LiseKristine

Endelig var jeg tilbake i favoritt byen min (Bergen er fin og, men slår dessverre ikke SF..)
Det er ca 25 år siden jeg var her sist. Da jobbet jeg som au pair hos en amerikansk familie som bodde litt utenfor byen. Jeg besøkte San Francisco flere ganger iløpet av det året. Og hver gang ble jeg like begeistret.

Jeg tror det må ha vært havet, sjøen, den magiske broen Golden Gate, historiene om Alcatraz, hippie bevegelsen, China town  og Freia melkesjokolade på sjømannskirken som gjorde meg helfrelst den gangen.
Å være tilbake etter så mange år ble et herlig gjensyn. Vi bodde sentralt ved Fishermanns Warf. Første dag gikk vi på Pier 39. Det var ikke mye som var forandret. Chiradelli sjokolade butikken var der enda. Det samme var julebutikken. Det lå fremdeles seler å latet seg på flytebryggen slik som de gjorde for 25 år siden.

Vi spaserte ved sjøkanten mot Golden Gate bridge. Det var litt langt å gå så vi bestemte oss for å leie sykler neste dag. Da ville det bli enklere å komme seg rundt.
Den avgjørelsen var jeg veldig glad for. For en flott opplevelse det var å kunne sykle over den verdens berømte broen. Jeg storkoste meg.

Vi stoppet underveis og spiste lunsj med panoramautsikt mot Stillehavet.
Resten av dagen syklet vi rundt i byen og fikk med oss flere parker og det kule hippie strøket Haight Ashbury. Her dyrker de fremdeles slengbukser og blomster i håret.
Vi hadde dessverre bare noen få dager. Jeg kunne lett ha vært her mye lengre, for i denne byen er det utrolig mye å finne på. Men det får bli neste gang. Jeg kommer tilbake, og jeg venter ikke 25 år denne gangen.

China town

English:

Finally I was back in my favorite city (Bergen is nice too, but unfortunately does not beat SF ..)

It’s been about 25 years since I was here. Then I worked as an au pair with an American family who lived in the bay area. I visited San Francisco several times during that year. And every time I was as excited.

I think it must have been the ocean, the sea, the magic bridge Golden Gate, the stories about the Alcatraz, the hippie movement, China town and Freia milk chocolate at the seamen church that made me completely love the city at that time.

Being back after so many years was wonderful. We stayed centrally at Fisherman’s Warf. The first day we went to Pier 39. There was not much that was changed. The Chiradelli chocolate shop was still there. The same was the Christmas store. There were still seals lying on the floating bridge like they did 25 years ago.

We walked by the seafront towards the Golden Gate bridge. It was a little far to go so we decided to rent bicycles the next day. Then it would be easier to get around.

I was very pleased with that decision. What a great experience it was to ride a bike over the world’s famous bridge. I loved it.

We stopped along the way and ate lunch with a panoramic view of the Pacific Ocean.

For the rest of the day, we rode around the city thru several parks and the cool hippie area, Haight Ashbury. Here, they still cherish flare jeans and flowers in the hair.

Unfortunately, we only had a few days. I could easily have stayed here longer, because in this city there is so much to do.  I will return and I will not wait 25 years this time.
 

Da var det plutselig over. Jeg er ferdig med Pacific Crest Trail. Etter fem måneder og ca 1800 miles (2880 km), har jeg tatt av sekk og fjellsko. Det har vært en fantastisk reise. Jeg sitter igjen med minner og opplevelser for livet.

Tusen takk til alle som har hjulpet meg på veien. Alle som har fulgt min ferd på gps, støttet meg økonomisk, gitt gode råd, plukket meg opp når jeg har haiket, delt hjerterom og hjertevarme, jeg hadde ikke klart det uten dere. Og ikke minst, alle de flotte PCT hikere som har krysset min vei; love you all.

Selv om jeg ikke fullførte hele PCT, velger jeg å se på det som en godt gjennomført tur. Jeg har vært på tur i ca 150 dager. Jeg har gått, haiket, kjørt, busset og sullet meg fra Campo ved grensen mellom USA og Mexico, til Manning Park i Canada og nå tilbake til South Lake Tahoe i California.
Enda er det noen uker før jeg setter meg på flyet hjem til regn og hverdagsliv på Vestlandet. Jeg har kjent på hjemlengselen den siste måneden. Det skal bli utrolig godt å komme hjem. Gjett om jeg gleder meg til å klemme min skjønne datter, resten av familien og gode venner.
Men først noen uker til i USA som skal brukes til biltur, dagsturer, jogging, spising, soving og besøke venner.
Gps tracking skrues av, men følg meg gjerne videre på bloggen og Facebook, det blir flere turer.:)

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Fem måneder på tur! Avsluttes ved South Lake Tahoe. 

English:

Then it was suddenly over. I’m done with the Pacific Crest Trail. After five months and about 1800 miles (2880 km), I have taken of my backpack and hiking shoes. It has been a wonderful trip. I’m left with memories and experiences for life.

Thank you very much to all who helped me on the road. Everyone who has followed my journey on GPS, supported me financially, gave good advice, picked me up when I hitch hiked, shared heart room and heart warmth, I could not done it without you. And not least, all the great PCT hikers who have crossed my way; love you all.

Although I did not complete the entire PCT, I choose to look at it as a well-completed trip. I have been on tour for about 150 days. I have hiked, hitch hiked, driven, taken the bus and gone from Campo at the border between the US and Mexico, to Manning Park in Canada and now back to South Lake Tahoe, California.

It’s still a few weeks before I’m on my plane home for rain and everyday life in Western Norway. I have missed home the last month. It will be incredibly good to come home. I’m so looking forward to hugging my beautiful daughter, the rest of my family and my good friends.

I still have a few weeks in the United States that will be used for road trips, day trips, jogging, eating, sleeping and visiting friends.

Gps tracking is turned off, but please follow me on blog and Facebook, there will be more trips. 🙂
 

Jeg tror det må være en hetebølge pågang. Det har vært rundt 40 grader i flere dager. Vi svetter mye på stien og vi har drukket utallige liter vann. Da vi kom ned til Belden i går ettermiddag, var vi gjennomvåte. Det første vi gjorde var å kjøpe kald drikke. Som gikk ned på høykant og vi måtte kjøpe mer.

Belden er en liten plass “in the middle of no where”. Plassen består av et hotell med cafe, bar og liten butikk. En kan også campe her. Standarden kan diskuteres.  Det er ikke akkurat noe femstjerners, men etter å ha ligget flere netter i telt i villmarken, er vi ikke kresen. Stedet ligger nydelig til ved North Fork Feather River. Betjeningen er hjelpsom og høflig selv om vi ser ut som noen skitne bomser. PCT hikere får lov å campe gratis ved elven.
Vannet er kjølig men herlig. Vi bruker vår fantastiske Wildernes såpe og vasker håret i elven. Deilig forfriskende.

Ettermiddagen brukes til å “henge” på stranden med andre hikere, drikke kald øl og spise burger. Det er Laborday weekend og mange amerikanere har fri. Stedet er fylt til randen med mc sykler og diverse mc personligheter. Til god underholdning for oss andre. Party faktoren er høy på stranden. Vi har det ganske bra.
Neste morgen er det vanskelig å komme seg opp. Vi har sovet godt til tross for flere tog, biler, motorsykler og elvebrus gjennom natten og morgenen. Men en god frokost frister.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Purplehaze, Axe, Almost cowboy camped, Barbie and Newsfeed. “Trail-names” må man ha.

Deilig omelett, mye kaffe, gode historier og kjekke folk. Perfekt start på en zero day.
Alt vi har å gjøre idag er å vaske klær, bade i elven, drikke øl, blogge, spise god mat og planlegge morgendagen. Da skal vi tilbake på stien. Forhåpentligvis blir det under 30 grader snart….

English:

I think it must be a heat wave going on. It has been around 40 degrees Celsius for several days. We sweat a lot on the trail and we drink countless liters of water. When we came down to Belden last afternoon, we were soaked. The first thing we did was buy cold drinks. Which went down very fast and we had to buy more.

Belden is a small place “in the middle of no where”. The place consists of a hotel with cafe, bar and small shop. One can also camp here. The standard can be discussed. It’s not exactly a five star, but after spending several nights in a tent in the wilderness, we’re not picky. The place is beautifully located at the North Fork Feather River. The staff is helpful and courteous even though we look like dirty boms. PCT hikers are allowed to camp for free by the river.

The water is cool but lovely. We use our wonderful Wilderness soap and wash our hair in the river. Delicious refreshing.

The afternoon is used to ‘hang’ on the beach with other hikers, drink cold beer and eat burgers. It’s Laborday weekend and many Americans have time off. The place is filled with bikers and various biker personalities. Its good entertainment. Party factor is high on the beach. We are having a great time.

The next morning it’s hard to get up. We have slept well despite several trains, cars, motorcycles and river noise through the night and the morning. But a good breakfast is essential.

Delicious omelett, lots of coffee, great stories and fun people. Perfect start of a zero day.

All we have to do today is wash clothes, swim in the river, drink beer, blog, eat good food and plan tomorrow. Then we’ll get back on the trail. Hopefully it will be under 30 degrees Celsius  soon ….

Etter flere dagers hvile med mye god mat og drikke kom vi omsider til Ashland. Nå skulle vi gå fra å være NOBO’s (nordgående) til SOBO’s (sørgående). Det føltes ganske merkelig. Men det var godt å være tilbake i California. 

Første dagen var vi fortsatt i Oregon og det var mye røyk i luften pga skogbrann ved Crater Lake. Det var litt ubehagelig men etter å ha gått i et par dager ble det bedre.  Bare for å bli verre.  Det viste seg at det var flere skogbranner. Det brant lengre sør i et område som vi skulle gå.  Vi traff mange NOBO’s som gav oss nyttig informasjon. De kunne fortelle at neste område var stengt mellom Seiad Valley og Etna.

I et veikryss oppi fjellene var brannfolk utstasjonert. Der satt det en kjekk brannmann med brei Arkansa dialekt og var koordinator. Lite visste han at det ville komme mange PCT hikere forbi hver dag. Brannfolkene hadde altfor mye mat og drikke, så han fikk seg en ny jobb som trail angel. Kald drikke og snacks smakte godt sammen med siste oppdatering på skogbrann fronten.

Da vi nærmet oss Seiad Valley ble det verre. Dalen vi hadde planlagt å overnatte i var overfylt av røyk. Det sved i øynene. Vi var usikker på hva vi skulle gjøre men valgte å gå videre 3 miles til toppen av neste fjell på stien. Det var blitt ganske seint og vi var sliten etter en 20 miles dag, så vi bestemte oss for å campe. Det var mindre røyk men vi var litt bekymret. Vi hadde fått info om at skulle det utvikle seg og brenne nær oss, ville det komme folk fra Forest Service og sørge for at alle kom seg ut.

Neste morgen var det litt klarere. Vi hadde ikke så langt igjen til Seiad Valley. Men det var en ganske så lang nedstigning dit. Rett ned i en røykgryte. Ganske sprøtt.
Vel nede traff vi flere hikere. De spanderte kald øl som smakte herlig i varmen.
Vi var heldig og fikk skyss ganske raskt med to jenter som jobbet på den lokale cafeen. De kjørte oss til Yreka. Her var det også røyk i luften men mye mindre.  Det viste seg at stien vi nettopp hadde gått ble stengt samme ettermiddag. 
Etter fire dager i villmarken valgte vi å ta en zero day i Yreka. Klærne stinkete av både svette og røyk. Dusj og klesvask var fantastisk.
I morgen går turen videre. Forhåpentligvis uten flere skogbranner.

English:

After several days of rest with lots of good food and drinks, we finally arrived in Ashland. Now we should go from being NOBO’s (northbound) to SOBO’s (southbound). It felt quite odd. But it was good to be back in California.

The first day we were still in Oregon and there was a lot of smoke in the air due to the fire at Crater Lake. It was a bit uncomfortable but after a couple of days it became better. Just to get worse. It turned out that there were more forest fires. It broke further south in an area we were headed. We encountered many NOBO’s who gave us useful information. They could tell that the next area was closed between Seiad Valley and Etna.

In a crossroads up the mountains firefighters were stationed. There was a nice firefighter with cool Arkansa dialect working as a co-ordinator. Little did he know that there would be many PCT hikers past each day. The firefighters had far too much food and drink, so he got a new job as a trail angel. Cold drinks and snacks tasted good together with the latest update on the forest fires.

When we approached the Seiad Valley it became worse. The valley we had planned to stay in was covered with smoke. It sting our eyes. We were unsure what to do but chose to go further 3 miles to the top of the next mountain on the trail. It had become quite late and we were tired after a 20 miles day so we decided to camp. There was less smoke but we were a bit worried. We had been informed that if it would develop and burn near us, people would come from Forest Service and make sure everyone came out.

The next morning it was a bit clearer. We did not have that far to Seiad Valley. But it was quite a long descent there. Straight into a smoke cooker. Pretty crazy.

Well down we meet several hikers. They offeret us cold beer that tasted delicious in the heat. We were lucky and got out of there pretty quickly with two girls working at the local cafe. They drove us to Yreka. There was also smoke in the air but much less. It turned out that the trail we just been on closed the same afternoon.

After four days in the wilderness we chose to take a zero day in Yreka. The clothes smelled of both sweat and smoke. Shower and laundry were amazing. Tomorrow the trip goes on. Hopefully without more forest fires.

Gjeste innlegg fra Lisbeth Viken 

“Det har nå gått 4 måneder siden jeg kjørte deg til Flesland, starten på den lange turen du hadde planlagt en god stund. Der og da hadde det ikke gått helt opp for meg at jeg ikke kom til å se deg igjen på en god stund, det har det egentlig ikke gjort enda heller.
I flere år har du reist hver høst til USA i lag med tante Aina og du har eid en butikk der borte, så rart nok så er jeg vandt til at du reiser vekk en stund hvert år, men aldri så lenge. Det var rart å tenke på.

Siden du reiste har jeg fulgt med på både blogg og tracker, og vi har flere ganger snakket over nett, med og uten kamera. Hadde vi ikke kunne gjort det, hadde jeg nok kjent sterkere på savnet.
Jeg er vant til å kjøre 5 minutter for å besøke deg og hver gang jeg besøker “Veltebumlen” din nå, får jeg alltid en følelse av at noe mangler der. Deg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Noen dager har jeg ikke klart å sette meg til ro i sofaen, for jeg kjenner at nå skulle jeg hatt deg her. Jeg vet også at hvis jeg hadde spurt deg om å komme hjem, så hadde du gjort det, men det vil jeg ikke. Hvis det er en ting du har lært meg så er det å ikke la noen stoppe meg i å gjøre det jeg vil, så jeg vil ikke stoppe deg i å gjøre det du vil!

Flere har spurt meg hva jeg syntes om at du skal være vekke så lenge, helt ærlig vet jeg ikke hva jeg skal svare. Det har vært tøft av og til, men jeg vet at det er dette du vil, så alt jeg kan si er at jeg syntes det er kjempe kult at du ville gjøre dette. Det er ingen hemmelighet at jeg er ei “Mamma-jente” så selfølgelig er det merkelig å ikke ha deg i nærheten, men du kommer jo hjem igjen, så jeg har mye å se frem til!

Til nå har vi hatt en uke der vi vikelig lurte på hvor du var. Jeg husker jeg snakket med tante, om hun hadde hørt noe fra deg, men det hadde hun ikke. Ikke mormor og morfar heller. Vi prøvde å ringe deg, men ikke noe svar. Ikke var det kommet noen nye prikker på kartet heller. Jeg kom på at det aldri var mer enn en uke mellom hver plass der det var internett, så vi fikk bare vente. Jeg sendte en melding å ba deg om å ringe meg. Det gjor du, klokken to på natten våknet jeg av at du ringte. Da kunne vi alle puste ut, for det var bare dårlig dekning som gjorde det vanskelig å få kontakt med deg. Siden da har du alltid fortalt meg ca hvor mange dager det går før vi hører fra deg igjen, så jeg har full oversikt!

Selvfølgelig hadde jeg veldig lyst å besøke deg og kanskje være med å gå en stund, men hverken penger eller tid strekker til, så ble veldig glad når tante reiste bort. Vet hun gledet seg lenge! Måtte da selfølgelig sende med hun både sjokolade og leverpostei! Rekner med de forsvant ganske fort begge to, håper det var godt med en smak av Norge!

Dette er ikke første gangen jeg sier det, og det blir ikke siste, men du skal vite at jeg er så sinnsykt stolt av deg! Du satt deg et mål og nå har du gått hele veien til Canada! Hvor kult er ikke det!? Ikke nok med det, men du vil nå gå den delen av turen du måtte hoppe over tidligere i sommer, slik at du fullfører hele Pacific Crest Trail! Du er en stor inspirasjon, det skal du vite! Jeg heier på deg, alltid!”

– Love you to the moon and back –

English:

It has now been 4 months since I drove you to Flesland, the start of the long trip you had planned for a while.
Occasionally it did not seem to me that I would not see you again in a while.
 For several years, you have traveled to the USA every fall with aunt Aina and you have owned a shop over there, so strange enough, I’m used to you being away, but never for so long. It was strange to think about.
Since you left, I’ve been following on both blogs and tracker, and we have talked online, with and without camera. Had we not been able to do that, I would have missed you more. I am used to drive 5 minutes to visit you and whenever I visit your “Veltebumlen” now, I always get the feeling that something is missing. You. Some days I have not been able to relax  on the couch because I know that now I should have had you here. I also know that if I had asked to come home, you would have done it, but I do not want to.

If that’s one thing you’ve taught me, do not let somebody stop me from doing what I want, so I will not stop you doing what you want! Several people have asked me what I thought about you should be away for so long, honestly I do not know what to answer. It has been tough sometimes but I know that’s what you want so all I can say is that I thought it was really cool that you would do this.
It’s no secret that I’m a “momys girl” so of course it’s strange not to have you close but you’ll be back home so I have a lot to look forward to!
Until now, we have had a week where we wondered where you were. I remember talking to aunt, if she had heard something from you, but she did not. Not grandmother and grandfather either. We tried to call you but no answer. There were no new dots on the map either. I realized that there was never more than a week between each place where it was internet so we just had to wait. I sent a message asking you to call me.
You did that at two o’clock in the night, I woke up when you called. Then we could all breathe out, because there was only poor coverage that made it difficult to get in touch with you. Since then, you have always told me how many days it will be before we hear from you again, so I have a full control!
Of course, I really wanted to visit you and maybe hike for a while, but neither money nor time stretches, so i became very happy when aunt left to meet you.  I know she looked forward to it! Had to send with her both chocolate and Leverpostei! I guess they both  disappeared quite quickly, hoping it was good with a taste of Norway!
This is not the first time I say so, and it will not be the last, but you will know that I’m soo proud of you! You set yourself a goal and now you have gone all the way to Canada! How cool is that !? Not only that, but you will now go the part of the trip you had to skip earlier this summer, so you complete the entire Pacific Crest Trail! You’re a great inspiration, you’ll know! I cheer you always!
– Love you to the moon and back.
 

Helt utrolig men vi er ferdig med Pacific Crest  Trail i Washington.  Det føltes ganske uvirkelig å stå ved monumentet. Jeg hadde sett for meg dette øyeblikket flere ganger da jeg gikk i California og var sikker på at jeg skulle klare å fullføre turen i et strekk. Nå var jeg her, men minst en måned før tiden.

Ting har ikke gått helt etter planen men det gjør ikke noe. Det var en spesiell følelse å stå der. Ganske så emosjonelt. Og på dagen fire måneder etter at jeg startet fra Campo ved Mexico grensen.
Nå var jeg på grensen mellom USA og Canada. Sliten men lykkelig.
Etter syv tøffe dager bevilget vi oss to zero days i Winthrop, mens vi ventet på min søster Aina. Hun kom fra Norge for å være med det siste etappe som vi beregnet ville ta fire dager.  Det var kanskje litt ambisiøst, men vi hadde en sjåfør som kunne hente oss om vi klarte å komme frem til Manning Park etter fire dager.
Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Meg og Kim har gått i fire måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og allslags vondere, vi har fått “hikers-legs” og klarer fint å gå flere 10 timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag. Hun fikk både gnagsår og vannblemmer. Det var tøft for henne men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponert over innsatsen.

Nå har vi komt oss til Vancouver i Canada. Vi var så heldig å få skyss av norsk-canadiske Anders, som gikk oss i møte da vi nærmet oss Manning Park. I Vancouver har vi bodd i to netter hos slektninger av Kim. De har vist oss rundt i byen og tatt seg godt av oss.  Herlige folk. I morgen går ferden videre tilbake til USA. Vi skal besøke slekt i Seattle før vi skal tilbake på Pacific Crest Trail i California. Jeg har lyst å gå de stedene jeg har måtte skippe pga mye snø. Gleder meg.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

English:

Absolutely amazing but we’re done with the Pacific Crest Trail in Washington. It seemed quite unreal to stand by the monument. I had pictured this moment several times when I hiked in California and was sure I could manage to complete the trip in one stretch. Now I was here, but at least a month before time. Things have not gone completely after the plan, but it does not matter. It was a special feeling to stand there. Quite so emotional. And on the day four months after I started from Campo at the Mexico border. Now I was on the border between the US and Canada. Tired but happy.
After seven tough days, we granted two zero days in Winthrop while we waited for my sister Aina. She came from Norway to hike with the final stretch we intended would take four days. It was perhaps a bit ambitious, but we had a driver who could pick us up if we managed to arrive at Manning Park after four days. It became a tough introduction on the Pacific Crest Trail for Aina. Me and Kim have been going for four months and finished most of the blisters and pains, we’ve got “hikers-legs” and manage to go for 10 hours in a row. Aina did not have much choice, we had to go so and so far every day. She had both blisters and pains. It was tough for her but she did not give up and managed to finish. We were very impressed with the effort. Now we have come to Vancouver in Canada. We were lucky enough to get rid from Norwegian-Canadian Anders, who met us when we approached Manning Park. In Vancouver we have stayed for two nights with relatives of Kim. They have shown us around the city and taken good care of us. Lovely people. Tomorrow, the journey will continue back to the United States. We’ll be visiting family in Seattle before heading back to the Pacific Crest Trail in California. I want to hike the places I had to skip due to a lot of snow. Looking forward to it.

Jeg ligger i teltet mitt på en campingplass i Leavenworth. Klokken er syv om morgenen. Vi har en zero day i dag. Det betyr at jeg ikke trenger å pakke ned teltet og fylle opp sekken. I dag skal vi ta det rolig og spise masse god mat. Vi skal planlegge neste etappe som kommer til å bli tøff. Vi må kjøpe forsyninger for 7,5 dager. Det blir en lang etappe med mye opp og ned. Ifølge halfmiles kartet skal vi opp 31.815 feet (9.700 m) og ned 31.013 feet (9.453 m) fordelt på 127 miles (205 km).

Forrige etappe tok 4.5 dager. Det var også mye opp og ned fjell, og gav oss en forsmak på etappen vi har foran oss som kommer til å bli tøft.

Det er bjørn i skogen. Jeg har litt bjørne angst, men etter å ha gått i mange dager uten å ha sett noe, har jeg begynt å slappe av. Helt til jeg så noe bæsj på stien som ikke lignet på hestenbæsj eller hjortebæsj. Jeg gikk videre mens jeg skottet litt eksta til høyre og venstre. Etter en liten stund hørte jeg Julia snakke bak meg. Hun har sett en bjørn.  Den er i buskene ca 20 meter fra oss. Jeg rekker å se baken på den før den forsvinner over en bakketopp inn i buskene. Den oppfører seg som den skal; forsvinner når den hører mennesker. Og godt er det. Det gikk fint og vi slapper av.
I går dukket det opp en ny bjørn. Det var i et område med mye folk. Vi var på vei ned mot Stevens Pass. Det var et ungt par foran meg. Jeg ser de stopper. Jenten kommer mot meg og hun virker veldig nervøs. Det er en bjørn der sier hun og prøver å gjemme seg bak meg. Jeg får litt angst men sier til dem at vi må bråke så bjørnen forsvinner. Kim kommer like bak og hun har en fløyte. Så da står vi der fire stykker og bråker så godt som vi kan. Det viser seg at det er to bjørner. Alt jeg ser er bevegelse i buskene før det blir rolig. Vi går videre. Bjørnene er borte og vi kommer ned til Stevens Pass hvor vi tar bussen til Leavenworth.

I morgen er det tilbake på PCT og bjørneland. Jeg håper neste bjørn står stille lenge nok til at jeg rekker å få tatt et bilde…

English:

I am in my tent in a campsite in Leavenworth. It is seven o’clock in the morning. We have a zero day today. That means I do not have to pack down the tent and fill up my backpack. Today we are going to take it easy and eat lots of good food. We are going to plan the next section that will be tough. We need to buy supplies for 7.5 days. It will be a long section with much up and down. According to the half mile map we gain 31,815 feet (9,700 m) and loose 31,013 feet (9,453 m) distributed on 127 miles (205 km). The previous section took 4.5 days. There was also a lot of up and down mountains, and gave us a taste of the section  ahead of us that is going to be tough.
There are bears in the woods. I have some bears anxiety, but having gone for many days without seeing anything I have started to relax. Until I saw some poop on the trail that did not resemble horse poop or deer poor. I went on while I peaked a bit extra left and right. After a while, I heard Julia speak behind me. She has seen a bear. It is in the bushes about 20 meters from us. I can see the back of it before it disappears over a hilltop into the bushes. It behaves as it should; Disappear when it hears people. And good it is. It went well and we relaxed.
Yesterday a new bear appeared. It was in an area with a lot of people. We were on our way down to Stevens Pass. There was a young couple in front of me. I see they stop. The girl is coming to me and she seems very nervous. There is a bear she tells me and try to hide behind me. I get a bit of anxiety but tell them that we have to make lots of noice so the bear disappears. Kim comes straight behind and she has a whistle. So then the four of us stands there and make a lot of noice. It turns out that there are two bears. All I see is motion in the bushes before it gets calm. We move on. The bears are gone and we come down to Stevens Pass where we take the bus to Leavenworth.
Tomorrow it’s back on PCT and bear land. I hope the next bear stands still long enough for me to take a photo …

Det var godt å være tilbake på Pacific Crest Trail. Selv om det var et slit de første dagene. Vi måtte komme inn i PCT rytmen igjen. Det var ikke lett etter å ha sullet på strender i tre uker. Nå var det tilbake til strengt regime, opp kl 6, avgårde kl 7. Snack kl 9. Lunsj kl. 11.30. Snack kl 15. Sette opp camp mellom kl 17 og 18. Middag. Sove kl 20. Sånn noenlunde dagsrutine.  Funker ikke alltid like bra…
Etter fem dager i skog med mygg og mye nedfall, fikk vi haik inn til første sted der vi kunne kjøpe forsyninger. Det var sheriffen selv som stoppet og tok oss med. Julia hadde fått allergisk reaksjon pga mye myggbitt og sheriffen stilte velvillig opp og var klar til å rekvirere sykebil som kunne møte oss halvveis.
Julia hadde ikke lyst til det, men etter noen timer i Trout Lake innså hun at hun trengte lege. Trout Lake er en koselig liten by. Det er ikke så mye å finne der, men den lokale matbutikken er knutepunkt og super “hiker friendly”. Og flaks for oss så var der en nyoppstartet mini klinikk rett over veien. Der fikk Julia den medisinen hun trengte. Helt supert. Vi bestemte oss for å bli der noen dager så hun kunne komme seg. Det passet bra for gnagsårene mine også.
Vi flyttet inn på et lite rom over butikken. Det var billig og klesvask var inkludert. Like ved var det en cafe som hadde burgere og pizza.
Gjett om vi koste oss. Sol og tredve grader. Mye god mat og masse kjekke folk.
Med nye godsaker i sekken og velduftende klær dro vi tilbake til PCT. Og nå ble det endelig ganske bra. Vi kom ut av skogen og opp i høyden til fantastisk utsikt ved Mount Adams. Myggen ble vi dessverre ikke kvitt, den må vi nok bare venne oss til.

Vi var litt usikker på neste område vi skulle. Det var mange ulike meninger om snø forhold i Goat Rocks Wilderness. Rangerene sa en ting, folk vi møtte hadde vidt forskjellige meninger, en sa at det var livsfarlige forhold og en annen sa at han hadde gått der uten problem i tennis sko. Ikke godt å bli klok på noen av dem. Men vi bestemte oss for å prøve. Var det for ille så fantes det noen alternativer.
Det var snø da vi kom opp i høyden. Men det var flekker som var lett å spasere over. Ingen var spesielt skumle etter min mening. Vi campet i 7000 feet med nydelig utsikt mot Mount Rainier.

Neste dag gikk vi videre i dette fantastiske landskapet. Og så kom vi til Old Snowy mountain. Det så ikke så ille ut så vi bestemte oss for å prøve. Kim gikk først med stegjern så hun kunne trakke opp spor. Det var med hjertet i halsen vi kom oss over. Det var kjempe skummelt, men gikk bra heldigvis. Videre gikk vi over Knifes Edge. Det levde opp til navnet sitt for å si det sånn. Stupbratte fjellskrenter på begge sider. Høydeskrekken min ble rett og slett kurert og jeg nøt hvert sekund av den fantastiske naturen. Fantastisk opplevelse.

Nå har vi stoppet innom Packwood  for å kjøpe nye forsyninger før neste etappe mot Canada.

English:

It was good to be back on the Pacific Crest Trail. Even though it was though the first few days. We had to get into the PCT rhythm again. It was not easy after nice walking on beaches for three weeks. Now it was back to strict regime, up at 6 o’clock, departed at 7. Snack at 9. Lunch at 11:30. Snack at 3. Set up camp between 5 and 6. Sleep at 8 o’clock. Such a day-to-day routine. Does not always work well …
After five days in forests with mosquitoes and a lot of falldowns, we got into the first town where we could buy supplies. It was the sheriff himself who stopped and picked us up. Julia had an allergic reaction due to a lot of mosquito bites and the sheriff was eager to help and was ready to request an ambulanc who could meet us halfway. Julia did not want it, but after a few hours in Trout Lake, she realized she needed a doctor. Trout Lake is a cozy little town. There is not much to find there, but the local grocery store is the meeting place and super hiker friendly. And lucky for us, there was a newly opened mini clinic right across the road. Julia got the medicine she needed. Absolutely superb.

We decided to stay there for a few days so she could recover. It was good for my blisters too. We moved into a small room above the store. It was cheap and laundry was included. Close by was a cafe that had burgers and pizza. We had a great time. Hot and sunny. Lots of good food and lots of nice people. With new goodies in our bags and fresh smelling  clothes we returned to PCT. And now it finally became pretty nice. We came out of the woods and up the hill to stunning views at Mount Adams. Unfortunately, we did not get rid of the mosquitoes, we have to get used to them i guess.

We were a bit unsure of the next section.  There were many different opinions about snow conditions in the Goat Rocks Wilderness. The ranger said one thing, people we met had widely different opinions, one said that there were fatal conditions and another said he had gone there without a problem in tennis shoes. Hard to know what to believe. But we decided to try. If it was too bad then there were some alternates. It was snow when we got up high. There were spots that were easy to walk over. Nobody was particularly scary in my opinion.

We camped at 7000 feet with beautiful views of Mount Rainier. The next day we went on in this amazing landscape. And then we came to Old Snowy Mountain. It did not look so bad so we decided to try. Kim walked first with crampons so she could kick up tracks. It was with the heart in the throat we got over. It was very scary, but luckily went well. Furthermore we crossed the Knife Edge. It lived up to its name!. Steep mountain  on both sides of the trail. My scare of height was simply cured and I enjoyed every second of the amazing scenery. Fantastic experience.
Now we are in Packwood to buy new supplies before the next stretch towards Canada. 

Nå er jeg i Portland, Oregon. Her har jeg vært i to dager. Vi er ferdig med Oregon Coast Trail. Det har vert en fantastisk opplevelse. Alt fra beach walking, “isbading” i undertøy, cowboy camping til å haike highway 101 og mye mer.
Noe av det kuleste var å oppleve 4. July på stranden. Det var masse biler og folk. Vinden var ganske sterk så vi fikk teltet full av sand. Det ble til at meg og to andre trakk opp i gresset og cowboy campet. Fyrverkeriet begynte lenge før det var mørkt. Men da solen gikk sakte ned i en perfekt solnedgang i Stillehavet, ja da tok det helt av. Det smalt og gnistret rundt oss i et fantastisk farge spekter.

Jeg satt i soveposen min og fikk med meg det hele. Utrolig flott. Vinden stilnet og folk begynte på hjemveien. Men fremdeles var det fyrverkeri og bålbrenning å se. Det virket som om det var tillatt å campe, men da vi våknet neste morgen var det helt tomt på stranden. Og det var imponerende ryddig. Folk må ha gjort en skikkelig innsats med å plukke opp etter seg.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

De to-tre dagene i Portland har vært avkoblig, sightseeing og planlegging. Men i morgen er det slutt på ferien. Vi har bestemt oss for å dra tilbake på Pacific Crest Trail. Med start ved grensen til Washington ved Bridges of the Gods. Det er fremdeles snø i fjellet men mye har smeltet. Det virker som om vi har gode muligheter til å gjennomføre Washington. Blir det for tøft og vanskelige forhold så er vi enig om å snu eller finne alternative ruter. Det blir spennende. Gleder meg. Canada here we come.

English:

I’m in Portland, Oregon. Here I have been for two days. We are done with the Oregon Coast Trail. It has been a wonderful experience. Everything from beach walking, “ice swiming” in my underwear, cowboy camping and hitch haike highway 101 and much more.

One of the coolest things was to experience 4th of July at the beach. There were lots of cars and people. The wind was quite strong so we got the tent full of sand. Me and two others pulled up in the grass and cowboy camped. The firework began long before it was dark. But when the sun went down slowly into a perfect sunset in the Pacific, yes, it all took off. It banged and sparkled around us in a wonderful color range.

I sat in my sleeping bag and saw it all. It was wonderful. The wind stopped and people started on the way home. But there was still fireworks and fire to see. It seemed like it was allowed to camp, but when we woke up the next morning it was completely empty on the beach. And it was impressive tidy. People must have made a real effort to pick up after them.

The two to three days in Portland have been resting, sightseeing and planning. But tomorrow is the end of the holiday. We have decided to go back on the Pacific Crest Trail. Starting at the border with Washington at Bridges of the Gods. There is still snow in the mountains but much has melted. It seems that we have good opportunities to conduct Washington. If it becomes tough and difficult conditions then we agree to turn around or find alternative routes. It will be interesting. Looking forward to it. Canada here we come.
 

Det nærmer seg  slutten av Oregon Coast  Trail. De siste dagene har vi gått mye på strender. Endeløse strender som strekker seg milevis langst kysten av Oregon.

Et av de lengste strekkene var ca to mil. Vi hadde tenkt å bare gå ca halve strekket og så campe på stranden. Men etter å ha gått en kilometer ble vi stoppet av to personer på en ATV.  De jobbet for Oregon State Park eller noe slikt. De lurte på om vi hadde fått med oss at western snowy plover fuglen hadde hekketid og at det derfor var restriksjoner på stranden. Det var blandt annet ikke lov å campe. Og noen plasser var det bare lov å gå på den våte delen av stranden.

Planen om å campe på stranden var ødelagt så vi bestemte oss for å gå hele strekket. To mil på en flott strand er i utgangspunktet helt supert. Været var ganske bra, opplett og sol. Men det viste seg fort at denne stranden ikke var egnet for langtur med tung sekk. Sanden var veldig løs og slitsom å gå på. Utover dagen tok vinden opp. Jeg tror det må ha vært sterk kuling midt imot. Det hele endte opp i et sinnsykt slit. Det var så slitsomt at jeg på slutten vurderte å sette meg rett ned og nekte å gå videre. Hele gjengen var utslitt.  Og alt på grunn av en liten fille fugl som hadde hekketiden.  Hadde det ikke vært for den så kunne vi ha tatt kveld da vi var halvveis.
Heldigvis var den siste kilometeren bedre. Sanden var fast og fin å gå på. Men vinden var like sterk. Da vi var forbi fille fugl forbudet, gikk vi opp første sted og campet. Det var ikke lov å campe der men vi var utslitt og orket ikke bry oss. Vi gikk litt innover en skogsvei, ute av synet til biler som kom forbi. Jeg var litt bekymret for at det ville dukke opp en grinete Ranger og jage oss vekk, men det gikk bra og ingen kom.
De neste to dagene var også beach walking. Vi stod tidlig opp. Vinden var ikke så voldsom tidlig på dagen. Men på ettermiddag var det full blæst igjen. Sanden var fast og fin å gå på. Heldigvis. Det hjalp mye selv om det er slitsomt å gå i sterk vind.

Oregon Coast  Trail  er en sterk kontrast fra Pacific Crest Trail.  På PCT hadde vi sjelden tilgang på butikker med bra utvalg. Det gikk mye i tørrfor og vann. På OCT er vi innom byer til stadighet. Vi kan kjøpe frukt og grønnsaker nesten hver dag. Og vi ligger ofte på campingplasser med både dusj og vaskemaskin. Jeg rekker sjelden å bli like skitten og stinkete som på PCT.
Nå er tiden snart inne til å avgjøre hvor ferden går videre. Jeg har lyst tilbake til PCT ved grensen til Washington. Problemet er at det fremdeles er mye snø i fjellene. Selv om det snart er juli. Om noen dager kommer vi til Astoria. Det tar vi muligens noen dagers pause og vurderer mulighetene våre. 

English:

Its almost the end of the Oregon Coast Trail. In recent days we have traveled a lot on beaches. Endless beaches stretching for miles and miles  along the coast of Oregon. One of the longest stretches was about twelwe miles. We were planning to walk about half the stretch and then camp on the beach. But after walking for a mile we were stopped by two people on an ATV. They worked for Oregon State Park or something like that. They wondered if we new that the western snowy plover bird had nesting time and there were therefore restrictions on the beach. Among other things, it was not allowed to camp. And some places it was only allowed to go on the wet part of the beach. The plan to camp on the beach was ruind so we decided to go all the way. Twelwe miles on a beautiful beach is basically absolutely superb. The weather was quite good, no clouds and sun. But it soon turned out that this beach was not suitable for heavy backpack and long hike.  The sand was very loose and tiresome to walk on. By the day the wind took up. The wind was very strong. It was so tiring that at the end I thought about sitting straight down and refuse to move on. All of us was worn out. And all because of a little stupid bird that had nesting season. Had it not been for that we could have camped when we were halfway. Fortunately, the last mile was better. The sand was firm and nice to hike. But the wind was as strong. When we were past the bird’s ban, we went up first place and camped. It was not allowed to camp there but we were exhausted and did not care. We walked a little by a forest road, out of sight of cars passing by. I was a little worried that it would show up a grinning Ranger and chase us away, but it went well and nobody came. The next two days was also beach walking. We got up early. The wind was not so fierce early in the day. But in the afternoon it was full blown again. The sand was firm and nice to hike. Luckily. It helped a lot, even though it is tiring to hike in strong winds.
The Oregon Coast Trail is a strong contrast from the Pacific Crest Trail. At PCT, we had rare access to stores with good selection. There was a lot of dry food and water. At the OCT we are in town often. We can buy fruits and vegetables almost every day. And we often find campsites with both showers and washing machines. I rarely become as dirty and stinky as on the PCT. Now it’s time to decide where the journey goes on. I want to get back to PCT at the border with Washington. The problem is that there is still a lot of snow in the mountains. Even though it is July. In a few days we will arrive at Astoria. We may take a break for some days and consider our opportunities.