Helt utrolig men nå har jeg kommet til Kennedy Meadows. Jeg har passert 700 miles (1120 km). Jeg har gått i fjellet i 45 dager i strekk. Men unntak av de to dagene jeg traff Connie og Ron i Sequia National Park. Det gjorde godt med et par dager fri. Og det var veldig kjekt å leie bil og suse avgårde på motorveien. Det var rart å se milene gå så fort unna.
Sequia National Park var flott. Og det var veldig kjekt å treffe igjen Connie og Ron etter så mange år. Veldig glad for at jeg fikk det til.
Tilbake på trailen regnet det. Litt surt og kaldt. Ikke så veldig kjekt. Jeg traff ikke så mange og da det ble 17. mai var jeg ikke i noe godt humør. Det var kaldt om morgenen og jeg tenkte på all feiringen der hjemme. Men så kom jeg på at jeg hadde solgt mye av bunaden min for å kunne få til denne turen, så da var det bare å slutte å sutre. På slutten av dagen traff jeg en gjeng amerikanske ungdommer. De var de første jeg hadde sett på lenge så da måtte jeg klage litt til de. De var forståelsesfulle og spurte høflig om hva jeg pleide gjøre på 17. mai. Kjekk ungdom som reddet litt av dagen.
Neste dag ble heldigvis bedre. Da traff jeg igjen folk fra tidligere og alle skulle til Hikertown. Der var det en shuttle som kjørte frem og tilbake til en liten butikk/restaurant. Jeg bestemte meg for å bli med dit. Og godt var det, for da ble det en herlig burrito og masse brus på meg.
Hikertown er noe for seg selv. Er nesten litt vanskelig å beskrive, men legger med litt bilder.
De siste dagene har gått unna. Det har som vanlig vert opp og ned fjell, varme dager, kalde dager, mye sol, alene tid, sosialt, masse kjekke folk, fantastiske trail angels og mye mer. Men nå er jeg i Kennedy Meadows som er en liten milepæl. Her gjør de nummer av å klappe og juble hver gang det kommer en pct hiker. Kjekk mottagelse her i hillbilly land. Det første jeg gjorde var å kjøpe brus i den ganske så shabby butikken, for så å haike med noen andre til nærmeste restaurant. Den var like shabby, men alt har sin sjarm i dette avsidesliggende fjellområdet. De var gått tom for det meste på menyen siden det er Memorial Day weekend, men vi kunne få pulled pork sandwich med potetsalat. Det smakte nydelig med en øl til. Kokken var ikke verre på det en at han kjørte alle tilbake i den falleferdige pickupen sin. Som sagt, alt har sin sjarm her.
Kennedy Meadows er inngangen til Sierra Nevadas som alle har både gruet og gledet seg til. Det er her vi må avgjøre om vi skal opp i snøen og utfordre oss selv eller å haike lengre nordover for å slippe unna. Jeg tar en zero dag her for å se hva jeg gjør. Jeg regner med at det blir snøen og fjellet på meg, jeg har tross alt lyst å fullføre hele ruten.
Det er fredagskveld, jeg er på Hikers Heaven og venter i dusj kø. Det har jeg gjort lenge no. Men det nytter ikke å klage, for dette stedet er helt fenomenalt. I den lille byen Aqua Dulche er det noen som i mange år har tatt imot slitne hikere. De siste årene har det blitt mange flere hikere innom, men det er heldigvis frivillige som stiller opp og hjelper til med organiseringen.
Man blir tatt godt imot og får informasjon om hvordan ting fungerer. Klærene vasker de for deg og du kan låne diverse 80 talls antrekk mens du venter. I bakgården er det plass til mange telt, blandt høner og de mange hundene som tydligvis bor her.
Her er kjøkken, syrom, datarom, tv stue, DIY hårklipp og dusj som det tar en evighet å komme til. Jeg skrev meg på listen for hundre år siden….
De siste dagene på tur har gått veldig bra. Det har som vanlig vert store kontraster. Vi hadde to dager med over tredve grader. Heldigvis gikk vi i en smal dal med mye vann i elven så det var nok drikke. Det gikk også an å ta seg en dukkert ved Hot Springs. Det var herlig.
Vi visste det ville dukke opp en McDonald’s, så vi drømte om cola med isbiter og kald milkshake. Men da dagen kom og vi nærmet oss McDonald’s, blåste det opp og ble ganske så surt. Vi begynte å drømme om varm kakao istede. Vel fremme på McDonald’s var det begynt å regne. Det var godt å komme under tak. Alle elsker å hate McDonald’s, men her var alle fan av både mat og drikke. Jeg ble der så lenge at jeg rakk både lunch, middag og kaffe.
Neste dag skulle jeg over et fjell område. Det var mye stigning. Da jeg nærmet meg toppen begynte det å snø. Det var skikkelig surt og kaldt. Vannet frøs i flasken min. Det var lite fristende å campe så jeg gikk ganske langt for å komme meg ned derfra.
Jeg fikk haik det siste stykket inn til Wrightwood. Det var dessverre fullt på motellet men jeg hadde hørt rykter om en kirke som tok imot hikere. Jeg bestemte meg for å prøve det, jeg var både kald og sliten. Kirken var låst så der var det ikke noe hjelp å få. Heldigvis for meg traff jeg på en annen hiker som overnattet hos en Trail Angel. Der var det plass til meg på sofaen. Jeg fikk også tatt en varm dusj og vasket sure klær. Fantastisk snilt å åpne hjemmet sitt for oss på den måten.
Nå er det blitt lørdag morgen her i Hikers Heaven. Jeg fikk dusjet tilslutt igår. Det gjorde godt. Jeg har sovet passe godt. Alle hundene her i gården og i nabogården hadde konsert til langt på natt. Og da morgenen kom var hanen klar med sin konsert. Men solen skinner, folk er i godt humør og alle er klar for en ny fantastisk dag. Det er jeg og, for nå skal jeg ha to zero days. To hele dager uten sekk på ryggen og fjellsko på beina. Det skal bli godt. Nå skal jeg ut å kjøre bil istede. Jeg skal til Sequia National Park og treffe familien jeg var aupair hos for 25 år siden. Det blir spennende å treffe dem igjen. Gleder meg.
Disse dagene har vært preget av tørste, varme, kulde, snø og Trail Angels.
Først og fremst har det vært noen tøffe dager med mye oppstigning. Og når det i tillegg er rundt tredve grader og halsen er som sanpapir, ja da er det ikke noe stas å drikke liter på liter med pisselunket vann. Alt en drømmer om er en kald brus, kald juice, kald melk eller nesten hva som helst bare det er kaldt.
Etter en meget lang nedstigning og så flere kilometer gjennom sand og ørken, var det et herlig syn som møtte meg da jeg kom til en undergang hvor både tog og biler suste over.
Her hadde det vært Trail Angels på ferde. Det stod flere kjøleboks der med godsaker. Jeg drømte om en cola og ble litt skuffet da det bare var øl igjen. Men ølet var iskald så jeg tok en. Og gjett om det smakte fantastisk. Det var både jul og nyttårsaften på en gang. I en annen boks var det noen bananer igjen. Og jeg hadde aldri trodd det, men iskald øl og banan er en aldeles nydelig kombinasjon.
Noen dager senere lå jeg på en campingplass sammen med en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra England. Da kom det en person kjørende og gav oss en stor halv vannmelon. Vi ble kjempeglad og koste oss.
En annen dag gikk jeg å tuslet oppover i varmen og kom over et lite camping område hvor noen hadde lagt ut en kjøleboks med brus og et skap med bøker. Fantastisk.
I dag kom jeg over en boks med flere vann kanner som noen hadde satt ut.
Det er mange eksempler på disse fantastiske Trail Englene. Jeg blir like glad hver gang. Det er utrolig hvor en setter pris på disse små gode gjerninger som folk finner på. Jeg kan ikke få takket dem nok.
Etter den koselige byen Idylleville skulle jeg over et område som heter Fuller Ridge. Her ville det være snø og tøffe forhold. En ble anbefalt å bruke snøpigger. Jeg skulle kjøpe men de var tom for min størrelse. Og det var igrunn like greit for butiken hadde nettopp fått beskjed om at det var ikke så ille lengre. Greit for meg, sparte noen kroner og litt ekstra vekt der. Det var noen flekker med snø som måtte forseres. Og det var ganske kald. Men det var heldigvis ikke så ille, og jeg kom meg velberget gjennom. Dette var visstnok bare en liten test på hvordan det vil bli i Sierra Nevada.
De siste fem dagene har vært tøffe. Men nå som jeg har lagt meg inn på et koselig motell i Big Bear Lake, hatt verdens beste dusj, vasket klær, drukket tre brus og en stor øl, ja da kan jeg se tilbake på det med glede. Denne turen er mye tøffere fysisk krevende en jeg hadde trodd, men alle folkene jeg møter og ser at har det likedan, gjør at dette er mulig å gjennomføre.
Nå skal jeg ut på en ny runde med flere dager uten blogging. Jeg har ikke alltid nett tilgang og må spare på batteri. Men har du lyst å følge meg på tracking som oppdateres hver dag, ja da kan du vipps’e meg eller overføre til konto fra kr. 100,-. Send meg en epost eller melding på messenger så sender jeg deg link og passord så snart jeg er på nett. Setter stor pris på alle bidrag. Les gjerne mer om følg min ferd i kategorien sponsorer.
English:
Pacific Crest Trail day 10 to 19
These days have been about thirst, heat, cold, snow and trail angels. First of all, there have been some tough days with a lot of climbing. And when it’s around thirty degrees Celsius and the throat feels like paper, yes, there’s no fun to drink liters of liters with warm water. All I dream about is a cold soda, cold juice, cold milk or almost anything thats cold.
After a very long descent down from a mountain and then more miles through the sand and desert, it was a wonderful sight that met me when I came to a bridge where both trains and cars went over. Here there had been Trail Angels. There were several coolers there with goodies. I dreamed of a coke and was a bit disappointed when there was only beer left. But the beer was ice cold so I took one. And it tasted amazing. It was both Christmas and New Year’s Eve at once. In another box there were some bananas left. And I’d never thought so, but ice cold beer and banana are absolutely beautiful combination.
A few days later I was in a campsite with one from France, one from Germany and one from England. Then someone came by and gave us a large half watermelon. We were very happy and enjoyed the moisture fruit.
Another day I walked up the heat and came across a small camping area where someone had put a coolbox with soda and a cupboard of books. Fantastic.
Today I came across a box of several water jugs that someone had put out. There are many examples of these amazing Trail Angels. I’m happy each time it happens. It’s amazing how one appreciates these little good deeds that people do. I can not thank them enough.
After the cozy town of Idylleville, I headed over an area called Fuller Ridge. Here it would be snowy and tough conditions. One was advised to use microspikes. I was supposed to buy but they were out of my size. And it was okay for the store had just been told that it was not that bad anymore. Good for me, spared a few dollars and a little extra weight there. There were some spots of snow that had to be consumed. And it was quite cold. But luckily it was not that bad, and I got well through. This was only a small test of how it will be in Sierra Nevada.
The last five days have been tough. But now that I have embarked in a cozy motel in Big Bear Lake, had the world’s best shower, washed clothes, drunk three soda and a big beer, yes I can look back on it with pleasure. This trip is a lot tougher physically demanding that I had thought, but all the people I meet and see that are alike make this possible. Now I’m going to a new round with several days without blogging. I do not always have internet access and need to save on battery. Will write more as soon as I can.
