Helt utrolig men vi er ferdig med Pacific Crest Trail i Washington. Det føltes ganske uvirkelig å stå ved monumentet. Jeg hadde sett for meg dette øyeblikket flere ganger da jeg gikk i California og var sikker på at jeg skulle klare å fullføre turen i et strekk. Nå var jeg her, men minst en måned før tiden.
Ting har ikke gått helt etter planen men det gjør ikke noe. Det var en spesiell følelse å stå der. Ganske så emosjonelt. Og på dagen fire måneder etter at jeg startet fra Campo ved Mexico grensen.
Nå var jeg på grensen mellom USA og Canada. Sliten men lykkelig.
Etter syv tøffe dager bevilget vi oss to zero days i Winthrop, mens vi ventet på min søster Aina. Hun kom fra Norge for å være med det siste etappe som vi beregnet ville ta fire dager. Det var kanskje litt ambisiøst, men vi hadde en sjåfør som kunne hente oss om vi klarte å komme frem til Manning Park etter fire dager.
Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Meg og Kim har gått i fire måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og allslags vondere, vi har fått “hikers-legs” og klarer fint å gå flere 10 timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag. Hun fikk både gnagsår og vannblemmer. Det var tøft for henne men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponert over innsatsen.
Nå har vi komt oss til Vancouver i Canada. Vi var så heldig å få skyss av norsk-canadiske Anders, som gikk oss i møte da vi nærmet oss Manning Park. I Vancouver har vi bodd i to netter hos slektninger av Kim. De har vist oss rundt i byen og tatt seg godt av oss. Herlige folk. I morgen går ferden videre tilbake til USA. Vi skal besøke slekt i Seattle før vi skal tilbake på Pacific Crest Trail i California. Jeg har lyst å gå de stedene jeg har måtte skippe pga mye snø. Gleder meg.
English:
Absolutely amazing but we’re done with the Pacific Crest Trail in Washington. It seemed quite unreal to stand by the monument. I had pictured this moment several times when I hiked in California and was sure I could manage to complete the trip in one stretch. Now I was here, but at least a month before time. Things have not gone completely after the plan, but it does not matter. It was a special feeling to stand there. Quite so emotional. And on the day four months after I started from Campo at the Mexico border. Now I was on the border between the US and Canada. Tired but happy.
After seven tough days, we granted two zero days in Winthrop while we waited for my sister Aina. She came from Norway to hike with the final stretch we intended would take four days. It was perhaps a bit ambitious, but we had a driver who could pick us up if we managed to arrive at Manning Park after four days. It became a tough introduction on the Pacific Crest Trail for Aina. Me and Kim have been going for four months and finished most of the blisters and pains, we’ve got “hikers-legs” and manage to go for 10 hours in a row. Aina did not have much choice, we had to go so and so far every day. She had both blisters and pains. It was tough for her but she did not give up and managed to finish. We were very impressed with the effort. Now we have come to Vancouver in Canada. We were lucky enough to get rid from Norwegian-Canadian Anders, who met us when we approached Manning Park. In Vancouver we have stayed for two nights with relatives of Kim. They have shown us around the city and taken good care of us. Lovely people. Tomorrow, the journey will continue back to the United States. We’ll be visiting family in Seattle before heading back to the Pacific Crest Trail in California. I want to hike the places I had to skip due to a lot of snow. Looking forward to it.
