Det nærmer seg  slutten av Oregon Coast  Trail. De siste dagene har vi gått mye på strender. Endeløse strender som strekker seg milevis langst kysten av Oregon.

Et av de lengste strekkene var ca to mil. Vi hadde tenkt å bare gå ca halve strekket og så campe på stranden. Men etter å ha gått en kilometer ble vi stoppet av to personer på en ATV.  De jobbet for Oregon State Park eller noe slikt. De lurte på om vi hadde fått med oss at western snowy plover fuglen hadde hekketid og at det derfor var restriksjoner på stranden. Det var blandt annet ikke lov å campe. Og noen plasser var det bare lov å gå på den våte delen av stranden.

Planen om å campe på stranden var ødelagt så vi bestemte oss for å gå hele strekket. To mil på en flott strand er i utgangspunktet helt supert. Været var ganske bra, opplett og sol. Men det viste seg fort at denne stranden ikke var egnet for langtur med tung sekk. Sanden var veldig løs og slitsom å gå på. Utover dagen tok vinden opp. Jeg tror det må ha vært sterk kuling midt imot. Det hele endte opp i et sinnsykt slit. Det var så slitsomt at jeg på slutten vurderte å sette meg rett ned og nekte å gå videre. Hele gjengen var utslitt.  Og alt på grunn av en liten fille fugl som hadde hekketiden.  Hadde det ikke vært for den så kunne vi ha tatt kveld da vi var halvveis.
Heldigvis var den siste kilometeren bedre. Sanden var fast og fin å gå på. Men vinden var like sterk. Da vi var forbi fille fugl forbudet, gikk vi opp første sted og campet. Det var ikke lov å campe der men vi var utslitt og orket ikke bry oss. Vi gikk litt innover en skogsvei, ute av synet til biler som kom forbi. Jeg var litt bekymret for at det ville dukke opp en grinete Ranger og jage oss vekk, men det gikk bra og ingen kom.
De neste to dagene var også beach walking. Vi stod tidlig opp. Vinden var ikke så voldsom tidlig på dagen. Men på ettermiddag var det full blæst igjen. Sanden var fast og fin å gå på. Heldigvis. Det hjalp mye selv om det er slitsomt å gå i sterk vind.

Oregon Coast  Trail  er en sterk kontrast fra Pacific Crest Trail.  På PCT hadde vi sjelden tilgang på butikker med bra utvalg. Det gikk mye i tørrfor og vann. På OCT er vi innom byer til stadighet. Vi kan kjøpe frukt og grønnsaker nesten hver dag. Og vi ligger ofte på campingplasser med både dusj og vaskemaskin. Jeg rekker sjelden å bli like skitten og stinkete som på PCT.
Nå er tiden snart inne til å avgjøre hvor ferden går videre. Jeg har lyst tilbake til PCT ved grensen til Washington. Problemet er at det fremdeles er mye snø i fjellene. Selv om det snart er juli. Om noen dager kommer vi til Astoria. Det tar vi muligens noen dagers pause og vurderer mulighetene våre. 

English:

Its almost the end of the Oregon Coast Trail. In recent days we have traveled a lot on beaches. Endless beaches stretching for miles and miles  along the coast of Oregon. One of the longest stretches was about twelwe miles. We were planning to walk about half the stretch and then camp on the beach. But after walking for a mile we were stopped by two people on an ATV. They worked for Oregon State Park or something like that. They wondered if we new that the western snowy plover bird had nesting time and there were therefore restrictions on the beach. Among other things, it was not allowed to camp. And some places it was only allowed to go on the wet part of the beach. The plan to camp on the beach was ruind so we decided to go all the way. Twelwe miles on a beautiful beach is basically absolutely superb. The weather was quite good, no clouds and sun. But it soon turned out that this beach was not suitable for heavy backpack and long hike.  The sand was very loose and tiresome to walk on. By the day the wind took up. The wind was very strong. It was so tiring that at the end I thought about sitting straight down and refuse to move on. All of us was worn out. And all because of a little stupid bird that had nesting season. Had it not been for that we could have camped when we were halfway. Fortunately, the last mile was better. The sand was firm and nice to hike. But the wind was as strong. When we were past the bird’s ban, we went up first place and camped. It was not allowed to camp there but we were exhausted and did not care. We walked a little by a forest road, out of sight of cars passing by. I was a little worried that it would show up a grinning Ranger and chase us away, but it went well and nobody came. The next two days was also beach walking. We got up early. The wind was not so fierce early in the day. But in the afternoon it was full blown again. The sand was firm and nice to hike. Luckily. It helped a lot, even though it is tiring to hike in strong winds.
The Oregon Coast Trail is a strong contrast from the Pacific Crest Trail. At PCT, we had rare access to stores with good selection. There was a lot of dry food and water. At the OCT we are in town often. We can buy fruits and vegetables almost every day. And we often find campsites with both showers and washing machines. I rarely become as dirty and stinky as on the PCT. Now it’s time to decide where the journey goes on. I want to get back to PCT at the border with Washington. The problem is that there is still a lot of snow in the mountains. Even though it is July. In a few days we will arrive at Astoria. We may take a break for some days and consider our opportunities.

For et eventyr jeg er med på. Så mange opplevelser og inntrykk hadde jeg ikke drømt om at det ville bli. Jeg har beveget meg nordover til kysten og Stillehavet. Nå er det Oregon Coast Trail (OCT) som står for tur.

Vi kom til Eugene for noen dager siden. Derfra tok vi bussen til Crescrent.  Det var ikke langt til Oregon grensen så vi bestemte oss for å gå. Men å gå på asfalt er ganske heftig med tung sekk. Heldigvis fikk vi haik det siste stykket.
Vi overnattet på en nydelig plass med havutsikt. Det var Julias bursdag så vi feiret med vin på stranden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Neste dag begynte turen på ordentlig. Vi krysset grensen til Oregon og begynte på selve stien. Men stien viste seg å være vanskelig å finne. På nett hadde vi funnet litt informasjon og kart. Kartet viste seg å være ganske håpløst. Det ble litt frem og tilbake her og der men vi kom oss videre. Noen plasser var stien godt preparert og aldeles nydelig.  Den går gjennom mektige skoger, “jumgel”, langs veien og åpenbarer seg i uttallige utkikkspunkter mot havet og spektakulære  klipper. Stien fører også ned på de mange strendene.

Vi traff en gjeng som gikk sørover. De anbefalte en bok som var skrevet om OCT.
I går kom vi til Gold Beach. En koselig liten by ved stranden. Her har de bokhandel og kafe. Vi fant boken som ble anbefalt så nå håper vi at det vil bli enklere å finne frem.
Det regnet kraftig og det var lite fristende å sove i telt. Den lokale campingplassen annonserte på nettsiden at de hadde plass til telt. Men da vi dryppende våte kom dit ble vi møtt av en lite service innstilt gubbe. Det var fullt i de to “skurene” vi hadde håpet å få leie, og de ville ikke ha folk i telt.
Det var bare en ting å gjøre, finne nærmeste motel. Vi endte opp på et nyrenovert flott motell 6. Det kostet litt men vi var så gjennomvåt og miserable at vi ikke hadde noe valg. Det var herlig med en varm dusj, klesvask og myk seng.
I dag er det meldt lettere vær så vi kan komme oss videre. De neste dagene er det meldt sol og litt varmere. Jeg ser frem til mange  dager med sol, strand, klipper og camping med havutsikt. Dette kan anbefales. 

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps’e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: [email protected].

English:

What an adventure. I had not dreamed it would be so many spectacular experiences. I have moved north to the coast and the Pacific Ocean. Its time for the Oregon Coast Trail (OCT).
We came to Eugene a few days ago. From there we took the bus to Crescrent. It was not far to the Oregon border so we decided to walk. But walking on asphalt is quite hard with heavy backpack. Luckily, we got a hitc the last piece. We stayed in a lovely place with sea view. It was Julia’s birthday so we celebrated with wine on the beach.
The next day the trail started. We crossed the border to Oregon and started the path. But the trail turned out to be hard to find. On the web, we found some information and maps. The map turned out to be quite hopeless. It was back and forth here and there but we some how managed to continued. Some places the trail was well groomed and absolutely beautiful. It passes through mighty forests, “jumgel”, along the road and manifests itself in countless views of the sea and spectacular cliffs. The trail also leads down to the many beaches. We meet a group that hiked south. They recommended a book written about the OCT.
Yesterday we came to Gold Beach. A cozy little town by the beach. Here they have bookstore and cafe. We found the book that was recommended so now we hope that it will be easier to find the trail.
It was raining heavily and it was not tempting to sleep in a tent. The local campsite advertised on the website that they had places for tent. But when we dripping wet got there, we were greeted by a grumpy old man. It was full in the two “sheds” we had hoped to rent, and they did not want people in tent.
There was only one thing to do, find the nearest motel. We ended up at a newly renovated great Motel 6. It cost a little but we were so soaked and miserable that we had no choice. It was lovely with a hot shower, laundry and a soft bed. Today the weather will cleat so we can move on. The next few days it  is reported  sunshine and a little warmer. I look forward to many days of sun, beach, cliffs and camping with sea views. I can totaly recommended this.

Nå har jeg haiket 380 miles. Fra Lone Pine  via Truckee til Chester. 
Planen var kun å haike til Truckee og fortsette PCT i fjellet derfra. Men jeg gledet meg ikke så veldig. Det var fortsatt mange meldinger om mye snø. Det fristet lite. Jeg brukte lang tid på en kaffebar i Truckee bare for å utsette problemet.  Plutselig tikket det inn en melding fra to tyske jenter jeg har truffet flere ganger. De vurderte å flippe til Oregon Coast Trail. Jeg har såvidt vært inne på tanken om å gjøre det samme, så jeg skynder meg å svare at det høres ut som en fantastisk ide og om jeg kunne få være med. Etter litt frem og tilbake var det avgjort, vi skulle gå Oregon  Coast Trail. Jeg kjente at tur gleden kom tilbake. Jeg skal slipper å slite og trakke gjennom våt snø, krysse farlige elver og fryse i høyden.  Jeg skal fremdeles gå mot Canada som er målet. Men istedefor fjellet og innlandet i Oregon, skal vi gå langs kysten. Vi skal gå langs veien, på stranden og på stier. Det er ikke mye høydemeter å forsere. Det er absolutt  ikke snø. Og det er heller ikke bjørner der. Det blir veldig spennende. 

Jeg chattet på facebook med en turkompis fra noen uker tilbake. Jeg har ikke sett han på lenge å får vite at han er hjemme og ikke på PCT lengre. Det blir til at jeg spør om ikke han har lyst å komme å hente oss i Chester  og kjøre oss til kysten på grensen mellom California og Oregon.  Utrolig nok svarer han ja. Det er ganske langt å kjøre så det er fantastisk snilt gjort.  
Fra Truckee klarer jeg å haike videre til Chester.  Her har jeg vært i tre dager. De tyske jentene kommer i ettermiddag . I morgen blir vi hentet og setter kursen mot Oregon.
Chester er en såkalt hiker friendly town, og en av de lokale kirkene har laget til en liten camping for oss i bakgården sin. Helt supert å spare noen kroner på overnatting siden jeg er her i flere dager. 

I går dukket det opp to amerikanske hikere. De var også lei av snø og hadde tenkt på å gå OCT (Oregon Costal Trail). Så da er vi fem stykker som setter kursen mot kysten og bedre forhold.
Det er en del som velger å gå i fjellet. Noen klarer det helt fint men det er et slit. Det dukker stadig opp nye meldinger på facebook om folk som har hatt store problemer med både nesten drukning og stygge fall. Det er tøffe forhold og jeg kjenner at jeg er veldig glad for avgjørelsen jeg tok om å gå ned fra fjellet.  Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg hadde vært dum nok til å prøve å krysse elver som jeg ikke burde ha gjort.  Det kunne lett vært meg som hadde havnet i alvorlig trøbbel.
Nå ser jeg frem til noen uker med kyst og hav på en fantastisk  flott strekning langs Oregons kyst.  Foten har fått hvile i flere dager og det har gjort godt.  Jeg har litt kvalme og magetrøbbel enda men det blir stadig bedre. Jeg tror faktisk  hele meg har hatt godt av å roe ned litt, spise mer og finne nye krefter. Kiloene har rent av altfor fort, så en uke med litt restitusjon var ikke dumt.

English:

I have hitched 380 miles. From Lone Pine via Truckee to Chester. The plan was to go to Truckee and continue PCT in the mountains from there. But I did not really enjoy myself. There were still many messages about a lot of snow. I spent a long time at a coffee shop in Truckee just to delay the problem. Suddenly a message came from two German girls I have meet several times. They considered flipping to the Oregon Coast Trail. I have been thinking about doing the same, so I quickly  replied  that sounds like a great idea and if I could go along. After a while, it was definitely we were going to the Oregon Coast Trail. I felt a great relief and happiness . I will not have to struggle and pull through wet snow, cross dangerous rivers and freeze on top of mountains. I’m still going to Canada that is the goal. But instead of the mountains and inland in Oregon, we will go along the coast. We will walk the road, on the beach and on the paths. There is not much height. It is certainly not snow. And there are no bears there. It will be very exciting.
I chatted on facebook with a hiking friend from a few weeks back. I have not seen him for a while. He is home and not on PCT anymore. I’m asking if he could pick us up in Chester and drive us to the coast on the border between California and Oregon. Amazingly, he answers yes. It’s quite a far drive so it’s very kind of him. From Truckee, I managed to hitch  on to Chester. Here I have been for three days. The German girls come this afternoon. Tomorrow we will be picked up and head for Oregon. Chester is a so-called hiker friendly town, and one of the local churches has made a small campsite for us in the backyard. Great to save some money on accommodation since I’m here for several days.
Yesterday two American hikers appeared. They were also tired of snow and were planning on going on the Oregon Costal Trail. Then we are five persons that set the course towards the coast and better conditions.
There are others that chooses to go in the mountains. Someone does it all right but it’s a struggle . There are still new messages on facebook about people who have had big problems with almost drowning and bad cases. It’s tough conditions and I know that I’m very happy about the decision I took to go down from the mountain. I know myself so well that I know I had been stupid enough to try to cross rivers that I should not have done. It could easily have been me who had ended up in serious trouble.
Now I’m looking forward to a few weeks of coast and sea on a fantastic great stretch along the coast of Oregon. My foot has been resting for several days and it has been good. I have some nausea and stomach trouble yet but it is getting better. I think, in fact, I needed time to calm down, eat more and find new energy. I lost many kilos too fast, so a week with a little rest has done me good.

Jeg har tatt en viktig avgjørelse. Det var ikke med lett hjerte men det var nødvendig. Jeg kommer til å bypasse Sierra Nevadas. Det vil si at jeg hopper over et stykke på ca 500 miles. Når jeg kommer til Canada håper jeg å dra tilbake og gå så mye av de 500 miles som jeg har tid til.

Avgjørelsen startet i forgårs. Jeg var veldig sliten og utmattet av mye oppover bakker. Og da det ble mer og mer snø å forsere forsvant kreftene fort. I tillegg var det veldig kaldt om nettene (over 3000 moh) og jeg hadde en begynnende smerte i høyre ankel. Jeg hadde det samme i venstre ankel for noen uker siden. Da tok jeg noen kortere dager og ble bedre iløpet av en uke.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men å gå i snø med vond fot er ikke noe kjekt. Det er så lett å trakke feil og gjøre det mye verre.
Planen var å gå til Independence. Det ville tatt ca tre dager til. Jeg tenkte at det måtte gå bra om jeg tok det rolig. Men natt til i går fikk jeg magesyke og da ble ikke tilværelsen noe særlig bedre. Jeg sjekket kartet og så at jeg kunne komme meg ned til Lone Pine fra der jeg var (Cottonwood pass). Det var ca fire miles ned til et camping område der en forhåpentligvis kunne finne noen å haike med.
Jeg gikk noen runder med meg selv. Det er kjipt å ikke gå hele ruten i et strekk som jeg ønsket. Men jeg må innrømme at jeg hater å gå i snø. Snø er til for å stå på ski. Det lille jeg gikk var bare en forsmak. Det ville blitt mye mer og mye brattere. Og det ville tatt mye lengre tid enn normalt. Det er uvanlig mye snø i Sierra Nevadas i år og det gjør at mange endrer planer.
Jeg har stresset litt med tiden. Det er langt igjen til Canada og jeg ble bekymret for om jeg kom til å klare det innen slutten av september.
Men med ny plan og mindre stress, håper jeg å klare så mye som mulig.

Der var godt å komme til Lone Pine. Her traff jeg andre kjente og pratet med dem. Det gjorde godt og de fikk meg til å innse at jeg tok rett avgjørelse. En kar fra Alaska var kjempeglad for at det endelig var en som forstod han, nemlig at vi ikke elsker snø og kulde selv om vi kommer fra land som har mye av det.
I dag gjør jeg som Cheryl i boken Wild, prøver å komme meg til Reno og Truckee. Det går dessverre ikke buss i helgen så finner jeg ingen å haike med får jeg bli her til mandag.  Time will show.

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps’e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: [email protected].