Idylliske Vetvika

Vetvika er en idyllisk perle i Bremanger kommune. For å komme dit, må man enten gå over fjellet eller bruke båt. Jeg har vært nysgjerrig på stedet helt siden jeg så serien, “Familieekspedisjonen”, på NRK. Egentlig hadde jeg tenkt å ta med telt og overnatte, men værmeldingene lovet ikke stort annet en regn. Det ble derfor en dagstur.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Stien starter ved Svarstad. Første del går oppover på grusvei. Etter en liten kilometer deler stien seg og det er mest vanlig å gå til venstre. Jeg gikk til høyre. Rett og slett fordi jeg hadde glemt hva som stod i turbeskrivelsen…. jaja.. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Etter en lang og sleip nedstigning i en ur, kom jeg til Solheimsvatnet. Stien fulgte så vannet ut til Vetvika. Stedet levde opp til sitt rykte, det var virkelig en idyllisk perle. Den hvite sandstranden med bølgene som slår mot land, var et flott syn. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilbaketuren gikk opp den bratte lia hvor jeg egentlig skulle ha kommet ned. Langt oppe i lia kunne jeg snu meg og se ned på den spektakulære utsikten. For et fantastisk skue. Og jeg må si at jeg var glad jeg ikke hadde gått ned denne veien. Ikke nok med at det var veldig bratt, det var ganske så sleipt også. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen er rangert som krevende på www.ut.no. Det er jeg helt enig i. Spesielt i vått terreng med glatte steiner og sleipe tuster, er det tøft for beina. Kroppen fikk kjørt seg, det kjennes at det er lenge siden jeg har vært på dagstur i ulendt terreng. Men en flott tur var det uansett. Jeg skal absolutt tilbake hit og overnatte. Når det ikke regner…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

#vetvika #friluftsliv #turforslag #fjelltid #turistforeningen

“Stalking” Monsen

Det ble en impulsiv handling. Jeg lot meg fascinere av NRK og Monsens program, Hardangervidda, minutt for minutt. Etter å ha fulgt programmet noen timer på tv forrige torsdag, bestilte jeg togbillett, tur/retur Ustaoset. Jeg tenkte å hoppe av toget på Haugastøl, og returnere til Ustaoset noen dager senere. Monsen og gjengen skulle jeg finne på Heinseter lørdag ettermiddag. Men først ville jeg gå litt alene, og nyte freden og roen som bare finnes høyt oppe på vidden.
Fredag morgen kjørte jeg til Arna og hoppet på toget. Da vi nærmet oss Haugastøl, sakket ikke toget farten. Jeg hadde ikke noe valg og måtte gå av på Ustaoset. Der kom jeg i prat med noen kjekke karer, som kunne fortelle at det gikk en buss tilbake til Haugastøl om cirka en time. Det passet bra, jeg hadde ikke dårlig tid.
Fra Haugastøl gikk jeg lenge langs hovedveien, før jeg skjønte at jeg var på villspor. En hyggelig mann stoppet, og guidet meg på rett vei. Jeg var ikke den første som gikk feil, sa han. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Endelig oppe i det fantastiske høyfjellet nøt jeg  solen og varmen. Og lite folk. Enn så lenge…
Jeg gikk i cirka fire timer før jeg slo opp teltet ved en liten elv. Kvelden kom, jeg krøp ned i soveposen og digget å være på fottur igjen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Neste dag gikk jeg innom Fagerheim turiststugi. Der klarte jeg ikke å motstå fristelsen, og snopte en gulrotkake og en Solo. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Videre mot Heinseter, lurte jeg på om jeg skulle overnatte et sted for meg selv før jeg kom frem. Det var så herlig å nyte freden og roen på fjellet, jeg vurderte sterkt å droppe Monsen og co.
Men da jeg nærmet meg Heinseter, registrerte jeg at teltene var spredt rundt ved elven, det så ut til å være god plass.  Nede på tunet var det passe med folk og ikke kaotisk. Jeg slapp å stå lenge i kø for å kjøpe en herlig, kald øl.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg fant en plass ved elven og slo opp teltet. Lagde meg middag og slappet av. Det begynte å bli ganske kjølig, så jeg tok tidlig kveld.
Neste morgen gikk jeg tilbake til tunet. Det var full aktivitet, NRK folk og diverse kjente og ukjente kjendiser, svirret rundt. Artig å se alt “live”. Så godt som alle “følgerene”, begynnte å gå før Monsen. Det passet visst best slik. Jeg gikk et lite stykke, før jeg satt meg på en stein og ventet. Jeg skulle jo “stalke” Monsen, ikke omvendt…

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Og plutselig var de der; kamera folk, bærere, regisører, Monsen og hele gjengen. Da kunne jeg endelig dilte etter.
Det gikk sakte fremover, Monsen måtte stadig stoppe og intervjue noen, det ble mange pauser. Endelig fremme ved Tuva turisthytte,
ble det stor fest. Et folkehav hadde møtt frem for å hylle helten, og alle de andre som hadde gått i fire dager.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Jeg kjøpte en brus og en sjokolade, før jeg trakk meg stille og rolig tilbake til nærmeste vann. Der slo jeg opp telt og koste meg alene. Skikkelig usosial og kjedelig… jaja… Jeg må innrømme at jeg følte meg mer ensom i folkemengden hvor jeg kjente ingen, en mutters alene ved teltet mitt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Lydene fra festen nådde meg, så da var jeg no litt med på morroa. 

Neste morgen gikk jeg det korte stykket tilbake til Ustaoset og tok toget hjem.
Jeg hadde en kjempe herlig tur (med unntak av noen kalde netter). Hardangervidda er fantastisk, det er lett å finne frem, og rutevalgene er mange. Anbefaler gjerne ruten jeg tok: Haugastøl  – Fagerheim turiststugi – Heinseter  – Tuva turisthytte  – Ustaoset. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

#hardangervidda #fottur #nrkmonsen #hardangerviddaminuttforminutt #fjelltid #turjenter #mittlekeland #friluftsliv #utno 

Cowboycamping Austlendingen 813 moh

Helt siden jeg sov under åpen himmel på en strand i Oregon, har jeg drømt om å gjøre det igjen. Sjansen bød seg denne uken. Været viste seg fra sin beste side, og jeg tok en impulsiv avgjørelse.
Det er ikke alltid så mye planlegging som skal til. En overnatting, ikke noe bål på grunn av brannfare, kun tørrmat og noe utstyr.

Jeg er en frysepinn, så selv om det var meldt rundt 10 grader på natten, tok jeg med varme klær. Austlendingen ruver 812 meter over havet. Vinden kan være både sur og kald, jeg foretrekker å være godt forberedt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pakkeliste:
Sekk
Sovepose m/ekstra trekk
Liggeunderlag, et oppblåsbar og et til beskyttelse.
Førstehjelpsutstyr 
Emergencyblanket
Ullundertøy
Fleecejakke
Dunjakke
Tynn vindjakke
Sokker
Sportsbh og truse
Vannflaske
“Skitten” vannflaske
Piller til desinfisering av vann (jeg er ikke hysterisk, men blir lett dårlig på fjellet og mistenker at vannet har skylden)
Toalettsaker
Kniv
Solbriller
Mobil, powerbank
Mat, kvelds og frokost

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var varmt og fint under oppstigningen. En aldeles nydelig ettermiddag. På toppen blåste det lite.

Jeg fant en fin plass med panoramautsikt utover havet. Kveldsmaten bestod av polarbrød, baconost, ost og pepperoni, som smakte nydelig i solnedgangen.
Det tok en stund før jeg sovner, det var lyst og jeg var altfor varm. Ullundertøysettet ble overfladisk, jeg sov i bare trusen.
Tilslutt sovnet jeg og våknet ikke før klokken 06.00.

Jeg ble ikke blitt oppspist av mygg eller andre småkryp. Sauene har holdt god avstand, det har vært en god natt.
Himmelen er overskyet, og det kom noen få regndråper. Frokosten bestod av det samme som til kvelds, av praktiske grunner.

Nedstigningen gikk veldig fint. Været ble bare bedre og bedre.
Tilbake i bilen kunne jeg lykkelig konstantere at dette gjør jeg gjerne igjen.

Drømmen du om å sove under åpen himmel? Det går fint å gjøre aleine, sjekk kortfilmen min på YouTube, håper du får noen gode tips.

http://m.youtube.com/watch?v=EXbhr7zMNO4&t=3s

(Jeg var så heldig og hadde med meg min tålmodige nevø, Adrian, som gjorde en kjempebra jobb som filmfotograf.)

#norway #nature #friluftsliv #turjenter #soveute #cowboycamping #mittvestland #austlendingen
 

Bokprosjekt

PACIFIC CREST TRAIL – 150 DAGER PÅ FOTTUR I USA

Bokprosjekt: Nord-Amerikas tøffeste fjelltur, alene i 150 dager. Fra drøm til virkelighet. Men alt gikk ikke som det skulle…

Et prosjekt av Lise Kristine Viken, publisert på bidra.no 04.04.2018 

Pacific Crest Trail blir ofte kalt Nord-Amerikas tøffeste fjelltur. Den 4.265 kilometer lange turen starter ved grensen mellom USA og Mexico, bukter seg gjennom California og Oregon, for å ende i Washington ved grensen til Canada. 13. april i fjor startet min reise. Men alt gikk ikke som det skulle.

“Jeg våknet til lyden av tunge skritt utenfor teltet. Nå er det bjørn på ferde, tenkte jeg. Det var ikke noen god følelse. Pulsen ble skyhøy og hjertet dunket så hardt at jeg var sikker på at bjørnen hørte det. Der var lyden igjen; dunk, dunk, dunk. Nå er det virkelig alvor. I flere dager hadde jeg kjent på bjørneangsten. Den kom om natten. Når mørket senker seg, og en ligger i et lite telt langt utenfor allfarvei i de dype skogene i Washington, føler man seg ganske liten. Hver natt ble jeg vekket av skogens lyder, men vanligvis var det ekorn eller andre småkryp som var på ferde. Denne gangen var noe annerledes. Jeg tok mot til meg og satte meg opp. Teltduken har en liten glipe øverst som jeg ikke hadde lukket igjen, kun myggnettingen som jeg kunne se gjennom. Jeg stirret ut i mørket og så rett inn i et par store øyner. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var en hjort. Sakte, men sikkert, roet pulsen seg, hjertet fant tilbake normal rytme og jeg røsket litt i teltduken, bannet lavt og ba hjorten om å dra en viss plass.”

Boken, som du har fått en prøvesmak på, er en bok for eventyrlystne. Men den handler også om motivasjon, følge drømmer, ikke gi opp og ha troen på seg selv. Jeg ønsker å motivere andre til å glemme begrensninger og fordommer, bli litt modigere og gjøre noe bra for seg selv. Jeg tar dere med på en reise fra korte fjellturer i Norge til min hittil lengste fjelltur, 150 dager på fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, vanskelige valg, galskap og mange gode historier fra møte med den “ekte” amerikaner.

Hvem er så jeg?

Jeg heter Lise Kristine Viken og er en sporty 46-åring fra Vestlandet. Slik har det ikke alltid vært. For fem år siden veide jeg 110 kilo. Formen var dårlig, og jeg ble raskt andpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet å røyke et år tidligere. Tiden var inne til å ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, “Wild”, av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Det er fem måneder siden jeg kom hjem fra USA. Ønsket om å dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norsk bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen forespørsler til de største forlagene. Men det er ikke lett å komme gjennom nåløyet som ukjent eventyrer/forfatter. 

En tanke formet seg, hva om jeg gir ut boken selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktører som tilbyr hjelp til både redigering og markedsføring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? 

Svaret kom til meg i form av ordet “crowdfunding” da jeg googlet, “hvordan gi ut bok selv”. Et relativt nytt konsept i Norge som kan oversettes til folkefinansiering. Kort fortalt går det ut på at jeg lanserer mitt prosjekt og forhåndsselger bøker. På denne måten kan jeg samle inn penger til trykking, redigering, markedsføring og det praktiske ved å utgi en bok. Ordningen er basert på en blanding av tillit og sikkerhet. Prosjektet blir ikke realisert om ønsket bidrag ikke oppnås. Da blir prosjektet skrinlagt og alle bidragsgivere får tilbakebetalt sitt vederlag. En kan også velge fleksibelt målbeløp. 

Jeg elsker å skrive om mine reiser og opplevelser, men noen stjerneskribent er jeg ikke. Ikke enda.. Jeg vil at boken min skal være bra. Da trenger jeg dyktige folk til å hjelpe med rettskriving, formulering og innhold.

Heldigvis har jeg gode hjelpere med på laget; mine foreldre. Min far er gründer og tidligere redaktør i bladene Sjøsport, Båtliv og Padling. Han har også skrevet bok og utallige artikler.  Sammen med min mor, som er dyktig på korrekturlesning, utgjør de redaksjonen min. 

Høres dette ut som en bok du får lyst til å lese? Nå trenger jeg din hjelp til å gi den ut. Til gjengjeld håper jeg å gi deg en fantastisk leseropplevelse du sent vil glemme. Dette er boken for deg som trenger inspirasjon til å gjøre noe med drømmer. Eller kanskje du trenger motivasjon til å finne ditt eget eventyr?

Boklansering er planlagt høsten 2018. Alle som støtter prosjektet og forhåndsbestiller boken, får den til kun kr. 250,- (ordinær pris kr. 299,-). Gjelder ved henting på lanseringsdagen. Eller vi avtaler henting/levering. Aktuelt om du bor i Nordhordland eller i Bergens området. Lansering blir i Knarvik. 

Trenger du den tilsendt koster det 299,-.

Betaling til Vipps 41 32 48 47. Husk å få med navn og evt. adresse.

 

En uke igjen!

Nå er det bare en uke igjen av kampanjen min på bidra.no. Jeg når ikke målbeløpet, men kan røpe at jeg har fått en midlertidig jobb som gjør at jeg kan spare mye selv.:) 

Lurer du litt på hva det egentlig handlet om? Her er den fine artikkelen som stod i Strilen i forrige uke. Den beskriver det godt. Håper du får lyst å bidra til at boken min ser dagens lys. Husk at det er penger å spare på å forhåndsbestille. 😉

 http://fnd.uz/bokprosjekt

Seven Summit på en dag

Da kan jeg krysse av Seven Summit på listen. Eller kanskje sju fjell som det heter på norsk…?

Jeg skal være turleder på søndag 6. mai. Vi skal gå sjufjellsturen i Åsane. Av alle de sju toppene er det bare Veten jeg har besteget. Dagen idag var perfekt til å øve seg til søndag.

Jeg startet med friskt mot fra Toppe Senter. Første topp var Toppenipa. Det burde være enkelt nok. Men når det står til venstre i tur beskrivelsen og det egentlig er til høyre, ja da måtte jeg rådføre meg med en hyggelig dame som var ute å jogget. Når jeg først fant begynnelsen på stien var det ikke noe problem å komme seg opp på den lille toppen (232 moh).


Neste topp var Geitanuken (304 moh). Den bydde på utfordringer.  Beskrivelsen var litt merkelig, jeg skjønte fint lite. Heldigvis var det folk på Toppe gartneri med gode råd. Det ble til at jeg fulgte en traktorvei oppover et stort hogstfelt. Med litt hell stod jeg plutselig på stien jeg leitet etter. Det eneste jeg lurte på var om jeg skulle til høyre eller venstre… Jeg hadde flaks igjen for det kom en koselig mann som skulle dit jeg skulle. Vi slo følge siste biten.


Til neste topp var det lett å finne frem. Ulsetvarden (288 moh) fant jeg uten nevneverdige problemer.
Nå skulle jeg ned å krysse hovedveien. Det var greit nok selv om jeg sikkert ikke gikk der jeg skulle. Stien var beskrevet som lite brukt. Det er ikke godt å si om det var stien eller et hjortetrakk jeg fulgte. Men ned kom jeg.


Neste topp var Høgstefjellet (464 moh). Det var bratt, men fint å gå. Stien gikk innom Vardfjellet (356 moh). Dette fjellet er ikke med på listen. Jeg vet ikke hvorfor men det blir vel feil med åttefjellstur?
På Høgstefjellet var det flott utsikt. Jeg tok lunsj pause.
Fjell nummer fire var Veten (486 moh). For å komme dit stod det en grei forklaring i infoen min, men nå gikk alt galt. Jeg gikk nedover, fant en sti som jeg mente gikk parallelt med Rimmaskaret, og forventet hvert øyeblikk å komme ned på postveien. Men jeg gikk og gikk. Noe føltes merkelig galt og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg var. Tilslutt kom jeg opp på en topp. Hvilken var ikke godt å si, men det var ikke Veten. Det kom en dame på stien så jeg spurte henne om hvor jeg var. (Hadde vært veldig fint om noen kunne sette skilt på disse toppene så folk vet hvor de er…).


Hun kunne fortelle at jeg var på Tellevikafjellet  (391 moh). Dette var fjellet jeg skulle bestige etter Veten. Hvordan jeg hadde havnet der skjønner jeg fremdeles ikke.
Jeg så ingen grunn til å rote meg tilbake til Veten så jeg fortsatte til siste fjell, Nordgårdsfjellet  (355 moh). Derfra var det bare å komme seg ned på hovedveien og tilbake til bilen.


På søndag er vi flere turledere. Så det er bare å være med. Jeg skal tilbake iløpet av uken å finne ut hvor jeg gikk feil. Trening med kart og kompass trengs tydligvis..og en fulladet mobil så jeg kan sjekke GPS…
Uansett, det var en flott tur. Regner jeg med fjellet som ikke er på listen, ja da har jeg faktisk besteget Seven Summit på en dag. Er godt fornøyd med det. 

Photo session

I dag har jeg vært på photo session. Artig opplevelse. Skjønner at modell yrket er tøft og ikke noe for meg.. Men gøy var det lell.


Grunnen til dette modell oppdraget er at det kommer en artikkel om meg i en nettbasert avis, og i et populært magasin. Skal ikke røpe noe mer enda, men dette blir veldig spennende.

Gleder meg til å se det ferdige resultatet.  Jeg regner med at fotografens bilder blir mye bedre enn mine. Mobilen min er litt utgått på dato.


Bokprosjekt mitt har store sjanser til å se dagens lys. Har du lyst til å bidra? Jeg lover en spennende og inspirerende bok som du vil like å lese. Sjekk kampanjen min og velg belønningen som passer til deg.

 

http://fnd.uz/bokprosjekt

 

Jippi, jeg er blitt turleder!

Endelig kan jeg kalle meg turleder. Spennende altså. Etter en våt og fuktig helg i byfjellen har jeg tilegnet meg mye kunnskap for å kunne ta andre med på dagsturer. Vi har lært om bekledning, utstyr, kart- og kompass, værforhold, sikkerhet og planlegging. 

Vi møttes ved Svartediket og gikk innover Tarlebøveien før gruppen ble delt i to. Min gruppe gikk videre oppover Hardbakkedalen som storsett var dekket av snø. Det ble en strabasiøs ferd. Snøen var våt, og vi trakket gjennom flere plasser. Etter mye styr som inkluderte lett fjellklatring, kom vi oss opp dalen. Alle fikk tildelt et område til å sette kompasskurs, og å lede oss i riktig retning. 
Turen fortsatte over Langelifjellet og Grønetua, mot Tranehytten, som var målet for dagen. 

I hytta fortsatte vi med teorikurs, god middag og sosialt samvær. Det var forholdvis kaldt, så Helen og jeg dro madrassene våre inn i stua og sov der! 

Neste morgen ble vi delt i grupper og fikk tildelt koordinater hvor vi skulle være turledere. Det viste seg raskt at teori og praksis er to forskjellige ting. Det man planlegger før turen kan brått endre seg når en kommer ut og skal orientere. Igjen var det vanskelig på grunn av mye snø. Stien og kompasskursen gikk til høyre, mens fotsporene i snøen gikk til venstre. Ikke alltid likegodt å vite hvor en skal gå. 

Dagens etappe gikk fra Tranehytten via Vikinghytten til Jordalskaret hvor vi tok lunsj. Så opp mot Rundemanen, over Blåmanen og ned mot Lørdagsknausen. Vi tok en avstikker til Fjellhytten, før vi fortsatte ned til Skomakerdiket. Siste etappe var ned Starefossen og tilbake til parkeringsplassen ved Svartediket. 

Jeg må si det ble en artig og spennende helg, med innslag av både gjenglemt person, en skadesituasjon, og “vanskelige” turdeltakere. Våt snø gjorde nok turen ekstra tøff, jeg lurte til tider på om det var vinterturleder kurs jeg var på… Neste trinn på utdanningsstigen min er sommerturleder kurs. Jeg er usikker på om jeg får det til i år. Uansett så kan jeg se tilbake på en fantastisk helg med mange gode opplevelser. Jeg er flere erfaringer rikere, og har blitt kjent med kjekke folk som deler samme interesse for friluftslivet som meg. 

Går du med en drøm om å tilbringe mer tid i naturen? Har du lyst å utfordre deg selv til å overnatte i telt alene? Les mer om bok prosjektet mitt, Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA. Dette er boken for deg som trenger litt motivasjon og gode tips til hvordan bli tryggere i fjellet. Boken kan forhåndbestilles, da får du den til redusert pris. Link: http://fnd.uz/bokprosjekt

 

 

Realiserer bokdrømmen ved hjelp av “crowdfunding”

Dette er veldig spennende. Jeg har lansert “crowdfunding” prosjektet mitt hos bidra.no. Eller folkefinansiering som det heter på norsk. 

Jeg har ingen garanti for at dette kommer til å bli en suksess, men det er utrolig kjekt å se de første bidragene komme inn. 

Håper du har lyst å lese mer, følg lenken så kommer du direkte til bokprosjektet mitt. 

https://bidra.no/prosjekt/pacific-crest-trail–150-dager-på-fottur-i-usa/7b915f82-0610-4256-9f28-1285ec85ab72

Pacific Crest Trail

Crowdfunding – noe for meg?

Det er snart seks måneder siden jeg kom hjem fra langturen min på Pacific Crest Trail i USA. Ønsket om dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norskprodusert bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen forespørsler til de største forlagene. Men det er ikke lett å komme gjennom nåløyet som ukjent “wannabe” eventyrer/forfatter.

Drømmen om å utgi bok ble lagt til side. Jeg begynte å søke jobber. Noe som viste seg å være mye vanskeligere en jeg trodde. Drømmejobben lar vente på seg.

Mens jeg venter går tankene tilbake til bokdrømmen. Hva om jeg gir den ut selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktører som tilbyr hjelp til både redigering og markedsføring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? Jeg er arbeidsledig og brukte mine siste midler på Pacific Crest Trail i fjor. Svaret kom til meg i form av ordet “crowdfunding” da jeg googlet, “hvordan gi ut bok selv”.

På norsk heter det folkefinansiering. Kort fortalt handler det om enkeltpersoner som går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. I følge wikipedia kan man søke støtte til alle typer saker og formål. Alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.

Folkefinansiering er relativt nytt i Norge, men interessen er voksende. Sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhenger grupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.

Folkefinansiering fremmer giver demokrati ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. Mange prosjekter har belønning i form av en gave, eller forhåndsbetaling med rabatt om det er en bok som skal skrives.

Jeg har kastet meg på den nye bølgen. Bokprosjektet mitt kan muligens se dagens lys. I skrivende stund er jeg i gang med min presentasjon som kommer på www.bidra.no om noen dager.

Dette blir utrolig spennende, følg med, følg med.

 

Bokprosjekt:

Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA

Pacific Crest Trail

kilde: wikipedia