Desember er på mange måter en fin måned. Det er fantastisk med alle julelysene som lyse opp de mørke kveldene.
Og så er det tid for både julegløgg og pepperkaker. Og julemesser. I år skal jeg være med som dagutstiller på Bergen Julemarked. Det blir spennende. Jeg regner med å komme i skikkelig julestemning.
Men først på programmet står signering hos Norli i Knarvik. Bokhandleren arrangerer lokalforfatter signering med en ny forfatter hver time. Artig påfunn som jeg håper at mange velger å støtte. Å handle julepresanger lokalt er bra for både forfatteren og butikken.
Her er en oversikt over hvor du kan kjøpe boken min, samt når og hvor jeg skal signere i desember:
Skriv navn og adresse i kommentarfeltet så sender jeg deg en bok straks.
Boken er en perfekt til julegave til alle som liker å lese en god historie fra virkeligheten. Eller til noen som trenger litt motivasjon eller inspirasjon til å komme seg i gang med friluftslivet.
Kanskje du finner den under juletreet hjemme hos deg?
Jeg hadde en forestilling i hodet mitt om et spennende samarbeid med en engasjert og inspirerende redaktør. En kvinne, på min alder, gjerne litt eldre. Som jobbet på et trendy kontor med skrivebord av glass. Hun skulle gå kledd i siste «skrik», klassisk, men med et lite snev av personlig touch. Kaffekoppen skulle være rosa, gjerne med påskriften «verdens beste sjef».
Hun ville gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Jeg skulle få tilbake manus med akkurat passe røde kruseduller og streker. Samtidig skulle hun skryte av hvor flink jeg var og hvor bra boken kom til å bli.
Sånn cirka en gang i måneden ville hun invitere meg til forlaget. Da skulle jeg flydd til Oslo (det er der de viktigste forlagene holder til), kjøpt en fancy business-drakt med en matchene designerveske, troppe opp på kontoret med nylakkerte falske negler og bli mottatt som en stjerne. Sekretæren hennes ville komme springende med en rykende fersk chai latte fra Starbucks. Lunsjen skulle vi innta på Aker Brygge med et glass hvitvin til. Sammen skulle vi diskutere strategi og legge planer for den kommende boklanseringen.
Jeg ville insistere på å ha lansering i Bergen, jeg er tross alt patriot. Hun ville selvsagt gå med på det, det var jo jeg som skulle bli deres neste store inntektskilde.
Med diamanter i øynene ville jeg tatt flyet tilbake til Bergen neste dag, etter en passe fuktig kveld på byen sammen med noen passe kjente forfattere, alt på forlagets regning.
Jeg hadde god tid til å drømme. Jeg var på en ganske så lang fottur; sånn cirka 150 dager..
En av de siste dagene på fotturen skriblet jeg ned noen tanker om bokdrømmen min. Jeg sendte det til de to største forlagene. Først flere uker etter at jeg var kommet hjem fikk jeg svar fra den ene som skrev at de ikke trodde prosjektet mitt hadde høy nok markedsverdi. Jeg hadde sendt en kort uredigert skriveprøve og en drøm om å bli publisert. Ukjent «wannabe» eventyrer og forfatter. Kanskje ikke så rart de ikke trodde på meg?
Drømmen ble knust. Jeg kunne se langt etter hagefester med stiletthæler og champagne i høye glass. Men atter en gang gikk det en faen i meg. Akkurat som det gjorde da jeg tenkte at det var sikkert en knall ide å dra på fottur alene i USA i fem måneder.
Jeg gir ut boken selv. Til pokker med «fancye» forlag og «posh» redaktører. Jeg hadde min egen redaksjon, jeg, bestående av meg selv og mine foreldre. Redaksjonsmøte holdt vi hjemme i stuen på Leknes, uten siste skrik på motefonten og uten chai latte fra Starbucks. Lettere henslengt i sofaen med slitte treningklær, en kopp te «fire røde frukter», hjemmelagde boller eller sjokolade kake. Gjerne med en klesvask eller to gående. Livet i campingvogn krever at en tar med seg skittentøyet når en skal på besøk til folk.
Uansett, boken skred sakte, men sikkert frem. Ark med både røde og grønne streker byttet hender. Høylytte diskusjoner om kommaregler ble en vane. Innimellom ble møtene avbrutt av mamma som hadde tatt frem «padden». Nå ville hun heller diskutere siste nytt fra sladrespaltene.
Et trykkeri måtte oppdrives. Jeg hadde aldri produsert bøker før og visste ikke noe om hverken riktig format, papirkvalitet eller ombrekking. Men som indieforfatter har en ikke mye valg, dette måtte jeg fikse selv. Et lavbudsjett skulle holdes. Hadde jeg hatt mer penger kunne jeg ha betalt noen til å hjelpe meg med disse tjenestene.
Etter å ha undersøkt med forskjellige trykkerier, uten å ha blitt noe særlig klokere, visste pappa råd. Han hadde en engelsk bok som så bra ut. Det synes jeg og. Der og da bestemte jeg meg meg for at slik skal min bok også se ut. Jeg tok kontakt med trykkeriet i England og sa at jeg ville ha 1000 bøker akkurat slik, hvor mye koster det?
Etter noen uker med e-post frem og tilbake, presenterte de en pris som utrolig nok var lavere enn budsjettet mitt. Supert, tenkte jeg, og hele redaksjonen jublet. Så sendte jeg en mail til tollvesenet, hva med moms og toll? Ikke noe problem, var svaret. Ingen toll på import av bøker, og jeg trengte ikke betale moms ved inntak heller, det kunne jeg ta med i mitt årlige momsoppgjør.
For å lage bokomslaget måtte jeg gå til innkjøp av dataprogrammet Adobe Photoshop. Etter noen uker med frustrasjon, fortvilelse og noen flere grå hår, fikk jeg endelig dreisen på programmet. Med kyndige råd fra både redaksjonen og en dyktig indieforfatter på Facebook, fikk jeg laget et cover som så «smashing» ut. Boken brekket jeg om i Word og sendte som pdf-fil til trykkeriet.
Nesten på dagen, ett år siden jeg avsluttet min lange fottur i USA, fikk jeg levert en pall utenfor campingvognen min. Spenningen var til å ta og føle på da jeg åpnet den første kassen. Det fargerike bildet av meg selv på forsiden lyste mot meg. Nydelig bok, blank og glanset. Litt irritert over at tittelen ikke var helt midtstilt, men det ristet jeg fort av meg. Dette var mitt eget produkt. Kjempestolt kjørte jeg rett på butikken og kjøpte både napoleonskake og marsipankake. I redaksjonen på Leknes ble det jubel og glede, boken vi hadde jobbet med i flere måneder var endelig ferdig.
Nå har jeg lest gjennom boken flere ganger. Noen småfeil har jeg funnet. og noen plasser tenker jeg at jeg kunne ha skrevet litt annerledes. Men herlighet hvor mye jeg har lært. Jeg skriver bedre enn noensinne og har til og med fått jobb som freelancer i en lokalavis. Skrivingen er i blodet mitt, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har allerede planene klare for bok nummer to som kommer til å bli enda bedre enn den første. Nå drømmer jeg om å fortsette som indieforfatter, og det skal jeg klare, om jeg selger nok av bok nummer en til å finansiere neste fottur. Denne gangen velger jeg meg Skandinavia. Det kommer til å bli en bra bok, det vet jeg, for det har jeg drømt.
Bokprosjekt: Nord-Amerikas tøffeste fjelltur, alene i 150 dager. Fra drøm til virkelighet. Men alt gikk ikke som det skulle…
Et prosjekt av Lise Kristine Viken, publisert på bidra.no 04.04.2018
Pacific Crest Trail blir ofte kalt Nord-Amerikas tøffeste fjelltur. Den 4.265 kilometer lange turen starter ved grensen mellom USA og Mexico, bukter seg gjennom California og Oregon, for å ende i Washington ved grensen til Canada. 13. april i fjor startet min reise. Men alt gikk ikke som det skulle.
“Jeg våknet til lyden av tunge skritt utenfor teltet. Nå er det bjørn på ferde, tenkte jeg. Det var ikke noen god følelse. Pulsen ble skyhøy og hjertet dunket så hardt at jeg var sikker på at bjørnen hørte det. Der var lyden igjen; dunk, dunk, dunk. Nå er det virkelig alvor. I flere dager hadde jeg kjent på bjørneangsten. Den kom om natten. Når mørket senker seg, og en ligger i et lite telt langt utenfor allfarvei i de dype skogene i Washington, føler man seg ganske liten. Hver natt ble jeg vekket av skogens lyder, men vanligvis var det ekorn eller andre småkryp som var på ferde. Denne gangen var noe annerledes. Jeg tok mot til meg og satte meg opp. Teltduken har en liten glipe øverst som jeg ikke hadde lukket igjen, kun myggnettingen som jeg kunne se gjennom. Jeg stirret ut i mørket og så rett inn i et par store øyner. Det tok noen sekunder før jeg skjønte at det var en hjort. Sakte, men sikkert, roet pulsen seg, hjertet fant tilbake normal rytme og jeg røsket litt i teltduken, bannet lavt og ba hjorten om å dra en viss plass.”
Boken, som du har fått en prøvesmak på, er en bok for eventyrlystne. Men den handler også om motivasjon, følge drømmer, ikke gi opp og ha troen på seg selv. Jeg ønsker å motivere andre til å glemme begrensninger og fordommer, bli litt modigere og gjøre noe bra for seg selv. Jeg tar dere med på en reise fra korte fjellturer i Norge til min hittil lengste fjelltur, 150 dager på fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, vanskelige valg, galskap og mange gode historier fra møte med den “ekte” amerikaner.
Hvem er så jeg?
Jeg heter Lise Kristine Viken og er en sporty 46-åring fra Vestlandet. Slik har det ikke alltid vært. For fem år siden veide jeg 110 kilo. Formen var dårlig, og jeg ble raskt andpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet å røyke et år tidligere. Tiden var inne til å ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, “Wild”, av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.
Det er fem måneder siden jeg kom hjem fra USA. Ønsket om å dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norsk bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen forespørsler til de største forlagene. Men det er ikke lett å komme gjennom nåløyet som ukjent eventyrer/forfatter.
En tanke formet seg, hva om jeg gir ut boken selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktører som tilbyr hjelp til både redigering og markedsføring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse?
Svaret kom til meg i form av ordet “crowdfunding” da jeg googlet, “hvordan gi ut bok selv”. Et relativt nytt konsept i Norge som kan oversettes til folkefinansiering. Kort fortalt går det ut på at jeg lanserer mitt prosjekt og forhåndsselger bøker. På denne måten kan jeg samle inn penger til trykking, redigering, markedsføring og det praktiske ved å utgi en bok. Ordningen er basert på en blanding av tillit og sikkerhet. Prosjektet blir ikke realisert om ønsket bidrag ikke oppnås. Da blir prosjektet skrinlagt og alle bidragsgivere får tilbakebetalt sitt vederlag. En kan også velge fleksibelt målbeløp.
Jeg elsker å skrive om mine reiser og opplevelser, men noen stjerneskribent er jeg ikke. Ikke enda.. Jeg vil at boken min skal være bra. Da trenger jeg dyktige folk til å hjelpe med rettskriving, formulering og innhold.
Heldigvis har jeg gode hjelpere med på laget; mine foreldre. Min far er gründer og tidligere redaktør i bladene Sjøsport, Båtliv og Padling. Han har også skrevet bok og utallige artikler. Sammen med min mor, som er dyktig på korrekturlesning, utgjør de redaksjonen min.
Høres dette ut som en bok du får lyst til å lese? Nå trenger jeg din hjelp til å gi den ut. Til gjengjeld håper jeg å gi deg en fantastisk leseropplevelse du sent vil glemme. Dette er boken for deg som trenger inspirasjon til å gjøre noe med drømmer. Eller kanskje du trenger motivasjon til å finne ditt eget eventyr?
Boklansering er planlagt høsten 2018. Alle som støtter prosjektet og forhåndsbestiller boken, får den til kun kr. 250,- (ordinær pris kr. 299,-). Gjelder ved henting på lanseringsdagen. Eller vi avtaler henting/levering. Aktuelt om du bor i Nordhordland eller i Bergens området. Lansering blir i Knarvik.
Trenger du den tilsendt koster det 299,-.
Betaling til Vipps 41 32 48 47. Husk å få med navn og evt. adresse.
Nå er det bare en uke igjen av kampanjen min på bidra.no. Jeg når ikke målbeløpet, men kan røpe at jeg har fått en midlertidig jobb som gjør at jeg kan spare mye selv.:)
Lurer du litt på hva det egentlig handlet om? Her er den fine artikkelen som stod i Strilen i forrige uke. Den beskriver det godt. Håper du får lyst å bidra til at boken min ser dagens lys. Husk at det er penger å spare på å forhåndsbestille. 😉
Det er snart seks måneder siden jeg kom hjem fra langturen min på Pacific Crest Trail i USA. Ønsket om dele mine opplevelser slik at andre kan bli motivert, er stort. Det finnes ikke noen norskprodusert bok om Pacific Crest Trail. Jeg sendte noen forespørsler til de største forlagene. Men det er ikke lett å komme gjennom nåløyet som ukjent “wannabe” eventyrer/forfatter.
Drømmen om å utgi bok ble lagt til side. Jeg begynte å søke jobber. Noe som viste seg å være mye vanskeligere en jeg trodde. Drømmejobben lar vente på seg.
Mens jeg venter går tankene tilbake til bokdrømmen. Hva om jeg gir den ut selv? Det er blitt ganske vanlig, og det er mange gode aktører som tilbyr hjelp til både redigering og markedsføring. Men hvordan skal jeg finansiere en utgivelse? Jeg er arbeidsledig og brukte mine siste midler på Pacific Crest Trail i fjor. Svaret kom til meg i form av ordet “crowdfunding” da jeg googlet, “hvordan gi ut bok selv”.
På norsk heter det folkefinansiering. Kort fortalt handler det om enkeltpersoner som går sammen om å støtte et prosjekt, enten ved hjelp av penger eller andre ressurser. I følge wikipedia kan man søke støtte til alle typer saker og formål. Alt fra katastrofehjelp ved flom og jordskjelv, fans som finansierer sine favorittartister og kunstnere, til politiske kampanjer, turer for det lokale skolekorpset, oppstart av små bedrifter og produksjon av gratis software.
Folkefinansiering er relativt nytt i Norge, men interessen er voksende. Sosiale medier, nettsamfunn og betalingsteknologi har gjort det enklere å nå fram til potensielle tilhenger grupper og betaling kan skje sikkert og til en lav kostnad.
Folkefinansiering fremmer giver demokrati ved å gjøre det lett for folk å støtte direkte akkurat de sakene de er opptatt av, samtidig som det blir enklere for små aktører å få støtte til sine prosjekter. Mange prosjekter har belønning i form av en gave, eller forhåndsbetaling med rabatt om det er en bok som skal skrives.
Jeg har kastet meg på den nye bølgen. Bokprosjektet mitt kan muligens se dagens lys. I skrivende stund er jeg i gang med min presentasjon som kommer på www.bidra.no om noen dager.
Noen dager før jeg reiste til USA for å gå Pacific Crest Trail, fikk jeg låne et kamera av min datter.
Resultatet ble litt filming her og der når jeg orket. Men gjett om jeg er glad for at jeg orket, dette er minner for livet. Etter flere dagers redigering hjemme hos mine foreldre som har pc som tåler store filer; er filmen klar.
Jeg er ikke noen film produsent men dette har vært artig å holde på med. I mitt neste liv skal jeg ta filmskaper utdanning!
Drømmen om Pacific Crest Trail – Nord-Amerikas tøffeste fjelltur
Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?
Det er snart seks år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.
Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
På internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.
Tøff begynnelse
Jeg våknet tidlig. Lurte litt på hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjørn, mine første av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjørte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent.
Det var rart å stå ved PCT monumentet. Flere måneders planlegging skulle nå settes på prøve. Jeg var klar til å starte mitt store eventyr. De første fem kilometerne gikk fint. Men så begynte sekken sin tyngde å plage. Den veide nærmer 20 kilo.
Etter cirka 22 kilometer var jeg så sliten at jeg ikke orket å gå en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte på hvordan det ville bli å sove i telt alene i USA. En ting er å ligge på Hardangervidda alene med sauene, men nå så jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til å angripe enhver som våget å sette opp telt i deres område.
Det var ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere på dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte å gjøre det samme. Det føltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage.
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fløy lavt over meg. Ikke så rart igrunnen, jeg var bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert.
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis lå de i ro.
Amerikansk gjestfrihet
De første dagene var preget av gnagsår, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til å stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg å nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grønn fordi det hadde vært rekordmye nedbør denne vinteren. Stien gikk både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler.
Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg å være en kjempekoselig dame som også var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om området Warner Hot Springs.
Jeg ble invitert hjem til henne på middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg på terrassen med kald hvitvin, nøtter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt på vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig så stemningsfull opplevelse i solnedgangen.
Mektige Sierra Nevada
Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gått 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada før langt ut i november.
Det hadde vært et rekordår med mye snø. Mange valgte derfor å vente noen uker eller haike lengre nord for å slippe unna tøffe forhold. Jeg følte meg ganske godt forberedet med nylig innkjøpt bjørneboks, isøks, brodder til skoene og varme klær. Det gikk fint de første dagene. Men så begynte slitet. Snøen lå i store mengder og dekket stien. Det ble også vanskelig å navigere, og jeg brukte ekstra tid for å være sikker på at jeg var på rett vei. I tillegg hadde jeg fått en vond ankel og slet med lite energi i høyden. En morgen våknet jeg med magesyke. Avgjørelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for å gå ned til nærmeste by og haike nordover et stykke.
Haike i USA?
Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine øst for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for å samle krefter før jeg startet ferden nordover. Å haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert også. Alle kunne da ikke være mordere og voldteksmenn? Så langt på turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var. Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee.
Planen var å fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var småkvalm og foten var øm. Det tikket inn meldinger på nett om mye snø og tøffe forhold her også. Jeg gruet meg til å fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hørtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne få bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humøret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og gå på endeløse strender langs Stillehavet.
Vi avtalte å møtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var dårlige, så jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og åtte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. Nå var vi en liten gruppe på fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping på stranden, koselige små havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri på 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til å glemme.
Back to Pacific Crest Trail
Nå ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg å starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte å bli knapp, og jeg måtte innse at jeg ikke kom til å klare å gå hele PCT, men ønsket om å gå til fots inn i Canada, var stort.
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, høye fjell, busker, mygg, fluer, bjørner og veltede trær på stien, tæret på kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min søster Aina kom fra Norge for å være med å gå siste etappe til Canada. Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gått i flere måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde fått ?hiker-legs? og klarte fint å gå flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag for å rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg å kjøre den lange veien fra Vancover for å hente oss på grensen.
Aina fikk både gnagsår, vannblemmer og vondt både her og der. Det var tøft for henne, men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.
California i flammer
Etter Canada ville jeg tilbake til California for å prøve å fullføre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte å starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sør til Ashland. Utfordringene lot ikke vente på seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye røyk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i området og kunne fortelle at det var trygt å fortsette. Men bare timer senere sved det i øynene av tykk røyk. Vi var litt bekymret. Ved neste småby fikk vi vite at stien ble stengt både foran og bak oss.
Naturkreftene kunne vi ikke gjøre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss så langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gått litt ut av oss begge, og vi erklærte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vært på fottur i 150 dager og var veldig fornøyd, hadde gått ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vært bedre.
Vil du høre mer om hvordan følge drømmen? Nysgjerrig på teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig på den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info på www.lisekristine.blogg.no.
Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit på Pacific Crest Trail, Nord-Amerikas tøffeste fjelltur
For fem år siden veide jeg 110 kilo. Formen var dårlig, og jeg ble raskt anpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet å røyke et år tidligere. Tiden var inne til å ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, “Wild”, av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet.
Foredraget mitt handler om motivasjon, følge drømmer, ikke gi opp og ha troen på seg selv. Jeg ønsker å gjøre som Cheryl: motivere andre til å komme seg ut av dvalen og faktisk gjøre noe for å forbedre livskvaliteten.
Jeg tar dere med på en reise fra korte turer i fjellet til min hittil lengste fjelltur, 150 dager på fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, galskap og mange gode historier fra møte med den “ekte” amerikaner.
Ta kontakt for en uforpliktende forespørsel. Du får raskt svar på pris og dato.
Foredraget passer for voksne, ungdommer, studenter, bedrifter, rett og slett alle som ønsker å få en god dose motivasjon og tips til hvordan gjøre noe med drømmer.
Da var det plutselig over. Jeg er ferdig med Pacific Crest Trail. Etter fem måneder og ca 1800 miles (2880 km), har jeg tatt av sekk og fjellsko. Det har vært en fantastisk reise. Jeg sitter igjen med minner og opplevelser for livet.
Tusen takk til alle som har hjulpet meg på veien. Alle som har fulgt min ferd på gps, støttet meg økonomisk, gitt gode råd, plukket meg opp når jeg har haiket, delt hjerterom og hjertevarme, jeg hadde ikke klart det uten dere. Og ikke minst, alle de flotte PCT hikere som har krysset min vei; love you all.
Selv om jeg ikke fullførte hele PCT, velger jeg å se på det som en godt gjennomført tur. Jeg har vært på tur i ca 150 dager. Jeg har gått, haiket, kjørt, busset og sullet meg fra Campo ved grensen mellom USA og Mexico, til Manning Park i Canada og nå tilbake til South Lake Tahoe i California.
Enda er det noen uker før jeg setter meg på flyet hjem til regn og hverdagsliv på Vestlandet. Jeg har kjent på hjemlengselen den siste måneden. Det skal bli utrolig godt å komme hjem. Gjett om jeg gleder meg til å klemme min skjønne datter, resten av familien og gode venner.
Men først noen uker til i USA som skal brukes til biltur, dagsturer, jogging, spising, soving og besøke venner.
Gps tracking skrues av, men følg meg gjerne videre på bloggen og Facebook, det blir flere turer.:)
Fem måneder på tur! Avsluttes ved South Lake Tahoe.
English:
Then it was suddenly over. I’m done with the Pacific Crest Trail. After five months and about 1800 miles (2880 km), I have taken of my backpack and hiking shoes. It has been a wonderful trip. I’m left with memories and experiences for life.
Thank you very much to all who helped me on the road. Everyone who has followed my journey on GPS, supported me financially, gave good advice, picked me up when I hitch hiked, shared heart room and heart warmth, I could not done it without you. And not least, all the great PCT hikers who have crossed my way; love you all.
Although I did not complete the entire PCT, I choose to look at it as a well-completed trip. I have been on tour for about 150 days. I have hiked, hitch hiked, driven, taken the bus and gone from Campo at the border between the US and Mexico, to Manning Park in Canada and now back to South Lake Tahoe, California.
It’s still a few weeks before I’m on my plane home for rain and everyday life in Western Norway. I have missed home the last month. It will be incredibly good to come home. I’m so looking forward to hugging my beautiful daughter, the rest of my family and my good friends.
I still have a few weeks in the United States that will be used for road trips, day trips, jogging, eating, sleeping and visiting friends.
Gps tracking is turned off, but please follow me on blog and Facebook, there will be more trips. 🙂
Jeg tror det må være en hetebølge pågang. Det har vært rundt 40 grader i flere dager. Vi svetter mye på stien og vi har drukket utallige liter vann. Da vi kom ned til Belden i går ettermiddag, var vi gjennomvåte. Det første vi gjorde var å kjøpe kald drikke. Som gikk ned på høykant og vi måtte kjøpe mer.
Belden er en liten plass “in the middle of no where”. Plassen består av et hotell med cafe, bar og liten butikk. En kan også campe her. Standarden kan diskuteres. Det er ikke akkurat noe femstjerners, men etter å ha ligget flere netter i telt i villmarken, er vi ikke kresen. Stedet ligger nydelig til ved North Fork Feather River. Betjeningen er hjelpsom og høflig selv om vi ser ut som noen skitne bomser. PCT hikere får lov å campe gratis ved elven.
Vannet er kjølig men herlig. Vi bruker vår fantastiske Wildernes såpe og vasker håret i elven. Deilig forfriskende.
Ettermiddagen brukes til å “henge” på stranden med andre hikere, drikke kald øl og spise burger. Det er Laborday weekend og mange amerikanere har fri. Stedet er fylt til randen med mc sykler og diverse mc personligheter. Til god underholdning for oss andre. Party faktoren er høy på stranden. Vi har det ganske bra.
Neste morgen er det vanskelig å komme seg opp. Vi har sovet godt til tross for flere tog, biler, motorsykler og elvebrus gjennom natten og morgenen. Men en god frokost frister.
Purplehaze, Axe, Almost cowboy camped, Barbie and Newsfeed. “Trail-names” må man ha.
Deilig omelett, mye kaffe, gode historier og kjekke folk. Perfekt start på en zero day.
Alt vi har å gjøre idag er å vaske klær, bade i elven, drikke øl, blogge, spise god mat og planlegge morgendagen. Da skal vi tilbake på stien. Forhåpentligvis blir det under 30 grader snart….
English:
I think it must be a heat wave going on. It has been around 40 degrees Celsius for several days. We sweat a lot on the trail and we drink countless liters of water. When we came down to Belden last afternoon, we were soaked. The first thing we did was buy cold drinks. Which went down very fast and we had to buy more.
Belden is a small place “in the middle of no where”. The place consists of a hotel with cafe, bar and small shop. One can also camp here. The standard can be discussed. It’s not exactly a five star, but after spending several nights in a tent in the wilderness, we’re not picky. The place is beautifully located at the North Fork Feather River. The staff is helpful and courteous even though we look like dirty boms. PCT hikers are allowed to camp for free by the river.
The water is cool but lovely. We use our wonderful Wilderness soap and wash our hair in the river. Delicious refreshing.
The afternoon is used to ‘hang’ on the beach with other hikers, drink cold beer and eat burgers. It’s Laborday weekend and many Americans have time off. The place is filled with bikers and various biker personalities. Its good entertainment. Party factor is high on the beach. We are having a great time.
The next morning it’s hard to get up. We have slept well despite several trains, cars, motorcycles and river noise through the night and the morning. But a good breakfast is essential.
Delicious omelett, lots of coffee, great stories and fun people. Perfect start of a zero day.
All we have to do today is wash clothes, swim in the river, drink beer, blog, eat good food and plan tomorrow. Then we’ll get back on the trail. Hopefully it will be under 30 degrees Celsius soon ….
