For 11 år siden sluttet jeg å røyke. Ikke lenge etter viste vekten 110 kilo. Veien ut av negative tanker og dårlig selvbilde, samt kampen mot kiloene, startet med å lese bøker som Wild av Cheryl Strayed, Til Rolf: Tusen fine turer og en trist av Cecilie Skog, A walk in the woods av Bill Bryson, og mange flere. Å lese om andre sine opplevelser, på både godt og vondt, om hvordan naturopplevelser påvirker både psyken og fysikken, fikk meg til å ta egne grep. Jeg begynte med korte turer i Stølsheimen og på Hardangervidda, før jeg dro til USA og gikk 150 dager på Pacific Crest Trail. Kiloene forsvant og jeg oppnådde ekstrem mestringsfølelse. Alt takket være inspirasjon fra andre og et stort spark i baken til meg selv. Nå er naturen blitt et fristed, et sted hvor jeg kan trekke meg tilbake, bare være, hvor ingen dømmer meg og jeg finner indre ro. The healing power of nature, eller naturens helbredende kraft, er begrep jeg har tatt til meg de siste årene.
Etter den lang fotturen i USA ville jeg også inspirere andre og gav ut boken Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA. Den er snart klar i engelsk utgave og har fått tittelen 150 days – the true story of how I lost 88 pound and became a mountaingoat on the Pacific Crest Trail. I år har jeg også tatt forfatterskapet et steg videre og skrevet en spenningsroman, Heretter trenger jeg ingen. Boken handler om Maja, som etter å ha forårsaket sine barns død, flykter til et hemmelig skjulested i det barske fjellområdet Stølsheimen på Vestlandet. Her må hun klare seg alene, milevis fra sivilisasjonen, med sorgen og smerten som eneste følgesvenner (les mer på www.fjellgeitaforlag.no)
Å skrive en roman med utgangspunkt i et fjellområde hvor jeg selv begynte min egen reise, har vært givende. Det å skildre naturopplevelsene til Maja, samt kampen for å overleve, er ting jeg lett kan sette meg inn i. Men boken handler også om vold i nære relasjoner, en psykopatdiagnose, illusjoner og hemmeligheter.
De siste årene har det dukket opp flere bøker om natur og psykologi, om hvordan naturen påvirker oss i positiv retning. Jeg tror disse bøkene gjør noe med oss, vi lar oss inspirere og vi finner håp. Det er det jeg ønsker at mine bøker også kan bidra med. For meg handler det om å gi tilbake. Inspirasjon er gull verdt!
Etter å ha sett programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, med Sigrid Sandberg og kjæresten, ble jeg nysgjerrig på forfatterskapet hennes. Og da spesielt boken Mørke; stjerner, redsel og fem netter på Finse, som skal være solgt til flere land. Jeg bestemte meg for å lese den.
Det angrer jeg ikke på. Boken var kort, men innholdsrik. Skrevet på nynorsk, som er behagelig å lese. Hun skriver at hun alltid har vært mørkredd. Men nå drar hun alene til Finse vinterstid for å finne ut mer om mørket og sin egen redsel. Boken forteller også en spennende historie om en annen dame, Christiane Ritter, som overvintret i en fangsthytte på Svalbard i 1934.
Boken gjør et dypdykk i hva som skjer i kroppen når det blir natt. Her er det med historier og fakta om søvn, stjerner, svarte hull, nordlys mørketid men også om himmellover og den globale kampen for nattehimmelen. Fakta som at to tredjedeler av nordmenn bor slik at de ikke kan se Melkeveien får meg til å reflektere. Men også det hun skriver om skjermbruk, blått lys og våre lysvaner og lysforurensing, er fascinerende å lese.
Jeg er ikke mørkredd, men er redd for hva som kan skjule seg i mørket, ting jeg ikke ser. Som bjørner i de dype skogene i Washington da jeg sov i telt der. Eller ufarlige sauer som hang rundt teltet mitt i Stølsheimen og på Hardangervidda. Hjemme sover jeg med lyset på i gangen slik at det kommer en lysstråle inn på soverommet. Det begynte jeg med for snart fire år siden, etter den første natten alene i hytten jeg nylig hadde kjøpt.
Midt på mørkeste natten ble jeg vekket av flere brak. Jeg var overbevist om at det var noen i stuen og jeg rope ut; – Hvem er det? Med lett panikk kjente jeg brått på irritasjon over å ha innbruddstyver i min nyervervede bolig, ikke tale om at noen skulle få plage meg her. I mangel på nødvendig selvforsvarsutstyr, grep jeg fatt i munnstykket til støvsugeren. Forsiktig beveget jeg meg inn i stuen. Lyset kom på. Etter å ha inspisert hele den lille hytta, kunne jeg med glede konstatere at jeg var alene. Men hvor lyden kom fra, fant jeg ikke ut før neste morgen. Vinden hadde tatt tak i noen plastbokser som stod utenfor inngangsdøren. Nå lå de hulter i bulter bortover grusen…
Etter denne episoden begynte jeg å sove med lyset på i gangen. Ikke fordi jeg var blitt mørkredd, men fordi jeg ville ha muligheten til å se om det kom noen…
Nå som jeg har lest boken til Sandberg har jeg igjen slått av lyset i gangen. Jeg vil tilbake til mørke og se om det gjør noe med meg. Kanskje jeg sover bedre? Det gjenstår å se. Utenfor ser jeg heldigvis Melkeveien på en klar natt.
Da er jeg godt i gang med å gå Norge på langs. Så langt har det vært både opp og nedturer. Været har vist seg å spille en større rolle enn jeg hadde trodd.
Underveis legger jeg jevnlig ut bilder og info på både Instagram og Facebook. Jeg kommer ikke til å skrive noe særlig i bloggen, det er mulig det holder med de sosiale mediene. Og så må jeg jo spare på stoffet, planen er å skrive en bok om alle opplevelsene.
Vil du følge med på turen? Her finner du meg:
Instagram: lisekristineviken
Facebook: Norge på langs 2019 Lindesnes til Nordkapp
Etter å ha studert kartet og lest blogger til andre som har gått Norge på langs, har jeg funnet det jeg tror er den beste ruten. Planen er å gå mest mulig i fjellområder, men det er vanskelig å unngå asfalt. Første del fra Lindesnes til Røros ser ganske ok ut. Det starter riktignok med flere dager på asfalt, men jeg får tenke på det som oppvarming. Etterhvert blir det mange DNT-stier å navigere etter. Men jo lengre nord jeg beveger meg, jo større blir utfordringene. Her er det partier uten merket sti og det kan gå mange dager mellom tilgang på mat.
Nettopp dette med tilgang på mat er neste prosjekt i planleggingen. Nå begynner jobben med å finne steder underveis hvor hjemmepatruljen (mine foreldre), kan sende pakker med mat og andre ting jeg måtte trenge underveis. Turlaget har flere hytter langs ruten og mange av dem selger proviant. Men det er stive priser så jeg satser på en blanding av pakker, matbutikker og noe proviant fra hyttene.
Her er en forkortet utgave av reiseruten min. Den er kanskje litt ambisiøs. Jeg blir mektig imponert om jeg klarer å følge den til punkt og prikke. Det blir nok noen dager pluss og minus her og der. Jeg bestiller ikke flybillett hjem før jeg begynner turen, for å si det sånn!
I beslutningsprosessen, som egentlig har vart helt siden jeg kom hjem fra USA i 2017, har jeg vært innom flere alternativ. I fjor sommer var jeg overbevist om at jeg skulle padle hele Norskekysten. Men det føltes litt langt og da pappa foreslo at jeg heller kunne padle Norge på tvers, ja da tenkte jeg at det måtte bli bra.
Det skulle jeg gjøre i fjor sommer. Men jeg endte opp med å bruke størsteparten av sommeren til å skrive bok og lete etter en jobb. Så prøvde jeg meg på en padletur rundt Osterøy. Det skulle ta tre dager. Den andre dagen fikk jeg følge av min bror og nevø i seilbåt. Fristelsen ble for stor og jeg mønstret av kajakken og klatret ombord i seilbåten. Det store padleeventyret ble lagt på is og jeg innsåg at jeg foretrekker fotturer i fjellet.
Når det var avgjort måtte jeg finne en passende rute. Jeg var ganske bestemt på at jeg ikke hadde lyst å reise til andre siden av jordkloden denne gangen, det måtte bli noe nærmere. Så kom jeg over bøkene til Lise Foss om vandreruten E1 i Europa. Perfekt, tenkte jeg. Men ruten var ganske lang, fra nordkapp i nord til Sicilia i sør. Det føltes litt i lengste laget, jeg hadde ikke lyst å være på tur i mer enn maks fire måneder.
Jeg bestemte meg for å ta deler av ruten. Jeg valgte meg Skandinavia. Turen ville ta cirka fire måneder. Men iløpet av vinteren begynte jeg å tenke. E1 gjennom Norge er nesten som å gå Norge på langs. Og å gå på fottur i Danmark hørtes ufattelig kjedelig ut og i Sverige er det mye skog.
Plutselig slo det meg, jeg skal selvsagt gå Norge på langs. Det er jo helt perfekt. Jeg er aldri langt hjemmefra og jeg trenger ikke bruke mer enn cirka tre måneder.
Etter et lengre møte med både regnskapsfører og økonomisjef (som begge er meg), kom jeg frem til at dette klarer jeg fint økonomisk. Jeg har jobbet hos lokalavisen Strilen det siste halvåret, men er ikke fast ansatt. Å «stikke» av i tre måneder er helt innafor tenker jeg. Er jeg heldig så har de fremdeles oppdrag til meg når jeg kommer luskende tilbake til høsten.
Nå er planleggingen i full gang. Om knappe tre måneder legger jeg ut på nok en langtur. Først ut er en liten test av utstyr. Jeg har rotet frem både sekk og sovepose, i ettermiddag skal jeg ut på en overnattings-ekspedisjon i nærområdet.
Været i helgen tilsa at jeg burde dratt på skitur, men jeg har vært så sliten og slapp i det siste og har ikke orket å planlegge så mye.
Istede ble det en enkel tur til Krossane, men med start fra gamle tunellen ved Seim. Den ruten har jeg ikke gått før. Kjekt å prøve noe nytt.
Jeg tok med litt niste og varm ingefær te. Siden solen var fremme så tenkte jeg at det ville være gode muligheter for å sitte ned og slappe av, og sanke D-vitaminer.
Stien startet på en bratt traktorvei som varte et stykke. Så bar det inn i skogen og oppover. Snøen var trakket ned noe, men ikke nok, så jeg havnet stadig ned i dumper med snø til knærne. Til tider var det ganske slitsomt men jeg valgte å tenke på det som god trim.
Det tok meg ca 1.5 time i ganske så rolig tempo til Krossane. Tilbake gikk det mye kjappere. Absolutt en fin tur og en kjekk forandring fra min vanlige rute fra Hopsdalen. Blir kjekt å gå turen om igjen når snøen er borte.
Desember er på mange måter en fin måned. Det er fantastisk med alle julelysene som lyse opp de mørke kveldene.
Og så er det tid for både julegløgg og pepperkaker. Og julemesser. I år skal jeg være med som dagutstiller på Bergen Julemarked. Det blir spennende. Jeg regner med å komme i skikkelig julestemning.
Men først på programmet står signering hos Norli i Knarvik. Bokhandleren arrangerer lokalforfatter signering med en ny forfatter hver time. Artig påfunn som jeg håper at mange velger å støtte. Å handle julepresanger lokalt er bra for både forfatteren og butikken.
Her er en oversikt over hvor du kan kjøpe boken min, samt når og hvor jeg skal signere i desember:
Skriv navn og adresse i kommentarfeltet så sender jeg deg en bok straks.
Boken er en perfekt til julegave til alle som liker å lese en god historie fra virkeligheten. Eller til noen som trenger litt motivasjon eller inspirasjon til å komme seg i gang med friluftslivet.
Kanskje du finner den under juletreet hjemme hos deg?
Bratt og sleipt, slik som det ofte er på vei opp til Austlendingen, ødela ikke den herlige følelsen å stige ut av skyene og inn i sol og varme. At det er november skulle en ikke tro. Her er litt bilder fra dagens tur:
Har vært på besøk hos Lisbeth i Svelgen i helgen. Benyttet anledningen til en liten biltur ut for å se havet. Og for å se Grotlesanden. Og for å lufte Lisbeth og Theo. Tok noen fine bilder i det flotte lyset. 🙂
Jeg hadde en forestilling i hodet mitt om et spennende samarbeid med en engasjert og inspirerende redaktør. En kvinne, på min alder, gjerne litt eldre. Som jobbet på et trendy kontor med skrivebord av glass. Hun skulle gå kledd i siste «skrik», klassisk, men med et lite snev av personlig touch. Kaffekoppen skulle være rosa, gjerne med påskriften «verdens beste sjef». Hun ville gi meg konstruktive tilbakemeldinger. Jeg skulle få tilbake manus med akkurat passe røde kruseduller og streker. Samtidig skulle hun skryte av hvor flink jeg var og hvor bra boken kom til å bli.
Sånn cirka en gang i måneden ville hun invitere meg til forlaget. Da skulle jeg flydd til Oslo (det er der de viktigste forlagene holder til), kjøpt en fancy business-drakt med en matchene designerveske, troppe opp på kontoret med nylakkerte falske negler og bli mottatt som en stjerne. Sekretæren hennes ville komme springende med en rykende fersk chai latte fra Starbucks. Lunsjen skulle vi innta på Aker Brygge med et glass hvitvin til. Sammen skulle vi diskutere strategi og legge planer for den kommende boklanseringen.
Jeg ville insistere på å ha lansering i Bergen, jeg er tross alt patriot. Hun ville selvsagt gå med på det, det var jo jeg som skulle bli deres neste store inntektskilde. Med diamanter i øynene ville jeg tatt flyet tilbake til Bergen neste dag, etter en passe fuktig kveld på byen sammen med noen passe kjente forfattere, alt på forlagets regning.
Jeg hadde god tid til å drømme. Jeg var på en ganske så lang fottur; sånn cirka 150 dager..
En av de siste dagene på fotturen skriblet jeg ned noen tanker om bokdrømmen min. Jeg sendte det til de to største forlagene. Først flere uker etter at jeg var kommet hjem fikk jeg svar fra den ene som skrev at de ikke trodde prosjektet mitt hadde høy nok markedsverdi. Jeg hadde sendt en kort uredigert skriveprøve og en drøm om å bli publisert. Ukjent «wannabe» eventyrer og forfatter. Kanskje ikke så rart de ikke trodde på meg?
Drømmen ble knust. Jeg kunne se langt etter hagefester med stiletthæler og champagne i høye glass. Men atter en gang gikk det en faen i meg. Akkurat som det gjorde da jeg tenkte at det var sikkert en knall ide å dra på fottur alene i USA i fem måneder.
Jeg gir ut boken selv. Til pokker med «fancye» forlag og «posh» redaktører. Jeg hadde min egen redaksjon, jeg, bestående av meg selv og mine foreldre. Redaksjonsmøte holdt vi hjemme i stuen på Leknes, uten siste skrik på motefonten og uten chai latte fra Starbucks. Lettere henslengt i sofaen med slitte treningklær, en kopp te «fire røde frukter», hjemmelagde boller eller sjokolade kake. Gjerne med en klesvask eller to gående. Livet i campingvogn krever at en tar med seg skittentøyet når en skal på besøk til folk. Uansett, boken skred sakte, men sikkert frem. Ark med både røde og grønne streker byttet hender. Høylytte diskusjoner om kommaregler ble en vane. Innimellom ble møtene avbrutt av mamma som hadde tatt frem «padden». Nå ville hun heller diskutere siste nytt fra sladrespaltene.
Et trykkeri måtte oppdrives. Jeg hadde aldri produsert bøker før og visste ikke noe om hverken riktig format, papirkvalitet eller ombrekking. Men som indieforfatter har en ikke mye valg, dette måtte jeg fikse selv. Et lavbudsjett skulle holdes. Hadde jeg hatt mer penger kunne jeg ha betalt noen til å hjelpe meg med disse tjenestene. Etter å ha undersøkt med forskjellige trykkerier, uten å ha blitt noe særlig klokere, visste pappa råd. Han hadde en engelsk bok som så bra ut. Det synes jeg og. Der og da bestemte jeg meg meg for at slik skal min bok også se ut. Jeg tok kontakt med trykkeriet i England og sa at jeg ville ha 1000 bøker akkurat slik, hvor mye koster det? Etter noen uker med e-post frem og tilbake, presenterte de en pris som utrolig nok var lavere enn budsjettet mitt. Supert, tenkte jeg, og hele redaksjonen jublet. Så sendte jeg en mail til tollvesenet, hva med moms og toll? Ikke noe problem, var svaret. Ingen toll på import av bøker, og jeg trengte ikke betale moms ved inntak heller, det kunne jeg ta med i mitt årlige momsoppgjør.
For å lage bokomslaget måtte jeg gå til innkjøp av dataprogrammet Adobe Photoshop. Etter noen uker med frustrasjon, fortvilelse og noen flere grå hår, fikk jeg endelig dreisen på programmet. Med kyndige råd fra både redaksjonen og en dyktig indieforfatter på Facebook, fikk jeg laget et cover som så «smashing» ut. Boken brekket jeg om i Word og sendte som pdf-fil til trykkeriet.
Nesten på dagen, ett år siden jeg avsluttet min lange fottur i USA, fikk jeg levert en pall utenfor campingvognen min. Spenningen var til å ta og føle på da jeg åpnet den første kassen. Det fargerike bildet av meg selv på forsiden lyste mot meg. Nydelig bok, blank og glanset. Litt irritert over at tittelen ikke var helt midtstilt, men det ristet jeg fort av meg. Dette var mitt eget produkt. Kjempestolt kjørte jeg rett på butikken og kjøpte både napoleonskake og marsipankake. I redaksjonen på Leknes ble det jubel og glede, boken vi hadde jobbet med i flere måneder var endelig ferdig.
Nå har jeg lest gjennom boken flere ganger. Noen småfeil har jeg funnet. og noen plasser tenker jeg at jeg kunne ha skrevet litt annerledes. Men herlighet hvor mye jeg har lært. Jeg skriver bedre enn noensinne og har til og med fått jobb som freelancer i en lokalavis. Skrivingen er i blodet mitt, og det kommer jeg til å fortsette med. Jeg har allerede planene klare for bok nummer to som kommer til å bli enda bedre enn den første. Nå drømmer jeg om å fortsette som indieforfatter, og det skal jeg klare, om jeg selger nok av bok nummer en til å finansiere neste fottur. Denne gangen velger jeg meg Skandinavia. Det kommer til å bli en bra bok, det vet jeg, for det har jeg drømt.
