I dag har jeg vært på photo session. Artig opplevelse. Skjønner at modell yrket er tøft og ikke noe for meg.. Men gøy var det lell.
Grunnen til dette modell oppdraget er at det kommer en artikkel om meg i en nettbasert avis, og i et populært magasin. Skal ikke røpe noe mer enda, men dette blir veldig spennende.
Gleder meg til å se det ferdige resultatet. Jeg regner med at fotografens bilder blir mye bedre enn mine. Mobilen min er litt utgått på dato.
Bokprosjekt mitt har store sjanser til å se dagens lys. Har du lyst til å bidra? Jeg lover en spennende og inspirerende bok som du vil like å lese. Sjekk kampanjen min og velg belønningen som passer til deg.
Det nærmer seg fem år siden jeg kvittet meg med min verste uvane. Den hang som en tåkesky over meg og forgiftet kroppen min. Jeg var ganske lat og overbevist om at jeg hadde naturlig dårlig pust og kondis. Jeg prøvde meg på litt jogging og fjellturer, men det ble aldri noen vedvarende som varte lenge. Sigarettene fikk aldri skylden.
For fem år siden gikk jeg inn i mitt førtiende år. Jeg var ca 20 kilo overvektig. Kilo som hadde sneket seg på over 15 år.
Nyttårsaften det året tok jeg min siste sigarett. Tiden var inne, jeg følte meg ikke bra, beina var urolige og jeg måtte ofte kremte fordi det var mye slim i halsen. Nok var nok.
Det tok noen måneder før jeg ble kvitt røykesuget. Og jeg gikk i den klassiske fellen og la på meg ca 20 kilo til. I November 2013 gikk jeg på vekten. Den viste over 100 kg. Jeg fikk sjokk. Jeg hadde merket at jeg hadde lagt på meg, men trodde ikke det var så ille. Jeg kjøpte bare ny bukse når den andre ble for trang…
Det var på tide å ta grep. Nå har det gått tre år, jeg er 30 kg lettere og er en lykkelig ikke røyker. Så hvordan klarte jeg det? Jeg er ikke noen flink slanker, jeg er altfor glad i mat. Redningen ble å melde seg på en halv maraton, dra på latterlig lange tøffe fjellturer aleine, og leve 100 dager på 1500 kalorier per dag.
Jeg har fremdeles 10 kg jeg har lyst å bli kvitt. Det skal jeg fikse i 2017. For no vet jeg at jeg kan. Det blir en ny runde med 100 dager på 1500 kalorier, en halv maraton og en veldig lang fjelltur. Jeg har en drøm om å gå The central pacific crest, en fottur fra Mexico gjennom USAs vestkyst til Canada. Turen vil ta 4-5 måneder.
Og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg heier på meg selv slik som de gjorde under Bathhalf Marathon i England der publikum stod på sidelinjen og ropte; “come on, YOU CAN DO IT”. Og det kan jeg.
Det kan du og; gi aldri opp å bli røykfri, gi aldri opp dine drømmer, stå på og en dag opplever du at du klarte det du og. Det finnes ikke noen bedre følelse en mestringsfølelsen.
I går skulle jeg sage ved. Med den elektriske sagen til pappa. Det gikk ikke helt etter planen, sagen var rustet og hengt seg opp. Jeg gjorde det eneste fornuftige, satt meg inn med en kopp te og sjokolade.
Da jeg kikket ut i dag tidlig fikk jeg sjokk. Det var blitt helt hvitt. Hva skjedde med vårfølelsen fra dagen før? Heldigvis forsvant snøen i løpet av noen timer. Ved haugen fra dagen før dukket frem igjen og jeg kom på den geniale ideen at jeg kunne sage for hånd.
Etter ca ti minutter og organisering av ett bilde, synes jeg det var nok. Det var rett og slett litt kjedelig. Men jeg ville ikke inn riktig enda. Jeg ville drikke te ute. Og spise sjokolade. ..
For å få litt villmarksliv følelse fyrte jeg opp ett bål. Den slitte hengebenken gravde jeg frem fra steinrøysa der den hadde tatt en dobbel salto i forrige vinterstorm. Ganske så koselig hadde jeg det i nesten en time. Kulden tok over så nå sitter jeg inne og ser de siste flammene slukne der ute.
Jeg gleder meg til det blir varmere i været, da skal både tilbygg og hengebenk få seg ett malingsstrøk. Og kanskje jeg skal skaffe meg en slik fancy bålpanne så kan jeg sitte ute å kose meg ofte.
Da var det gjort. Min første halvmaraton. Det store spørsmålet er; kommer jeg til å gjøre det igjen? Det eneste jeg tenkte på den 21 kilometer lange løypen var at dette er noe stort tull. Løpe i kø, masse folk, hyling og skriking langs løypen, høy musikk og mye stress. Men jeg hadde valgt det selv, og i tillegg betalt for det. Nei dette skulle jeg aldri mer finne på å gjøre, bare galskap hele greiene. Jeg begynte å verke i ene låret ved ca 15 kilometer. Ved 17 kilometer var det like vondt å gå som å løpe. Etter passert 19 kilometer trodde jeg muligens anklene kom til å svikte, de kjentes litt merkelige ut…Ved 20 kilometer innså jeg at jeg hadde løpt 2 mil… Den siste kilometeren gikk jeg mer eller mindre. Å gi seg var aldri noe tema. Jeg tenkte med meg selv at sviktet beina så skulle jeg krype over målstreken. Men aldri, aldri om jeg skulle melde meg på noe slikt igjen. Hele maraton konseptet gav ingen mening. Folk måtte være helt idiot som holdt på med dette her.
Også kom jeg over målstreken. Jeg var ferdig. Jeg var ikke forberedt på reaksjonen min. Det kom noen tårer og jeg ble helt sentimental. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke tute som en liten unge. Tiden min ble noe dårligere enn jeg hadde håpet på, men skylder på foten. Det ble mye gåing de siste kilometerene. Jeg fant igjen resten av gjengen som stod og ventet på meg. Alle hadde mye å fortelle, og det slo meg plutselig at dette må jeg gjøre til neste år også. Borte var alle tanker om hvor idiotiske dette var. Alt var fortrengt på bare noen minutter. Hvordan er DET mulig? Hva skjedde? Jeg skjønner det ikke helt, men det må være en del av mestringsfølelsen. Dette er faktisk litt stort. Det er ikke alle som gjør slikt. Men også tanken om at jeg burde ha vært i bedre form. Det var kjipt at folk løp forbi meg. Tiden min kan forbedres, og jeg må klare å gå ned flere kilo så det blir lettere å løpe. Jeg vet at jeg kan bedre.
En stor fordel med å melde seg på løp er at en må trene jevnlig. Og det er grunn nok. Jeg hadde aldri giddet å jogge tre ganger i uken siden august i fjor ellers. Men nå må jeg jogge fire ganger i uken. Fra august. Nå tar jeg en liten jogge pause så jeg kan gå inn de nye fjellskoene som jeg kjøpte i Bath. Det blir langtur i sommer og jeg skal atter engang legge igjen mange kilo på vidden. Det kan lett bli en god livsstil dette her.
Den sprekeste av oss alle er pappa på 69 år. Han stilte i Bath for femte gang og han har løpt mer enn 50 halvmaraton siden fylte 60. Og det må sies at han er helt rå på venstre kjøring. Jeg satt ved siden av og hylte når bilene kom susende mot oss på “feil” side. Men han hadde full kontroll og kjørte som en innfødt. Faktisk synes jeg han kjører bedre i England enn i Norge :).
Vi var alle litt småhalte etter endt løp. Utenom pappa da. Han dro oss med på sightseeing opp til toppen av byen. Og vi fikk stadig beskjed om at vi gikk altfor sakte….;)
En flott by, likte meg godt her og kommer nok igjen til neste år.
