LiseKristine

For et eventyr jeg er med på. Så mange opplevelser og inntrykk hadde jeg ikke drømt om at det ville bli. Jeg har beveget meg nordover til kysten og Stillehavet. Nå er det Oregon Coast Trail (OCT) som står for tur.

Vi kom til Eugene for noen dager siden. Derfra tok vi bussen til Crescrent.  Det var ikke langt til Oregon grensen så vi bestemte oss for å gå. Men å gå på asfalt er ganske heftig med tung sekk. Heldigvis fikk vi haik det siste stykket.
Vi overnattet på en nydelig plass med havutsikt. Det var Julias bursdag så vi feiret med vin på stranden.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Neste dag begynte turen på ordentlig. Vi krysset grensen til Oregon og begynte på selve stien. Men stien viste seg å være vanskelig å finne. På nett hadde vi funnet litt informasjon og kart. Kartet viste seg å være ganske håpløst. Det ble litt frem og tilbake her og der men vi kom oss videre. Noen plasser var stien godt preparert og aldeles nydelig.  Den går gjennom mektige skoger, “jumgel”, langs veien og åpenbarer seg i uttallige utkikkspunkter mot havet og spektakulære  klipper. Stien fører også ned på de mange strendene.

Vi traff en gjeng som gikk sørover. De anbefalte en bok som var skrevet om OCT.
I går kom vi til Gold Beach. En koselig liten by ved stranden. Her har de bokhandel og kafe. Vi fant boken som ble anbefalt så nå håper vi at det vil bli enklere å finne frem.
Det regnet kraftig og det var lite fristende å sove i telt. Den lokale campingplassen annonserte på nettsiden at de hadde plass til telt. Men da vi dryppende våte kom dit ble vi møtt av en lite service innstilt gubbe. Det var fullt i de to “skurene” vi hadde håpet å få leie, og de ville ikke ha folk i telt.
Det var bare en ting å gjøre, finne nærmeste motel. Vi endte opp på et nyrenovert flott motell 6. Det kostet litt men vi var så gjennomvåt og miserable at vi ikke hadde noe valg. Det var herlig med en varm dusj, klesvask og myk seng.
I dag er det meldt lettere vær så vi kan komme oss videre. De neste dagene er det meldt sol og litt varmere. Jeg ser frem til mange  dager med sol, strand, klipper og camping med havutsikt. Dette kan anbefales. 

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps’e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: [email protected].

English:

What an adventure. I had not dreamed it would be so many spectacular experiences. I have moved north to the coast and the Pacific Ocean. Its time for the Oregon Coast Trail (OCT).
We came to Eugene a few days ago. From there we took the bus to Crescrent. It was not far to the Oregon border so we decided to walk. But walking on asphalt is quite hard with heavy backpack. Luckily, we got a hitc the last piece. We stayed in a lovely place with sea view. It was Julia’s birthday so we celebrated with wine on the beach.
The next day the trail started. We crossed the border to Oregon and started the path. But the trail turned out to be hard to find. On the web, we found some information and maps. The map turned out to be quite hopeless. It was back and forth here and there but we some how managed to continued. Some places the trail was well groomed and absolutely beautiful. It passes through mighty forests, “jumgel”, along the road and manifests itself in countless views of the sea and spectacular cliffs. The trail also leads down to the many beaches. We meet a group that hiked south. They recommended a book written about the OCT.
Yesterday we came to Gold Beach. A cozy little town by the beach. Here they have bookstore and cafe. We found the book that was recommended so now we hope that it will be easier to find the trail.
It was raining heavily and it was not tempting to sleep in a tent. The local campsite advertised on the website that they had places for tent. But when we dripping wet got there, we were greeted by a grumpy old man. It was full in the two “sheds” we had hoped to rent, and they did not want people in tent.
There was only one thing to do, find the nearest motel. We ended up at a newly renovated great Motel 6. It cost a little but we were so soaked and miserable that we had no choice. It was lovely with a hot shower, laundry and a soft bed. Today the weather will cleat so we can move on. The next few days it  is reported  sunshine and a little warmer. I look forward to many days of sun, beach, cliffs and camping with sea views. I can totaly recommended this.

Nå har jeg haiket 380 miles. Fra Lone Pine  via Truckee til Chester. 
Planen var kun å haike til Truckee og fortsette PCT i fjellet derfra. Men jeg gledet meg ikke så veldig. Det var fortsatt mange meldinger om mye snø. Det fristet lite. Jeg brukte lang tid på en kaffebar i Truckee bare for å utsette problemet.  Plutselig tikket det inn en melding fra to tyske jenter jeg har truffet flere ganger. De vurderte å flippe til Oregon Coast Trail. Jeg har såvidt vært inne på tanken om å gjøre det samme, så jeg skynder meg å svare at det høres ut som en fantastisk ide og om jeg kunne få være med. Etter litt frem og tilbake var det avgjort, vi skulle gå Oregon  Coast Trail. Jeg kjente at tur gleden kom tilbake. Jeg skal slipper å slite og trakke gjennom våt snø, krysse farlige elver og fryse i høyden.  Jeg skal fremdeles gå mot Canada som er målet. Men istedefor fjellet og innlandet i Oregon, skal vi gå langs kysten. Vi skal gå langs veien, på stranden og på stier. Det er ikke mye høydemeter å forsere. Det er absolutt  ikke snø. Og det er heller ikke bjørner der. Det blir veldig spennende. 

Jeg chattet på facebook med en turkompis fra noen uker tilbake. Jeg har ikke sett han på lenge å får vite at han er hjemme og ikke på PCT lengre. Det blir til at jeg spør om ikke han har lyst å komme å hente oss i Chester  og kjøre oss til kysten på grensen mellom California og Oregon.  Utrolig nok svarer han ja. Det er ganske langt å kjøre så det er fantastisk snilt gjort.  
Fra Truckee klarer jeg å haike videre til Chester.  Her har jeg vært i tre dager. De tyske jentene kommer i ettermiddag . I morgen blir vi hentet og setter kursen mot Oregon.
Chester er en såkalt hiker friendly town, og en av de lokale kirkene har laget til en liten camping for oss i bakgården sin. Helt supert å spare noen kroner på overnatting siden jeg er her i flere dager. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går dukket det opp to amerikanske hikere. De var også lei av snø og hadde tenkt på å gå OCT (Oregon Costal Trail). Så da er vi fem stykker som setter kursen mot kysten og bedre forhold.
Det er en del som velger å gå i fjellet. Noen klarer det helt fint men det er et slit. Det dukker stadig opp nye meldinger på facebook om folk som har hatt store problemer med både nesten drukning og stygge fall. Det er tøffe forhold og jeg kjenner at jeg er veldig glad for avgjørelsen jeg tok om å gå ned fra fjellet.  Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at jeg hadde vært dum nok til å prøve å krysse elver som jeg ikke burde ha gjort.  Det kunne lett vært meg som hadde havnet i alvorlig trøbbel.
Nå ser jeg frem til noen uker med kyst og hav på en fantastisk  flott strekning langs Oregons kyst.  Foten har fått hvile i flere dager og det har gjort godt.  Jeg har litt kvalme og magetrøbbel enda men det blir stadig bedre. Jeg tror faktisk  hele meg har hatt godt av å roe ned litt, spise mer og finne nye krefter. Kiloene har rent av altfor fort, så en uke med litt restitusjon var ikke dumt.

English:

I have hitched 380 miles. From Lone Pine via Truckee to Chester. The plan was to go to Truckee and continue PCT in the mountains from there. But I did not really enjoy myself. There were still many messages about a lot of snow. I spent a long time at a coffee shop in Truckee just to delay the problem. Suddenly a message came from two German girls I have meet several times. They considered flipping to the Oregon Coast Trail. I have been thinking about doing the same, so I quickly  replied  that sounds like a great idea and if I could go along. After a while, it was definitely we were going to the Oregon Coast Trail. I felt a great relief and happiness . I will not have to struggle and pull through wet snow, cross dangerous rivers and freeze on top of mountains. I’m still going to Canada that is the goal. But instead of the mountains and inland in Oregon, we will go along the coast. We will walk the road, on the beach and on the paths. There is not much height. It is certainly not snow. And there are no bears there. It will be very exciting.
I chatted on facebook with a hiking friend from a few weeks back. I have not seen him for a while. He is home and not on PCT anymore. I’m asking if he could pick us up in Chester and drive us to the coast on the border between California and Oregon. Amazingly, he answers yes. It’s quite a far drive so it’s very kind of him. From Truckee, I managed to hitch  on to Chester. Here I have been for three days. The German girls come this afternoon. Tomorrow we will be picked up and head for Oregon. Chester is a so-called hiker friendly town, and one of the local churches has made a small campsite for us in the backyard. Great to save some money on accommodation since I’m here for several days.
Yesterday two American hikers appeared. They were also tired of snow and were planning on going on the Oregon Costal Trail. Then we are five persons that set the course towards the coast and better conditions.
There are others that chooses to go in the mountains. Someone does it all right but it’s a struggle . There are still new messages on facebook about people who have had big problems with almost drowning and bad cases. It’s tough conditions and I know that I’m very happy about the decision I took to go down from the mountain. I know myself so well that I know I had been stupid enough to try to cross rivers that I should not have done. It could easily have been me who had ended up in serious trouble.
Now I’m looking forward to a few weeks of coast and sea on a fantastic great stretch along the coast of Oregon. My foot has been resting for several days and it has been good. I have some nausea and stomach trouble yet but it is getting better. I think, in fact, I needed time to calm down, eat more and find new energy. I lost many kilos too fast, so a week with a little rest has done me good.

Jeg har tatt en viktig avgjørelse. Det var ikke med lett hjerte men det var nødvendig. Jeg kommer til å bypasse Sierra Nevadas. Det vil si at jeg hopper over et stykke på ca 500 miles. Når jeg kommer til Canada håper jeg å dra tilbake og gå så mye av de 500 miles som jeg har tid til.

Avgjørelsen startet i forgårs. Jeg var veldig sliten og utmattet av mye oppover bakker. Og da det ble mer og mer snø å forsere forsvant kreftene fort. I tillegg var det veldig kaldt om nettene (over 3000 moh) og jeg hadde en begynnende smerte i høyre ankel. Jeg hadde det samme i venstre ankel for noen uker siden. Da tok jeg noen kortere dager og ble bedre iløpet av en uke.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Men å gå i snø med vond fot er ikke noe kjekt. Det er så lett å trakke feil og gjøre det mye verre.
Planen var å gå til Independence. Det ville tatt ca tre dager til. Jeg tenkte at det måtte gå bra om jeg tok det rolig. Men natt til i går fikk jeg magesyke og da ble ikke tilværelsen noe særlig bedre. Jeg sjekket kartet og så at jeg kunne komme meg ned til Lone Pine fra der jeg var (Cottonwood pass). Det var ca fire miles ned til et camping område der en forhåpentligvis kunne finne noen å haike med.
Jeg gikk noen runder med meg selv. Det er kjipt å ikke gå hele ruten i et strekk som jeg ønsket. Men jeg må innrømme at jeg hater å gå i snø. Snø er til for å stå på ski. Det lille jeg gikk var bare en forsmak. Det ville blitt mye mer og mye brattere. Og det ville tatt mye lengre tid enn normalt. Det er uvanlig mye snø i Sierra Nevadas i år og det gjør at mange endrer planer.
Jeg har stresset litt med tiden. Det er langt igjen til Canada og jeg ble bekymret for om jeg kom til å klare det innen slutten av september.
Men med ny plan og mindre stress, håper jeg å klare så mye som mulig.

Der var godt å komme til Lone Pine. Her traff jeg andre kjente og pratet med dem. Det gjorde godt og de fikk meg til å innse at jeg tok rett avgjørelse. En kar fra Alaska var kjempeglad for at det endelig var en som forstod han, nemlig at vi ikke elsker snø og kulde selv om vi kommer fra land som har mye av det.
I dag gjør jeg som Cheryl i boken Wild, prøver å komme meg til Reno og Truckee. Det går dessverre ikke buss i helgen så finner jeg ingen å haike med får jeg bli her til mandag.  Time will show.

Har du lyst å følge meg på gps tracking? Jeg sender signal hver dag så du kan se hvor jeg er og følge ruten min.
Det koster kr. 100,- eller mer om du vil (les gjerne mer om sponsorpakker i bloggen).
Jeg setter kjempestor pris på alle bidrag, det kommer utrolig godt med.
Det er veldig enkelt, du kan vipps’e meg på telefon nummer 41324847 eller overføre til konto nummer 3632.53.06437.
Send meg så en melding på messenger eller epost, så sender jeg deg link og passord til trackingen.
Epost: [email protected].

Helt utrolig men nå har jeg kommet til Kennedy Meadows. Jeg har passert 700 miles (1120 km). Jeg har gått i fjellet i 45 dager i strekk. Men unntak av de to dagene jeg traff Connie og Ron i Sequia National Park. Det gjorde godt med et par dager fri. Og det var veldig kjekt å leie bil og suse avgårde på motorveien. Det var rart å se milene gå så fort unna.
Sequia National Park var flott. Og det var veldig kjekt å treffe igjen Connie og Ron etter så mange år. Veldig glad for at jeg fikk det til.
Tilbake på trailen regnet det. Litt surt og kaldt. Ikke så veldig kjekt. Jeg traff ikke så mange og da det ble 17. mai var jeg ikke i noe godt humør. Det var kaldt om morgenen og jeg tenkte på all feiringen der hjemme. Men så kom jeg på at jeg hadde solgt mye av bunaden min for å kunne få til denne turen, så da var det bare å slutte å sutre. På slutten av dagen traff jeg en gjeng amerikanske ungdommer. De var de første jeg hadde sett på lenge så da måtte jeg klage litt til de. De var forståelsesfulle og spurte høflig om hva jeg pleide gjøre på 17. mai. Kjekk ungdom som reddet litt av dagen.
Neste dag ble heldigvis bedre. Da traff jeg igjen folk fra tidligere og alle skulle til Hikertown. Der var det en shuttle som kjørte frem og tilbake til en liten butikk/restaurant. Jeg bestemte meg for å bli med dit. Og godt var det, for da ble det en herlig burrito og masse brus på meg.
Hikertown er noe for seg selv. Er nesten litt vanskelig å beskrive, men legger med litt bilder.
De siste dagene har gått unna. Det har som vanlig vert opp og ned fjell, varme dager, kalde dager, mye sol, alene tid, sosialt, masse kjekke folk, fantastiske trail angels og mye mer. Men nå er jeg i Kennedy Meadows som er en liten milepæl. Her gjør de nummer av å klappe og juble hver gang det kommer en pct hiker. Kjekk mottagelse her i hillbilly land. Det første jeg gjorde var å kjøpe brus i den ganske så shabby butikken, for så å haike med noen andre til nærmeste restaurant. Den var like shabby, men alt har sin sjarm i dette avsidesliggende fjellområdet. De var gått tom for det meste på menyen siden det er Memorial Day weekend, men vi kunne få pulled pork sandwich med potetsalat. Det smakte nydelig med en øl til. Kokken var ikke verre på det en at han kjørte alle tilbake i den falleferdige pickupen sin. Som sagt, alt har sin sjarm her.
Kennedy Meadows er inngangen til Sierra Nevadas som alle har både gruet og gledet seg til. Det er her vi må avgjøre om vi skal opp i snøen og utfordre oss selv eller å haike lengre nordover for å slippe unna. Jeg tar en zero dag her for å se hva jeg gjør. Jeg regner med at det blir snøen og fjellet på meg, jeg har tross alt lyst å fullføre hele ruten. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Det er fredagskveld, jeg er på Hikers Heaven og venter i dusj kø. Det har jeg gjort lenge no. Men det nytter ikke å klage, for dette stedet er helt fenomenalt. I den lille byen Aqua Dulche er det noen som i mange år har tatt imot slitne hikere. De siste årene har det blitt mange flere hikere innom, men det er heldigvis frivillige som stiller opp og hjelper til med organiseringen.

Man blir tatt godt imot og får informasjon om hvordan ting fungerer. Klærene vasker de for deg og du kan låne diverse 80 talls antrekk mens du venter. I bakgården er det plass til mange telt, blandt høner og de mange hundene som tydligvis bor her.

Her er kjøkken, syrom, datarom, tv stue, DIY hårklipp og dusj som det tar en evighet å komme til. Jeg skrev meg på listen for hundre år siden…. 

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

De siste dagene på tur har gått veldig bra. Det har som vanlig vert store kontraster. Vi hadde to dager med over tredve grader. Heldigvis gikk vi i en smal dal med mye vann i elven så det var nok drikke. Det gikk også an å ta seg en dukkert ved Hot Springs. Det var herlig. 

Vi visste det ville dukke opp en McDonald’s, så vi drømte om cola med isbiter og kald milkshake. Men da dagen kom og vi nærmet oss McDonald’s, blåste det opp og ble ganske så surt. Vi begynte å drømme om varm kakao istede. Vel fremme på McDonald’s var det begynt å regne. Det var godt å komme under tak. Alle elsker å hate McDonald’s, men her var alle fan av både mat og drikke. Jeg ble der så lenge at jeg rakk både lunch, middag og kaffe.

Neste dag skulle jeg over et fjell område. Det var mye stigning. Da jeg nærmet meg toppen begynte det å snø. Det var skikkelig surt og kaldt. Vannet frøs i flasken min. Det var lite fristende å campe så jeg gikk ganske langt for å komme meg ned derfra.

Jeg fikk haik det siste stykket inn til Wrightwood. Det var dessverre fullt på motellet men jeg hadde hørt rykter om en kirke som tok imot hikere. Jeg bestemte meg for å prøve det, jeg var både kald og sliten. Kirken var låst så der var det ikke noe hjelp å få. Heldigvis for meg traff jeg på en annen hiker som overnattet hos en Trail Angel. Der var det plass til meg på sofaen. Jeg fikk også tatt en varm dusj og vasket sure klær. Fantastisk snilt å åpne hjemmet sitt for oss på den måten.

Nå er det blitt lørdag morgen her i Hikers Heaven. Jeg fikk dusjet tilslutt igår. Det gjorde godt. Jeg har sovet passe godt. Alle hundene her i gården og i nabogården hadde konsert til langt på natt. Og da morgenen kom var hanen klar med sin konsert. Men solen skinner, folk er i godt humør og alle er klar for en ny fantastisk dag. Det er jeg og, for nå skal jeg ha to zero days. To hele dager uten sekk på ryggen og fjellsko på beina. Det skal bli godt. Nå skal jeg ut å kjøre bil istede. Jeg skal til Sequia National Park og treffe familien jeg var aupair hos for 25 år siden. Det blir spennende å treffe dem igjen. Gleder meg.

Disse dagene har vært preget av tørste, varme, kulde, snø og Trail Angels.
Først og fremst har det vært noen tøffe dager med mye oppstigning. Og når det i tillegg er rundt tredve grader og halsen er som sanpapir, ja da er det ikke noe stas å drikke liter på liter med pisselunket vann. Alt en drømmer om er en kald brus, kald juice, kald melk eller nesten hva som helst bare det er kaldt.

Etter en meget lang nedstigning og så flere kilometer gjennom sand og ørken, var det et herlig syn som møtte meg da jeg kom til en undergang hvor både tog og biler suste over.
Her hadde det vært Trail Angels på ferde. Det stod flere kjøleboks der med godsaker. Jeg drømte om en cola og ble litt skuffet da det bare var øl igjen. Men ølet var iskald så jeg tok en. Og gjett om det smakte fantastisk. Det var både jul og nyttårsaften på en gang. I en annen boks var det noen bananer igjen. Og jeg hadde aldri trodd det, men iskald øl og banan er en aldeles nydelig kombinasjon.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Noen dager senere lå jeg på en campingplass sammen med en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra England. Da kom det en person kjørende og gav oss en stor halv vannmelon. Vi ble kjempeglad og koste oss.
En annen dag gikk jeg å tuslet oppover i varmen og kom over et lite camping område hvor noen hadde lagt ut en kjøleboks med brus og et skap med bøker. Fantastisk.
I dag kom jeg over en boks med flere vann kanner som noen hadde satt ut.
Det er mange eksempler på disse fantastiske Trail Englene. Jeg blir like glad hver gang. Det er utrolig hvor en setter pris på disse små gode gjerninger som folk finner på. Jeg kan ikke få takket dem nok.

Etter den koselige byen Idylleville skulle jeg over et område som heter Fuller Ridge. Her ville det være snø og tøffe forhold. En ble anbefalt å bruke snøpigger. Jeg skulle kjøpe men de var tom for min størrelse. Og det var igrunn like greit for butiken hadde nettopp fått beskjed om at det var ikke så ille lengre. Greit for meg, sparte noen kroner og litt ekstra vekt der. Det var noen flekker med snø som måtte forseres. Og det var ganske kald. Men det var heldigvis ikke så ille, og jeg kom meg velberget gjennom. Dette var visstnok bare en liten test på hvordan det vil bli i Sierra Nevada.
De siste fem dagene har vært tøffe. Men nå som jeg har lagt meg inn på et koselig motell i Big Bear Lake, hatt verdens beste dusj, vasket klær, drukket tre brus og en stor øl, ja da kan jeg se tilbake på det med glede. Denne turen er mye tøffere fysisk krevende en jeg hadde trodd, men alle folkene jeg møter og ser at har det likedan, gjør at dette er mulig å gjennomføre.

Nå skal jeg ut på en ny runde med flere dager uten blogging. Jeg har ikke alltid nett tilgang og må spare på batteri. Men har du lyst å følge meg på tracking som oppdateres hver dag, ja da kan du vipps’e meg eller overføre til konto fra kr. 100,-. Send meg en epost eller melding på messenger så sender jeg deg link og passord så snart jeg er på nett. Setter stor pris på alle bidrag. Les gjerne mer om følg min ferd i kategorien sponsorer.

English:

Pacific Crest Trail day 10 to 19

These days have been about thirst, heat, cold, snow and trail angels. First of all, there have been some tough days with a lot of climbing. And when it’s around thirty degrees Celsius and the throat feels like paper, yes, there’s no fun to drink liters of liters with warm water. All I  dream about is a cold soda, cold juice, cold milk or almost anything thats cold.
 After a very long descent down from a mountain and then more miles through the sand and desert, it was a wonderful sight that met me when I came to a bridge where both trains and cars went over. Here there had been Trail Angels. There were several coolers there with goodies. I dreamed of a coke and was a bit disappointed when there was only beer left. But the beer was ice cold so I took one. And it tasted amazing. It was both Christmas and New Year’s Eve at once. In another box there were some bananas left. And I’d never thought so, but ice cold beer and banana are absolutely beautiful combination.
A few days later I was in a campsite with one from France, one from Germany and one from England. Then someone came by and gave us a large half watermelon. We were very happy and enjoyed the moisture fruit.
 Another day I walked up the heat and came across a small camping area where someone had put a coolbox with soda and a cupboard of books. Fantastic.
Today I came across a box of several water jugs that someone had put out. There are many examples of these amazing Trail Angels. I’m happy each time it happens. It’s amazing how one appreciates these little good deeds that people do. I can not thank them enough.

 After the cozy town of Idylleville, I headed over an area called Fuller Ridge. Here it would be snowy and tough conditions. One was advised to use microspikes. I was supposed to buy but they were out of my size. And it was okay for the store had just been told that it was not that bad anymore. Good for me, spared a few dollars and a little extra weight there. There were some spots of snow that had to be consumed. And it was quite cold. But luckily it was not that bad, and I got well through. This was only a small test of how it will be in Sierra Nevada.
 The last five days have been tough. But now that I have embarked in a cozy motel in Big Bear Lake, had the world’s best shower, washed clothes, drunk three soda and a big beer, yes I can look back on it with pleasure. This trip is a lot tougher physically demanding that I had thought, but all the people I meet and see that are alike make this possible. Now I’m going to a new round with several days without blogging. I do not always have internet access and need to save on battery. Will write more as soon as I can.

Nå er jeg kommet til Warner Springs. Her har de bra opplegg for utslitte hikers. De har et rescue senter der folk jobber frivillig for å ta seg av oss. Her kan man kjøpe turmat, logge seg på nett, dusje, vaske klær og campe. Det er en hel gjeng med hikere her. Noen tar en zero dag og kuler an med både øl og joint. Skikkelig hippie tilstander. Mye forskjellige folk. Alt fra eldre mann som hiker i kilt til langhårete ungdommer med stråhatt. Også slike som meg, som ikke føler for å slå seg til her for natten. Litt for sosialt for min del, jeg lengter tilbake til fjellet.
Men flott å komme innom her. Fikk tatt meg en interessant utendørs dusj lignende greie. Det har vært nærmere tredve grader de siste dagene så dusj var nødvendig. Selv om det var utendørs, uten lås og en dør med mange glipper og sprekker…
For noen dager siden kjente jeg at kroppen begynner å venne seg til dette livet. Det ble lettere å gå og sekken føltes bedre. Jeg tror at det hjalp med en overnatting  i Stagecoach ved Scissors Crossing, en feit hamburger og klesvask. Det ser ut som om det kommer til å bli nødvendig å bo på motell innimellom. Og ikke minst spise mer. Det har vært så varmt at matlysten forsvinner litt. Og når jeg slår leir om kvelden er jeg så sliten at jeg ikke orker å lage noe mat.

Ene kvelden var jeg bekymret for om jeg ville ha nok vann til neste dag. Jeg droppet både tannpuss og suppe. Det ble en sjokolade til kvelds… neste dag ble det hverken te eller tannpuss. Jeg var også tom for batteri til mobil med kart, men visste at det var ca fem kilometer til neste vannkilde. Det har vært ganske uvirkelig å måtte være bekymret for nok vann. Jeg bærer med meg ca 4 liter, men det går med på en lang dag når det er så varmt. Jeg er tørst hele tiden. Heldigvis er vi mange som er på tur, så det er alltid noen å spørre. Og det er godt merket på kartet hvor neste vannkilde er. Flere plasser er det frivillige som har lagt ut masse dunker som vi kan forsyne oss av. Helt fantastisk.
Jeg har ikke gått så langt i dag. Det er litt deilig med en halv zero dag. I morgen må jeg begynne å speede opp litt. Naturen er fortsatt fantastisk. Ene dagen går vi høyt opp i fjellet, inn og ut på ridges, for så å komme ned i lavlandet og fantastiske sletter neste dag.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå er jeg installert på terrassen hos familien Fletcher. Jeg var så heldig å bli invitert hit fordi Kathryn kjenner Erica som jeg var aupair for da jeg var 20. De bor i et flott hus litt opp i høyden med fantastisk utsikt over Warner Springs. Her blir jeg bortskjemt. Jeg nipper til deilig avkjølt hvitvin, knasker på nøtter, nyter utsikten og solnedgangen med dempet film musikk fra Danser med ulver og Den siste mohikaner. Biffen godgjør seg på grillen og tilbehøret lager seg selv. Denne kvelden må nytes. Og det har jeg gjort. En fantastisk kveld med herlige folk. No skal jeg nyte natten innendørs i en stor og deilig seng.

English:

I have now come to Warner Springs. Here they have good arrangements for worn out hikers. They have a rescue center where people volunteer to take care of us. You can buy food, go online, shower, wash clothes and camp. There are a whole bunch of hikers here. Some take a zero day and relaxes with both beer and joint. Proper hippie conditions. A lot of different people. Everything from elderly men who walks in kilt to longhaired youngsters with straw hat. Also such as me, who do not feel like staying here for the night. A little too social for my part, I long back to the mountain. Great to come in here. Got to take an interesting outdoor bucket shower. A shower was necessary it’s been very hot for days. Even though it was outside shower, without a lock and a door with many slips and cracks …

A few days ago, I felt the body started getting used to this life. It was easier to go and the bag felt better. I think it helps with an overnight stay at Stagecoach at Scissors Crossing, a fat hamburger and shower. It seems that it will be necessary to stay at a motel sometime. And not least eat more. It has been so hot that my appetite disappearing a little. And when I hit camp in the evening, I’m so tired that I could not make any food. One night I was worried if I had enough water for the next day. I dropped both the toothbrush and soup. I had a chocolate for supper … the next day there was no tea or toothbrush. I was also out of battery for mobile with maps, but knew that it was about five miles to the next water source. It has been quite unreal to have to worry about enough water. I carry about 4 liters, but it takes a long day when it’s so hot. I’m thirsty all the time. Fortunately, we are many who are on tour so there is always someone to ask. And it is well marked on the map where the next water source is. Several places the volunteers have put out lots of cans of water for us. Absolutely amazing.

I have not walked far today. It’s a bit nive with half a day off the trail. I have to start hiking in the morning. The scenery is still amazing. One day we go high in the mountains, in and out on ridges, so to come down in the lowlands and amazing plains next day. Now I am installed on the terrace with the Fletcher family. I was lucky to be invited here because Kathryn knows Erica as I was aupair when I was 20.

They live in a beautiful house up in the hill with stunning views of Warner Springs. I’m beeing pampered here. I sip delicious chilled white wine, eat nuts, enjoy the view and the sunset with soft movie music from Dancer with Wolves and The Last Mohicans. Im beeing served barbecue steak and bakes potatoes. This evening must be enjoyed. And I have done that. A wonderful evening with lovely people. No, I’ll enjoy the night indoors in a big and delicious bed.

Nå er jeg igang. Fire ynkelig dager av ca 150. Det blir en lang tur. Det er vanskelig å si så tidlig hvor vellykket dette blir. Det er mange dager med svette, gnagsår, tung sekk, finne vann, finne mat, sove i telt, ikke dusje, sure klær osv.

Men så langt går det veldig fint. Det har vært nydelig vær og rundt 20 grader. En del kaldere om kvelden og natten. Jeg våknet opp til frost andre dagen.
Gnagsår fikk jeg dessverre ganske fort. Jeg tror det må være varmen for skoene er gått inn. Gnagsår på skuldrene har jeg også fått. Skulle visst hatt med skumgummi putene…
Også må det være noe som har stukket meg bak på hoften for den har fått noen store merkelige hevelser. Men så lenge det ikke klør noe særlig så går det nok vekk av seg selv.
Det har gått forbausende bra å ligge i telt her borte. Det er som å være på tur hjemme på mange måter. Også er det betryggende med alle de andre som går samme turen.
Jeg så to svære slanger første dagen. De lå helt rolig så jeg snek meg forbi. De kan ha vært daue men jeg så ingen grunn til å sjekke…
Naturen er fantastisk. Det er frodig og ganske grønt fordi det har vært mye nedbør i vinter. Stien går både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler og nydelig furuskog ved Mount Laguna i dag.

Jeg åpnet det første brevet fra Lisbeth i går. Ikke fordi jeg hadde hjemlengsel, men det var påskeaften og jeg hadde lagt meg kl sju. Hun skriver at hun er stolt av meg. Og at jeg ikke må tro at jeg er en dårlig mor fordi jeg er borte så lenge. Det varmer å lese de fine ordene fra go jenta mi. Jeg blir glad og stolt.
Jeg fikk litt hjemlengsel da jeg logget meg på nett tidligere i dag da jeg spiste lunsj på en cafe i Mount Laguna. Det tikket inn mange meldinger på face, og det var flere som hadde bidrat med noen kroner til “følg min ferd”. Jeg ble ganske rørt og sentimental. Jeg kan ikke få takket nok for alle de fine ord og bidragene, det hjelper mye på motivasjonen.
Nå er klokken snart åtte om kvelden og det er nesten mørkt ute. Det er bare å legge seg i posen. Og prøve å komme seg opp tidlig i morgen. For å gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene. Gå videre. Om noen dager kommer jeg til Warner Springs. Der er jeg lovet middag og en seng for natten hos en venn av en venn. Det gleder jeg meg til.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da var dagen endelig her. Jeg er underveis. Til det store eventyret. Håper jeg.
De siste dagene har jeg lurt litt på meg selv. Hva var det som fikk meg til å ta avgjørelsen om å utsette meg selv for en strabasiøs livsstil i fem måneder? Trakke opp og ned fjell med en latterlig tung sekk på ryggen…. stinke svett og sur gammel kjerring i dagesvis? Sove i telt under alle slags forhold? Spise tørr mat? Være borte fra datteren min så lenge? Og vekke fra venner, familie og den trygge campingvognen min?
Det virket som en genial ide for noen måneder siden. Det var som en romantisk drøm som ville være oppnåelig. Noe som skulle skje langt frem i tid.
Det er ikke første gang jeg lar meg rive med av en tanke eller et påfunn. Og hver eneste gang lurer jeg på hva det var jeg tenkte på. Spesielt når det er bare dager igjen.
Det var veldig fristende å bare bli i sengen i dag tidlig kl 0400 da klokken ringte. Bare late som om jeg var blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod tåredryppende historie som gjorde at alle fikk sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kunne reise.
Men jeg gjorde ikke det. Når jeg først har sagt a så må jeg si b også. Å trekke seg hadde vært umulig. Iallefall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.

Så da sitter jeg her på Gardermoen og venter på neste fly da. Det er noen timer å vente. Jeg bruker tiden til å minne meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg søker opplevelser. Jeg har en trang til å bryte ut av hverdagen og finne på andre ting. Jeg blir sprø av gjentagende dager og uker som fortoner seg helt like. Jeg trenger å utfordre meg selv. Og jeg ble bergtatt av boken Wild. Så enkelt er det egentlig.:)
I morgen begynner det for alvor når jeg står ved det sørlige monumentet som markerer begynnelsen til Pacifc Crest Trail. Da har jeg 4265 km vandring foran meg. Jeg har ikke peiling på hvordan det blir å være på fottur så lenge. Men én ting vet jeg, jeg kommer til å få hjemlengsel mange ganger. Når det skjer så har jeg fem brev som datteren min har skrevet til meg. De har jeg fått streng beskjed om å spare til krise situasjoner når jeg blir overmannet av hjemlengsel. Jeg skal prøve å spare dem så lenge som mulig. Men jeg er jo ganske nysgjerrig og…;)

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg. Sommerfuglene er tilbake. Jeg kan ikke vente med å starte mitt livs største eventyr.

Har du lyst å følge meg på tracking? Jeg har med meg gps satellitt telefon og vil legge ut daglige markeringer om hvor jeg er. Det koster fra kr 100,- , da får du tilsendt link og passord til siden du kan gå inn på. Du er også med og bidrar til at turen min blir mulig å gjennomføre.
Les mer i bloggen under kategorien sponsorpakker. Vips eller kontonummer. Og husk å sende meg en epost adresse.;)

I morgen er det en uke til jeg setter meg på flyet med destinasjon San Diego. Etter noen få måneder med planlegging føler jeg meg ganske klar. 

Jeg bestemte meg i romjulen i fjor for at jeg skulle ta turen i 2017. Kanskje burde jeg ha ventet noen år og spart opp mer penger? Det ble litt knappt med tid til å finne sponsorer samt at det var noe jeg kvidde meg til. Jeg kunne sikkert ha gjort en bedre innsats på det området, men slik er det no bare. Jeg satset litt på andre ting, som å holde et par foredrag, jobbe mest mulig og selge bunaden min. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Men jeg har fått mye hjelp. Det er flere som har støttet meg enten økonomisk, med gratis leie, utstyr eller med diverse planlegging. Dette setter jeg utrolig stor pris på.

Tusen takk til:

MollyMe

Aina Holsen Fjellanger

Sissel Viken

Stein Viken

Lisbeth Viken

Martin Rønnestad

Eikangervåg forsamlingshus 

Fumble Heads mc

Alice Holsen

Tina Andersen

Sissel Heggertveit

Cathrine Bjørkheim

Lindås senter

Lindås sanitetsforening

I tillegg vil jeg takke alle som kom på foredragene og de som har bidratt til “følg min ferd” kampanjen.

Har du lyst til å bidra? Jeg mangler litt for å dekke mitt sparsommelige reise budsjett. Alle bidrag blir mottatt med stor glede. Les mer om hvordan du kan følge min ferd eller kjøpe sponsorpakker under kategorien  “sponsorpakker”  i bloggen.