Det hadde vært kjekt med en telttur til i påsken. En todagers tur enten på ski eller med kajakk. Litt bedre vær hadde ikke gjort noe heller. Jeg er tilhenger av frasen “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”. I natt har det blåst voldsomt. Det merkes godt når en bor i campingvogn, sengen rister og regnet trommer på taket. Fjelloverganger er stengt og det skal bli verre i morgen. Under slike forhold må jeg bare kaste inn håndkleet å innse at dagsturer i nærområdet er godt nok.
I dag ble det tur til Rundemanen, ett av de syv fjell som omkranser Bergen. Jeg startet fra Eidsvåg. Det er lett å finne frem, byfjellene er supre, de er godt tilrettelagt for rekreasjon. Selv om været var ganske surt og det blåste sinnssykt på toppen, var det overraskende mange folk ute. Bergenserne er flinke til å komme seg ut, og det skulle da bare mangle, en flottere natur rett ved bygrensen skal en lete lenge etter.
Jeg hadde med lunsj og ekstra klær. Siden jeg bor i ett bitte lite hjem med et bitte litte kjøkken, er mye stuet vekk. Hvor det har blitt av termosen eller om jeg i det hele tatt har termos, er umulig å vite. Istede for å begynne å lete, tok jeg med stormkjøkkenet. Å finne ett lunt sted å lunsje var en utfordring. Vinden var bitende kald og overalt. Tilslutt fant jeg ett sted innimellom noen trær der vinden var litt roligere. Stormkjøkkenet gjorde jobben sin og jeg fikk meg en god, varm kopp te. Det hjalp en stund før jeg begynte å fryse. Da var det bare å pakke sammen og gå tilbake til bilen. Regnet kom etter at jeg hadde kjørt ett stykke. Flaks;) I morgen skal jeg finne et annet fjell. Helst et det ikke blåser på.
Det er sovepose test tid. Ingen vits i å vente på fin været, det er bare å komme seg ut. Denne gangen fikk jeg med min søster og en venninne. Begge skal være med å gå en uke på Hardangervidda i sommer, så dette var i tillegg testing i å bære tung sekk og utpåtur uansett vær test.
Siden jeg holder på å lese boken Microadventures av Alastair Humphrey, måtte dette bli en tur i hans regi. Han sier at det spiller ingen rolle hvor lenge turen varer, det viktigste er å komme seg ut. Det er heller ikke nødvendig å reise langt avgårde, nærområdet er supert til microadventures.
Det var nettopp nærområdet jeg ville utforske i går. Vi parkerte hos Aina som bor på Lindås. Siren og jeg gikk i forveien. Stien fant vi lett, ca hundre meter fra huset hennes. Det var opplett men ganske vått i skogen. Jeg tok ikke tiden men jeg tror vi brukte mindre enn en time frem til Langevatnet. Sekkene var ganske tunge, vi hadde med både presenning, vin og masse ved. Det er jo tross alt påske og vi skulle kose oss ute i villmarken.
Planen var å lage en gapahuk fra skretsj. Men vi kom aldri så langt at vi fikk kontaktet grunneier for å høre om det var greit, så vi tok heller med en presenning. Det ble mindre arbeid også. Vi fikk lett opp teltet. Presenningen kom på plass etter litt styr og stell. Været var ikke ille, lite vind og lette regnbyger. Det var ca fem grader. Det ble en ganske koselig sitteplass under presenningen. Bålet styrte vi litt med. Det ville ikke ta fyr av en eller annen merkelig grunn. Heldigvis var ikke Aina gått hjemmefra enda, så da hun tekstet og lurte på om det var noe hun skulle ta med, var svaret tennbriketter, avispapir og mer vin…
Det ble en veldig koselig kveld. Bålet ble knallbra, pølsene stekt med mer eller mindre suksess og vin flaskene tomme. Vi tre har vært på tur før, så å sitte ute i skauen en skjærtorsdag og mimre om tidligere bragder, fikk frem mange latterkuler.
Jeg er usikker på hvor kaldt det var om natten men tror det må ha vært ned mot null grader. Denne gangen hadde jeg et vanlig ullundertøysett under strikkesettet mitt. I tillegg sov jeg med en tjukk ullgenser. Soveposen bestod testen. Jeg frøs ikke om natten. Spesielt føttene hadde det bra siden posen har dun nederst. Nå var det ikke like kaldt som sist jeg sov ute, så jeg kan ikke sammenligne helt. Men jeg vet i hvert fall at jeg har en god pose som jeg kan bruke i vår og sommer. Verre var det med liggeunderlaget. Det var ikke noe behagelig. Men det finnes så mye bra på markedet at det får bli neste investering.
Vi sov til halv ni. Alle hadde sovet sånn passe bra. Etter frokost var det bare å pakke sammen og komme seg hjem. En vellykket microadventure var over. Vi fikk testet det vi skulle teste og vet mer om hva som skal til av mat og utstyr til sommerens ekspedisjon.
#friluftsliv #camping #microadventure #påske tur #natur
Endelig. Jeg har klart å kjøpe meg en sovepose. Faktisk den første jeg noe gang har kjøpt til meg selv! Føler meg litt stolt. Men det kostet. Kr. 1899,- ble summen for denne herligheten som ifølge den svenske superselgeren passet perfekt til meg. Det er Helsport sin dame modell Alta Lady. Navnet er veldig fengende og går rett hjem. Her har de gjort en god jobb med produktnavnet, det funker. Den har dun i fotenden og er figursydd til damer. Altså breiere over hoftene. Funker for meg det og.
Posen har jeg allerede tjent inn igjen. Jeg dropper slalåm i påsken. Da sparer jeg lett 700 kroner. Det blir heller ikke noe ut på byn. Sparer minst 500 kroner der. Også burde jeg sikkert ha betalt pappa 500 kroner mer for Englandsturen….. Nye 500 kroner spart. Videre tenker jeg at påske egget til Lisbeth kan inneholde litt mindre snop, hun har ikke godt av det uansett… 200 kroner spart. Jeg har vært røykfri i 4 år og noen måneder, så om jeg legger til alt jeg har spart på det, har jeg faktisk masse penger tilgode. Kanskje jeg skal bestille en tur til syden i påsken. ..?;)
Nei det må nok planlegges en microtur. Soveposen må testes. Jeg har fått låne boken Microadventures skrevet av Alastair Humphrey. Den skal jeg kose meg med i kveld sammen med en flaske rødvin. Da regner jeg med at det popper frem mange gode ideer til påskens microadventure expeditions:). God påske:).
Da var det gjort. Min første halvmaraton. Det store spørsmålet er; kommer jeg til å gjøre det igjen? Det eneste jeg tenkte på den 21 kilometer lange løypen var at dette er noe stort tull. Løpe i kø, masse folk, hyling og skriking langs løypen, høy musikk og mye stress. Men jeg hadde valgt det selv, og i tillegg betalt for det. Nei dette skulle jeg aldri mer finne på å gjøre, bare galskap hele greiene. Jeg begynte å verke i ene låret ved ca 15 kilometer. Ved 17 kilometer var det like vondt å gå som å løpe. Etter passert 19 kilometer trodde jeg muligens anklene kom til å svikte, de kjentes litt merkelige ut…Ved 20 kilometer innså jeg at jeg hadde løpt 2 mil… Den siste kilometeren gikk jeg mer eller mindre. Å gi seg var aldri noe tema. Jeg tenkte med meg selv at sviktet beina så skulle jeg krype over målstreken. Men aldri, aldri om jeg skulle melde meg på noe slikt igjen. Hele maraton konseptet gav ingen mening. Folk måtte være helt idiot som holdt på med dette her.
Også kom jeg over målstreken. Jeg var ferdig. Jeg var ikke forberedt på reaksjonen min. Det kom noen tårer og jeg ble helt sentimental. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke tute som en liten unge. Tiden min ble noe dårligere enn jeg hadde håpet på, men skylder på foten. Det ble mye gåing de siste kilometerene. Jeg fant igjen resten av gjengen som stod og ventet på meg. Alle hadde mye å fortelle, og det slo meg plutselig at dette må jeg gjøre til neste år også. Borte var alle tanker om hvor idiotiske dette var. Alt var fortrengt på bare noen minutter. Hvordan er DET mulig? Hva skjedde? Jeg skjønner det ikke helt, men det må være en del av mestringsfølelsen. Dette er faktisk litt stort. Det er ikke alle som gjør slikt. Men også tanken om at jeg burde ha vært i bedre form. Det var kjipt at folk løp forbi meg. Tiden min kan forbedres, og jeg må klare å gå ned flere kilo så det blir lettere å løpe. Jeg vet at jeg kan bedre.
En stor fordel med å melde seg på løp er at en må trene jevnlig. Og det er grunn nok. Jeg hadde aldri giddet å jogge tre ganger i uken siden august i fjor ellers. Men nå må jeg jogge fire ganger i uken. Fra august. Nå tar jeg en liten jogge pause så jeg kan gå inn de nye fjellskoene som jeg kjøpte i Bath. Det blir langtur i sommer og jeg skal atter engang legge igjen mange kilo på vidden. Det kan lett bli en god livsstil dette her.
Den sprekeste av oss alle er pappa på 69 år. Han stilte i Bath for femte gang og han har løpt mer enn 50 halvmaraton siden fylte 60. Og det må sies at han er helt rå på venstre kjøring. Jeg satt ved siden av og hylte når bilene kom susende mot oss på “feil” side. Men han hadde full kontroll og kjørte som en innfødt. Faktisk synes jeg han kjører bedre i England enn i Norge :).
Vi var alle litt småhalte etter endt løp. Utenom pappa da. Han dro oss med på sightseeing opp til toppen av byen. Og vi fikk stadig beskjed om at vi gikk altfor sakte….;)
En flott by, likte meg godt her og kommer nok igjen til neste år.
Femte samling på Raulands akademiet nærmer seg slutten. Vi har fått utlevert første del av eksamens oppgaven som skal være ferdig til neste samling i slutten av april. Studiet heter kreativ maskinstrikking og har 30 vekttal. Vi er studenter ved høyskolen i Sørøst-Norge.
Denne uken har vi hatt det veldig artig, men også krevende. Vi begynte med å lære håndmanipulerte teknikker som fletting, vridde masker, stramme og løse rekker, veveffekt, popcorn, fiskeskjell mm. Mye spennende som jeg ikke har prøvd på en strikkemaskin før.
De siste dagene har vi “lekt” barnehage. Saks, papir, lim, bølgepapp, folie, bomull, trepinner, farget papir, garn mm kom på bordet. Oppgaven var å lage 20 prøver i papir og liknende materialer i fem ulike kontraster. I mitt hode hørtes dette veldig enkelt ut, men det er mange begrep å ta hensyn til. Da blir det straks litt værre. Det dukket opp ord som komplementære, kontrast, kvantitet, egenkontrast, simultankontrast, transparent, kvalitet, kulør, konstans og relieff. Ord som ikke jeg har i min dagligtale, men som vi må kunne for å lage “barnehage” plansjene våre. Å lime noen strimler på et papir er ikke bare strimler på et papir. Det må utdypes. Er det transparent? Har det egenkontrast? Her må det analyseres opp og i mente. Ikke min sterkeste side, men jeg er jo her for å lære.
Jeg liker å bli utfordret til å tenke utenfor boksen. Finne på litt tullete ting, men som faktisk gir mening med litt analyse. Som fire frosker jeg brettet og limte på ett ark…. Litt tull og tøys fra min side, men det kan brukes til videre inspirasjon når vi skal strikke prøvelapper. Hvem vet hva som kommer til å skje? Kanskje jeg lager en crazy badedrakt med masse små frosker som dekker rumpen? Eller jeg kan lage en kåpe av strikkede frosker? Mulighetene er mange, det er bare å la kreativiteten boble.
Jeg tror mange kvir seg for å gjøre en del ting alene. Det kan være både store og små ting. Som å overnatte i telt, dra på båttur, spise middag, skitur, sydentur eller andre reiser. Spesielt damer har en tendens til å sette begrensninger på seg selv. Jeg har vært slik selv. Men nå har jeg våknet opp og funnet ut at de fleste av disse begrensningene sitter i hodet mitt. Jeg er formet av oppvekst, miljø, forventninger og grad av selvtillit. I dag har jeg vært i slalom bakkene alene. For bare ett år siden hadde jeg ikke gjort det. Jeg hadde ikke engang vurdert det, men denne dagen hadde jeg anledning, det var meldt bra vær, og jeg har studentrabatt. Alle tullete begrensinger ble droppet og jeg kom meg avgårde. Det hadde selvsagt vært kjekt å hatt med seg noen, men fordelen med å stå alene er at jeg kan kjøre akkurat hvor jeg vil. Jeg trenger ikke å vente på noen og jeg tar pause når det passer meg. Det ble en herlig dag i bakkene. Solen var ikke for sterk så snøen holdt seg ganske stabil. Utforløypen ble favoritten, jeg mestrer den bedre enn noen gang og får kjempe kick av å suse nedover. Har man noe man brenner for eller har lyst til, tenk nøye gjennom hvordan det er å gjøre det alene. Det er kanskje ikke så farlig som man tror. Si farvel til begrensninger og velkommen muligheter. 😊
I dag har jeg lyst til å være litt nostalgisk og dele historien som pappa skrev etter turen vår i 1979. Det er en fin historie skrevet etter den tids betraktninger. Ting var litt anerledes. Vi måtte ta ferge fra Bjørsvik til Vikanes. Året etter stod Eikefettunellen ferdig. Vi var litt “byfolk”, og lot oss fasinere av sauer med malingsflekker. Jeg gikk med støvler som var lekk. Vi spiste mye egg. En herlig tid da det ikke var så nøye med utstyret, vi brukte det vi hadde.
Håpet du tar deg tid til å lese hele historien. Trykket med tillatelse fra Stein Viken.:) Sjekk gjerne bloggen hans: http://www.steinstrening.blogspot.no
Lise og pappa i Masfjordfjelli 1979 (Lise 7 år, pappa 32 år)
Vi kjørte til Bjørsvik onsdag 25. juli 1979, tok fergen til Vikanes og kjørte til veiens endepunkt ved Eikemo hvor vi planla starten på vår tre dagers tur til Masfjorden. Men en bondekone på Eikemo anbefalte oss heller å kjøre opp anleggsveien mot Aurdalsseter da det var et bedre utgangspunkt «stimessig». Veien endte cirka 200 moh, en halvtimes gange fra Aurdalsseter.
Starten på vår fjelltur gikk så kl. 1640 og vi fulgte en tydelig sti nedover mot Aurdalsseter. Vi tok en pause ved elven. Lise gikk fort og godt. Været var overskyet og temperaturen 14 grader.
Etter en kort gange måtte vi krysse elven i hengebro. Derfra bar det oppover i vill natur mot Fjellet gård. Fossefall og dype kløfter omga oss. Men det var noe tungt. Sekken min var og for tung. Hele 24 kg veide den. Lise sin sekk veide vel noen kilo, men det var nok for henne. Hun bar sine egne klær. Vi ble sultne etter hvert men bestemte oss for å gå litt lenger enn til Fjellet. Så fant vi en nydelig teltplass ved et lite vann. Klokken var blitt 1840. Vi speilet to egg og spiste en mengde langebrødskiver med syltetøy. Et halvt brød strøk med. Kl. 2030 slumret vi inn i soveposene.
Torsdag 26. juli 1979 Det var litt kaldt om natten og vi våknet noen ganger. Kl. 0800 inntok vi vår frokost halvt liggende i soveposene. 12 grader ute og lett tåke. Men solen kom frem og det så ut til å bli en fin dag. Kl. 0930 kom vi oss av gårde. Jeg måtte bære Lise over elven fordi den ene støvelen hennes var lekk. Det var noe tungt og kronglete i dalen mellom Flatefjell og Sauefjell. Stien var lite tydelig og det gikk opp og ned, men naturen var fantastisk og vi hadde det godt. Kortbuksene var kommet på. Vi tok en pause ved elven og spiste sjokolade og drakk saft. Fisken vaket overalt og Lise vadet føttene sine.
Senere ble det mer tung trasking over stokk og stein, men humøret var på topp og Lise var stadig flink å gå. Sekken gnagde på skuldrene til tross for tre lag med skumgummi. Lise ble skremt av en stor øyenstikker. Overalt var der sauer. Alle var utstyrt med en malingsflekk på enden som viste til hvilket distrikt/gård de tilhørte. Vi så røde, blå og svarte malingsflekker. Like før Kringlevatn silte svetten. Nesten ingen sti var å oppdrive og vi klatret og krøp. Men det var snart middag og med den en lang hvil. Da vi skulle åpne matposen viste det seg at ett egg var knust. Dette egget hadde løst opp alle teposene og ellers griset til resten av matemballasjen. Men selve maten ble heldigvis oppbevart i egen plastpose slik at det for det det meste bare var å vaske sakene i elven.
Endelig fant vi en sti. Lise hadde antydning til gnagsår på helene så vi tok ingen sjanser og satte på plaster. Det var langt igjen å gå. Ferden gikk videre i den imponerende naturen. Vi spiste peanøtter og drakk friskt fjellvann i pausene. Etter en hard oppstigning ble vi meget trøtte. Dårlig med sti og det viste seg at vi var kommet litt for langt mot øst og måtte foreta en liten omvei for å unngå en bratt skråning. Mørke skyer seg inn fra vest. Vi kom senere opp i cirka 500 meters høyde og ble møtt av en fantastisk utsikt. Fant en myr vi forventet å finne, og en sti derfra, som vi ikke forventet å finne. Stien førte til Myrdalssetrene. Lise fikk forståelsen for avstandene på kartet og skjønte hele tiden hvor vi var.
Ved nordenden av Storevatnet så vi et menneske i det fjerne. Der spiste vi noen skiver før vi slet oss oppover mot Duesundssetrene og videre oppover i fjellet derfra. Det var et virkelig slit, men så kom vi opp i nesten 600 meters høyde. Vi var ikke sikre på om det var noen sti ned fra fjellet på den andre siden ettersom kotelinjene på kartet var noe tette, men vi var heldige og fant en trang passasje ned mot et lite vann. Der slo vi leir og var så trøtte at vi ikke kunne si kake. Vi speilet tre egg, spiste skiver og falt til ro.
Fredag 27. juli 1979 Vi sov godt om natten og natten var ikke kald. Teltet var duggvått som vanlig og det var overskyet. Vi skuet opp mot de stupbratte høye fjellene som omga oss. Et tynt skar viste hvor vi var kommet ned dagen før. Det var sannsynligvis eneste stedet man kunne forsere fjellet fra denne siden. Også denne frokosten ble foretatt inne i teltet, men årsaken denne gangen var alle myggene og fluene i området. Oppbruddet kom og vi banet oss vei gjennom tett bjørkeskog. Sekken min rev borti greiner og blad hele tiden og Lise, som gikk bak meg, sa det var akkurat som høsten når alle bladene falt fra trærne.
Vi fant stien som førte mot Kvingedalsseter og snart var vi framme ved selve seteren der vi hadde fin utsikt mot Andvik og Masfjorden. Fra nå av ville det ikke være noen merket sti før ved Torsteinsvatnet, så det ble å gå for kart og kompass. Tåken seg inn. Første peiling var full klaff og vi traff nøyaktig der vi skulle. Neste peiling likeså. Lise var trøtt men gikk likevel i vei med godt humør. Sikten var nede i under 1.000 meter men vi hadde ingen problemer med å finne frem. Siste oppstigning gikk raskere enn vi hadde trodd. Sikkert siden vi gruet oss til den på forhånd. Tåken steg høyere og sikten ble brukbar igjen.
Ved Svartevatn var det middag. Vi hadde hatt en bratt, men morsom, nedstigning langs elven og til vannet. Det krydde av fluer så vi prøvde å lage et lite bål under pølsespisingen, men fluene trivdes visst like godt i røyken. Jeg tok litt av lasten fra sekken til Lise. Det ble tungt for henne etter hvert. Selv hun måtte bruke skumgummi på skuldrene. Peilingen mot Torsteinsvatnet ble foretatt av Lise. Jeg hadde lært henne bruken av kart og kompass under turen og nå var hun altså i stand til å plotte peilinger på egen hånd. Ettersom vi nærmet oss hytten ved Torsteinsvatnet kom Lise stadig mer i form. Hun øynet nok slutten på turen. Det var gøy å gå ned det siste stykket til vannet. Vi gikk både i og ved elven som hadde lav vannstand. Etter hytten gikk Lise enda fortere, ja så fort at hun fikk hikke. Ved Stemmevatnet tok vi en hvil. Vi hadde hver vårt par med strømper hengende til tørk på sekkene, men det luktet slik av dem at vi prøvde å kryste dem i Stemmevatnet. Etter det luktet det faktisk friskt og rent av dem. Kl 1430 var vi fremme ved Fjonborg. Turen var slutt. Lise nesten løp det siste stykket. Etter all stillheten og fosseduren var det forferdelig å høre støyen fra fergen «Bjørn West» da den dro fra kai. Lise dro i bad sammen med Aina, Åshild og Christian, mens jeg tok en varm dusj og en hvil. Konklusjonen på turen er at vi skulle hatt litt mer tid. Men bortsett fra det var turen vellykket. Vi hadde ingen problemer underveis og været hadde vært bra. Sekken min var selvfølgelig for tung. Vi hadde vært ute i villmarken i 46 timer. Total gangtid, inkludert pauser, var på 16 timer.
Jeg har en stor lidenskap. For hvite langstrakte bakker. Knitring av snø. Suset fra stolheisen. Skibuksen min som passer i år. Skiene mine. Støvlene som jeg kjøpte i fjor. Hele slalåm pakken er min passion.
Det var meldt nydelig vær denne søndagen. Jeg synes det var på tide at pappa som blir 70 i år, fikk være med å prøve. Han har stått på ski i alle år, født med ski på bena som en skikkelig nordmann. Men han har aldri prøvd slalåm utstyr.
Jeg hadde lyst at flere i familien skulle være med. Men ikke alle liker nedover ski like godt som meg. Det endte med at en gjeng gikk langrenn på Kvamskogen, mens pappa, broderen og datteren min ble med på slalåm i Eikedalen.
Rett opp i stolheisen bar det med oss. Pappa synes utstyret var noe uvanlig, han er vant til lengre ski. Men jeg må si han imponerte. Det tok ikke mange rundene før han begynte å få taket på det. Han ble kanskje ikke noen ekspert første gangen, men det var ikke noe å si på entusiasmen og pågangsmotet. Og som han sa da vi var komt hjem; det var en fantastisk dag, flott opplevelse, herlig vær, nydelig utsikt mot toppen Kvittingen, men han trodde kanskje ikke han kom til å gjøre det flere ganger. 🙂 Been there, done that.:)
Jeg regner ikke med at han blir med på alpeskiferie neste år, men det kan du være sikker på at jeg skal. Jeg elsker slalåm. Min passion.:)
Den spreke 69 åringen. Som sprang halvmaraton igår…:)
På søndag er det bare to uker igjen til min halvmaraton debut i Bath. Gulp. I fjor da jeg bestemte meg for å melde meg på halvmaraton, laget jeg en trenings plan. Den var veldig enkel. Planen var at jeg skulle jogge tre ganger i uken og øke distansen jevnlig. Dette holdt jeg på med i flere måneder. Men underveis følte jeg at jeg ikke hadde noe særlig fremgang. Jeg løp like sakte hver gang, det føltes ikke som om jeg ble noe raskere. Til jul fikk jeg boken “Løpe – det enkle er det beste”. En grei og lettlest bok. I boken var det ett kapitel om hvor viktig det var å trene intervaller for å bli en raskere løper. Bakerst var det en trenings plan for de som ville trene til halvmaraton. En dag i uken skulle det være intervall trening.
Jeg har ikke pushet meg mye under treningsøktene mine. Mye av grunnen er at jeg har trent ute i allslags drittvær. Det har ikke vært få fredags kvelder jeg har parkert i Knarvik og brukt flere minutter på å psyke meg opp til å åpne bildøren for å tre ut i snø, sludd, is, regn, vind, hagl eller minusgrader. Jeg har måtte brukt alt jeg har av viljestyrke for å ikke starte bilen, kjøre hjem og åpne rødvins flasken istede. Jeg har alltid komt meg igang, men terskelen for slapp jogging noen usle runder har vært lav. En gang løp jeg inn i en vegg av regn etter bare to runder i løypa. Jeg ble gjennomvåt helt inn til trusa. Da satt jeg meg i bilen og kjørte hjem. Pokker heller. Drittvær.
De siste ukene har jeg så smått begynt med intervall trening en gang i uken. Oppvarming i 10 minutter for så å springe raskt i noen minutter, ett minutt hvile og så raskt igjen. Dette gjentas noen ganger. Litt slitsomt, her på jeg virkelig pushe meg selv. Styrketrening skal også være bra, men det er jo gørr kjedelig. Jeg har en plakat hengende hjemme med fem øvelser. Glimrende å holde på med i reklamepausene, men det er skikkelig tiltak å gidde.
I forrige uke lånte jeg boken “Den ulitmate løpeguiden” på biblioteket. Den var full av fremmedord. Det stod mye om det svarte hullet. Å løpe i det svarte hullet. Sikkert spennende å studere for de som har tenkt å bli proffe. Pulstrening er også bra, men det får no være måte på hvor mye jeg skal gjøre ut av dette jogge prosjektet mitt. For mye å tenke på, jeg er bare en hobby jogger som aldri har tenkt å gjøre noen karriere. I hvertfall ikke etter å ha lest den boken. Blir litt svimmel av slike bøker.
Så konklusjonen min er at det får gå som det går i Bath. Jeg gleder meg til turen, opplevelsen og ikke minst biffen som pappa har lovet å spandere etterpå. Jeg skal bruke den tiden jeg trenger, flyet hjem går ikke før neste dag… Forhåpentligvis rekker jeg biffen og.:)
En bok for meg og en bok for proffene!
Flott vær på gårsdagens joggetur.
Mobilen må alltid være med. Motiverende musikk og trenings app er bra.
Det sies om oss nordmenn at vi er født med ski på beina. Men jeg lurer på om jeg ikke er født med en gummistøvel og en ski.
Siden jeg var liten har foreldrene mine tatt meg med på tur. Tilogmed før jeg kunne gå selv. Da ble jeg plassert trygt i bæremeis eller pulk. Det er kanskje ikke rart at jeg har fått dilla på friluftsliv det siste året. Det har nok alltid lagt i meg. Men jeg måtte bli over førti før jeg klarte å få til en skikkelig Hardangervidde tur. Kanskje det er det som er min førti års krise? Eller kanskje jeg bare er treg og ikke har sett mulighetene før, bare begrensinger?
Uansett, å dra på fjelltur med sekk og telt har jeg faktisk gjort før. Riktignok ikke alene, men jeg var bare syv år da jeg var med pappa på en tre dagers fjell tur i Stølsheimen.
Jeg kom til å tenke på dette bildet av meg fra den turen. Ett herlig bilde, jeg ser så blid og fornøyd ut. Og det var jeg nok også selv om turen var tøff nok den for en sjuåring. Og sjekk kledningen; dongeribukse og gummistøvler! Sekken var en nylon sak med elendige skulder reimer. Men pappa visste råd; to svære skumgummi puter holdt gnagsårene borte. De kom garantert fra en avlagt madrass, den gangen kastet vi ikke noe.
Da jeg skulle på tur i fjor sommer lånte jeg sekk av pappa. Også denne gangen fikk jeg med skumgummi puter. Muligens fra den samme madrassen? Men gjett om de er effektive selv om det ser litt teit ut. Jeg fikk aldri gnagsår på skuldrene.
Men tilbake til bildet. Legg merke til kart posen jeg har rundt halsen. Jeg tror jeg var veldig stolt den gangen som fikk bære kart og kompass, og fikk hjelpe med å finne retningen. Vi gikk ikke på noen sti, her var det god gammeldags navigering. Fjorårets tur ble foretatt mer enn 30 år senere, og jeg tror jaggu at jeg brukte den samme kart posen. Faktisk tror jeg vi hadde det samme stormkjøkkenet også. Jeg husker at pappa hadde med egg i en egen egg boks beregnet for fjelltur, slik at vi kunne lage speilegg til frokost! Fantastisk bra.
Etter tre dager kom vi frem til hytten vår på Masfjordnes. Der ventet tanter, onkler, søskenbarn, søsken, mamma og besteforeldrene mine. Jeg husker jeg slepte meg opp den siste bakken og var ganske utslitt. Men plutselig var det noen som nevnte bading. Da spratt jeg opp og glemte helt at jeg var utslitt! 🙂
Herlige minner fra en flott barndom som har inspirert meg i voksen alder. Men gummistøvlene har jeg byttet med fjellsko. Og dongeribuksen blir igjen hjemme.
Stolt jente som bærer sine egne klær, liggeunderlag og kart posen.
Samme jenta mer enn 30 år senere. Litt større sekk, men samme gode kart posen.
