Det er bare få dager igjen til jeg ønsker velkommen til mitt første foredrag som selvutnevnt eventyrer og livsstils endrer. Bitene i foredraget begynner å falle på plass og jeg gleder meg til å dele det med dere.

Her er litt mer informasjon, håper du/dere vil komme.

“Velkommen til et inspirerende foredrag om hvordan jeg gikk fra å være en overvektig nikotinslave til å utfordre meg selv til uforglemmelige fjellturer alene. 

Jeg stumpet min siste sigarett for fem år siden og gikk kraftig opp i vekt. Da jeg gikk på vekten og den viste over hundre kilo, var det nok. Siden den gang har jeg gått ned 30 kilo og hatt flere spennende soloturer i fjellet med telt. Kom og hør hvordan jeg klarte å overvinne frykt og sperrer. Få motivasjon og tips til egen fjelltur. Jeg lover deg et spennende foredrag med mye humor og inspirasjon, samt info om mitt forestående eventyr, the Pacific Crest Trail, en fire til fem måneder fjelltur fra Mexico til Canada.”

Når:

Onsdag 22. februar kl. 19.

Sted:

Eikangervåg forsamlingshus. I hoved etasjen til MC klubben Fumble Heads nyoppussede trivelige lokale. 

Lokalet leies ut til arrangement, konfirmasjon, bursdager og andre formål. Ta kontakt med dem for mer informasjon. 

Veibeskrivelse:

Kjør E39 til Eikangervåg (ca 13 min fra knarvik). Ta av til venstre mot Myking/Sævråsvåg.  Etter ca 500 meter, sving til venstre inn på Fyllingsnesveien i en 180 graders høyre sving. Følg veien ned mot sjøen og du får huset på venstre side.

Kr 200,- per person inkludert kaffe og kake.

Fint om du melder deg på til [email protected] eller sms til 41 32 48 47.

Jeg har med telt og utstyr fra mine tidligere turer så trenger du motivasjon og inspirasjon til egen tur, ja da må du komme.

Mormor og besten bodde på Eidsvågneset. Da jeg var liten elsket jeg å komme på besøk. Mormor laget alltid kjempegod middag og sjelden mindre en tre retter. Men en annen ting som også gav meg stor glede, var turer i fjellet. Det var ikke så ofte vi gikk tur i byfjellene med mormor og besten, men jeg har noen minner fra en tur over fjellet fra Eidsvåg til Fløyen og ned i Bergen sentrum med mormor. Jeg husker ikke hvorfor vi tok turen, men jeg tror at hun passet meg og søsteren min den dagen. Jeg husker heller ikke hvor gammel jeg var. Men det jeg husker er noen veldig lange seige bakker som aldri tok slutt. Og følensen av å komme til Fløyen og skue utover byen. Jeg er ganske sikker på at vi ikke tok banen ned, en stor del av opplevelsen var å gå, stoppe flere ganger og se den røde og blå vognen komme oppover eller nedover. Vi slapp heldigvis å gå tilbake. Da tok vi bussen som også var del av opplevelsen for en liten jente som bodde på landet og kunne gå til skolen. Bussturen var eksotisk.

De siste årene har jeg flere ganger parkert bilen ved Eidsvåg kirkegård og gått over fjellet til Fløyen. Den første gangen jeg gjorde det kom minnene tilbake. Den lange uendelige bakken var der enda. Jeg tror faktisk at den var blitt enda lengre. Men jeg gikk ikke direkte til Fløyen. Jeg tok en litt annen rute, nemlig om fjellet Rundemanen, Brushytten og tilbake til Eidsvåg. Dette har jeg gjort flere ganger og synes det er en super god trimtur.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I begynnelsen av Langevatnet er det en liten bro og en bratt trapp opp over elven. I følge kartet går det en alternativ rute til Rundemanen her. 
Dagens tur ble nettopp en test av denne ruten. I nydelig sol men med iskald vind ble det en fantastisk tur. Ganske så bratt i begynnelsen, men absolutt verdt det når en kommer opp og kan nyte den nydelige utsikten. Høydeskrekken fikk prøvd seg litt oppover noen skrenter med smale fjellhyller, men heldigvis er det festet både tau og stige de verste plassene.  

Ved Rundemanen fant jeg meg en plass i le for den iskalde vinden, spiste mat og varm drikke, før jeg bestemte meg for å gå ned til Jordal. Greit med en liten rundtur. Og det er første gang jeg går ned til Jordal. Rundt Jordalsvatnet har jeg gått før. Det var en søndagstur med mormor og besten for mange år siden. Etterfulgt av en av mormor sine uforglemmelige treretters middager. 

Det er slutt på de herlige turene og middagene med mormor og besten. Men dette er det nærmeste jeg kommer. De hviler for alltid nettopp ved denne kirkegården hvor jeg parkerer bilen. Jeg tror de hadde likt å visst at de hviler med inngangen til byfjellene som nærmeste nabo.  Og jeg tror også at de hadde likt å visst at hver gang jeg er her så tenker jeg på alle de gode minnene og gode tur opplevelser som de har gitt meg. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om lang turen jeg snart skal ut på. Jeg velger å tro at de hadde vært fornøyd med at jeg har arvet mye av turgleden fra dem, men at en fire-fem måneders fottur fra Mexico til Canada kanskje er en smule overdrevet og altfor langt…