Jeg har en stor lidenskap. For hvite langstrakte bakker. Knitring av snø. Suset fra stolheisen. Skibuksen min som passer i år. Skiene mine. Støvlene som jeg kjøpte i fjor. Hele slalåm pakken er min passion.
Det var meldt nydelig vær denne søndagen. Jeg synes det var på tide at pappa som blir 70 i år, fikk være med å prøve. Han har stått på ski i alle år, født med ski på bena som en skikkelig nordmann. Men han har aldri prøvd slalåm utstyr.
Jeg hadde lyst at flere i familien skulle være med. Men ikke alle liker nedover ski like godt som meg. Det endte med at en gjeng gikk langrenn på Kvamskogen, mens pappa, broderen og datteren min ble med på slalåm i Eikedalen.
Rett opp i stolheisen bar det med oss. Pappa synes utstyret var noe uvanlig, han er vant til lengre ski. Men jeg må si han imponerte. Det tok ikke mange rundene før han begynte å få taket på det. Han ble kanskje ikke noen ekspert første gangen, men det var ikke noe å si på entusiasmen og pågangsmotet. Og som han sa da vi var komt hjem; det var en fantastisk dag, flott opplevelse, herlig vær, nydelig utsikt mot toppen Kvittingen, men han trodde kanskje ikke han kom til å gjøre det flere ganger. 🙂 Been there, done that.:)
Jeg regner ikke med at han blir med på alpeskiferie neste år, men det kan du være sikker på at jeg skal. Jeg elsker slalåm. Min passion.:)
Den spreke 69 åringen. Som sprang halvmaraton igår…:)
På søndag er det bare to uker igjen til min halvmaraton debut i Bath. Gulp.
I fjor da jeg bestemte meg for å melde meg på halvmaraton, laget jeg en trenings plan. Den var veldig enkel. Planen var at jeg skulle jogge tre ganger i uken og øke distansen jevnlig. Dette holdt jeg på med i flere måneder. Men underveis følte jeg at jeg ikke hadde noe særlig fremgang. Jeg løp like sakte hver gang, det føltes ikke som om jeg ble noe raskere.
Til jul fikk jeg boken “Løpe – det enkle er det beste”. En grei og lettlest bok. I boken var det ett kapitel om hvor viktig det var å trene intervaller for å bli en raskere løper. Bakerst var det en trenings plan for de som ville trene til halvmaraton. En dag i uken skulle det være intervall trening.
Jeg har ikke pushet meg mye under treningsøktene mine. Mye av grunnen er at jeg har trent ute i allslags drittvær. Det har ikke vært få fredags kvelder jeg har parkert i Knarvik og brukt flere minutter på å psyke meg opp til å åpne bildøren for å tre ut i snø, sludd, is, regn, vind, hagl eller minusgrader. Jeg har måtte brukt alt jeg har av viljestyrke for å ikke starte bilen, kjøre hjem og åpne rødvins flasken istede. Jeg har alltid komt meg igang, men terskelen for slapp jogging noen usle runder har vært lav. En gang løp jeg inn i en vegg av regn etter bare to runder i løypa. Jeg ble gjennomvåt helt inn til trusa. Da satt jeg meg i bilen og kjørte hjem. Pokker heller. Drittvær.
De siste ukene har jeg så smått begynt med intervall trening en gang i uken. Oppvarming i 10 minutter for så å springe raskt i noen minutter, ett minutt hvile og så raskt igjen. Dette gjentas noen ganger. Litt slitsomt, her på jeg virkelig pushe meg selv. Styrketrening skal også være bra, men det er jo gørr kjedelig. Jeg har en plakat hengende hjemme med fem øvelser. Glimrende å holde på med i reklamepausene, men det er skikkelig tiltak å gidde.
I forrige uke lånte jeg boken “Den ulitmate løpeguiden” på biblioteket. Den var full av fremmedord. Det stod mye om det svarte hullet. Å løpe i det svarte hullet. Sikkert spennende å studere for de som har tenkt å bli proffe. Pulstrening er også bra, men det får no være måte på hvor mye jeg skal gjøre ut av dette jogge prosjektet mitt. For mye å tenke på, jeg er bare en hobby jogger som aldri har tenkt å gjøre noen karriere. I hvertfall ikke etter å ha lest den boken. Blir litt svimmel av slike bøker.
Så konklusjonen min er at det får gå som det går i Bath. Jeg gleder meg til turen, opplevelsen og ikke minst biffen som pappa har lovet å spandere etterpå. Jeg skal bruke den tiden jeg trenger, flyet hjem går ikke før neste dag… Forhåpentligvis rekker jeg biffen og.:)
En bok for meg og en bok for proffene!
Flott vær på gårsdagens joggetur.
Mobilen må alltid være med. Motiverende musikk og trenings app er bra.
Det sies om oss nordmenn at vi er født med ski på beina. Men jeg lurer på om jeg ikke er født med en gummistøvel og en ski.
Siden jeg var liten har foreldrene mine tatt meg med på tur. Tilogmed før jeg kunne gå selv. Da ble jeg plassert trygt i bæremeis eller pulk.
Det er kanskje ikke rart at jeg har fått dilla på friluftsliv det siste året. Det har nok alltid lagt i meg. Men jeg måtte bli over førti før jeg klarte å få til en skikkelig Hardangervidde tur. Kanskje det er det som er min førti års krise? Eller kanskje jeg bare er treg og ikke har sett mulighetene før, bare begrensinger?
Uansett, å dra på fjelltur med sekk og telt har jeg faktisk gjort før. Riktignok ikke alene, men jeg var bare syv år da jeg var med pappa på en tre dagers fjell tur i Stølsheimen.
Jeg kom til å tenke på dette bildet av meg fra den turen. Ett herlig bilde, jeg ser så blid og fornøyd ut. Og det var jeg nok også selv om turen var tøff nok den for en sjuåring. Og sjekk kledningen; dongeribukse og gummistøvler! Sekken var en nylon sak med elendige skulder reimer. Men pappa visste råd; to svære skumgummi puter holdt gnagsårene borte. De kom garantert fra en avlagt madrass, den gangen kastet vi ikke noe.
Da jeg skulle på tur i fjor sommer lånte jeg sekk av pappa. Også denne gangen fikk jeg med skumgummi puter. Muligens fra den samme madrassen? Men gjett om de er effektive selv om det ser litt teit ut. Jeg fikk aldri gnagsår på skuldrene.
Men tilbake til bildet. Legg merke til kart posen jeg har rundt halsen. Jeg tror jeg var veldig stolt den gangen som fikk bære kart og kompass, og fikk hjelpe med å finne retningen. Vi gikk ikke på noen sti, her var det god gammeldags navigering. Fjorårets tur ble foretatt mer enn 30 år senere, og jeg tror jaggu at jeg brukte den samme kart posen. Faktisk tror jeg vi hadde det samme stormkjøkkenet også. Jeg husker at pappa hadde med egg i en egen egg boks beregnet for fjelltur, slik at vi kunne lage speilegg til frokost! Fantastisk bra.
Etter tre dager kom vi frem til hytten vår på Masfjordnes. Der ventet tanter, onkler, søskenbarn, søsken, mamma og besteforeldrene mine. Jeg husker jeg slepte meg opp den siste bakken og var ganske utslitt. Men plutselig var det noen som nevnte bading. Da spratt jeg opp og glemte helt at jeg var utslitt! 🙂
Herlige minner fra en flott barndom som har inspirert meg i voksen alder. Men gummistøvlene har jeg byttet med fjellsko. Og dongeribuksen blir igjen hjemme.
Stolt jente som bærer sine egne klær, liggeunderlag og kart posen.
Samme jenta mer enn 30 år senere. Litt større sekk, men samme gode kart posen.
I dag måtte jeg ut på tur for å hente bilen. Jeg var på super kjekk fest i går og en kan vel si det sånn at jeg kjørte til, men ikke tilbake. Festen var i Eikangervåg. Det er ett godt stykke å gå dit langs hoved veien, men i følge lokale eksperter så går det en sti gjennom skogen fra Sandvikdalen.
Den stien har jeg ikke prøvd før så da måtte jeg selvsagt prøve den.
Vet ikke helt om turen kvalifiserer til å være en micro adventure, men turen var micro og det var jo litt adventure siden jeg forvillet meg inn i ukjent farvann..
Det var ikke noe problem å finne frem, men jeg tror ikke den stien blir brukt mye. Jeg vet ikke under hvilken storm det var blitt fullt kaos med opprevne trær i alle vinkler, men hadde denne stien vært mye brukt så hadde vel noen ryddet vei. Men det går fint å gå litt utenom her og der, så kommer en seg frem. Også var det jo litt kult å se. For alle som har sett trolljegeren så skal det ikke mye fantasi til for å se at her har det muligens vært troll på ferde. Kanskje jeg skulle ringe Otto Jespersen? 🙂
Det er fredagskveld og jeg gjør som nordmenn flest; koser meg med god mat, vin og Idol på tvn. Det er vått, surt og vindfult ute og jeg er glad for å være inne i varmen denne fredagen.
Men når reklamepausene kommer tar jeg frem kartet. Det er sommerens ekspedisjon som skal planlegges. Og det er faktisk utrolig kjekt.
Jeg husker da jeg var liten, da pleide vi å samles i sofaen og planlegge sommerens utflukter. Dette ble som oftest gjort på en kald og mørk vinter kveld. Vi drømte oss vekk til varme sydlige strøk eller så for oss flere uker i seilbåten i nydelig sommer vær. Og sommeren var jo alltid varm og fin da jeg var liten;)
Men nå er det fjelltur på gang igjen. Jeg har tenkt å fortsette der jeg måtte gi meg i fjor pga mye snø. Så sant det er mindre snø i år…
Første del av turen endte ikke langt fra Dyrkolbotn. Jeg hadde tenkt meg til Voss via Vardadalsbu, Solrenningen og Volahytta. Jeg håper virkelig at jeg får det til i sommer.
Fremme på Voss hopper jeg på toget til Geilo. Da er forhåpentligvis venne gjengen som blir med på neste tokt, på plass i toget fra Bergen.
Så går vi samme rute som jeg gikk fra Geilo til Rjukan. Jeg gleder meg veldig til å ta med meg gjengen, det er kjekt å gå på tur alene, men det kan jo bli litt ensomt til tider.
Men som sagt så er planleggingen halve morroa, spesielt på en sur, kald vindfull aften.;)
God fredag og helg til alle, og bruk reklamepausene til noe nyttig; planlegg nye eventyr.:)
Jeg har lenge tenkt at jeg skal strikke meg ett ullundertøysett i 100% norsk ull. Så skal jeg ut på tur og sjekke om jeg holder varmen.
Jeg er en frysepinne, jeg frøs masse på fjellturen min i fjor sommer. Og det irriterer meg veldig. Det må da kunne gå an å sove ute en kald vinternatt og holde varmen?
Etter å ha lest bøkene til Cecilie Skog som ikke kvir seg for å sove ute i 40 minus grader, tenkte jeg at tiden var inne for meg å knekke koden på hvordan jeg skulle overleve i noen få minus grader.
Etter måneder med regn, snø, sludd, storm, orkan og all slags vær, fikk vi endelig noen fine dager i forrige uke. Da var det bare å hive seg rundt. Jeg hentet ull garn hos Hillesvåg ullvarefabrikk og dro til strikkestudioet mitt på Lindås. Genser og bukse ble strikket i rekordfart, det var tross alt ikke mange dagene til jeg skulle på ekspedisjon. Jeg hadde ikke tid til å reise langt avgårde siden jeg hadde lovet Aina å jobbe på MollyMe dagen etter. Men litt utfordringer måtte jeg jo ha så valget falt på Skausn på Lindås. Ikke så veldig lang tur, men tilstrekkelig med stigning så jeg kunne bli litt svett.
Aina hadde selvsagt lyst til å være med, hun er aldri vanskelig å be. Tror vi har det i blodet begge to, trangen til å bryte litt ut av A4 livet så ofte vi kan. Det må nevnes at ungene våre trodde vi hadde klikka helt.
Planen var å gå opp i mørket med hodelykt. Men siden jeg ble litt tidligere ferdig på jobb, gikk jeg i forveien for å finne en god plass å slå opp teltet.
Jeg rakk å få med meg solnedgangen på veien opp. Aldeles nydelig, og det var utrolig herlig å være på tur med full oppakning igjen. Dette skulle bli en kjempesuksess tenkte jeg.
Vel oppe gikk jeg litt forbi toppen og fant ett flatt parti med nydelig utsikt ut mot havet. Teltet kom opp og jeg skiftet til tørre klær, nemlig mitt fantastiske nye ullundertøysett. Så skulle jeg lage meg en deilig varm kopp te på primusen. Men jeg hadde glemt teposen. Det var skikkelig nedtur for det begynte faktisk å bli ganske kaldt. Heldigvis hadde jeg kjøp med en pepsimax, det var jo tross alt fredag. Men det var visst kaldere enn jeg hadde trodd for den var allerede blitt til slush. Og vannet i flasken min var godt på vei til å fryse og.
Aina skulle ta med ved, så jeg måtte bare vente med å grille pølser. Jeg satt meg litt i teltet med primusen for å få litt varme. Det hjalp ikke noe særlig. Jeg var fremdeles ved godt mot, det nærmet seg tiden Aina skulle komme og jeg bestemte meg for å gå henne i møte. Jeg ble god og varm igjen og tilbake i campen fikk vi fyr på bålet og koste oss med grilling.
Det ble en fin kveld og tankene mine gikk til alle der nede som satt i sine gode varme stue med fredags taco, rødvin og Idol (jeg hadde glemt å ta med rødvin og…). Og jeg lurte jo som vanlig litt på hva det var jeg holdt på med som frivillig valgte å sove på toppen av ett fjell i 10 minus grader. Men svaret er ganske enkelt; jeg bare MÅ. Så enkelt er det, jeg har en innebygd trang til å utfordre meg selv.
Jeg kan nok ikke påstå at natten gikk smerte fritt. Jeg hadde som vanlig undervurdert hvor kaldt det var og hadde altfor lite klær på. Det ble litt søvn, men jeg våknet ganske ofte og måtte masere blodsirkulasjonen tilbake overalt. Konklusjonen er at det ikke holder med ett nystrikket ullundertøysett, jeg skulle nok hatt ett lag til både under og over. Også tror jeg kanskje jeg endelig har innsett at soveposen min ikke duger i det hele tatt, den er nok bare å kaste så jeg er helt sikker på at jeg ikke lar meg friste til å bruke den igjen.
Vi stod tidlig opp, men tok oss tid til frokost. Varm te (Aina tok med), halvfrosset brød og hvitost, og frosne minitomater. Det smakte fortreffelig.
Ute var solen på vei opp og vi fikk oppleve den herlige følelsen det er å våkne ute i naturen. Det blir ikke bedre enn det.
Siden ekspedisjonen ikke var den suksessen som jeg hadde håpet på, blir det ikke lenge til neste micro adventure. Da skal jeg ha sovepose som takler antarktiske forhold….og ett ekstra strikket ullundertøysett; i alpakka. Det må bli bra.
Klar for nye eventyr.
Nydelig solnedgang.
Bålkos.
Nydelig morgenstund.
Mitt herlige ullundertøysett. Er kjempefornøyd og gleder meg til å bruke det på neste tur, men da med flere lag både under og over.
