Noen dager før jeg reiste til USA for å gå Pacific Crest Trail, fikk jeg låne et kamera av min datter.
Resultatet ble litt filming her og der når jeg orket. Men gjett om jeg er glad for at jeg orket, dette er minner for livet. Etter flere dagers redigering hjemme hos mine foreldre som har pc som tåler store filer; er filmen klar.
Jeg er ikke noen film produsent men dette har vært artig å holde på med. I mitt neste liv skal jeg ta filmskaper utdanning!
I dag har jeg vært med på min første tur med Nordhordland turlag. Det var en rolig tur i flotte omgivelser til Skavelen på Krossøy i Austrheim. Snøen lavet ned og det var dårlig sikt, men det la ingen demper på stemningen. Jeg var imponert over frammøte. Gamle og unge ruslet side om side, skravelen gikk og alle koste seg.
DNT har fått en stor plass i mitt hjerte etter at jeg begynte å bruke fjellheimen mer aktivt de siste årene. Jeg glemmer aldri lykken over å komme til Vardadalsbu etter å ha sovet ute en kald sommernatt og alt var vått. Eller noen dager senere da jeg kom til Norddalshytta og kunne overnatte der i påvente av bedre vær. Og for ikke å snakke om den innsatsen som blir gjort for å merke stier så jeg kan finne fram i fjellet.
Det var stor lykke å få medlemskap hos turlaget som julegave i fjor. Jeg gleder meg til å fullføre det påbegynte turleder kurset og være med på å få flere med ut for å oppdage den flotte naturen vi har rundt oss.
Det er en del ting som må gjennomføres for å kunne kalle seg en ekte Bergenser. Ikke det at jeg streber etter denne tittelen, men det er greit å ha sitt på det tørre siden jeg er bare er halvt Bergenser.
Jeg har gått over vidden flere ganger, stått på ski til Tveitakvitingen og nå endelig komt meg opp Stoltzen. Jeg måtte bli over 40 år før det ble gjort. Det er nesten litt flaut at det har tatt så lang tid.
Det ble litt kort å “bare” gå opp Stoltzen, så jeg valgte en god rundtur med start i Eidsvåg. Jeg gikk forbi Langevatnet og Munkebotsvatnet opp til Storevatnet. Planen var å gå videre til Fløyen, men det var mye snø så jeg valgte en kortere rute. Jeg gikk ned Skredderdalen til Fjellveien og bort til starten på Stoltzen. Stoltzekleiven går opp til Storevatnet så derfra gikk jeg samme rute tilbake til Eidsvåg.
En veldig fin rundtur med noen gode stigninger. Det er gøy å endelig ha gått Stoltzen selv om pusten var tung og tiden ikke noe å skryte av. Men det kan være lurt å legge listen lavt, da kan det umulig bli verre, bare bedre.
Neste Bergenser bragd på listen må bli 7-fjells turen til våren. Men først er det Bergen Winter Run neste lørdag.
En gang i måneden treffer jeg fire gode venninner. Vi møtes hjemme hos hverandre, koser oss med god mat og skravler om alt og ingenting. Uunnværlige kvelder som betyr mye for meg.
Nå var det min tur å invitere. Jeg fikk lyst å ta gjengen med på en aldri så liten utflukt i regi av Nærturleder kurset jeg nylig har vært på.
Vi gikk via Brekkeløypen opp BKK-bakken og videre i mørket til gamleskolen i Knarvik. Skolen er borte men grunnmuren står igjen. Plassen er et populært turmål, her er både benk og bålplass.
Alle hadde fått instrukser om å ta med litt ved. Det var cirka en minus og det snødde. Heldigvis var det ikke noe problem å få igang bålet, og etterhvert ble det opplett og ganske fint. Jeg hadde med ingredienser til polarbrødpizza i stekefolie. Alle mekket sin egen pizza. Tålmodigheten var som vanlig kort når en venter på at bålet skal bli til glør. Resultatet ble noen svidde kanter og halvsmeltet ost, men det smakte nydelig.
Til dessert hadde jeg lyst å prøve sjokoladebanan i folie. Jeg hadde sett det demonstrert på nett. Det er veldig enkelt, en snitter bananen, stikker inn noen sjokoladebiter og pakker folie rundt. Så skal den ligge på bålet i noen minutter til sjokoladen er smeltet og bananen er myk. Spises med skje. Det smakte mye bedre en det så ut for å si det sånn. Kan anbefales.
Etter en god skravlestund rundt bålet pakket vi sammen og gikk tilbake samme vei som vi var komt. Alle var enig om at det hadde vært en suksess. Vi hadde fått frisk luft, spist god mat, skravlet, fått mosjon og funnet ut at når Nærturlederen skriver brodder på ta med listen, ja da kan det være lurt å ta med nettopp brodder.;)
En kan ikke bo i Bergen uten å ha besteget Tveitakvitingen på ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest så har han alltid rett. Nå bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er født der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser når jeg er ute i den store verden. Så da tenker jeg at det er helt innafor å kalle seg Bergenser (med litt strilablod i årene).
Uansett, min spreke pappa på 71 år spurte om jeg ville være med på tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; å utfordre meg selv på langrennski og å bli mer vant til å ferdes ute vinterstid.
Turen startet ved Furudalen. Været var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmålene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og så opp den beryktede Stueveggen. Jeg så ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.
Vi gikk for det meste i myk nysnø. Det var ingen spor å følge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasiøse timer stod vi på toppen. Der var det cirka 10 minus som føltes som 20 minus siden det blåste godt.
Jeg holdt på å fryse fingrene av meg da jeg klatret opp på varden. Men hva gjør man ikke for et blinkskudd?
Da vi skulle gå ned klarte vi å gå feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var på villspor. Etter litt om og men fant vi igjen våre egne spor. Og godt var det for nå begynte det å bli mørkt. Med hodelykt og snikende mørke tok det lenge tid en beregnet å komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsfølelsen å ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forøvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp på varden.
Den første offisielle overnatting under åpen himmel 2018 er unnagjort. I kaldt vintervær med circa 6 minus, sov vi på toppen av Gladihaug. Vi var bare to stykker, min søster Aina og meg. Folk flest liker å sitte hjemme i sin egen stue en fredagskveld og sove varmt og godt i sin egen seng. Men denne gangen gikk de glipp av en herlig opplevelse. Det er noe spesielt å pakke sekken og kjøre avgårde om kvelden med overnatting ute som mål. Ekstra rart blir det siden det alerede er mørkt ute. Med hodelykt, brodder og tung sekk kom vi oss fint opp selv om det var mye is og ulendt terreng.
Vi fant en vindstille flekk litt nedenfor toppen. Campen ble etablert og vi fikk fart i bålet. Grillet pølser, drakk vin og nøt stillheten. Vi var ikke kalde. Jeg hadde kjøpt varmeflasker som fungerte utmerket som sitteunderlag og varmen fra bålet gjorde godt. Det var deilig å legge seg i dobbel sovepose med varmeflasken. Veldig glad for den investeringen. Begge våknet flere ganger gjennom natten og jeg må innrømme at jeg var litt kald til tider. Men tanken på hvor jeg var, og den flotte stjernehimmelen, gjorde det verdt det.
Jeg registrerte at det var begynt å lysne og ble overrasket over at klokken var blitt halv ni. Vi hadde sovet lenge og det betyr at vi har sovet godt. Underlaget med snø og gode madrasser var ganske komfortabelt.
Planen var egentlig å koke vann til te og spise frokost, men siden klokken var blitt så mye og Aina skulle på jobb, pakket vi raskt sammen og gikk ned den isete stien til bilene.
Vi var begge enig om at det hadde vært en vellykket tur og en god start på 2018 utfordringen om å sove under åpen himmel en gang hver måned.
Kanskje du blir med neste gang? Februars tur blir ikke på en topp, men i lavfjellet i Masfjorden, med mulighet for soveplass inne til 2-3 stykker. Meld deg inn i facebook gruppen; Sove under åpen himmel 2018, og følg med for mer informasjon.
Blir du med på en 12 måneders utfordring? Jeg velger 12 fjelltopper. En ny hver måned. Det blir hovedsaklig i Nordhordland og Bergens området.
En natt i måneden skal vi sove ute. Under åpen himmel. Det blir enten en fredag eller en lørdag, når været er enig. Dermed kan det bli på kort varsel. Det blir ganske spontant. Noen ganger passer det, andre ganger ikke.
Vi begynner i januar. Første fjell er Gladihaug. Dette er et av mine favoritt fjell, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært der.
Du velger hva du vil ta med, bare du klarer å bære det selv. Men jeg ønsker at alle gjør plass i sekken til en eller to vedkubber. Da kan vi lage et godt og varmt bål å varme oss på, grille pølser eller annet og det skaper god stemning. Ta gjerne med noe godt å drikke.
Om det er ting du lurer på angående utstyr eller transport, spør i gruppen. Jeg lager en egen facebook gruppe og legger til alle som kunne tenke seg å være med.
Turen er på eget ansvar og er ikke organisert. Jeg inviterer, men det er opp til hver enkelt å ta ansvar for seg selv.
Er dette noe for deg? Har du lyst å være med på en ny og spennende opplevelse? Gi meg en lyd så legger jeg deg til gruppen.
Leste nylig et tips om å bruke to soveposer utenpå hverandre i vinterkulda. Jeg har en gammel klumpete sovepose av ukjent opprinnelse som kunne testes utenpå den gode posen min som er ok ned til null grader.
Jeg tenkte det var lurt å teste like utenfor stuedøra. Da var det kort vei til varmen om det ikke funket.
Riktignok var både posen og jeg gode og varme da jeg la meg i går kveld, men kulden kommer fort snikende så testen er godkjent den.
Som underlag brukte jeg en billig matte under en oppblåsbar madrass som er isolert. På kroppen hadde jeg ullundertøy under strikkesett i ull, tre par sokker, buff, lue og dunjakke. Jeg følte meg godt forberedt.
Det tok en stund før jeg sovnet men jeg var ikke kald, det funket supert. Holdt varmen og sov godt til kl. 6.30. Da måtte jeg på do så gikk inn og sovnet på sofaen…. Det var uansett for mørk til å ta bilde så det ble gjort litt senere.
Tror det var cirka 5-6 minus i natt. Var digg å legge seg i måneskinn og stjernehimmel, dette kan anbefales.
Og nå slipper jeg å bruke penger på en dyr vintersovepose, jeg har det som trengs for en skitur med telt.
Drømmen om Pacific Crest Trail – Nord-Amerikas tøffeste fjelltur
Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?
Det er snart seks år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.
Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
På internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.
Tøff begynnelse
Jeg våknet tidlig. Lurte litt på hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjørn, mine første av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjørte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent.
Det var rart å stå ved PCT monumentet. Flere måneders planlegging skulle nå settes på prøve. Jeg var klar til å starte mitt store eventyr. De første fem kilometerne gikk fint. Men så begynte sekken sin tyngde å plage. Den veide nærmer 20 kilo.
Etter cirka 22 kilometer var jeg så sliten at jeg ikke orket å gå en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte på hvordan det ville bli å sove i telt alene i USA. En ting er å ligge på Hardangervidda alene med sauene, men nå så jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til å angripe enhver som våget å sette opp telt i deres område.
Det var ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere på dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte å gjøre det samme. Det føltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage.
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fløy lavt over meg. Ikke så rart igrunnen, jeg var bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert.
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis lå de i ro.
Amerikansk gjestfrihet
De første dagene var preget av gnagsår, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til å stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg å nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grønn fordi det hadde vært rekordmye nedbør denne vinteren. Stien gikk både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler.
Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg å være en kjempekoselig dame som også var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om området Warner Hot Springs.
Jeg ble invitert hjem til henne på middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg på terrassen med kald hvitvin, nøtter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt på vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig så stemningsfull opplevelse i solnedgangen.
Mektige Sierra Nevada
Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gått 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada før langt ut i november.
Det hadde vært et rekordår med mye snø. Mange valgte derfor å vente noen uker eller haike lengre nord for å slippe unna tøffe forhold. Jeg følte meg ganske godt forberedet med nylig innkjøpt bjørneboks, isøks, brodder til skoene og varme klær. Det gikk fint de første dagene. Men så begynte slitet. Snøen lå i store mengder og dekket stien. Det ble også vanskelig å navigere, og jeg brukte ekstra tid for å være sikker på at jeg var på rett vei. I tillegg hadde jeg fått en vond ankel og slet med lite energi i høyden. En morgen våknet jeg med magesyke. Avgjørelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for å gå ned til nærmeste by og haike nordover et stykke.
Haike i USA?
Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine øst for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for å samle krefter før jeg startet ferden nordover. Å haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert også. Alle kunne da ikke være mordere og voldteksmenn? Så langt på turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var. Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee.
Planen var å fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var småkvalm og foten var øm. Det tikket inn meldinger på nett om mye snø og tøffe forhold her også. Jeg gruet meg til å fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hørtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne få bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humøret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og gå på endeløse strender langs Stillehavet.
Vi avtalte å møtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var dårlige, så jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og åtte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. Nå var vi en liten gruppe på fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping på stranden, koselige små havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri på 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til å glemme.
Back to Pacific Crest Trail
Nå ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg å starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte å bli knapp, og jeg måtte innse at jeg ikke kom til å klare å gå hele PCT, men ønsket om å gå til fots inn i Canada, var stort.
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, høye fjell, busker, mygg, fluer, bjørner og veltede trær på stien, tæret på kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min søster Aina kom fra Norge for å være med å gå siste etappe til Canada. Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gått i flere måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde fått ?hiker-legs? og klarte fint å gå flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag for å rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg å kjøre den lange veien fra Vancover for å hente oss på grensen.
Aina fikk både gnagsår, vannblemmer og vondt både her og der. Det var tøft for henne, men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.
California i flammer
Etter Canada ville jeg tilbake til California for å prøve å fullføre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte å starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sør til Ashland. Utfordringene lot ikke vente på seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye røyk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i området og kunne fortelle at det var trygt å fortsette. Men bare timer senere sved det i øynene av tykk røyk. Vi var litt bekymret. Ved neste småby fikk vi vite at stien ble stengt både foran og bak oss.
Naturkreftene kunne vi ikke gjøre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss så langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gått litt ut av oss begge, og vi erklærte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vært på fottur i 150 dager og var veldig fornøyd, hadde gått ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vært bedre.
Vil du høre mer om hvordan følge drømmen? Nysgjerrig på teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig på den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info på www.lisekristine.blogg.no.
Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit på Pacific Crest Trail, Nord-Amerikas tøffeste fjelltur
For fem år siden veide jeg 110 kilo. Formen var dårlig, og jeg ble raskt anpusten ved korte fjellturer. Jeg hadde sluttet å røyke et år tidligere. Tiden var inne til å ta kontroll over vekten. Vendepunktet ble boken, “Wild”, av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet.
Foredraget mitt handler om motivasjon, følge drømmer, ikke gi opp og ha troen på seg selv. Jeg ønsker å gjøre som Cheryl: motivere andre til å komme seg ut av dvalen og faktisk gjøre noe for å forbedre livskvaliteten.
Jeg tar dere med på en reise fra korte turer i fjellet til min hittil lengste fjelltur, 150 dager på fottur i USA. Det blir en reise med humor, selvironi, galskap og mange gode historier fra møte med den “ekte” amerikaner.
Ta kontakt for en uforpliktende forespørsel. Du får raskt svar på pris og dato.
Foredraget passer for voksne, ungdommer, studenter, bedrifter, rett og slett alle som ønsker å få en god dose motivasjon og tips til hvordan gjøre noe med drømmer.
