Etter flere dagers hvile med mye god mat og drikke kom vi omsider til Ashland. Nå skulle vi gå fra å være NOBO’s (nordgående) til SOBO’s (sørgående). Det føltes ganske merkelig. Men det var godt å være tilbake i California. 

Første dagen var vi fortsatt i Oregon og det var mye røyk i luften pga skogbrann ved Crater Lake. Det var litt ubehagelig men etter å ha gått i et par dager ble det bedre.  Bare for å bli verre.  Det viste seg at det var flere skogbranner. Det brant lengre sør i et område som vi skulle gå.  Vi traff mange NOBO’s som gav oss nyttig informasjon. De kunne fortelle at neste område var stengt mellom Seiad Valley og Etna.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I et veikryss oppi fjellene var brannfolk utstasjonert. Der satt det en kjekk brannmann med brei Arkansa dialekt og var koordinator. Lite visste han at det ville komme mange PCT hikere forbi hver dag. Brannfolkene hadde altfor mye mat og drikke, så han fikk seg en ny jobb som trail angel. Kald drikke og snacks smakte godt sammen med siste oppdatering på skogbrann fronten.

Da vi nærmet oss Seiad Valley ble det verre. Dalen vi hadde planlagt å overnatte i var overfylt av røyk. Det sved i øynene. Vi var usikker på hva vi skulle gjøre men valgte å gå videre 3 miles til toppen av neste fjell på stien. Det var blitt ganske seint og vi var sliten etter en 20 miles dag, så vi bestemte oss for å campe. Det var mindre røyk men vi var litt bekymret. Vi hadde fått info om at skulle det utvikle seg og brenne nær oss, ville det komme folk fra Forest Service og sørge for at alle kom seg ut.

Neste morgen var det litt klarere. Vi hadde ikke så langt igjen til Seiad Valley. Men det var en ganske så lang nedstigning dit. Rett ned i en røykgryte. Ganske sprøtt.
Vel nede traff vi flere hikere. De spanderte kald øl som smakte herlig i varmen.
Vi var heldig og fikk skyss ganske raskt med to jenter som jobbet på den lokale cafeen. De kjørte oss til Yreka. Her var det også røyk i luften men mye mindre.  Det viste seg at stien vi nettopp hadde gått ble stengt samme ettermiddag. 
Etter fire dager i villmarken valgte vi å ta en zero day i Yreka. Klærne stinkete av både svette og røyk. Dusj og klesvask var fantastisk.
I morgen går turen videre. Forhåpentligvis uten flere skogbranner.

English:

After several days of rest with lots of good food and drinks, we finally arrived in Ashland. Now we should go from being NOBO’s (northbound) to SOBO’s (southbound). It felt quite odd. But it was good to be back in California.

The first day we were still in Oregon and there was a lot of smoke in the air due to the fire at Crater Lake. It was a bit uncomfortable but after a couple of days it became better. Just to get worse. It turned out that there were more forest fires. It broke further south in an area we were headed. We encountered many NOBO’s who gave us useful information. They could tell that the next area was closed between Seiad Valley and Etna.

In a crossroads up the mountains firefighters were stationed. There was a nice firefighter with cool Arkansa dialect working as a co-ordinator. Little did he know that there would be many PCT hikers past each day. The firefighters had far too much food and drink, so he got a new job as a trail angel. Cold drinks and snacks tasted good together with the latest update on the forest fires.

When we approached the Seiad Valley it became worse. The valley we had planned to stay in was covered with smoke. It sting our eyes. We were unsure what to do but chose to go further 3 miles to the top of the next mountain on the trail. It had become quite late and we were tired after a 20 miles day so we decided to camp. There was less smoke but we were a bit worried. We had been informed that if it would develop and burn near us, people would come from Forest Service and make sure everyone came out.

The next morning it was a bit clearer. We did not have that far to Seiad Valley. But it was quite a long descent there. Straight into a smoke cooker. Pretty crazy.

Well down we meet several hikers. They offeret us cold beer that tasted delicious in the heat. We were lucky and got out of there pretty quickly with two girls working at the local cafe. They drove us to Yreka. There was also smoke in the air but much less. It turned out that the trail we just been on closed the same afternoon.

After four days in the wilderness we chose to take a zero day in Yreka. The clothes smelled of both sweat and smoke. Shower and laundry were amazing. Tomorrow the trip goes on. Hopefully without more forest fires.

Gjeste innlegg fra Lisbeth Viken 

“Det har nå gått 4 måneder siden jeg kjørte deg til Flesland, starten på den lange turen du hadde planlagt en god stund. Der og da hadde det ikke gått helt opp for meg at jeg ikke kom til å se deg igjen på en god stund, det har det egentlig ikke gjort enda heller.
I flere år har du reist hver høst til USA i lag med tante Aina og du har eid en butikk der borte, så rart nok så er jeg vandt til at du reiser vekk en stund hvert år, men aldri så lenge. Det var rart å tenke på.

Siden du reiste har jeg fulgt med på både blogg og tracker, og vi har flere ganger snakket over nett, med og uten kamera. Hadde vi ikke kunne gjort det, hadde jeg nok kjent sterkere på savnet.
Jeg er vant til å kjøre 5 minutter for å besøke deg og hver gang jeg besøker “Veltebumlen” din nå, får jeg alltid en følelse av at noe mangler der. Deg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Noen dager har jeg ikke klart å sette meg til ro i sofaen, for jeg kjenner at nå skulle jeg hatt deg her. Jeg vet også at hvis jeg hadde spurt deg om å komme hjem, så hadde du gjort det, men det vil jeg ikke. Hvis det er en ting du har lært meg så er det å ikke la noen stoppe meg i å gjøre det jeg vil, så jeg vil ikke stoppe deg i å gjøre det du vil!

Flere har spurt meg hva jeg syntes om at du skal være vekke så lenge, helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det har vært tøft av og til, men jeg vet at det er dette du vil, så alt jeg kan si er at jeg syntes det er kjempe kult at du ville gjøre dette. Det er ingen hemmelighet at jeg er ei “Mamma-jente” så selfølgelig er det merkelig å ikke ha deg i nærheten, men du kommer jo hjem igjen, så jeg har mye å se frem til!

Til nå har vi hatt en uke der vi vikelig lurte på hvor du var. Jeg husker jeg snakket med tante, om hun hadde hørt noe fra deg, men det hadde hun ikke. Ikke mormor og morfar heller. Vi prøvde å ringe deg, men ikke noe svar. Ikke var det kommet noen nye prikker på kartet heller. Jeg kom på at det aldri var mer enn en uke mellom hver plass der det var internett, så vi fikk bare vente. Jeg sendte en melding å ba deg om å ringe meg. Det gjor du, klokken to på natten våknet jeg av at du ringte. Da kunne vi alle puste ut, for det var bare dårlig dekning som gjorde det vanskelig å få kontakt med deg. Siden da har du alltid fortalt meg ca hvor mange dager det går før vi hører fra deg igjen, så jeg har full oversikt!

Selvfølgelig hadde jeg veldig lyst å besøke deg og kanskje være med å gå en stund, men hverken penger eller tid strekker til, så ble veldig glad når tante reiste bort. Vet hun gledet seg lenge! Måtte da selfølgelig sende med hun både sjokolade og leverpostei! Rekner med de forsvant ganske fort begge to, håper det var godt med en smak av Norge!

Dette er ikke første gangen jeg sier det, og det blir ikke siste, men du skal vite at jeg er så sinnsykt stolt av deg! Du satt deg et mål og nå har du gått hele veien til Canada! Hvor kult er ikke det!? Ikke nok med det, men du vil nå gå den delen av turen du måtte hoppe over tidligere i sommer, slik at du fullfører hele Pacific Crest Trail! Du er en stor inspirasjon, det skal du vite! Jeg heier på deg, alltid!”

– Love you to the moon and back –

English:

It has now been 4 months since I drove you to Flesland, the start of the long trip you had planned for a while.
Occasionally it did not seem to me that I would not see you again in a while.
 For several years, you have traveled to the USA every fall with aunt Aina and you have owned a shop over there, so strange enough, I’m used to you being away, but never for so long. It was strange to think about.
Since you left, I’ve been following on both blogs and tracker, and we have talked online, with and without camera. Had we not been able to do that, I would have missed you more. I am used to drive 5 minutes to visit you and whenever I visit your “Veltebumlen” now, I always get the feeling that something is missing. You. Some days I have not been able to relax  on the couch because I know that now I should have had you here. I also know that if I had asked to come home, you would have done it, but I do not want to.

If that’s one thing you’ve taught me, do not let somebody stop me from doing what I want, so I will not stop you doing what you want! Several people have asked me what I thought about you should be away for so long, honestly I do not know what to answer. It has been tough sometimes but I know that’s what you want so all I can say is that I thought it was really cool that you would do this.
It’s no secret that I’m a “momys girl” so of course it’s strange not to have you close but you’ll be back home so I have a lot to look forward to!
Until now, we have had a week where we wondered where you were. I remember talking to aunt, if she had heard something from you, but she did not. Not grandmother and grandfather either. We tried to call you but no answer. There were no new dots on the map either. I realized that there was never more than a week between each place where it was internet so we just had to wait. I sent a message asking you to call me.
You did that at two o’clock in the night, I woke up when you called. Then we could all breathe out, because there was only poor coverage that made it difficult to get in touch with you. Since then, you have always told me how many days it will be before we hear from you again, so I have a full control!
Of course, I really wanted to visit you and maybe hike for a while, but neither money nor time stretches, so i became very happy when aunt left to meet you.  I know she looked forward to it! Had to send with her both chocolate and Leverpostei! I guess they both  disappeared quite quickly, hoping it was good with a taste of Norway!
This is not the first time I say so, and it will not be the last, but you will know that I’m soo proud of you! You set yourself a goal and now you have gone all the way to Canada! How cool is that !? Not only that, but you will now go the part of the trip you had to skip earlier this summer, so you complete the entire Pacific Crest Trail! You’re a great inspiration, you’ll know! I cheer you always!
– Love you to the moon and back.
 

Helt utrolig men vi er ferdig med Pacific Crest  Trail i Washington.  Det føltes ganske uvirkelig å stå ved monumentet. Jeg hadde sett for meg dette øyeblikket flere ganger da jeg gikk i California og var sikker på at jeg skulle klare å fullføre turen i et strekk. Nå var jeg her, men minst en måned før tiden.

Ting har ikke gått helt etter planen men det gjør ikke noe. Det var en spesiell følelse å stå der. Ganske så emosjonelt. Og på dagen fire måneder etter at jeg startet fra Campo ved Mexico grensen.
Nå var jeg på grensen mellom USA og Canada. Sliten men lykkelig.
Etter syv tøffe dager bevilget vi oss to zero days i Winthrop, mens vi ventet på min søster Aina. Hun kom fra Norge for å være med det siste etappe som vi beregnet ville ta fire dager.  Det var kanskje litt ambisiøst, men vi hadde en sjåfør som kunne hente oss om vi klarte å komme frem til Manning Park etter fire dager.
Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Meg og Kim har gått i fire måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og allslags vondere, vi har fått “hikers-legs” og klarer fint å gå flere 10 timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag. Hun fikk både gnagsår og vannblemmer. Det var tøft for henne men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponert over innsatsen.

Nå har vi komt oss til Vancouver i Canada. Vi var så heldig å få skyss av norsk-canadiske Anders, som gikk oss i møte da vi nærmet oss Manning Park. I Vancouver har vi bodd i to netter hos slektninger av Kim. De har vist oss rundt i byen og tatt seg godt av oss.  Herlige folk. I morgen går ferden videre tilbake til USA. Vi skal besøke slekt i Seattle før vi skal tilbake på Pacific Crest Trail i California. Jeg har lyst å gå de stedene jeg har måtte skippe pga mye snø. Gleder meg.

English:

Absolutely amazing but we’re done with the Pacific Crest Trail in Washington. It seemed quite unreal to stand by the monument. I had pictured this moment several times when I hiked in California and was sure I could manage to complete the trip in one stretch. Now I was here, but at least a month before time. Things have not gone completely after the plan, but it does not matter. It was a special feeling to stand there. Quite so emotional. And on the day four months after I started from Campo at the Mexico border. Now I was on the border between the US and Canada. Tired but happy.
After seven tough days, we granted two zero days in Winthrop while we waited for my sister Aina. She came from Norway to hike with the final stretch we intended would take four days. It was perhaps a bit ambitious, but we had a driver who could pick us up if we managed to arrive at Manning Park after four days. It became a tough introduction on the Pacific Crest Trail for Aina. Me and Kim have been going for four months and finished most of the blisters and pains, we’ve got “hikers-legs” and manage to go for 10 hours in a row. Aina did not have much choice, we had to go so and so far every day. She had both blisters and pains. It was tough for her but she did not give up and managed to finish. We were very impressed with the effort. Now we have come to Vancouver in Canada. We were lucky enough to get rid from Norwegian-Canadian Anders, who met us when we approached Manning Park. In Vancouver we have stayed for two nights with relatives of Kim. They have shown us around the city and taken good care of us. Lovely people. Tomorrow, the journey will continue back to the United States. We’ll be visiting family in Seattle before heading back to the Pacific Crest Trail in California. I want to hike the places I had to skip due to a lot of snow. Looking forward to it.