Er du redd for mørke?

Etter å ha sett programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, med Sigrid Sandberg og kjæresten, ble jeg nysgjerrig på forfatterskapet hennes. Og da spesielt boken Mørke; stjerner, redsel og fem netter på Finse, som skal være solgt til flere land. Jeg bestemte meg for å lese den.

Det angrer jeg ikke på. Boken var kort, men innholdsrik. Skrevet på nynorsk, som er behagelig å lese. Hun skriver at hun alltid har vært mørkredd. Men nå drar hun alene til Finse vinterstid for å finne ut mer om mørket og sin egen redsel. Boken forteller også en spennende historie om en annen dame, Christiane Ritter, som overvintret i en fangsthytte på Svalbard i 1934.

Boken gjør et dypdykk i hva som skjer i kroppen når det blir natt. Her er det med historier og fakta om søvn, stjerner, svarte hull, nordlys mørketid men også om himmellover og den globale kampen for nattehimmelen. Fakta som at to tredjedeler av nordmenn bor slik at de ikke kan se Melkeveien får meg til å reflektere. Men også det hun skriver om skjermbruk, blått lys og våre lysvaner og lysforurensing, er fascinerende å lese.

Jeg er ikke mørkredd, men er redd for hva som kan skjule seg i mørket, ting jeg ikke ser. Som bjørner i de dype skogene i Washington da jeg sov i telt der. Eller ufarlige sauer som hang rundt teltet mitt i Stølsheimen og på Hardangervidda. Hjemme sover jeg med lyset på i gangen slik at det kommer en lysstråle inn på soverommet. Det begynte jeg med for snart fire år siden, etter den første natten alene i hytten jeg nylig hadde kjøpt.

Midt på mørkeste natten ble jeg vekket av flere brak. Jeg var overbevist om at det var noen i stuen og jeg rope ut; – Hvem er det? Med lett panikk kjente jeg brått på irritasjon over å ha innbruddstyver i min nyervervede bolig, ikke tale om at noen skulle få plage meg her. I mangel på nødvendig selvforsvarsutstyr, grep jeg fatt i munnstykket til støvsugeren. Forsiktig beveget jeg meg inn i stuen. Lyset kom på. Etter å ha inspisert hele den lille hytta, kunne jeg med glede konstatere at jeg var alene. Men hvor lyden kom fra, fant jeg ikke ut før neste morgen. Vinden hadde tatt tak i noen plastbokser som stod utenfor inngangsdøren. Nå lå de hulter i bulter bortover grusen…

Etter denne episoden begynte jeg å sove med lyset på i gangen. Ikke fordi jeg var blitt mørkredd, men fordi jeg ville ha muligheten til å se om det kom noen…

Nå som jeg har lest boken til Sandberg har jeg igjen slått av lyset i gangen. Jeg vil tilbake til mørke og se om det gjør noe med meg. Kanskje jeg sover bedre? Det gjenstår å se. Utenfor ser jeg heldigvis Melkeveien på en klar natt.

Les gjerne boken, den kan anbefales!

2 kommentarer
    1. Jeg er ikke mørkredd, men jeg var det som liten 🙂 Jeg sover best i et helt mørkt rom, men kan være litt “desorientert” om jeg slår opp øynene og ikke ser noe. Derfor kan det være ok med litt lys fra en sprekk i gardina eller i døra til naborommet. Jeg sover ofte ute. I hengekøye, lavvo eller under tarp. Jeg opplever sjelden at det er fullstendig mørkt ute om natta, men om det er det så syns jeg egentlig det er mest skummelt hvis jeg har hodelykta på slik at jeg er det eneste lyspunktet, og dermed det eneste som synes for de fleste. Bål er også litt slik, men det holder jo dyr unna, så det får gå 😉

      1. Flott at du sover ute, det er så synd med alle som går glipp av opplevelsen det gir på grunn av at de er mørkredd. Men å være den eneste lyskilden ute kan jeg forstå oppleves litt skummelt, det har jeg også kjent litt på. 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg