På tur i bjørne land

Jeg er medlem i en gruppe på facebook som heter PCT (Pacific Crest Trail) – class of 2017. Der er det ca 3500 medlemmer. Aktiviteten på siden er høy. Folk har tusen spørsmål, tusen svar, uttallige gode råd, enda flere dårlige råd, morsomme komentarer, teite uttalelser og plenty bilder av både det ene og det andre. 
Jeg tenkte jeg skulle teste ut gjengen og la ut følgende komentar:

I’m a bit concerned about bears. Where do you place the bear cannister at night? And what to do if you hear bears outside the tent? 
There’s only sheep’s were i hike..😉

Responsen var overveldende. Jeg fikk over hundre komentarer. Enkelte hadde virkelig lagt sjelen sin i det og hadde lange avhandlinger om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. En mann hadde lagt ved en film som han selv hadde tatt av sitt møte med bjørn. Den viste bjørnen som var på vei til å krysse stien noen meter foran han. Bjørnen hadde ikke sett han, men mannen fortsatte å gå samtidig som han filmet. Plutselig får bjørnen med seg at det kommer et menneske. Den kikker på han, snur ræven til og spurter avgårde. Den var reddere for mannen en mannen var for han.

Dette er det mange som skriver, bjørnen er redd og vil ikke ha noe med deg å gjøre. Den vil ikke spise deg, men den vil gjerne rote i maten din og gulpe i seg det som den får tak i. Derfor må man ha en egen bjørneboks i de områdene hvor bjørnen lever. Det er faktisk lovpålangt enkelte steder. Også må maten i boksen helst være langt unna teltet hvor en sover. Og kveldsmaten må ikke tilberedes ved teltet… Sier iallefall de fleste.

En kjekkas begynte å krangle på dette. Han sov med maten sin og synes det var helt greit. Da var diskusjonen i gang og det utviklet seg til en aldri så liten krangel blandt to stykker. Det endte med at han ene sendte meg pm for å forsikre meg om at jeg ikke måtte høre på han andre tullingen. Sove med maten måtte jeg ikke finne på å gjøre.  

Etter å ha lest, studert, spurt både den ene og den andre, har jeg komt frem til følgende konklusjon:

Bjørnen er mest sannsynlig mer redd en meg og den vil helst ikke spise meg. Ingen har sålangt blitt spist av bjørn på Pacific Crest Trail. Jeg må respektere bjørnens rike, men kommer den for nær så må jeg bråke og jage den vekk. Og sist men ikke minst, det beste rådet jeg fikk:

If you make it a problem it will become a problem…

Da gjenstår det bare å si at jeg er ikke redd for bjørn lengre. I allefall ikke om jeg møter på disse to… bildet ble delt av en av medlemmene på PCT – class of 2017. Det var disse bjørnene han hadde vokst opp med….Jeg og.😉

 

 

Vil du bli min samarbeidsparter/sponsor?

Det er snart to år siden jeg ble bergtatt av boken «Wild» skrevet av Cheryl Strayed. Boken handler om den ulykkelige jenta som mistet moren sin, kom helt ut av kurs pga sorg, men reddet seg tilbake til livet med å ta sin livs reise, en tre måneders fottur på deler av PCT.

Pacific Crest Trail (PCT) er en 4.265 km lang fottur fra Mexico til Canada gjennom California, Oregon og Washington.  Naturen er spektakulær, en opplever ørkenens skjønnhet, fjellformasjoner fra isbreer, dype skoger og vulkanske topper. 
Turen tar cirka 4-5 måneder å gjennomføre. Et par tusen mennesker besøker denne internasjonale skatten hvert år. Noen går bare noen få kilometer, mens andre gjør som jeg har tenk, tar hele turen på en sesong.

Turen er en slags avslutning på min fem års lange reise fra å gå ned 30 kilo og bli røykfri.  Nyttårsaften for fem år siden bestemte jeg meg for å slutte å røyke. Jeg var 20 kilo overvektig, og la dessverre på meg 20 kilo til de neste to årene. Da jeg gikk på vekten for tre år siden, viste den over 100 kilo. Jeg fikk sjokk, jeg trodde ikke det var så ille. Det var på tide å ta grep. Ved hjelp av perioder med kaloritelling, lange fjellturer med overnatting i telt, samt en halvmaraton, klarte jeg å kvitte meg med 30 kilo. De siste ti kiloene regner jeg med forsvinner på PCT.

Drømmen om å gjennomføre PCT på en sesong har vært målet siden jeg leste boken. For å få dette til, er det mye som må på plass. Det krever mye planlegging, av alt fra visum, forskjellige tillatelser, forsyninger, utstyr og økonomi. Jeg har stor tro på prosjektet mitt og vet at det kan inspirere mange til å se muligheter i stedet for begrensninger. Reisen min begynte for fem år siden da jeg tok valget om en sunnere og bedre livsstil. Nå venter det store eventyret. Jeg gleder meg.

Vil du bli min samarbeidsparter eller sponsor? Eller kanskje du kjenner noen som kan være interessert? Nedenfor finner du informasjon om de forskjellige sponsorpakkene mine. Håper å høre fra deg.


 

Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min?

Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.

Sponsorpakker bedrift

Kr. 500,-
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.

Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.

Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.

Sponsorpakker privatpersoner

Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.

Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.

Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.

Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.

Betalings måte:

Du kan vipps’e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.

[email protected]

Pacific crest trail – eventyret venter

Her kan du se og lese artikkelen om meg i avisa Strilen sist tirsdag. 🙂

English text below the picture.

Lise is walking 4265 km from Mexico to Canada.

Its the conclusion of a five years journey of losing 30 kg and becoming cigarette free, but its also about challenge myself and see possibilities and not liabilities. And I am especially thinking of us girls, she says.

Lise ran a souvenir store in Fergus Falls, Minnesota for several years and she has lived in California so it wont be the first time she travels to USA. In Norway she sold her apartment and live now in a camper and she sews bunads (Norways national costume) and do machine knitting for a living. She has decided to become rich in experience and life, not money.
It was New Years Eve five year ago Lise decided to quit smoking. She always had enjoyed hiking and the outdoor life, but felt that smoking got in the way. She was 20 kg overweight when she quit smoking and unfortunately gained another 20 kg.  
But three years ago the weight was over 100 kg and she thought that enough was enough. She started counting calories and tried to live by 1500 calories per day. She also lost a lot of weight on her long hike in the mountains.
My goal was to be able to run a half marathon in Bath, England, so I had to train a lot, she says. This fall she had another round of 1500 calories a day for 100 days. 

The trip she is about to start has been on her mind for a few years. Inspired by the book Wild by Cheryl Strayed, and realize that she can do fun and exciting things alone as a single woman, she has spent many nights alone in a tent so far.
Pct is a 4265 km long hike from Mexico to Canada thru California, Oregon and Washington. Several thousand people hike here every year. Some only a few kilometers others the whole trip in one season. The season is between April and September and it takes about four to five months.
Sleeping in a tent alone up in the mountains in Norway is no match for Lise. But there are no bears there. One is not advised to bring a gun at the pct, but a bear canister, spray and whistle and make some noise should work she says. Lightning is supposed to be a bigger risk on the trip. And I am bringing a GBS and can press a button for help, hopefully a helicopter will come right away and save me, she says.

The biggest challenge might be homesickness. And not have a too heavy backpack. And to bring enough water in the dryer areas. Even if she has planned the trip for a while, there are still things that need to be fixed, like a visa, permits and gear. But every day Lise feels more and more ready. Im really looking forward to get going, to feel the freedom of hiking and the amazing feeling of accomplishment when Im done, she says. But first she has to run a half marathon again, in March. I was not happy with my time last year, so I need to try better this year she says.

#røykfri #overvekt #pct #friluftsliv #wild