I dag har jeg vært med på min første tur med Nordhordland turlag. Det var en rolig tur i flotte omgivelser til Skavelen på Krossøy i Austrheim. Snøen lavet ned og det var dårlig sikt, men det la ingen demper på stemningen. Jeg var imponert over frammøte. Gamle og unge ruslet side om side, skravelen gikk og alle koste seg.
DNT har fått en stor plass i mitt hjerte etter at jeg begynte å bruke fjellheimen mer aktivt de siste årene. Jeg glemmer aldri lykken over å komme til Vardadalsbu etter å ha sovet ute en kald sommernatt og alt var vått. Eller noen dager senere da jeg kom til Norddalshytta og kunne overnatte der i påvente av bedre vær. Og for ikke å snakke om den innsatsen som blir gjort for å merke stier så jeg kan finne fram i fjellet.
Det var stor lykke å få medlemskap hos turlaget som julegave i fjor. Jeg gleder meg til å fullføre det påbegynte turleder kurset og være med på å få flere med ut for å oppdage den flotte naturen vi har rundt oss.
Det er en del ting som må gjennomføres for å kunne kalle seg en ekte Bergenser. Ikke det at jeg streber etter denne tittelen, men det er greit å ha sitt på det tørre siden jeg er bare er halvt Bergenser.
Jeg har gått over vidden flere ganger, stått på ski til Tveitakvitingen og nå endelig komt meg opp Stoltzen. Jeg måtte bli over 40 år før det ble gjort. Det er nesten litt flaut at det har tatt så lang tid.
Det ble litt kort å “bare” gå opp Stoltzen, så jeg valgte en god rundtur med start i Eidsvåg. Jeg gikk forbi Langevatnet og Munkebotsvatnet opp til Storevatnet. Planen var å gå videre til Fløyen, men det var mye snø så jeg valgte en kortere rute. Jeg gikk ned Skredderdalen til Fjellveien og bort til starten på Stoltzen. Stoltzekleiven går opp til Storevatnet så derfra gikk jeg samme rute tilbake til Eidsvåg.
En veldig fin rundtur med noen gode stigninger. Det er gøy å endelig ha gått Stoltzen selv om pusten var tung og tiden ikke noe å skryte av. Men det kan være lurt å legge listen lavt, da kan det umulig bli verre, bare bedre.
Neste Bergenser bragd på listen må bli 7-fjells turen til våren. Men først er det Bergen Winter Run neste lørdag.
En gang i måneden treffer jeg fire gode venninner. Vi møtes hjemme hos hverandre, koser oss med god mat og skravler om alt og ingenting. Uunnværlige kvelder som betyr mye for meg.
Nå var det min tur å invitere. Jeg fikk lyst å ta gjengen med på en aldri så liten utflukt i regi av Nærturleder kurset jeg nylig har vært på.
Vi gikk via Brekkeløypen opp BKK-bakken og videre i mørket til gamleskolen i Knarvik. Skolen er borte men grunnmuren står igjen. Plassen er et populært turmål, her er både benk og bålplass.
Alle hadde fått instrukser om å ta med litt ved. Det var cirka en minus og det snødde. Heldigvis var det ikke noe problem å få igang bålet, og etterhvert ble det opplett og ganske fint. Jeg hadde med ingredienser til polarbrødpizza i stekefolie. Alle mekket sin egen pizza. Tålmodigheten var som vanlig kort når en venter på at bålet skal bli til glør. Resultatet ble noen svidde kanter og halvsmeltet ost, men det smakte nydelig.
Til dessert hadde jeg lyst å prøve sjokoladebanan i folie. Jeg hadde sett det demonstrert på nett. Det er veldig enkelt, en snitter bananen, stikker inn noen sjokoladebiter og pakker folie rundt. Så skal den ligge på bålet i noen minutter til sjokoladen er smeltet og bananen er myk. Spises med skje. Det smakte mye bedre en det så ut for å si det sånn. Kan anbefales.
Etter en god skravlestund rundt bålet pakket vi sammen og gikk tilbake samme vei som vi var komt. Alle var enig om at det hadde vært en suksess. Vi hadde fått frisk luft, spist god mat, skravlet, fått mosjon og funnet ut at når Nærturlederen skriver brodder på ta med listen, ja da kan det være lurt å ta med nettopp brodder.;)
En kan ikke bo i Bergen uten å ha besteget Tveitakvitingen på ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest så har han alltid rett. Nå bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er født der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser når jeg er ute i den store verden. Så da tenker jeg at det er helt innafor å kalle seg Bergenser (med litt strilablod i årene).
Uansett, min spreke pappa på 71 år spurte om jeg ville være med på tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; å utfordre meg selv på langrennski og å bli mer vant til å ferdes ute vinterstid.
Turen startet ved Furudalen. Været var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmålene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og så opp den beryktede Stueveggen. Jeg så ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.
Vi gikk for det meste i myk nysnø. Det var ingen spor å følge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasiøse timer stod vi på toppen. Der var det cirka 10 minus som føltes som 20 minus siden det blåste godt.
Jeg holdt på å fryse fingrene av meg da jeg klatret opp på varden. Men hva gjør man ikke for et blinkskudd?
Da vi skulle gå ned klarte vi å gå feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var på villspor. Etter litt om og men fant vi igjen våre egne spor. Og godt var det for nå begynte det å bli mørkt. Med hodelykt og snikende mørke tok det lenge tid en beregnet å komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsfølelsen å ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forøvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp på varden.
