Kunsten å skrive en bok

Jeg hadde en forestilling i hodet mitt om et spennende samarbeid med en engasjert og inspirerende redaktør. En kvinne, på min alder, gjerne litt eldre. Som jobbet på et trendy kontor med skrivebord av glass. Hun skulle gå kledd i siste «skrik», klassisk, men med et lite snev av personlig touch. Kaffekoppen skulle være rosa, gjerne med påskriften «verdens beste sjef».
Hun ville gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Jeg skulle få tilbake manus med akkurat passe røde kruseduller og streker. Samtidig skulle hun skryte av hvor flink jeg var og hvor bra boken kom til å bli.

Sånn cirka en gang i måneden ville hun invitere meg til forlaget. Da skulle jeg flydd til Oslo (det er der de viktigste forlagene holder til), kjøpt en fancy business-drakt med en matchene designerveske, troppe opp på kontoret med nylakkerte falske negler og bli mottatt som en stjerne. Sekretæren hennes ville komme springende med en rykende fersk chai latte fra Starbucks. Lunsjen skulle vi innta på Aker Brygge med et glass hvitvin til. Sammen skulle vi diskutere strategi og legge planer for den kommende boklanseringen.

Jeg ville insistere på å ha lansering i Bergen, jeg er tross alt patriot. Hun ville selvsagt gå med på det, det var jo jeg som skulle bli deres neste store inntektskilde.
Med diamanter i øynene ville jeg tatt flyet tilbake til Bergen neste dag, etter en passe fuktig kveld på byen sammen med noen passe kjente forfattere, alt på forlagets regning.

Jeg hadde god tid til å drømme. Jeg var på en ganske så lang fottur; sånn cirka 150 dager..

En av de siste dagene på fotturen skriblet jeg ned noen tanker om bokdrømmen min. Jeg sendte det til de to største forlagene. Først flere uker etter at jeg var kommet hjem fikk jeg svar fra den ene som skrev at de ikke trodde prosjektet mitt hadde høy nok markedsverdi. Jeg hadde sendt en kort uredigert skriveprøve og en drøm om å bli publisert. Ukjent «wannabe» eventyrer og forfatter. Kanskje ikke så rart de ikke trodde på meg?


Drømmen ble knust. Jeg kunne se langt etter hagefester med stiletthæler og champagne i høye glass. Men atter en gang gikk det en faen i meg. Akkurat som det gjorde da jeg tenkte at det var sikkert en knall ide å dra på fottur alene i USA i fem måneder.

Jeg gir ut boken selv. Til pokker med «fancye» forlag og «posh» redaktører. Jeg hadde min egen redaksjon, jeg, bestående av meg selv og mine foreldre. Redaksjonsmøte holdt vi hjemme i stuen på Leknes, uten siste skrik på motefonten og uten chai latte fra Starbucks. Lettere henslengt i sofaen med slitte treningklær, en kopp te «fire røde frukter», hjemmelagde boller eller sjokolade kake. Gjerne med en klesvask eller to gående. Livet i campingvogn krever at en tar med seg skittentøyet når en skal på besøk til folk.
Uansett, boken skred sakte, men sikkert frem. Ark med både røde og grønne streker byttet hender. Høylytte diskusjoner om kommaregler ble en vane. Innimellom ble møtene avbrutt av mamma som hadde tatt frem «padden». Nå ville hun heller diskutere siste nytt fra sladrespaltene.

Et trykkeri måtte oppdrives. Jeg hadde aldri produsert bøker før og visste ikke noe om hverken riktig format, papirkvalitet eller ombrekking. Men som indieforfatter har en ikke mye valg, dette måtte jeg fikse selv. Et lavbudsjett skulle holdes. Hadde jeg hatt mer penger kunne jeg ha betalt noen til å hjelpe meg med disse tjenestene.
Etter å ha undersøkt med forskjellige trykkerier, uten å ha blitt noe særlig klokere, visste pappa råd. Han hadde en engelsk bok som så bra ut. Det synes jeg og. Der og da bestemte jeg meg meg for at slik skal min bok også se ut. Jeg tok kontakt med trykkeriet i England og sa at jeg ville ha 1000 bøker akkurat slik, hvor mye koster det?
Etter noen uker med e-post frem og tilbake, presenterte de en pris som utrolig nok var lavere enn budsjettet mitt. Supert, tenkte jeg, og hele redaksjonen jublet. Så sendte jeg en mail til tollvesenet, hva med moms og toll? Ikke noe problem, var svaret. Ingen toll på import av bøker, og jeg trengte ikke betale moms ved inntak heller, det kunne jeg ta med i mitt årlige momsoppgjør.

For å lage bokomslaget måtte jeg gå til innkjøp av dataprogrammet Adobe Photoshop. Etter noen uker med frustrasjon, fortvilelse og noen flere grå hår, fikk jeg endelig dreisen på programmet. Med kyndige råd fra både redaksjonen og en dyktig indieforfatter på Facebook, fikk jeg laget et cover som så «smashing» ut. Boken brekket jeg om i Word og sendte som pdf-fil til trykkeriet.

Nesten på dagen, ett år siden jeg avsluttet min lange fottur i USA, fikk jeg levert en pall utenfor campingvognen min. Spenningen var til å ta og føle på da jeg åpnet den første kassen. Det fargerike bildet av meg selv på forsiden lyste mot meg. Nydelig bok, blank og glanset. Litt irritert over at tittelen ikke var helt midtstilt, men det ristet jeg fort av meg. Dette var mitt eget produkt. Kjempestolt kjørte jeg rett på butikken og kjøpte både napoleonskake og marsipankake. I redaksjonen på Leknes ble det jubel og glede, boken vi hadde jobbet med i flere måneder var endelig ferdig.

Nå har jeg lest gjennom boken flere ganger. Noen småfeil har jeg funnet. og noen plasser tenker jeg at jeg kunne ha skrevet litt annerledes. Men herlighet hvor mye jeg har lært. Jeg skriver bedre enn noensinne og har til og med fått jobb som freelancer i en lokalavis. Skrivingen er i blodet mitt, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har allerede planene klare for bok nummer to som kommer til å bli enda bedre enn den første. Nå drømmer jeg om å fortsette som indieforfatter, og det skal jeg klare, om jeg selger nok av bok nummer en til å finansiere neste fottur. Denne gangen velger jeg meg Skandinavia. Det kommer til å bli en bra bok, det vet jeg, for det har jeg drømt.

Lyst å lese boken nummer en? Kjøp den hos www.fjellgeitaforlag.no 

 

 

2 kommentarer

Siste innlegg