Jeg ligger i teltet mitt på en campingplass i Leavenworth. Klokken er syv om morgenen. Vi har en zero day i dag. Det betyr at jeg ikke trenger å pakke ned teltet og fylle opp sekken. I dag skal vi ta det rolig og spise masse god mat. Vi skal planlegge neste etappe som kommer til å bli tøff. Vi må kjøpe forsyninger for 7,5 dager. Det blir en lang etappe med mye opp og ned. Ifølge halfmiles kartet skal vi opp 31.815 feet (9.700 m) og ned 31.013 feet (9.453 m) fordelt på 127 miles (205 km).

Forrige etappe tok 4.5 dager. Det var også mye opp og ned fjell, og gav oss en forsmak på etappen vi har foran oss som kommer til å bli tøft.

Det er bjørn i skogen. Jeg har litt bjørne angst, men etter å ha gått i mange dager uten å ha sett noe, har jeg begynt å slappe av. Helt til jeg så noe bæsj på stien som ikke lignet på hestenbæsj eller hjortebæsj. Jeg gikk videre mens jeg skottet litt eksta til høyre og venstre. Etter en liten stund hørte jeg Julia snakke bak meg. Hun har sett en bjørn.  Den er i buskene ca 20 meter fra oss. Jeg rekker å se baken på den før den forsvinner over en bakketopp inn i buskene. Den oppfører seg som den skal; forsvinner når den hører mennesker. Og godt er det. Det gikk fint og vi slapper av.
I går dukket det opp en ny bjørn. Det var i et område med mye folk. Vi var på vei ned mot Stevens Pass. Det var et ungt par foran meg. Jeg ser de stopper. Jenten kommer mot meg og hun virker veldig nervøs. Det er en bjørn der sier hun og prøver å gjemme seg bak meg. Jeg får litt angst men sier til dem at vi må bråke så bjørnen forsvinner. Kim kommer like bak og hun har en fløyte. Så da står vi der fire stykker og bråker så godt som vi kan. Det viser seg at det er to bjørner. Alt jeg ser er bevegelse i buskene før det blir rolig. Vi går videre. Bjørnene er borte og vi kommer ned til Stevens Pass hvor vi tar bussen til Leavenworth.

I morgen er det tilbake på PCT og bjørneland. Jeg håper neste bjørn står stille lenge nok til at jeg rekker å få tatt et bilde…

English:

I am in my tent in a campsite in Leavenworth. It is seven o’clock in the morning. We have a zero day today. That means I do not have to pack down the tent and fill up my backpack. Today we are going to take it easy and eat lots of good food. We are going to plan the next section that will be tough. We need to buy supplies for 7.5 days. It will be a long section with much up and down. According to the half mile map we gain 31,815 feet (9,700 m) and loose 31,013 feet (9,453 m) distributed on 127 miles (205 km). The previous section took 4.5 days. There was also a lot of up and down mountains, and gave us a taste of the section  ahead of us that is going to be tough.
There are bears in the woods. I have some bears anxiety, but having gone for many days without seeing anything I have started to relax. Until I saw some poop on the trail that did not resemble horse poop or deer poor. I went on while I peaked a bit extra left and right. After a while, I heard Julia speak behind me. She has seen a bear. It is in the bushes about 20 meters from us. I can see the back of it before it disappears over a hilltop into the bushes. It behaves as it should; Disappear when it hears people. And good it is. It went well and we relaxed.
Yesterday a new bear appeared. It was in an area with a lot of people. We were on our way down to Stevens Pass. There was a young couple in front of me. I see they stop. The girl is coming to me and she seems very nervous. There is a bear she tells me and try to hide behind me. I get a bit of anxiety but tell them that we have to make lots of noice so the bear disappears. Kim comes straight behind and she has a whistle. So then the four of us stands there and make a lot of noice. It turns out that there are two bears. All I see is motion in the bushes before it gets calm. We move on. The bears are gone and we come down to Stevens Pass where we take the bus to Leavenworth.
Tomorrow it’s back on PCT and bear land. I hope the next bear stands still long enough for me to take a photo …

Det var godt å være tilbake på Pacific Crest Trail. Selv om det var et slit de første dagene. Vi måtte komme inn i PCT rytmen igjen. Det var ikke lett etter å ha sullet på strender i tre uker. Nå var det tilbake til strengt regime, opp kl 6, avgårde kl 7. Snack kl 9. Lunsj kl. 11.30. Snack kl 15. Sette opp camp mellom kl 17 og 18. Middag. Sove kl 20. Sånn noenlunde dagsrutine.  Funker ikke alltid like bra…
Etter fem dager i skog med mygg og mye nedfall, fikk vi haik inn til første sted der vi kunne kjøpe forsyninger. Det var sheriffen selv som stoppet og tok oss med. Julia hadde fått allergisk reaksjon pga mye myggbitt og sheriffen stilte velvillig opp og var klar til å rekvirere sykebil som kunne møte oss halvveis.
Julia hadde ikke lyst til det, men etter noen timer i Trout Lake innså hun at hun trengte lege. Trout Lake er en koselig liten by. Det er ikke så mye å finne der, men den lokale matbutikken er knutepunkt og super “hiker friendly”. Og flaks for oss så var der en nyoppstartet mini klinikk rett over veien. Der fikk Julia den medisinen hun trengte. Helt supert. Vi bestemte oss for å bli der noen dager så hun kunne komme seg. Det passet bra for gnagsårene mine også.
Vi flyttet inn på et lite rom over butikken. Det var billig og klesvask var inkludert. Like ved var det en cafe som hadde burgere og pizza.
Gjett om vi koste oss. Sol og tredve grader. Mye god mat og masse kjekke folk.
Med nye godsaker i sekken og velduftende klær dro vi tilbake til PCT. Og nå ble det endelig ganske bra. Vi kom ut av skogen og opp i høyden til fantastisk utsikt ved Mount Adams. Myggen ble vi dessverre ikke kvitt, den må vi nok bare venne oss til.

Vi var litt usikker på neste område vi skulle. Det var mange ulike meninger om snø forhold i Goat Rocks Wilderness. Rangerene sa en ting, folk vi møtte hadde vidt forskjellige meninger, en sa at det var livsfarlige forhold og en annen sa at han hadde gått der uten problem i tennis sko. Ikke godt å bli klok på noen av dem. Men vi bestemte oss for å prøve. Var det for ille så fantes det noen alternativer.
Det var snø da vi kom opp i høyden. Men det var flekker som var lett å spasere over. Ingen var spesielt skumle etter min mening. Vi campet i 7000 feet med nydelig utsikt mot Mount Rainier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Neste dag gikk vi videre i dette fantastiske landskapet. Og så kom vi til Old Snowy mountain. Det så ikke så ille ut så vi bestemte oss for å prøve. Kim gikk først med stegjern så hun kunne trakke opp spor. Det var med hjertet i halsen vi kom oss over. Det var kjempe skummelt, men gikk bra heldigvis. Videre gikk vi over Knifes Edge. Det levde opp til navnet sitt for å si det sånn. Stupbratte fjellskrenter på begge sider. Høydeskrekken min ble rett og slett kurert og jeg nøt hvert sekund av den fantastiske naturen. Fantastisk opplevelse.

Nå har vi stoppet innom Packwood  for å kjøpe nye forsyninger før neste etappe mot Canada.

English:

It was good to be back on the Pacific Crest Trail. Even though it was though the first few days. We had to get into the PCT rhythm again. It was not easy after nice walking on beaches for three weeks. Now it was back to strict regime, up at 6 o’clock, departed at 7. Snack at 9. Lunch at 11:30. Snack at 3. Set up camp between 5 and 6. Sleep at 8 o’clock. Such a day-to-day routine. Does not always work well …
After five days in forests with mosquitoes and a lot of falldowns, we got into the first town where we could buy supplies. It was the sheriff himself who stopped and picked us up. Julia had an allergic reaction due to a lot of mosquito bites and the sheriff was eager to help and was ready to request an ambulanc who could meet us halfway. Julia did not want it, but after a few hours in Trout Lake, she realized she needed a doctor. Trout Lake is a cozy little town. There is not much to find there, but the local grocery store is the meeting place and super hiker friendly. And lucky for us, there was a newly opened mini clinic right across the road. Julia got the medicine she needed. Absolutely superb.

We decided to stay there for a few days so she could recover. It was good for my blisters too. We moved into a small room above the store. It was cheap and laundry was included. Close by was a cafe that had burgers and pizza. We had a great time. Hot and sunny. Lots of good food and lots of nice people. With new goodies in our bags and fresh smelling  clothes we returned to PCT. And now it finally became pretty nice. We came out of the woods and up the hill to stunning views at Mount Adams. Unfortunately, we did not get rid of the mosquitoes, we have to get used to them i guess.

We were a bit unsure of the next section.  There were many different opinions about snow conditions in the Goat Rocks Wilderness. The ranger said one thing, people we met had widely different opinions, one said that there were fatal conditions and another said he had gone there without a problem in tennis shoes. Hard to know what to believe. But we decided to try. If it was too bad then there were some alternates. It was snow when we got up high. There were spots that were easy to walk over. Nobody was particularly scary in my opinion.

We camped at 7000 feet with beautiful views of Mount Rainier. The next day we went on in this amazing landscape. And then we came to Old Snowy Mountain. It did not look so bad so we decided to try. Kim walked first with crampons so she could kick up tracks. It was with the heart in the throat we got over. It was very scary, but luckily went well. Furthermore we crossed the Knife Edge. It lived up to its name!. Steep mountain  on both sides of the trail. My scare of height was simply cured and I enjoyed every second of the amazing scenery. Fantastic experience.
Now we are in Packwood to buy new supplies before the next stretch towards Canada. 

Nå er jeg i Portland, Oregon. Her har jeg vært i to dager. Vi er ferdig med Oregon Coast Trail. Det har vert en fantastisk opplevelse. Alt fra beach walking, “isbading” i undertøy, cowboy camping til å haike highway 101 og mye mer.
Noe av det kuleste var å oppleve 4. July på stranden. Det var masse biler og folk. Vinden var ganske sterk så vi fikk teltet full av sand. Det ble til at meg og to andre trakk opp i gresset og cowboy campet. Fyrverkeriet begynte lenge før det var mørkt. Men da solen gikk sakte ned i en perfekt solnedgang i Stillehavet, ja da tok det helt av. Det smalt og gnistret rundt oss i et fantastisk farge spekter.

Jeg satt i soveposen min og fikk med meg det hele. Utrolig flott. Vinden stilnet og folk begynte på hjemveien. Men fremdeles var det fyrverkeri og bålbrenning å se. Det virket som om det var tillatt å campe, men da vi våknet neste morgen var det helt tomt på stranden. Og det var imponerende ryddig. Folk må ha gjort en skikkelig innsats med å plukke opp etter seg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De to-tre dagene i Portland har vært avkoblig, sightseeing og planlegging. Men i morgen er det slutt på ferien. Vi har bestemt oss for å dra tilbake på Pacific Crest Trail. Med start ved grensen til Washington ved Bridges of the Gods. Det er fremdeles snø i fjellet men mye har smeltet. Det virker som om vi har gode muligheter til å gjennomføre Washington. Blir det for tøft og vanskelige forhold så er vi enig om å snu eller finne alternative ruter. Det blir spennende. Gleder meg. Canada here we come.

English:

I’m in Portland, Oregon. Here I have been for two days. We are done with the Oregon Coast Trail. It has been a wonderful experience. Everything from beach walking, “ice swiming” in my underwear, cowboy camping and hitch haike highway 101 and much more.

One of the coolest things was to experience 4th of July at the beach. There were lots of cars and people. The wind was quite strong so we got the tent full of sand. Me and two others pulled up in the grass and cowboy camped. The firework began long before it was dark. But when the sun went down slowly into a perfect sunset in the Pacific, yes, it all took off. It banged and sparkled around us in a wonderful color range.

I sat in my sleeping bag and saw it all. It was wonderful. The wind stopped and people started on the way home. But there was still fireworks and fire to see. It seemed like it was allowed to camp, but when we woke up the next morning it was completely empty on the beach. And it was impressive tidy. People must have made a real effort to pick up after them.

The two to three days in Portland have been resting, sightseeing and planning. But tomorrow is the end of the holiday. We have decided to go back on the Pacific Crest Trail. Starting at the border with Washington at Bridges of the Gods. There is still snow in the mountains but much has melted. It seems that we have good opportunities to conduct Washington. If it becomes tough and difficult conditions then we agree to turn around or find alternative routes. It will be interesting. Looking forward to it. Canada here we come.