Nå er jeg kommet til Warner Springs. Her har de bra opplegg for utslitte hikers. De har et rescue senter der folk jobber frivillig for å ta seg av oss. Her kan man kjøpe turmat, logge seg på nett, dusje, vaske klær og campe. Det er en hel gjeng med hikere her. Noen tar en zero dag og kuler an med både øl og joint. Skikkelig hippie tilstander. Mye forskjellige folk. Alt fra eldre mann som hiker i kilt til langhårete ungdommer med stråhatt. Også slike som meg, som ikke føler for å slå seg til her for natten. Litt for sosialt for min del, jeg lengter tilbake til fjellet.
Men flott å komme innom her. Fikk tatt meg en interessant utendørs dusj lignende greie. Det har vært nærmere tredve grader de siste dagene så dusj var nødvendig. Selv om det var utendørs, uten lås og en dør med mange glipper og sprekker…
For noen dager siden kjente jeg at kroppen begynner å venne seg til dette livet. Det ble lettere å gå og sekken føltes bedre. Jeg tror at det hjalp med en overnatting  i Stagecoach ved Scissors Crossing, en feit hamburger og klesvask. Det ser ut som om det kommer til å bli nødvendig å bo på motell innimellom. Og ikke minst spise mer. Det har vært så varmt at matlysten forsvinner litt. Og når jeg slår leir om kvelden er jeg så sliten at jeg ikke orker å lage noe mat.

Ene kvelden var jeg bekymret for om jeg ville ha nok vann til neste dag. Jeg droppet både tannpuss og suppe. Det ble en sjokolade til kvelds… neste dag ble det hverken te eller tannpuss. Jeg var også tom for batteri til mobil med kart, men visste at det var ca fem kilometer til neste vannkilde. Det har vært ganske uvirkelig å måtte være bekymret for nok vann. Jeg bærer med meg ca 4 liter, men det går med på en lang dag når det er så varmt. Jeg er tørst hele tiden. Heldigvis er vi mange som er på tur, så det er alltid noen å spørre. Og det er godt merket på kartet hvor neste vannkilde er. Flere plasser er det frivillige som har lagt ut masse dunker som vi kan forsyne oss av. Helt fantastisk.
Jeg har ikke gått så langt i dag. Det er litt deilig med en halv zero dag. I morgen må jeg begynne å speede opp litt. Naturen er fortsatt fantastisk. Ene dagen går vi høyt opp i fjellet, inn og ut på ridges, for så å komme ned i lavlandet og fantastiske sletter neste dag.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå er jeg installert på terrassen hos familien Fletcher. Jeg var så heldig å bli invitert hit fordi Kathryn kjenner Erica som jeg var aupair for da jeg var 20. De bor i et flott hus litt opp i høyden med fantastisk utsikt over Warner Springs. Her blir jeg bortskjemt. Jeg nipper til deilig avkjølt hvitvin, knasker på nøtter, nyter utsikten og solnedgangen med dempet film musikk fra Danser med ulver og Den siste mohikaner. Biffen godgjør seg på grillen og tilbehøret lager seg selv. Denne kvelden må nytes. Og det har jeg gjort. En fantastisk kveld med herlige folk. No skal jeg nyte natten innendørs i en stor og deilig seng.

English:

I have now come to Warner Springs. Here they have good arrangements for worn out hikers. They have a rescue center where people volunteer to take care of us. You can buy food, go online, shower, wash clothes and camp. There are a whole bunch of hikers here. Some take a zero day and relaxes with both beer and joint. Proper hippie conditions. A lot of different people. Everything from elderly men who walks in kilt to longhaired youngsters with straw hat. Also such as me, who do not feel like staying here for the night. A little too social for my part, I long back to the mountain. Great to come in here. Got to take an interesting outdoor bucket shower. A shower was necessary it’s been very hot for days. Even though it was outside shower, without a lock and a door with many slips and cracks …

A few days ago, I felt the body started getting used to this life. It was easier to go and the bag felt better. I think it helps with an overnight stay at Stagecoach at Scissors Crossing, a fat hamburger and shower. It seems that it will be necessary to stay at a motel sometime. And not least eat more. It has been so hot that my appetite disappearing a little. And when I hit camp in the evening, I’m so tired that I could not make any food. One night I was worried if I had enough water for the next day. I dropped both the toothbrush and soup. I had a chocolate for supper … the next day there was no tea or toothbrush. I was also out of battery for mobile with maps, but knew that it was about five miles to the next water source. It has been quite unreal to have to worry about enough water. I carry about 4 liters, but it takes a long day when it’s so hot. I’m thirsty all the time. Fortunately, we are many who are on tour so there is always someone to ask. And it is well marked on the map where the next water source is. Several places the volunteers have put out lots of cans of water for us. Absolutely amazing.

I have not walked far today. It’s a bit nive with half a day off the trail. I have to start hiking in the morning. The scenery is still amazing. One day we go high in the mountains, in and out on ridges, so to come down in the lowlands and amazing plains next day. Now I am installed on the terrace with the Fletcher family. I was lucky to be invited here because Kathryn knows Erica as I was aupair when I was 20.

They live in a beautiful house up in the hill with stunning views of Warner Springs. I’m beeing pampered here. I sip delicious chilled white wine, eat nuts, enjoy the view and the sunset with soft movie music from Dancer with Wolves and The Last Mohicans. Im beeing served barbecue steak and bakes potatoes. This evening must be enjoyed. And I have done that. A wonderful evening with lovely people. No, I’ll enjoy the night indoors in a big and delicious bed.

Nå er jeg igang. Fire ynkelig dager av ca 150. Det blir en lang tur. Det er vanskelig å si så tidlig hvor vellykket dette blir. Det er mange dager med svette, gnagsår, tung sekk, finne vann, finne mat, sove i telt, ikke dusje, sure klær osv.

Men så langt går det veldig fint. Det har vært nydelig vær og rundt 20 grader. En del kaldere om kvelden og natten. Jeg våknet opp til frost andre dagen.
Gnagsår fikk jeg dessverre ganske fort. Jeg tror det må være varmen for skoene er gått inn. Gnagsår på skuldrene har jeg også fått. Skulle visst hatt med skumgummi putene…
Også må det være noe som har stukket meg bak på hoften for den har fått noen store merkelige hevelser. Men så lenge det ikke klør noe særlig så går det nok vekk av seg selv.
Det har gått forbausende bra å ligge i telt her borte. Det er som å være på tur hjemme på mange måter. Også er det betryggende med alle de andre som går samme turen.
Jeg så to svære slanger første dagen. De lå helt rolig så jeg snek meg forbi. De kan ha vært daue men jeg så ingen grunn til å sjekke…
Naturen er fantastisk. Det er frodig og ganske grønt fordi det har vært mye nedbør i vinter. Stien går både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler og nydelig furuskog ved Mount Laguna i dag.

Jeg åpnet det første brevet fra Lisbeth i går. Ikke fordi jeg hadde hjemlengsel, men det var påskeaften og jeg hadde lagt meg kl sju. Hun skriver at hun er stolt av meg. Og at jeg ikke må tro at jeg er en dårlig mor fordi jeg er borte så lenge. Det varmer å lese de fine ordene fra go jenta mi. Jeg blir glad og stolt.
Jeg fikk litt hjemlengsel da jeg logget meg på nett tidligere i dag da jeg spiste lunsj på en cafe i Mount Laguna. Det tikket inn mange meldinger på face, og det var flere som hadde bidrat med noen kroner til “følg min ferd”. Jeg ble ganske rørt og sentimental. Jeg kan ikke få takket nok for alle de fine ord og bidragene, det hjelper mye på motivasjonen.
Nå er klokken snart åtte om kvelden og det er nesten mørkt ute. Det er bare å legge seg i posen. Og prøve å komme seg opp tidlig i morgen. For å gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene. Gå videre. Om noen dager kommer jeg til Warner Springs. Der er jeg lovet middag og en seng for natten hos en venn av en venn. Det gleder jeg meg til.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Da var dagen endelig her. Jeg er underveis. Til det store eventyret. Håper jeg.
De siste dagene har jeg lurt litt på meg selv. Hva var det som fikk meg til å ta avgjørelsen om å utsette meg selv for en strabasiøs livsstil i fem måneder? Trakke opp og ned fjell med en latterlig tung sekk på ryggen…. stinke svett og sur gammel kjerring i dagesvis? Sove i telt under alle slags forhold? Spise tørr mat? Være borte fra datteren min så lenge? Og vekke fra venner, familie og den trygge campingvognen min?
Det virket som en genial ide for noen måneder siden. Det var som en romantisk drøm som ville være oppnåelig. Noe som skulle skje langt frem i tid.
Det er ikke første gang jeg lar meg rive med av en tanke eller et påfunn. Og hver eneste gang lurer jeg på hva det var jeg tenkte på. Spesielt når det er bare dager igjen.
Det var veldig fristende å bare bli i sengen i dag tidlig kl 0400 da klokken ringte. Bare late som om jeg var blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod tåredryppende historie som gjorde at alle fikk sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kunne reise.
Men jeg gjorde ikke det. Når jeg først har sagt a så må jeg si b også. Å trekke seg hadde vært umulig. Iallefall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.

Så da sitter jeg her på Gardermoen og venter på neste fly da. Det er noen timer å vente. Jeg bruker tiden til å minne meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg søker opplevelser. Jeg har en trang til å bryte ut av hverdagen og finne på andre ting. Jeg blir sprø av gjentagende dager og uker som fortoner seg helt like. Jeg trenger å utfordre meg selv. Og jeg ble bergtatt av boken Wild. Så enkelt er det egentlig.:)
I morgen begynner det for alvor når jeg står ved det sørlige monumentet som markerer begynnelsen til Pacifc Crest Trail. Da har jeg 4265 km vandring foran meg. Jeg har ikke peiling på hvordan det blir å være på fottur så lenge. Men én ting vet jeg, jeg kommer til å få hjemlengsel mange ganger. Når det skjer så har jeg fem brev som datteren min har skrevet til meg. De har jeg fått streng beskjed om å spare til krise situasjoner når jeg blir overmannet av hjemlengsel. Jeg skal prøve å spare dem så lenge som mulig. Men jeg er jo ganske nysgjerrig og…;)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg. Sommerfuglene er tilbake. Jeg kan ikke vente med å starte mitt livs største eventyr.

Har du lyst å følge meg på tracking? Jeg har med meg gps satellitt telefon og vil legge ut daglige markeringer om hvor jeg er. Det koster fra kr 100,- , da får du tilsendt link og passord til siden du kan gå inn på. Du er også med og bidrar til at turen min blir mulig å gjennomføre.
Les mer i bloggen under kategorien sponsorpakker. Vips eller kontonummer. Og husk å sende meg en epost adresse.;)

I morgen er det en uke til jeg setter meg på flyet med destinasjon San Diego. Etter noen få måneder med planlegging føler jeg meg ganske klar. 

Jeg bestemte meg i romjulen i fjor for at jeg skulle ta turen i 2017. Kanskje burde jeg ha ventet noen år og spart opp mer penger? Det ble litt knappt med tid til å finne sponsorer samt at det var noe jeg kvidde meg til. Jeg kunne sikkert ha gjort en bedre innsats på det området, men slik er det no bare. Jeg satset litt på andre ting, som å holde et par foredrag, jobbe mest mulig og selge bunaden min. 

Men jeg har fått mye hjelp. Det er flere som har støttet meg enten økonomisk, med gratis leie, utstyr eller med diverse planlegging. Dette setter jeg utrolig stor pris på.

Tusen takk til:

MollyMe

Aina Holsen Fjellanger

Sissel Viken

Stein Viken

Lisbeth Viken

Martin Rønnestad

Eikangervåg forsamlingshus 

Fumble Heads mc

Alice Holsen

Tina Andersen

Sissel Heggertveit

Cathrine Bjørkheim

Lindås senter

Lindås sanitetsforening

I tillegg vil jeg takke alle som kom på foredragene og de som har bidratt til “følg min ferd” kampanjen.

Har du lyst til å bidra? Jeg mangler litt for å dekke mitt sparsommelige reise budsjett. Alle bidrag blir mottatt med stor glede. Les mer om hvordan du kan følge min ferd eller kjøpe sponsorpakker under kategorien  “sponsorpakker”  i bloggen.

Jeg er heldig jeg. Fått meg ny sekk og greier. At den har ligget bortgjemt på et loft i 16 år spiller ingen rolle. Merkelappen hang på enda, den har aldri vært i bruk.

Det var en gave til en venninne av meg fra samboeren hennes. Hun fikk den da hun var gravid. Kanskje var det en bæremeis hun egentlig skulle ha fått?

Men uansett, nå har jeg fått den og jeg er super fornøyd. Sekken er en Bergans Lady og rommet 65 liter. Den er kanskje litt tung og har tusen stropper og duppedingser, men den er en fryd å ha på seg. Gode skulder reimer og tjukk polstring i ryggen. Det blir godt å slippe skumgummi denne gangen.

I dag har jeg testet den. Jeg fylte den opp med litt forskjellig og gikk meg en runde i nabolaget via Hersnipo. Den veide ikke mer en ca syv kilo, men det var greit sånn bare for en tre timers daffe tur i drittværet.

Det regnet nesten hele tiden. Stien var blaut og møkkete og sleip. Men det var godt å komme seg ut og enda bedre å komme inn igjen..

Jeg har ikke vært helt i form i det siste. Jeg slet med voldsom kvalme. Da jeg omsider giddet å gå til legen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde for mye magesyre. Og siden jeg allikevel var der så tok de litt blod for å sjekke hvordan det stod til.

Det viste seg at jeg var tom for D vitamin. Noe som visst halve Norges befolkning er tom for. Også var B12 nivået i grenseland. Ellers var ting på stell.

Nå har jeg gått på vitamin kur, justert kostholdet og spist magesyre medisin i en måned. Formen begynner å komme tilbake. Og det er godt, for no nærmer det seg avreise San Diego. Gleder meg mer og mer.

Noen bilder fra turen: