Jeg er ikke den som kjente deg best. Jeg er heller ikke den som har kjent deg lengst. Men den lille biten som jeg fikk ta del i har gjort inntrykk.
Som en av de single venninnene til Sissel fulgte jeg med på romansen som utviklet seg mellom dere. Du var ikke den som gav opp selv om Sissel gav deg tommelen ned ganske lenge før du tilslutt klarte å vinne hjerte hennes. Og det tok ikke lang tid før du fikk innpass i de single venninnene sine hjerter og. Vi kunne bare sukke misunnelig hver gang vi var innom, og så at det var en ny bukett røde roser på bordet. Da du i tillegg inviterte oss på hjemmelaget middag, ja da var vi solgt. Jeg tror du likte det da vi skrøt uhemmet av deg og sa at vi og ville ha en Øyvind.
Du var ikke vanskelig å be da vi bestemte oss for å pusse litt opp hos Sissel da hun var på Haugland senteret. Jeg vet du jobbet mye og var sliten, men du stilte opp og fikk ting gjort. Da Sissel ringte og sa hun ville komme hjem på helgeperm måtte du være den som fortalte henne at det var sikkert best om hun ikke kom. Vi var jo ikke ferdig med oppussingen som skulle være en overraskelse. Sissel ble ganske lei seg og trodde ikke du ville ha henne lengre. Heldigvis ble alt oppklart og tilgitt da hun kom hjem og så alt du hadde gjort.
Du er også den som fikk henne med opp i fly. Hun hadde ikke blitt med oss for å si det sånn…. Men ditt trygge, rolige vesen gjorde at hun tok sjansen. Det gikk heldigvis bra og dere fikk noen herlige turer sammen til sydligere strøk. Minner for livet.
Jeg skulle så inderlig ønske at dere hadde fått mye mer tid sammen, det var så mye dere ville gjøre. Dere var så gode ilag, perfekt match. Jeg kjenner ingen andre en dere som avsluttet hver telefon samtale med: “glad i deg, elsker deg”.
En kan bare drømme om å få oppleve slik gjensidig kjærlighet en gang i livet.
Nå er det vår oppgave å ta vare på Sissel og det skal vi gjøre for deg kjære Øyvind. Du vil aldri bli glemt, hvil i fred.
I går skulle vi på topp tur. Det var jeg som insisterte. Jeg husker at Aina og Anne har snakket om en topp de ville bestige i nærheten av Skei hvor Anne bor. Jeg husket ikke hva den het, men fikk vite at det var Eggenibba. Jeg googlet Eggenibba og fikk frem en amatør film som viste at det var litt bratt, men ikke særlig ille. Tenkte jeg.
På ut.no ble turen beskrevet som krevende med noen bratte parti og litt klatring. Det hørtes veldig overkommelige og passe utfordrende ut. Jeg så frem til en koselig søndagstur med Aina og Anne.
Vi kjørte opp så langt som bom veien gikk. Jeg kikket opp og kunne konstantere at her gikk det muligens rett opp det første stykket. Og det gjorde det. Men det gikk greit, tross regn og sleipe stier.
Oppe på ryggen fikk vi pustet ut litt før jeg nesten mistet pusten da jeg så oppover mot hvor vi skulle. Jeg mistet forresten pusten da jeg kikket nedover og, her var det bratt….Det begynte så smått å gå opp for meg at jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde begitt meg ut på. Høydeskrekken som jeg trodde jeg hadde blitt kvitt, kom tilbake med full kraft. Men jeg var ikke klar til å gi meg, ikke enda.
Vi kom oss opp de første klatre partiene med god hjelp av kjetting tau og Anne som hadde gått her før. Det kom jevne utsagn fra henne om at dette går bra. Beroliget av Anne og min stahet til å utfordre høydeskrekken, gjorde at jeg klarte å fortsette selv om jeg til tider var skrekkslagen. Beina skalv og pulsen var kjempe høy. Aina lurte på om noen hadde falt utfor noengang, men Anne kunne berolige oss med at her var det umulig å ramle utfor, da måtte en hoppe…
Vel oppe turde jeg nesten ikke se utover. Vi var på en liten spiss steinhaug, det var latterlig langt ned, og jeg hadde hjerte i halsen. Det blåste ganske surt så vi krøket oss sammen, spiste matpakken og ble heldigvis enig om å gå ned på andre siden. Lettelse.
På andre siden av varden var livet et helt annet. Vi gikk fra å balansere på en steinete knivspiss til åpent landskap som kunne minne litt om Hardangervidda. Jeg pustet lettet ut og nøt resten av turen som var helt fantastisk. For en vill, vakker og spektakulær natur! Aldeles breathtaking. Anbefaler alle å ta denne turen, spesielt om du vil utfordre høydeskrekken din.;)
English:
Yesterday we were doing at mountain hike. It was I who insisted. I remember that Aina and Anne have been talking about a peak they wanted to hike near Skei where Anne lives. I did not remember what it was called but was told that it was Eggenibba. I googled Eggenibba and found an amateur film that showed that it was a little steep, but not very bad. I thought.
On ut.no the trip was described as challenging with some steep areas and some climbing. It sounded very okay and suitably as a challenge. I looked forward to a cozy Sunday hike with Aina and Anne.
We drove up as far as the road went. I looked up and discover that it was a steep hike straight up the mountain. But it went smoothly, despite the rain and slippery trails.
Up on the ridge we got exhaled a little before I almost lost my breath when I saw upwards towards where we were going. I lost my breath as I looked down too, it was steep …. It gradually began to realize that I had no idea what I had gotten myself into. My scare of height that I thought I had gotten rid of, came back with full force. But I was not ready to give up, not yet. We got up the first climb parties with the help of chain rope and Anne who had hiked here before. It came regular statements from her that this was going well. Reassured by Anne and my stubbornness to challenge my fear of heights, made sure I was able to continue although at times I was terrified. My legs trembled and pulse were fighting high. Aina was wondering if someone had dropped off the clifs some time, but Anne could reassure us that there was no chance of falling off, one had to jump …
Well up I hardly deared to see beyond. We were on a small tip heap, it was ridiculously far down, and I had my heart in my throat. It blew pretty miserable so we huddled ourselves together, ate our lunch and agreed to go down the other side. Relief.
On the other side of the mountain, life was quite different. We went from balancing on a rocky pinch to open countryside which could be reminiscent of Hardangervidda. I breathed a sigh of relief and enjoyed the rest of the trip that was amazing. What a wild, beautiful and spectacular scenery! Utterly breathtaking. Advise everyone to take this tour, especially if you want to challenge your fear of heights.:;
Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder jobb oppdrag på Voss. Det første jeg tenkte når jeg hørte det var et to dagers oppdrag, var at jeg ville overnatte så jeg kunne ta en tur i fjellet etter jobb.
Heldigvis for meg var det meldt sommer i dag. Årets siste tenker jeg. Det ble faktisk godt over tjue grader, aldeles deilig.
Etter jobb var det rett på hotellet og på med treningsklær. Tur valget falt på Hanguren opp. Stien startet fra Voss folkemuseum, ikke langt fra hotellet. Jeg var forberedt at det var bratt, men det ble ganske tungt uansett. Pusten gikk og melkesyren slo til som vanlig. Stien virket uendelig, jeg kom liksom aldri frem. Det stod ett skilt lengre nede om at det var 1,5 kilometer. Det føltes mye lengre… Etter hundre stopp var jeg plutselig oppe blant sauene. Og godt var det for nå begynte det å skumre og bli kaldere så det var bare å knipse et turist bilde og komme seg ned igjen. Det var ikke like langt ned igjen. Jeg var nede på få minutter…
Det ble jogging tilbake til hotellet. Nå har jeg hatt en super lang, deilig varm dusj og har ikke tenkt å gjøre noe mer fornuftig en å nyte det flotte rommet, spise i sengen og se på gylne tider.;)
Det ble ikke noe overnatting ute i natt, jeg måtte være “barnevakt” for Theo the dog. Han kunne sikkert vært med på telttur, men da hadde det blitt styr. Han har det med å bjeffe til allslags lyder og hadde nok holdt meg og sauene våken hele natten. Ikke har han sovepose heller, så da gikk det ikke.
Jeg tenkte at han heller skulle få være med på en god fjelltur. Det pleier å bli mye styr det også, men med jevne mellomrom så glemmer jeg hvor mye styr det egentlig er…
Jeg pakket sekken, tok med mat til både meg og hunden, og så frem til en koselig tur på Austlendingen.
Som hunder flest så har Theo sine egne meninger om tempo. Han hadde det tydligvis travelt og dro på. Det ble en heseblesende start opp mot toppen av fossen. Der kom det fram hvorfor han hadde det så travelt. En familie med hund hadde nettopp krysset over. Theo er gal etter andre hunder og hadde tydligvis fått ferten av denne hunden. Møtet med hunden gikk heldigvis bra, og Theo gikk fint videre. I heseblesende tempo.. Jeg hang etter som et slips og pustet som en hvalross. Det ble flere stopp underveis for å få tilbake pusten. Beina ble etterhvert blytunge. Jeg kan ikke huske at det var så hardt å gå på Austlendingen. Jeg trodde jeg var i forholdsvis god form etter utallige fjellturer og jogge turer, men tydligvis ikke. Eneste konklusjon jeg kan finne er at jeg har fått astma. Nå er det heldigvis slik i vårt lille “dopingfrie” land at alle har astma og trenger medisin. Det er påtide at jeg får min dose og…
Vi nærmet oss toppen. Theo bestemte seg plutselig for at nå var det nok og satt seg rett ned. Han hadde fått øye på en kar med to små hunder bak oss. Det viste seg å være to hann hunder. Da ble det fort krig, for i hundens lille verden er tydligvis andre hann hunder rivaler som er helt ok å angripe uten forvarsel. Mannen tok med seg sine to hissigpropper og jeg stod igjen med min. Men kortidsminnet til Theo funket visst ikke for han skulle selvsagt ta opp forfølgelsen av disse hundene. Flott det.
Vi klarte å unngå flere konfrontasjoen. Ved toppen tok vi pause ved et lite fjellvann. Jeg kokte vann til suppe og te. Theo fikk posjonen sin med hundemat og gulrot, slukte den og var veldig misfornøyd med at han ikke fikk noe mer. Med jevne mellomrom oppfattet han lyder fra andre turgåere og måtte bjeffe litt. Kjekt det.
Etter å ha slappet av og nytt utsikt og sol, begynte vi nedstigniningen. En skulle tro at hunden var sliten, men neida, han dro i nedover bakker og. Greit nok, men det er litt slitsomt når det er så bratt, det er ikke alltid like lett å holde følge. Noen ganger gikk jeg forbi, og da ble det jeg som dro. Det kjekkeste hunden vet er å plutselig bråstoppe for å snuse som en gal på en gresstust. Det nytter ikke å få den med videre. Det skjedde til stadighet. Fille bikkje.
Austlendingen var populær i dag. Vi traff stadig folk som kom oppover. De fleste gikk i vanlig tempo og tok puste pauser, men noen galninger kom joggende oppover som om dette var flat mark. De har sikkert fått tak i astma medisin. Theo liker veldig godt mennesker og er super sosial, men han eier ikke sosiale antenner ved første møte. Ser han at det kommer noen oppover bakker så knurrer han på dem. Koselig det.
Siste del gikk faktisk veldig bra, det virket nesten som om hunden skjønte at det var bratt for meg og. Eller så var det bare det at den endelig begynte å bli sliten. Tilbake i bilen gikk den helt uten problemer inn i buret og la seg ned. Vel hjemme har den sluknet på gulvteppet og våkner sikkert ikke før i morgen… eller til det kommer noen forbi som han må bjeffe på…
