsette. Men bare timer senere sved det i øynene av tykk røyk. Vi var litt bekymret. Ved neste småby fikk vi vite at stien ble stengt både foran og bak oss. 
Naturkreftene kunne vi ikke gjøre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss så langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gått litt ut av oss begge, og vi erklærte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vært på fottur i 150 dager og var veldig fornøyd, hadde gått ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vært bedre.

Vil du høre mer om hvordan følge drømmen? Nysgjerrig på teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig på den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info på www.lisekristine.blogg.no.

 

 

 

Book et foredrag i dag

 

 

Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit på Pacific Crest Trail, Nord-Amerikas tøffeste fjelltur

 

For fem år siden veide jeg 110 kilo. Formen var dårlig, og jeg ble raskt anpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet å røyke et år tidligere. Tiden var inne til å ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, "Wild", av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet.
        
Foredraget mitt handler om motivasjon, følge drømmer, ikke gi opp og ha troen på seg selv. Jeg ønsker å gjøre som Cheryl: motivere andre til å komme seg ut av dvalen og faktisk gjøre noe for å forbedre livskvaliteten. 

Jeg tar dere med på en reise fra korte turer i fjellet til min hittil lengste fjelltur, 150 dager på fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, galskap og mange gode historier fra møte med den "ekte" amerikaner.

Ta kontakt for en uforpliktende forespørsel. Du får raskt svar på pris og dato. 

Epost: Lise.viken@live.no 

Mobil: 41324847

Facebook: lisekristine.blogg.no 

Foredraget passer for voksne, ungdommer, studenter, bedrifter, rett og slett alle som ønsker å få en god dose motivasjon og tips til hvordan gjøre noe med drømmer.
    
Jeg holder foredrag på norsk og engelsk. 

San Francisco i mitt ❤

Endelig var jeg tilbake i favoritt byen min (Bergen er fin og, men slår dessverre ikke SF..)
Det er ca 25 år siden jeg var her sist. Da jobbet jeg som au pair hos en amerikansk familie som bodde litt utenfor byen. Jeg besøkte San Francisco flere ganger iløpet av det året. Og hver gang ble jeg like begeistret.


Jeg tror det må ha vært havet, sjøen, den magiske broen Golden Gate, historiene om Alcatraz, hippie bevegelsen, China town  og Freia melkesjokolade på sjømannskirken som gjorde meg helfrelst den gangen.
Å være tilbake etter så mange år ble et herlig gjensyn. Vi bodde sentralt ved Fishermanns Warf. Første dag gikk vi på Pier 39. Det var ikke mye som var forandret. Chiradelli sjokolade butikken var der enda. Det samme var julebutikken. Det lå fremdeles seler å latet seg på flytebryggen slik som de gjorde for 25 år siden.


Vi spaserte ved sjøkanten mot Golden Gate bridge. Det var litt langt å gå så vi bestemte oss for å leie sykler neste dag. Da ville det bli enklere å komme seg rundt.
Den avgjørelsen var jeg veldig glad for. For en flott opplevelse det var å kunne sykle over den verdens berømte broen. Jeg storkoste meg.


Vi stoppet underveis og spiste lunsj med panoramautsikt mot Stillehavet.
Resten av dagen syklet vi rundt i byen og fikk med oss flere parker og det kule hippie strøket Haight Ashbury. Her dyrker de fremdeles slengbukser og blomster i håret.
Vi hadde dessverre bare noen få dager. Jeg kunne lett ha vært her mye lengre, for i denne byen er det utrolig mye å finne på. Men det får bli neste gang. Jeg kommer tilbake, og jeg venter ikke 25 år denne gangen.

China town

English:

Finally I was back in my favorite city (Bergen is nice too, but unfortunately does not beat SF ..)

It's been about 25 years since I was here. Then I worked as an au pair with an American family who lived in the bay area. I visited San Francisco several times during that year. And every time I was as excited.

I think it must have been the ocean, the sea, the magic bridge Golden Gate, the stories about the Alcatraz, the hippie movement, China town and Freia milk chocolate at the seamen church that made me completely love the city at that time.

Being back after so many years was wonderful. We stayed centrally at Fisherman's Warf. The first day we went to Pier 39. There was not much that was changed. The Chiradelli chocolate shop was still there. The same was the Christmas store. There were still seals lying on the floating bridge like they did 25 years ago.

We walked by the seafront towards the Golden Gate bridge. It was a little far to go so we decided to rent bicycles the next day. Then it would be easier to get around.

I was very pleased with that decision. What a great experience it was to ride a bike over the world's famous bridge. I loved it.

We stopped along the way and ate lunch with a panoramic view of the Pacific Ocean.

For the rest of the day, we rode around the city thru several parks and the cool hippie area, Haight Ashbury. Here, they still cherish flare jeans and flowers in the hair.

Unfortunately, we only had a few days. I could easily have stayed here longer, because in this city there is so much to do.  I will return and I will not wait 25 years this time.
 

Pacific Crest Trail dag 144 til 150

Da var det plutselig over. Jeg er ferdig med Pacific Crest Trail. Etter fem måneder og ca 1800 miles (2880 km), har jeg tatt av sekk og fjellsko. Det har vært en fantastisk reise. Jeg sitter igjen med minner og opplevelser for livet.

Tusen takk til alle som har hjulpet meg på veien. Alle som har fulgt min ferd på gps, støttet meg økonomisk, gitt gode råd, plukket meg opp når jeg har haiket, delt hjerterom og hjertevarme, jeg hadde ikke klart det uten dere. Og ikke minst, alle de flotte PCT hikere som har krysset min vei; love you all.

Selv om jeg ikke fullførte hele PCT, velger jeg å se på det som en godt gjennomført tur. Jeg har vært på tur i ca 150 dager. Jeg har gått, haiket, kjørt, busset og sullet meg fra Campo ved grensen mellom USA og Mexico, til Manning Park i Canada og nå tilbake til South Lake Tahoe i California.
Enda er det noen uker før jeg setter meg på flyet hjem til regn og hverdagsliv på Vestlandet. Jeg har kjent på hjemlengselen den siste måneden. Det skal bli utrolig godt å komme hjem. Gjett om jeg gleder meg til å klemme min skjønne datter, resten av familien og gode venner.
Men først noen uker til i USA som skal brukes til biltur, dagsturer, jogging, spising, soving og besøke venner.
Gps tracking skrues av, men følg meg gjerne videre på bloggen og Facebook, det blir flere turer.:)

Fem måneder på tur! Avsluttes ved South Lake Tahoe. 

 

English:

Then it was suddenly over. I'm done with the Pacific Crest Trail. After five months and about 1800 miles (2880 km), I have taken of my backpack and hiking shoes. It has been a wonderful trip. I'm left with memories and experiences for life.

Thank you very much to all who helped me on the road. Everyone who has followed my journey on GPS, supported me financially, gave good advice, picked me up when I hitch hiked, shared heart room and heart warmth, I could not done it without you. And not least, all the great PCT hikers who have crossed my way; love you all.

Although I did not complete the entire PCT, I choose to look at it as a well-completed trip. I have been on tour for about 150 days. I have hiked, hitch hiked, driven, taken the bus and gone from Campo at the border between the US and Mexico, to Manning Park in Canada and now back to South Lake Tahoe, California.

It's still a few weeks before I'm on my plane home for rain and everyday life in Western Norway. I have missed home the last month. It will be incredibly good to come home. I'm so looking forward to hugging my beautiful daughter, the rest of my family and my good friends.

I still have a few weeks in the United States that will be used for road trips, day trips, jogging, eating, sleeping and visiting friends.

Gps tracking is turned off, but please follow me on blog and Facebook, there will be more trips. :)
 

Pacific Crest Trail dag 133 til 134

Jeg tror det må være en hetebølge pågang. Det har vært rundt 40 grader i flere dager. Vi svetter mye på stien og vi har drukket utallige liter vann. Da vi kom ned til Belden i går ettermiddag, var vi gjennomvåte. Det første vi gjorde var å kjøpe kald drikke. Som gikk ned på høykant og vi måtte kjøpe mer.


Belden er en liten plass "in the middle of no where". Plassen består av et hotell med cafe, bar og liten butikk. En kan også campe her. Standarden kan diskuteres.  Det er ikke akkurat noe femstjerners, men etter å ha ligget flere netter i telt i villmarken, er vi ikke kresen. Stedet ligger nydelig til ved North Fork Feather River. Betjeningen er hjelpsom og høflig selv om vi ser ut som noen skitne bomser. PCT hikere får lov å campe gratis ved elven.
Vannet er kjølig men herlig. Vi bruker vår fantastiske Wildernes såpe og vasker håret i elven. Deilig forfriskende.


Ettermiddagen brukes til å "henge" på stranden med andre hikere, drikke kald øl og spise burger. Det er Laborday weekend og mange amerikanere har fri. Stedet er fylt til randen med mc sykler og diverse mc personligheter. Til god underholdning for oss andre. Party faktoren er høy på stranden. Vi har det ganske bra.
Neste morgen er det vanskelig å komme seg opp. Vi har sovet godt til tross for flere tog, biler, motorsykler og elvebrus gjennom natten og morgenen. Men en god frokost frister.

Purplehaze, Axe, Almost cowboy camped, Barbie and Newsfeed. "Trail-names" må man ha.

Deilig omelett, mye kaffe, gode historier og kjekke folk. Perfekt start på en zero day.
Alt vi har å gjøre idag er å vaske klær, bade i elven, drikke øl, blogge, spise god mat og planlegge morgendagen. Da skal vi tilbake på stien. Forhåpentligvis blir det under 30 grader snart....

 

English:

 

I think it must be a heat wave going on. It has been around 40 degrees Celsius for several days. We sweat a lot on the trail and we drink countless liters of water. When we came down to Belden last afternoon, we were soaked. The first thing we did was buy cold drinks. Which went down very fast and we had to buy more.

Belden is a small place "in the middle of no where". The place consists of a hotel with cafe, bar and small shop. One can also camp here. The standard can be discussed. It's not exactly a five star, but after spending several nights in a tent in the wilderness, we're not picky. The place is beautifully located at the North Fork Feather River. The staff is helpful and courteous even though we look like dirty boms. PCT hikers are allowed to camp for free by the river.

The water is cool but lovely. We use our wonderful Wilderness soap and wash our hair in the river. Delicious refreshing.

The afternoon is used to 'hang' on the beach with other hikers, drink cold beer and eat burgers. It's Laborday weekend and many Americans have time off. The place is filled with bikers and various biker personalities. Its good entertainment. Party factor is high on the beach. We are having a great time.

The next morning it's hard to get up. We have slept well despite several trains, cars, motorcycles and river noise through the night and the morning. But a good breakfast is essential.

Delicious omelett, lots of coffee, great stories and fun people. Perfect start of a zero day.

All we have to do today is wash clothes, swim in the river, drink beer, blog, eat good food and plan tomorrow. Then we'll get back on the trail. Hopefully it will be under 30 degrees Celsius  soon ....

 

 

Pacific Crest Trail dag 124 til 132

Etter flere dagers hvile med mye god mat og drikke kom vi omsider til Ashland. Nå skulle vi gå fra å være NOBO's (nordgående) til SOBO's (sørgående). Det føltes ganske merkelig. Men det var godt å være tilbake i California. 


Første dagen var vi fortsatt i Oregon og det var mye røyk i luften pga skogbrann ved Crater Lake. Det var litt ubehagelig men etter å ha gått i et par dager ble det bedre.  Bare for å bli verre.  Det viste seg at det var flere skogbranner. Det brant lengre sør i et område som vi skulle gå.  Vi traff mange NOBO's som gav oss nyttig informasjon. De kunne fortelle at neste område var stengt mellom Seiad Valley og Etna.

I et veikryss oppi fjellene var brannfolk utstasjonert. Der satt det en kjekk brannmann med brei Arkansa dialekt og var koordinator. Lite visste han at det ville komme mange PCT hikere forbi hver dag. Brannfolkene hadde altfor mye mat og drikke, så han fikk seg en ny jobb som trail angel. Kald drikke og snacks smakte godt sammen med siste oppdatering på skogbrann fronten.


Da vi nærmet oss Seiad Valley ble det verre. Dalen vi hadde planlagt å overnatte i var overfylt av røyk. Det sved i øynene. Vi var usikker på hva vi skulle gjøre men valgte å gå videre 3 miles til toppen av neste fjell på stien. Det var blitt ganske seint og vi var sliten etter en 20 miles dag, så vi bestemte oss for å campe. Det var mindre røyk men vi var litt bekymret. Vi hadde fått info om at skulle det utvikle seg og brenne nær oss, ville det komme folk fra Forest Service og sørge for at alle kom seg ut.


Neste morgen var det litt klarere. Vi hadde ikke så langt igjen til Seiad Valley. Men det var en ganske så lang nedstigning dit. Rett ned i en røykgryte. Ganske sprøtt.
Vel nede traff vi flere hikere. De spanderte kald øl som smakte herlig i varmen.
Vi var heldig og fikk skyss ganske raskt med to jenter som jobbet på den lokale cafeen. De kjørte oss til Yreka. Her var det også røyk i luften men mye mindre.  Det viste seg at stien vi nettopp hadde gått ble stengt samme ettermiddag. 
Etter fire dager i villmarken valgte vi å ta en zero day i Yreka. Klærne stinkete av både svette og røyk. Dusj og klesvask var fantastisk.
I morgen går turen videre. Forhåpentligvis uten flere skogbranner.

 

English:

After several days of rest with lots of good food and drinks, we finally arrived in Ashland. Now we should go from being NOBO's (northbound) to SOBO's (southbound). It felt quite odd. But it was good to be back in California.

The first day we were still in Oregon and there was a lot of smoke in the air due to the fire at Crater Lake. It was a bit uncomfortable but after a couple of days it became better. Just to get worse. It turned out that there were more forest fires. It broke further south in an area we were headed. We encountered many NOBO's who gave us useful information. They could tell that the next area was closed between Seiad Valley and Etna.

In a crossroads up the mountains firefighters were stationed. There was a nice firefighter with cool Arkansa dialect working as a co-ordinator. Little did he know that there would be many PCT hikers past each day. The firefighters had far too much food and drink, so he got a new job as a trail angel. Cold drinks and snacks tasted good together with the latest update on the forest fires.

When we approached the Seiad Valley it became worse. The valley we had planned to stay in was covered with smoke. It sting our eyes. We were unsure what to do but chose to go further 3 miles to the top of the next mountain on the trail. It had become quite late and we were tired after a 20 miles day so we decided to camp. There was less smoke but we were a bit worried. We had been informed that if it would develop and burn near us, people would come from Forest Service and make sure everyone came out.

The next morning it was a bit clearer. We did not have that far to Seiad Valley. But it was quite a long descent there. Straight into a smoke cooker. Pretty crazy.

Well down we meet several hikers. They offeret us cold beer that tasted delicious in the heat. We were lucky and got out of there pretty quickly with two girls working at the local cafe. They drove us to Yreka. There was also smoke in the air but much less. It turned out that the trail we just been on closed the same afternoon.

After four days in the wilderness we chose to take a zero day in Yreka. The clothes smelled of both sweat and smoke. Shower and laundry were amazing. Tomorrow the trip goes on. Hopefully without more forest fires.

Gjesteinnlegg

Gjeste innlegg fra Lisbeth Viken 

"Det har nå gått 4 måneder siden jeg kjørte deg til Flesland, starten på den lange turen du hadde planlagt en god stund. Der og da hadde det ikke gått helt opp for meg at jeg ikke kom til å se deg igjen på en god stund, det har det egentlig ikke gjort enda heller.
I flere år har du reist hver høst til USA i lag med tante Aina og du har eid en butikk der borte, så rart nok så er jeg vandt til at du reiser vekk en stund hvert år, men aldri så lenge. Det var rart å tenke på.

Siden du reiste har jeg fulgt med på både blogg og tracker, og vi har flere ganger snakket over nett, med og uten kamera. Hadde vi ikke kunne gjort det, hadde jeg nok kjent sterkere på savnet.
Jeg er vant til å kjøre 5 minutter for å besøke deg og hver gang jeg besøker "Veltebumlen" din nå, får jeg alltid en følelse av at noe mangler der. Deg.

Noen dager har jeg ikke klart å sette meg til ro i sofaen, for jeg kjenner at nå skulle jeg hatt deg her. Jeg vet også at hvis jeg hadde spurt deg om å komme hjem, så hadde du gjort det, men det vil jeg ikke. Hvis det er en ting du har lært meg så er det å ikke la noen stoppe meg i å gjøre det jeg vil, så jeg vil ikke stoppe deg i å gjøre det du vil!

Flere har spurt meg hva jeg syntes om at du skal være vekke så lenge, helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det har vært tøft av og til, men jeg vet at det er dette du vil, så alt jeg kan si er at jeg syntes det er kjempe kult at du ville gjøre dette. Det er ingen hemmelighet at jeg er ei "Mamma-jente" så selfølgelig er det merkelig å ikke ha deg i nærheten, men du kommer jo hjem igjen, så jeg har mye å se frem til!

Til nå har vi hatt en uke der vi vikelig lurte på hvor du var. Jeg husker jeg snakket med tante, om hun hadde hørt noe fra deg, men det hadde hun ikke. Ikke mormor og morfar heller. Vi prøvde å ringe deg, men ikke noe svar. Ikke var det kommet noen nye prikker på kartet heller. Jeg kom på at det aldri var mer enn en uke mellom hver plass der det var internett, så vi fikk bare vente. Jeg sendte en melding å ba deg om å ringe meg. Det gjor du, klokken to på natten våknet jeg av at du ringte. Da kunne vi alle puste ut, for det var bare dårlig dekning som gjorde det vanskelig å få kontakt med deg. Siden da har du alltid fortalt meg ca hvor mange dager det går før vi hører fra deg igjen, så jeg har full oversikt!

Selvfølgelig hadde jeg veldig lyst å besøke deg og kanskje være med å gå en stund, men hverken penger eller tid strekker til, så ble veldig glad når tante reiste bort. Vet hun gledet seg lenge! Måtte da selfølgelig sende med hun både sjokolade og leverpostei! Rekner med de forsvant ganske fort begge to, håper det var godt med en smak av Norge!

Dette er ikke første gangen jeg sier det, og det blir ikke siste, men du skal vite at jeg er så sinnsykt stolt av deg! Du satt deg et mål og nå har du gått hele veien til Canada! Hvor kult er ikke det!? Ikke nok med det, men du vil nå gå den delen av turen du måtte hoppe over tidligere i sommer, slik at du fullfører hele Pacific Crest Trail! Du er en stor inspirasjon, det skal du vite! Jeg heier på deg, alltid!"

- Love you to the moon and back -

English:

It has now been 4 months since I drove you to Flesland, the start of the long trip you had planned for a while.
Occasionally it did not seem to me that I would not see you again in a while.
 For several years, you have traveled to the USA every fall with aunt Aina and you have owned a shop over there, so strange enough, I'm used to you being away, but never for so long. It was strange to think about.
Since you left, I've been following on both blogs and tracker, and we have talked online, with and without camera. Had we not been able to do that, I would have missed you more. I am used to drive 5 minutes to visit you and whenever I visit your "Veltebumlen" now, I always get the feeling that something is missing. You. Some days I have not been able to relax  on the couch because I know that now I should have had you here. I also know that if I had asked to come home, you would have done it, but I do not want to.

If that's one thing you've taught me, do not let somebody stop me from doing what I want, so I will not stop you doing what you want! Several people have asked me what I thought about you should be away for so long, honestly I do not know what to answer. It has been tough sometimes but I know that's what you want so all I can say is that I thought it was really cool that you would do this.
It's no secret that I'm a "momys girl" so of course it's strange not to have you close but you'll be back home so I have a lot to look forward to!
Until now, we have had a week where we wondered where you were. I remember talking to aunt, if she had heard something from you, but she did not. Not grandmother and grandfather either. We tried to call you but no answer. There were no new dots on the map either. I realized that there was never more than a week between each place where it was internet so we just had to wait. I sent a message asking you to call me.
You did that at two o'clock in the night, I woke up when you called. Then we could all breathe out, because there was only poor coverage that made it difficult to get in touch with you. Since then, you have always told me how many days it will be before we hear from you again, so I have a full control!
Of course, I really wanted to visit you and maybe hike for a while, but neither money nor time stretches, so i became very happy when aunt left to meet you.  I know she looked forward to it! Had to send with her both chocolate and Leverpostei! I guess they both  disappeared quite quickly, hoping it was good with a taste of Norway!
This is not the first time I say so, and it will not be the last, but you will know that I'm soo proud of you! You set yourself a goal and now you have gone all the way to Canada! How cool is that !? Not only that, but you will now go the part of the trip you had to skip earlier this summer, so you complete the entire Pacific Crest Trail! You're a great inspiration, you'll know! I cheer you always!
- Love you to the moon and back.
 

 

Pacific Crest Trail dag 109 til 123

Helt utrolig men vi er ferdig med Pacific Crest  Trail i Washington.  Det føltes ganske uvirkelig å stå ved monumentet. Jeg hadde sett for meg dette øyeblikket flere ganger da jeg gikk i California og var sikker på at jeg skulle klare å fullføre turen i et strekk. Nå var jeg her, men minst en måned før tiden.


Ting har ikke gått helt etter planen men det gjør ikke noe. Det var en spesiell følelse å stå der. Ganske så emosjonelt. Og på dagen fire måneder etter at jeg startet fra Campo ved Mexico grensen.
Nå var jeg på grensen mellom USA og Canada. Sliten men lykkelig.
Etter syv tøffe dager bevilget vi oss to zero days i Winthrop, mens vi ventet på min søster Aina. Hun kom fra Norge for å være med det siste etappe som vi beregnet ville ta fire dager.  Det var kanskje litt ambisiøst, men vi hadde en sjåfør som kunne hente oss om vi klarte å komme frem til Manning Park etter fire dager.
Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Meg og Kim har gått i fire måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og allslags vondere, vi har fått "hikers-legs" og klarer fint å gå flere 10 timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag. Hun fikk både gnagsår og vannblemmer. Det var tøft for henne men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponert over innsatsen.


Nå har vi komt oss til Vancouver i Canada. Vi var så heldig å få skyss av norsk-canadiske Anders, som gikk oss i møte da vi nærmet oss Manning Park. I Vancouver har vi bodd i to netter hos slektninger av Kim. De har vist oss rundt i byen og tatt seg godt av oss.  Herlige folk. I morgen går ferden videre tilbake til USA. Vi skal besøke slekt i Seattle før vi skal tilbake på Pacific Crest Trail i California. Jeg har lyst å gå de stedene jeg har måtte skippe pga mye snø. Gleder meg.

English:


Absolutely amazing but we're done with the Pacific Crest Trail in Washington. It seemed quite unreal to stand by the monument. I had pictured this moment several times when I hiked in California and was sure I could manage to complete the trip in one stretch. Now I was here, but at least a month before time. Things have not gone completely after the plan, but it does not matter. It was a special feeling to stand there. Quite so emotional. And on the day four months after I started from Campo at the Mexico border. Now I was on the border between the US and Canada. Tired but happy.
After seven tough days, we granted two zero days in Winthrop while we waited for my sister Aina. She came from Norway to hike with the final stretch we intended would take four days. It was perhaps a bit ambitious, but we had a driver who could pick us up if we managed to arrive at Manning Park after four days. It became a tough introduction on the Pacific Crest Trail for Aina. Me and Kim have been going for four months and finished most of the blisters and pains, we've got "hikers-legs" and manage to go for 10 hours in a row. Aina did not have much choice, we had to go so and so far every day. She had both blisters and pains. It was tough for her but she did not give up and managed to finish. We were very impressed with the effort. Now we have come to Vancouver in Canada. We were lucky enough to get rid from Norwegian-Canadian Anders, who met us when we approached Manning Park. In Vancouver we have stayed for two nights with relatives of Kim. They have shown us around the city and taken good care of us. Lovely people. Tomorrow, the journey will continue back to the United States. We'll be visiting family in Seattle before heading back to the Pacific Crest Trail in California. I want to hike the places I had to skip due to a lot of snow. Looking forward to it.


 

Pacific Crest Trail dag 98 til 108

Jeg ligger i teltet mitt på en campingplass i Leavenworth. Klokken er syv om morgenen. Vi har en zero day i dag. Det betyr at jeg ikke trenger å pakke ned teltet og fylle opp sekken. I dag skal vi ta det rolig og spise masse god mat. Vi skal planlegge neste etappe som kommer til å bli tøff. Vi må kjøpe forsyninger for 7,5 dager. Det blir en lang etappe med mye opp og ned. Ifølge halfmiles kartet skal vi opp 31.815 feet (9.700 m) og ned 31.013 feet (9.453 m) fordelt på 127 miles (205 km).


Forrige etappe tok 4.5 dager. Det var også mye opp og ned fjell, og gav oss en forsmak på etappen vi har foran oss som kommer til å bli tøft.


Det er bjørn i skogen. Jeg har litt bjørne angst, men etter å ha gått i mange dager uten å ha sett noe, har jeg begynt å slappe av. Helt til jeg så noe bæsj på stien som ikke lignet på hestenbæsj eller hjortebæsj. Jeg gikk videre mens jeg skottet litt eksta til høyre og venstre. Etter en liten stund hørte jeg Julia snakke bak meg. Hun har sett en bjørn.  Den er i buskene ca 20 meter fra oss. Jeg rekker å se baken på den før den forsvinner over en bakketopp inn i buskene. Den oppfører seg som den skal; forsvinner når den hører mennesker. Og godt er det. Det gikk fint og vi slapper av.
I går dukket det opp en ny bjørn. Det var i et område med mye folk. Vi var på vei ned mot Stevens Pass. Det var et ungt par foran meg. Jeg ser de stopper. Jenten kommer mot meg og hun virker veldig nervøs. Det er en bjørn der sier hun og prøver å gjemme seg bak meg. Jeg får litt angst men sier til dem at vi må bråke så bjørnen forsvinner. Kim kommer like bak og hun har en fløyte. Så da står vi der fire stykker og bråker så godt som vi kan. Det viser seg at det er to bjørner. Alt jeg ser er bevegelse i buskene før det blir rolig. Vi går videre. Bjørnene er borte og vi kommer ned til Stevens Pass hvor vi tar bussen til Leavenworth.


I morgen er det tilbake på PCT og bjørneland. Jeg håper neste bjørn står stille lenge nok til at jeg rekker å få tatt et bilde...

 

English:

I am in my tent in a campsite in Leavenworth. It is seven o'clock in the morning. We have a zero day today. That means I do not have to pack down the tent and fill up my backpack. Today we are going to take it easy and eat lots of good food. We are going to plan the next section that will be tough. We need to buy supplies for 7.5 days. It will be a long section with much up and down. According to the half mile map we gain 31,815 feet (9,700 m) and loose 31,013 feet (9,453 m) distributed on 127 miles (205 km). The previous section took 4.5 days. There was also a lot of up and down mountains, and gave us a taste of the section  ahead of us that is going to be tough.
There are bears in the woods. I have some bears anxiety, but having gone for many days without seeing anything I have started to relax. Until I saw some poop on the trail that did not resemble horse poop or deer poor. I went on while I peaked a bit extra left and right. After a while, I heard Julia speak behind me. She has seen a bear. It is in the bushes about 20 meters from us. I can see the back of it before it disappears over a hilltop into the bushes. It behaves as it should; Disappear when it hears people. And good it is. It went well and we relaxed.
Yesterday a new bear appeared. It was in an area with a lot of people. We were on our way down to Stevens Pass. There was a young couple in front of me. I see they stop. The girl is coming to me and she seems very nervous. There is a bear she tells me and try to hide behind me. I get a bit of anxiety but tell them that we have to make lots of noice so the bear disappears. Kim comes straight behind and she has a whistle. So then the four of us stands there and make a lot of noice. It turns out that there are two bears. All I see is motion in the bushes before it gets calm. We move on. The bears are gone and we come down to Stevens Pass where we take the bus to Leavenworth.
Tomorrow it's back on PCT and bear land. I hope the next bear stands still long enough for me to take a photo ...

 

Pacific Crest Trail dag 87 til 97


Det var godt å være tilbake på Pacific Crest Trail. Selv om det var et slit de første dagene. Vi måtte komme inn i PCT rytmen igjen. Det var ikke lett etter å ha sullet på strender i tre uker. Nå var det tilbake til strengt regime, opp kl 6, avgårde kl 7. Snack kl 9. Lunsj kl. 11.30. Snack kl 15. Sette opp camp mellom kl 17 og 18. Middag. Sove kl 20. Sånn noenlunde dagsrutine.  Funker ikke alltid like bra...
Etter fem dager i skog med mygg og mye nedfall, fikk vi haik inn til første sted der vi kunne kjøpe forsyninger. Det var sheriffen selv som stoppet og tok oss med. Julia hadde fått allergisk reaksjon pga mye myggbitt og sheriffen stilte velvillig opp og var klar til å rekvirere sykebil som kunne møte oss halvveis.
Julia hadde ikke lyst til det, men etter noen timer i Trout Lake innså hun at hun trengte lege. Trout Lake er en koselig liten by. Det er ikke så mye å finne der, men den lokale matbutikken er knutepunkt og super "hiker friendly". Og flaks for oss så var der en nyoppstartet mini klinikk rett over veien. Der fikk Julia den medisinen hun trengte. Helt supert. Vi bestemte oss for å bli der noen dager så hun kunne komme seg. Det passet bra for gnagsårene mine også.
Vi flyttet inn på et lite rom over butikken. Det var billig og klesvask var inkludert. Like ved var det en cafe som hadde burgere og pizza.
Gjett om vi koste oss. Sol og tredve grader. Mye god mat og masse kjekke folk.
Med nye godsaker i sekken og velduftende klær dro vi tilbake til PCT. Og nå ble det endelig ganske bra. Vi kom ut av skogen og opp i høyden til fantastisk utsikt ved Mount Adams. Myggen ble vi dessverre ikke kvitt, den må vi nok bare venne oss til.



Vi var litt usikker på neste område vi skulle. Det var mange ulike meninger om snø forhold i Goat Rocks Wilderness. Rangerene sa en ting, folk vi møtte hadde vidt forskjellige meninger, en sa at det var livsfarlige forhold og en annen sa at han hadde gått der uten problem i tennis sko. Ikke godt å bli klok på noen av dem. Men vi bestemte oss for å prøve. Var det for ille så fantes det noen alternativer.
Det var snø da vi kom opp i høyden. Men det var flekker som var lett å spasere over. Ingen var spesielt skumle etter min mening. Vi campet i 7000 feet med nydelig utsikt mot Mount Rainier.


Neste dag gikk vi videre i dette fantastiske landskapet. Og så kom vi til Old Snowy mountain. Det så ikke så ille ut så vi bestemte oss for å prøve. Kim gikk først med stegjern så hun kunne trakke opp spor. Det var med hjertet i halsen vi kom oss over. Det var kjempe skummelt, men gikk bra heldigvis. Videre gikk vi over Knifes Edge. Det levde opp til navnet sitt for å si det sånn. Stupbratte fjellskrenter på begge sider. Høydeskrekken min ble rett og slett kurert og jeg nøt hvert sekund av den fantastiske naturen. Fantastisk opplevelse.


Nå har vi stoppet innom Packwood  for å kjøpe nye forsyninger før neste etappe mot Canada.

English:

It was good to be back on the Pacific Crest Trail. Even though it was though the first few days. We had to get into the PCT rhythm again. It was not easy after nice walking on beaches for three weeks. Now it was back to strict regime, up at 6 o'clock, departed at 7. Snack at 9. Lunch at 11:30. Snack at 3. Set up camp between 5 and 6. Sleep at 8 o'clock. Such a day-to-day routine. Does not always work well ...
After five days in forests with mosquitoes and a lot of falldowns, we got into the first town where we could buy supplies. It was the sheriff himself who stopped and picked us up. Julia had an allergic reaction due to a lot of mosquito bites and the sheriff was eager to help and was ready to request an ambulanc who could meet us halfway. Julia did not want it, but after a few hours in Trout Lake, she realized she needed a doctor. Trout Lake is a cozy little town. There is not much to find there, but the local grocery store is the meeting place and super hiker friendly. And lucky for us, there was a newly opened mini clinic right across the road. Julia got the medicine she needed. Absolutely superb.

We decided to stay there for a few days so she could recover. It was good for my blisters too. We moved into a small room above the store. It was cheap and laundry was included. Close by was a cafe that had burgers and pizza. We had a great time. Hot and sunny. Lots of good food and lots of nice people. With new goodies in our bags and fresh smelling  clothes we returned to PCT. And now it finally became pretty nice. We came out of the woods and up the hill to stunning views at Mount Adams. Unfortunately, we did not get rid of the mosquitoes, we have to get used to them i guess.

We were a bit unsure of the next section.  There were many different opinions about snow conditions in the Goat Rocks Wilderness. The ranger said one thing, people we met had widely different opinions, one said that there were fatal conditions and another said he had gone there without a problem in tennis shoes. Hard to know what to believe. But we decided to try. If it was too bad then there were some alternates. It was snow when we got up high. There were spots that were easy to walk over. Nobody was particularly scary in my opinion.

We camped at 7000 feet with beautiful views of Mount Rainier. The next day we went on in this amazing landscape. And then we came to Old Snowy Mountain. It did not look so bad so we decided to try. Kim walked first with crampons so she could kick up tracks. It was with the heart in the throat we got over. It was very scary, but luckily went well. Furthermore we crossed the Knife Edge. It lived up to its name!. Steep mountain  on both sides of the trail. My scare of height was simply cured and I enjoyed every second of the amazing scenery. Fantastic experience.
Now we are in Packwood to buy new supplies before the next stretch towards Canada. 

Pacific Crest Trail dag 78 til 86

Nå er jeg i Portland, Oregon. Her har jeg vært i to dager. Vi er ferdig med Oregon Coast Trail. Det har vert en fantastisk opplevelse. Alt fra beach walking, "isbading" i undertøy, cowboy camping til å haike highway 101 og mye mer.
Noe av det kuleste var å oppleve 4. July på stranden. Det var masse biler og folk. Vinden var ganske sterk så vi fikk teltet full av sand. Det ble til at meg og to andre trakk opp i gresset og cowboy campet. Fyrverkeriet begynte lenge før det var mørkt. Men da solen gikk sakte ned i en perfekt solnedgang i Stillehavet, ja da tok det helt av. Det smalt og gnistret rundt oss i et fantastisk farge spekter.



Jeg satt i soveposen min og fikk med meg det hele. Utrolig flott. Vinden stilnet og folk begynte på hjemveien. Men fremdeles var det fyrverkeri og bålbrenning å se. Det virket som om det var tillatt å campe, men da vi våknet neste morgen var det helt tomt på stranden. Og det var imponerende ryddig. Folk må ha gjort en skikkelig innsats med å plukke opp etter seg.



De to-tre dagene i Portland har vært avkoblig, sightseeing og planlegging. Men i morgen er det slutt på ferien. Vi har bestemt oss for å dra tilbake på Pacific Crest Trail. Med start ved grensen til Washington ved Bridges of the Gods. Det er fremdeles snø i fjellet men mye har smeltet. Det virker som om vi har gode muligheter til å gjennomføre Washington. Blir det for tøft og vanskelige forhold så er vi enig om å snu eller finne alternative ruter. Det blir spennende. Gleder meg. Canada here we come.



English:

I'm in Portland, Oregon. Here I have been for two days. We are done with the Oregon Coast Trail. It has been a wonderful experience. Everything from beach walking, "ice swiming" in my underwear, cowboy camping and hitch haike highway 101 and much more.

One of the coolest things was to experience 4th of July at the beach. There were lots of cars and people. The wind was quite strong so we got the tent full of sand. Me and two others pulled up in the grass and cowboy camped. The firework began long before it was dark. But when the sun went down slowly into a perfect sunset in the Pacific, yes, it all took off. It banged and sparkled around us in a wonderful color range.

I sat in my sleeping bag and saw it all. It was wonderful. The wind stopped and people started on the way home. But there was still fireworks and fire to see. It seemed like it was allowed to camp, but when we woke up the next morning it was completely empty on the beach. And it was impressive tidy. People must have made a real effort to pick up after them.

The two to three days in Portland have been resting, sightseeing and planning. But tomorrow is the end of the holiday. We have decided to go back on the Pacific Crest Trail. Starting at the border with Washington at Bridges of the Gods. There is still snow in the mountains but much has melted. It seems that we have good opportunities to conduct Washington. If it becomes tough and difficult conditions then we agree to turn around or find alternative routes. It will be interesting. Looking forward to it. Canada here we come.
 

Pacific Crest Trail dag 65 til 77

Det nærmer seg  slutten av Oregon Coast  Trail. De siste dagene har vi gått mye på strender. Endeløse strender som strekker seg milevis langst kysten av Oregon.



Et av de lengste strekkene var ca to mil. Vi hadde tenkt å bare gå ca halve strekket og så campe på stranden. Men etter å ha gått en kilometer ble vi stoppet av to personer på en ATV.  De jobbet for Oregon State Park eller noe slikt. De lurte på om vi hadde fått med oss at western snowy plover fuglen hadde hekketid og at det derfor var restriksjoner på stranden. Det var blandt annet ikke lov å campe. Og noen plasser var det bare lov å gå på den våte delen av stranden.



Planen om å campe på stranden var ødelagt så vi bestemte oss for å gå hele strekket. To mil på en flott strand er i utgangspunktet helt supert. Været var ganske bra, opplett og sol. Men det viste seg fort at denne stranden ikke var egnet for langtur med tung sekk. Sanden var veldig løs og slitsom å gå på. Utover dagen tok vinden opp. Jeg tror det må ha vært sterk kuling midt imot. Det hele endte opp i et sinnsykt slit. Det var så slitsomt at jeg på slutten vurderte å sette meg rett ned og nekte å gå videre. Hele gjengen var utslitt.  Og alt på grunn av en liten fille fugl som hadde hekketiden.  Hadde det ikke vært for den så kunne vi ha tatt kveld da vi var halvveis.
Heldigvis var den siste kilometeren bedre. Sanden var fast og fin å gå på. Men vinden var like sterk. Da vi var forbi fille fugl forbudet, gikk vi opp første sted og campet. Det var ikke lov å campe der men vi var utslitt og orket ikke bry oss. Vi gikk litt innover en skogsvei, ute av synet til biler som kom forbi. Jeg var litt bekymret for at det ville dukke opp en grinete Ranger og jage oss vekk, men det gikk bra og ingen kom.
De neste to dagene var også beach walking. Vi stod tidlig opp. Vinden var ikke så voldsom tidlig på dagen. Men på ettermiddag var det full blæst igjen. Sanden var fast og fin å gå på. Heldigvis. Det hjalp mye selv om det er slitsomt å gå i sterk vind.



Oregon Coast  Trail  er en sterk kontrast fra Pacific Crest Trail.  På PCT hadde vi sjelden tilgang på butikker med bra utvalg. Det gikk mye i tørrfor og vann. På OCT er vi innom byer til stadighet. Vi kan kjøpe frukt og grønnsaker nesten hver dag. Og vi ligger ofte på campingplasser med både dusj og vaskemaskin. Jeg rekker sjelden å bli like skitten og stinkete som på PCT.
Nå er tiden snart inne til å avgjøre hvor ferden går videre. Jeg har lyst tilbake til PCT ved grensen til Washington. Problemet er at det fremdeles er mye snø i fjellene. Selv om det snart er juli. Om noen dager kommer vi til Astoria. Det tar vi muligens noen dagers pause og vurderer mulighetene våre. 

 

English:

Its almost the end of the Oregon Coast Trail. In recent days we have traveled a lot on beaches. Endless beaches stretching for miles and miles  along the coast of Oregon. One of the longest stretches was about twelwe miles. We were planning to walk about half the stretch and then camp on the beach. But after walking for a mile we were stopped by two people on an ATV. They worked for Oregon State Park or something like that. They wondered if we new that the western snowy plover bird had nesting time and there were therefore restrictions on the beach. Among other things, it was not allowed to camp. And some places it was only allowed to go on the wet part of the beach. The plan to camp on the beach was ruind so we decided to go all the way. Twelwe miles on a beautiful beach is basically absolutely superb. The weather was quite good, no clouds and sun. But it soon turned out that this beach was not suitable for heavy backpack and long hike.  The sand was very loose and tiresome to walk on. By the day the wind took up. The wind was very strong. It was so tiring that at the end I thought about sitting straight down and refuse to move on. All of us was worn out. And all because of a little stupid bird that had nesting season. Had it not been for that we could have camped when we were halfway. Fortunately, the last mile was better. The sand was firm and nice to hike. But the wind was as strong. When we were past the bird's ban, we went up first place and camped. It was not allowed to camp there but we were exhausted and did not care. We walked a little by a forest road, out of sight of cars passing by. I was a little worried that it would show up a grinning Ranger and chase us away, but it went well and nobody came. The next two days was also beach walking. We got up early. The wind was not so fierce early in the day. But in the afternoon it was full blown again. The sand was firm and nice to hike. Luckily. It helped a lot, even though it is tiring to hike in strong winds.
The Oregon Coast Trail is a strong contrast from the Pacific Crest Trail. At PCT, we had rare access to stores with good selection. There was a lot of dry food and water. At the OCT we are in town often. We can buy fruits and vegetables almost every day. And we often find campsites with both showers and washing machines. I rarely become as dirty and stinky as on the PCT. Now it's time to decide where the journey goes on. I want to get back to PCT at the border with Washington. The problem is that there is still a lot of snow in the mountains. Even though it is July. In a few days we will arrive at Astoria. We may take a break for some days and consider our opportunities.

 

Pacific Crest Trail dag 57 til 64

For et eventyr jeg er med på. Så mange opplevelser og inntrykk hadde jeg ikke drømt om at det ville bli. Jeg har beveget meg nordover til kysten og Stillehavet. Nå er det Oregon Coast Trail (OCT) som står for tur.


Vi kom til Eugene for noen dager siden. Derfra tok vi bussen til Crescrent.  Det var ikke langt til Oregon grensen så vi bestemte oss for å gå. Men å gå på asfalt er ganske heftig med tung sekk. Heldigvis fikk vi haik det siste stykket.
Vi overnattet på en nydelig plass med havutsikt. Det var Julias bursdag så vi feiret med vin på stranden.



Neste dag begynte turen på ordentlig. Vi krysset grensen til Oregon og begynte på selve stien. Men stien viste seg å være vanskelig å finne. På nett hadde vi funnet litt informasjon og kart. Kartet viste seg å være ganske håpløst. Det ble litt frem og tilbake her og der men vi kom oss videre. Noen plasser var stien godt preparert og aldeles nydelig.  Den går gjennom mektige skoger, "jumgel", langs veien og åpenbarer seg i uttallige utkikkspunkter mot havet og spektakulære  klipper. Stien fører også ned på de mange strendene.



Vi traff en gjeng som gikk sørover. De anbefalte en bok som var skrevet om OCT.
I går kom vi til Gold Beach. En koselig liten by ved stranden. Her har de bokhandel og kafe. Vi fant boken som ble anbefalt så nå håper vi at det vil bli enklere å finne frem.
Det regnet kraftig og det var lite fristende å sove i telt. Den lokale campingplassen annonserte på nettsiden at de hadde plass til telt. Men da vi dryppende våte kom dit ble vi møtt av en lite service innstilt gubbe. Det var fullt i de to "skurene" vi hadde håpet å få leie, og de ville ikke ha folk i telt.
Det var bare en ting å gjøre, finne nærmeste motel. Vi endte opp på et nyrenovert flott motell 6. Det kostet litt men vi var så gjennomvåt og miserable at vi ikke hadde noe valg. Det var herlig med en varm dusj, klesvask og myk seng.
I dag er det meldt lettere vær så vi kan komme oss videre. De neste dagene er det meldt sol og litt varmere. Jeg ser frem til mange  dager med sol, strand, klipper og camping med havutsikt. Dette kan anbefales. 



Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.

 

English:

What an adventure. I had not dreamed it would be so many spectacular experiences. I have moved north to the coast and the Pacific Ocean. Its time for the Oregon Coast Trail (OCT).
We came to Eugene a few days ago. From there we took the bus to Crescrent. It was not far to the Oregon border so we decided to walk. But walking on asphalt is quite hard with heavy backpack. Luckily, we got a hitc the last piece. We stayed in a lovely place with sea view. It was Julia's birthday so we celebrated with wine on the beach.
The next day the trail started. We crossed the border to Oregon and started the path. But the trail turned out to be hard to find. On the web, we found some information and maps. The map turned out to be quite hopeless. It was back and forth here and there but we some how managed to continued. Some places the trail was well groomed and absolutely beautiful. It passes through mighty forests, "jumgel", along the road and manifests itself in countless views of the sea and spectacular cliffs. The trail also leads down to the many beaches. We meet a group that hiked south. They recommended a book written about the OCT.
Yesterday we came to Gold Beach. A cozy little town by the beach. Here they have bookstore and cafe. We found the book that was recommended so now we hope that it will be easier to find the trail.
It was raining heavily and it was not tempting to sleep in a tent. The local campsite advertised on the website that they had places for tent. But when we dripping wet got there, we were greeted by a grumpy old man. It was full in the two "sheds" we had hoped to rent, and they did not want people in tent.
There was only one thing to do, find the nearest motel. We ended up at a newly renovated great Motel 6. It cost a little but we were so soaked and miserable that we had no choice. It was lovely with a hot shower, laundry and a soft bed. Today the weather will cleat so we can move on. The next few days it  is reported  sunshine and a little warmer. I look forward to many days of sun, beach, cliffs and camping with sea views. I can totaly recommended this.

Pacific Crest Trail dag 51 til 57

Nå har jeg haiket 380 miles. Fra Lone Pine  via Truckee til Chester. 
Planen var kun å haike til Truckee og fortsette PCT i fjellet derfra. Men jeg gledet meg ikke så veldig. Det var fortsatt mange meldinger om mye snø. Det fristet lite. Jeg brukte lang tid på en kaffebar i Truckee bare for å utsette problemet.  Plutselig tikket det inn en melding fra to tyske jenter jeg har truffet flere ganger. De vurderte å flippe til Oregon Coast Trail. Jeg har såvidt vært inne på tanken om å gjøre det samme, så jeg skynder meg å svare at det høres ut som en fantastisk ide og om jeg kunne få være med. Etter litt frem og tilbake var det avgjort, vi skulle gå Oregon  Coast Trail. Jeg kjente at tur gleden kom tilbake. Jeg skal slipper å slite og trakke gjennom våt snø, krysse farlige elver og fryse i høyden.  Jeg skal fremdeles gå mot Canada som er målet. Men istedefor fjellet og innlandet i Oregon, skal vi gå langs kysten. Vi skal gå langs veien, på stranden og på stier. Det er ikke mye høydemeter å forsere. Det er absolutt  ikke snø. Og det er heller ikke bjørner der. Det blir veldig spennende. 



Jeg chattet på facebook med en turkompis fra noen uker tilbake. Jeg har ikke sett han på lenge å får vite at han er hjemme og ikke på PCT lengre. Det blir til at jeg spør om ikke han har lyst å komme å hente oss i Chester  og kjøre oss til kysten på grensen mellom California og Oregon.  Utrolig nok svarer han ja. Det er ganske langt å kjøre så det er fantastisk snilt gjort.  
Fra Truckee klarer jeg å haike videre til Chester.  Her har jeg vært i tre dager. De tyske jentene kommer i ettermiddag . I morgen blir vi hentet og setter kursen mot Oregon.
Chester er en såkalt hiker friendly town, og en av de lokale kirkene har laget til en liten camping for oss i bakgården sin. Helt supert å spare noen kroner på overnatting siden jeg er her i flere dager. 



I går dukket det opp to amerikanske hikere. De var også lei av snø og hadde tenkt på å gå OCT (Oregon Costal Trail). Så da er vi fem stykker som setter kursen mot kysten og bedre forhold.
Det er en del som velger å gå i fjellet. Noen klarer det helt fint men det er et slit. Det dukker stadig opp nye meldinger på facebook om folk som har hatt store problemer med både nesten drukning og stygge fall. Det er tøffe forhold og jeg kjenner at jeg er veldig glad for avgjørelsen jeg tok om å gå ned fra fjellet.  Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg hadde vært dum nok til å prøve å krysse elver som jeg ikke burde ha gjort.  Det kunne lett vært meg som hadde havnet i alvorlig trøbbel.
Nå ser jeg frem til noen uker med kyst og hav på en fantastisk  flott strekning langs Oregons kyst.  Foten har fått hvile i flere dager og det har gjort godt.  Jeg har litt kvalme og magetrøbbel enda men det blir stadig bedre. Jeg tror faktisk  hele meg har hatt godt av å roe ned litt, spise mer og finne nye krefter. Kiloene har rent av altfor fort, så en uke med litt restitusjon var ikke dumt.

English:

I have hitched 380 miles. From Lone Pine via Truckee to Chester. The plan was to go to Truckee and continue PCT in the mountains from there. But I did not really enjoy myself. There were still many messages about a lot of snow. I spent a long time at a coffee shop in Truckee just to delay the problem. Suddenly a message came from two German girls I have meet several times. They considered flipping to the Oregon Coast Trail. I have been thinking about doing the same, so I quickly  replied  that sounds like a great idea and if I could go along. After a while, it was definitely we were going to the Oregon Coast Trail. I felt a great relief and happiness . I will not have to struggle and pull through wet snow, cross dangerous rivers and freeze on top of mountains. I'm still going to Canada that is the goal. But instead of the mountains and inland in Oregon, we will go along the coast. We will walk the road, on the beach and on the paths. There is not much height. It is certainly not snow. And there are no bears there. It will be very exciting.
I chatted on facebook with a hiking friend from a few weeks back. I have not seen him for a while. He is home and not on PCT anymore. I'm asking if he could pick us up in Chester and drive us to the coast on the border between California and Oregon. Amazingly, he answers yes. It's quite a far drive so it's very kind of him. From Truckee, I managed to hitch  on to Chester. Here I have been for three days. The German girls come this afternoon. Tomorrow we will be picked up and head for Oregon. Chester is a so-called hiker friendly town, and one of the local churches has made a small campsite for us in the backyard. Great to save some money on accommodation since I'm here for several days.
Yesterday two American hikers appeared. They were also tired of snow and were planning on going on the Oregon Costal Trail. Then we are five persons that set the course towards the coast and better conditions.
There are others that chooses to go in the mountains. Someone does it all right but it's a struggle . There are still new messages on facebook about people who have had big problems with almost drowning and bad cases. It's tough conditions and I know that I'm very happy about the decision I took to go down from the mountain. I know myself so well that I know I had been stupid enough to try to cross rivers that I should not have done. It could easily have been me who had ended up in serious trouble.
Now I'm looking forward to a few weeks of coast and sea on a fantastic great stretch along the coast of Oregon. My foot has been resting for several days and it has been good. I have some nausea and stomach trouble yet but it is getting better. I think, in fact, I needed time to calm down, eat more and find new energy. I lost many kilos too fast, so a week with a little rest has done me good.

 

Pacific Crest Trail dag 46 til 50

Jeg har tatt en viktig avgjørelse. Det var ikke med lett hjerte men det var nødvendig. Jeg kommer til å bypasse Sierra Nevadas. Det vil si at jeg hopper over et stykke på ca 500 miles. Når jeg kommer til Canada håper jeg å dra tilbake og gå så mye av de 500 miles som jeg har tid til.



Avgjørelsen startet i forgårs. Jeg var veldig sliten og utmattet av mye oppover bakker. Og da det ble mer og mer snø å forsere forsvant kreftene fort. I tillegg var det veldig kaldt om nettene (over 3000 moh) og jeg hadde en begynnende smerte i høyre ankel. Jeg hadde det samme i venstre ankel for noen uker siden. Da tok jeg noen kortere dager og ble bedre iløpet av en uke.



Men å gå i snø med vond fot er ikke noe kjekt. Det er så lett å trakke feil og gjøre det mye verre.
Planen var å gå til Independence. Det ville tatt ca tre dager til. Jeg tenkte at det måtte gå bra om jeg tok det rolig. Men natt til i går fikk jeg magesyke og da ble ikke tilværelsen noe særlig bedre. Jeg sjekket kartet og så at jeg kunne komme meg ned til Lone Pine fra der jeg var (Cottonwood pass). Det var ca fire miles ned til et camping område der en forhåpentligvis kunne finne noen å haike med.
Jeg gikk noen runder med meg selv. Det er kjipt å ikke gå hele ruten i et strekk som jeg ønsket. Men jeg må innrømme at jeg hater å gå i snø. Snø er til for å stå på ski. Det lille jeg gikk var bare en forsmak. Det ville blitt mye mer og mye brattere. Og det ville tatt mye lengre tid enn normalt. Det er uvanlig mye snø i Sierra Nevadas i år og det gjør at mange endrer planer.
Jeg har stresset litt med tiden. Det er langt igjen til Canada og jeg ble bekymret for om jeg kom til å klare det innen slutten av september.
Men med ny plan og mindre stress, håper jeg å klare så mye som mulig.



Der var godt å komme til Lone Pine. Her traff jeg andre kjente og pratet med dem. Det gjorde godt og de fikk meg til å innse at jeg tok rett avgjørelse. En kar fra Alaska var kjempeglad for at det endelig var en som forstod han, nemlig at vi ikke elsker snø og kulde selv om vi kommer fra land som har mye av det.
I dag gjør jeg som Cheryl i boken Wild, prøver å komme meg til Reno og Truckee. Det går dessverre ikke buss i helgen så finner jeg ingen å haike med får jeg bli her til mandag.  Time will show.

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps'e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: Lise.viken@live.no.

Pacific Crest Trail dag 30 til 45

Helt utrolig men nå har jeg kommet til Kennedy Meadows. Jeg har passert 700 miles (1120 km). Jeg har gått i fjellet i 45 dager i strekk. Men unntak av de to dagene jeg traff Connie og Ron i Sequia National Park. Det gjorde godt med et par dager fri. Og det var veldig kjekt å leie bil og suse avgårde på motorveien. Det var rart å se milene gå så fort unna.
Sequia National Park var flott. Og det var veldig kjekt å treffe igjen Connie og Ron etter så mange år. Veldig glad for at jeg fikk det til.
Tilbake på trailen regnet det. Litt surt og kaldt. Ikke så veldig kjekt. Jeg traff ikke så mange og da det ble 17. mai var jeg ikke i noe godt humør. Det var kaldt om morgenen og jeg tenkte på all feiringen der hjemme. Men så kom jeg på at jeg hadde solgt mye av bunaden min for å kunne få til denne turen, så da var det bare å slutte å sutre. På slutten av dagen traff jeg en gjeng amerikanske ungdommer. De var de første jeg hadde sett på lenge så da måtte jeg klage litt til de. De var forståelsesfulle og spurte høflig om hva jeg pleide gjøre på 17. mai. Kjekk ungdom som reddet litt av dagen.
Neste dag ble heldigvis bedre. Da traff jeg igjen folk fra tidligere og alle skulle til Hikertown. Der var det en shuttle som kjørte frem og tilbake til en liten butikk/restaurant. Jeg bestemte meg for å bli med dit. Og godt var det, for da ble det en herlig burrito og masse brus på meg.
Hikertown er noe for seg selv. Er nesten litt vanskelig å beskrive, men legger med litt bilder.
De siste dagene har gått unna. Det har som vanlig vert opp og ned fjell, varme dager, kalde dager, mye sol, alene tid, sosialt, masse kjekke folk, fantastiske trail angels og mye mer. Men nå er jeg i Kennedy Meadows som er en liten milepæl. Her gjør de nummer av å klappe og juble hver gang det kommer en pct hiker. Kjekk mottagelse her i hillbilly land. Det første jeg gjorde var å kjøpe brus i den ganske så shabby butikken, for så å haike med noen andre til nærmeste restaurant. Den var like shabby, men alt har sin sjarm i dette avsidesliggende fjellområdet. De var gått tom for det meste på menyen siden det er Memorial Day weekend, men vi kunne få pulled pork sandwich med potetsalat. Det smakte nydelig med en øl til. Kokken var ikke verre på det en at han kjørte alle tilbake i den falleferdige pickupen sin. Som sagt, alt har sin sjarm her.
Kennedy Meadows er inngangen til Sierra Nevadas som alle har både gruet og gledet seg til. Det er her vi må avgjøre om vi skal opp i snøen og utfordre oss selv eller å haike lengre nordover for å slippe unna. Jeg tar en zero dag her for å se hva jeg gjør. Jeg regner med at det blir snøen og fjellet på meg, jeg har tross alt lyst å fullføre hele ruten. 



Pacific Crest Trail - dag 20 til 29

Det er fredagskveld, jeg er på Hikers Heaven og venter i dusj kø. Det har jeg gjort lenge no. Men det nytter ikke å klage, for dette stedet er helt fenomenalt. I den lille byen Aqua Dulche er det noen som i mange år har tatt imot slitne hikere. De siste årene har det blitt mange flere hikere innom, men det er heldigvis frivillige som stiller opp og hjelper til med organiseringen.

Man blir tatt godt imot og får informasjon om hvordan ting fungerer. Klærene vasker de for deg og du kan låne diverse 80 talls antrekk mens du venter. I bakgården er det plass til mange telt, blandt høner og de mange hundene som tydligvis bor her.


Her er kjøkken, syrom, datarom, tv stue, DIY hårklipp og dusj som det tar en evighet å komme til. Jeg skrev meg på listen for hundre år siden.... 

De siste dagene på tur har gått veldig bra. Det har som vanlig vert store kontraster. Vi hadde to dager med over tredve grader. Heldigvis gikk vi i en smal dal med mye vann i elven så det var nok drikke. Det gikk også an å ta seg en dukkert ved Hot Springs. Det var herlig. 

Vi visste det ville dukke opp en McDonald's, så vi drømte om cola med isbiter og kald milkshake. Men da dagen kom og vi nærmet oss McDonald's, blåste det opp og ble ganske så surt. Vi begynte å drømme om varm kakao istede. Vel fremme på McDonald's var det begynt å regne. Det var godt å komme under tak. Alle elsker å hate McDonald's, men her var alle fan av både mat og drikke. Jeg ble der så lenge at jeg rakk både lunch, middag og kaffe.

Neste dag skulle jeg over et fjell område. Det var mye stigning. Da jeg nærmet meg toppen begynte det å snø. Det var skikkelig surt og kaldt. Vannet frøs i flasken min. Det var lite fristende å campe så jeg gikk ganske langt for å komme meg ned derfra.


Jeg fikk haik det siste stykket inn til Wrightwood. Det var dessverre fullt på motellet men jeg hadde hørt rykter om en kirke som tok imot hikere. Jeg bestemte meg for å prøve det, jeg var både kald og sliten. Kirken var låst så der var det ikke noe hjelp å få. Heldigvis for meg traff jeg på en annen hiker som overnattet hos en Trail Angel. Der var det plass til meg på sofaen. Jeg fikk også tatt en varm dusj og vasket sure klær. Fantastisk snilt å åpne hjemmet sitt for oss på den måten.

Nå er det blitt lørdag morgen her i Hikers Heaven. Jeg fikk dusjet tilslutt igår. Det gjorde godt. Jeg har sovet passe godt. Alle hundene her i gården og i nabogården hadde konsert til langt på natt. Og da morgenen kom var hanen klar med sin konsert. Men solen skinner, folk er i godt humør og alle er klar for en ny fantastisk dag. Det er jeg og, for nå skal jeg ha to zero days. To hele dager uten sekk på ryggen og fjellsko på beina. Det skal bli godt. Nå skal jeg ut å kjøre bil istede. Jeg skal til Sequia National Park og treffe familien jeg var aupair hos for 25 år siden. Det blir spennende å treffe dem igjen. Gleder meg.

Pacific Crest Trail dag 10 til 19

Disse dagene har vært preget av tørste, varme, kulde, snø og Trail Angels.
Først og fremst har det vært noen tøffe dager med mye oppstigning. Og når det i tillegg er rundt tredve grader og halsen er som sanpapir, ja da er det ikke noe stas å drikke liter på liter med pisselunket vann. Alt en drømmer om er en kald brus, kald juice, kald melk eller nesten hva som helst bare det er kaldt.



Etter en meget lang nedstigning og så flere kilometer gjennom sand og ørken, var det et herlig syn som møtte meg da jeg kom til en undergang hvor både tog og biler suste over.
Her hadde det vært Trail Angels på ferde. Det stod flere kjøleboks der med godsaker. Jeg drømte om en cola og ble litt skuffet da det bare var øl igjen. Men ølet var iskald så jeg tok en. Og gjett om det smakte fantastisk. Det var både jul og nyttårsaften på en gang. I en annen boks var det noen bananer igjen. Og jeg hadde aldri trodd det, men iskald øl og banan er en aldeles nydelig kombinasjon.



Noen dager senere lå jeg på en campingplass sammen med en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra England. Da kom det en person kjørende og gav oss en stor halv vannmelon. Vi ble kjempeglad og koste oss.
En annen dag gikk jeg å tuslet oppover i varmen og kom over et lite camping område hvor noen hadde lagt ut en kjøleboks med brus og et skap med bøker. Fantastisk.
I dag kom jeg over en boks med flere vann kanner som noen hadde satt ut.
Det er mange eksempler på disse fantastiske Trail Englene. Jeg blir like glad hver gang. Det er utrolig hvor en setter pris på disse små gode gjerninger som folk finner på. Jeg kan ikke få takket dem nok.



Etter den koselige byen Idylleville skulle jeg over et område som heter Fuller Ridge. Her ville det være snø og tøffe forhold. En ble anbefalt å bruke snøpigger. Jeg skulle kjøpe men de var tom for min størrelse. Og det var igrunn like greit for butiken hadde nettopp fått beskjed om at det var ikke så ille lengre. Greit for meg, sparte noen kroner og litt ekstra vekt der. Det var noen flekker med snø som måtte forseres. Og det var ganske kald. Men det var heldigvis ikke så ille, og jeg kom meg velberget gjennom. Dette var visstnok bare en liten test på hvordan det vil bli i Sierra Nevada.
De siste fem dagene har vært tøffe. Men nå som jeg har lagt meg inn på et koselig motell i Big Bear Lake, hatt verdens beste dusj, vasket klær, drukket tre brus og en stor øl, ja da kan jeg se tilbake på det med glede. Denne turen er mye tøffere fysisk krevende en jeg hadde trodd, men alle folkene jeg møter og ser at har det likedan, gjør at dette er mulig å gjennomføre.



Nå skal jeg ut på en ny runde med flere dager uten blogging. Jeg har ikke alltid nett tilgang og må spare på batteri. Men har du lyst å følge meg på tracking som oppdateres hver dag, ja da kan du vipps'e meg eller overføre til konto fra kr. 100,-. Send meg en epost eller melding på messenger så sender jeg deg link og passord så snart jeg er på nett. Setter stor pris på alle bidrag. Les gjerne mer om følg min ferd i kategorien sponsorer.

English:

Pacific Crest Trail day 10 to 19

These days have been about thirst, heat, cold, snow and trail angels. First of all, there have been some tough days with a lot of climbing. And when it's around thirty degrees Celsius and the throat feels like paper, yes, there's no fun to drink liters of liters with warm water. All I  dream about is a cold soda, cold juice, cold milk or almost anything thats cold.
 After a very long descent down from a mountain and then more miles through the sand and desert, it was a wonderful sight that met me when I came to a bridge where both trains and cars went over. Here there had been Trail Angels. There were several coolers there with goodies. I dreamed of a coke and was a bit disappointed when there was only beer left. But the beer was ice cold so I took one. And it tasted amazing. It was both Christmas and New Year's Eve at once. In another box there were some bananas left. And I'd never thought so, but ice cold beer and banana are absolutely beautiful combination.
A few days later I was in a campsite with one from France, one from Germany and one from England. Then someone came by and gave us a large half watermelon. We were very happy and enjoyed the moisture fruit.
 Another day I walked up the heat and came across a small camping area where someone had put a coolbox with soda and a cupboard of books. Fantastic.
Today I came across a box of several water jugs that someone had put out. There are many examples of these amazing Trail Angels. I'm happy each time it happens. It's amazing how one appreciates these little good deeds that people do. I can not thank them enough.

 After the cozy town of Idylleville, I headed over an area called Fuller Ridge. Here it would be snowy and tough conditions. One was advised to use microspikes. I was supposed to buy but they were out of my size. And it was okay for the store had just been told that it was not that bad anymore. Good for me, spared a few dollars and a little extra weight there. There were some spots of snow that had to be consumed. And it was quite cold. But luckily it was not that bad, and I got well through. This was only a small test of how it will be in Sierra Nevada.
 The last five days have been tough. But now that I have embarked in a cozy motel in Big Bear Lake, had the world's best shower, washed clothes, drunk three soda and a big beer, yes I can look back on it with pleasure. This trip is a lot tougher physically demanding that I had thought, but all the people I meet and see that are alike make this possible. Now I'm going to a new round with several days without blogging. I do not always have internet access and need to save on battery. Will write more as soon as I can.