Masfjordfjelli 1979

I dag har jeg lyst til å være litt nostalgisk og dele historien som pappa skrev etter turen vår i 1979. Det er en fin historie skrevet etter den tids betraktninger. Ting var litt anerledes. Vi måtte ta ferge fra Bjørsvik til Vikanes. Året etter stod Eikefettunellen ferdig. Vi var litt “byfolk”, og lot oss fasinere av sauer med malingsflekker. Jeg gikk med støvler som var lekk. Vi spiste mye egg. En herlig tid da det ikke var så nøye med utstyret, vi brukte det vi hadde. 

Håpet du tar deg tid til å lese hele historien. Trykket med tillatelse fra Stein Viken.:) Sjekk gjerne bloggen hans: http://www.steinstrening.blogspot.no

Lise og pappa i Masfjordfjelli 1979 (Lise 7 år, pappa 32 år)

Vi kjørte til Bjørsvik onsdag 25. juli 1979, tok fergen til Vikanes og kjørte til veiens endepunkt ved Eikemo hvor vi planla starten på vår tre dagers tur til Masfjorden. Men en bondekone på Eikemo anbefalte oss heller å kjøre opp anleggsveien mot Aurdalsseter da det var et bedre utgangspunkt «stimessig». Veien endte cirka 200 moh, en halvtimes gange fra Aurdalsseter.


Starten på vår fjelltur gikk så kl. 1640 og vi fulgte en tydelig sti nedover mot Aurdalsseter. Vi tok en pause ved elven. Lise gikk fort og godt. Været var overskyet og temperaturen 14 grader.


Etter en kort gange måtte vi krysse elven i hengebro. Derfra bar det oppover i vill natur mot Fjellet gård. Fossefall og dype kløfter omga oss. Men det var noe tungt. Sekken min var og for tung. Hele 24 kg veide den. Lise sin sekk veide vel noen kilo, men det var nok for henne. Hun bar sine egne klær. Vi ble sultne etter hvert men bestemte oss for å gå litt lenger enn til Fjellet. Så fant vi en nydelig teltplass ved et lite vann. Klokken var blitt 1840. Vi speilet to egg og spiste en mengde langebrødskiver med syltetøy. Et halvt brød strøk med. Kl. 2030 slumret vi inn i soveposene.


Torsdag 26. juli 1979
Det var litt kaldt om natten og vi våknet noen ganger. Kl. 0800 inntok vi vår frokost halvt liggende i soveposene. 12 grader ute og lett tåke. Men solen kom frem og det så ut til å bli en fin dag. Kl. 0930 kom vi oss av gårde. Jeg måtte bære Lise over elven fordi den ene støvelen hennes var lekk. Det var noe tungt og kronglete i dalen mellom Flatefjell og Sauefjell. Stien var lite tydelig og det gikk opp og ned, men naturen var fantastisk og vi hadde det godt. Kortbuksene var kommet på. Vi tok en pause ved elven og spiste sjokolade og drakk saft. Fisken vaket overalt og Lise vadet føttene sine.


Senere ble det mer tung trasking over stokk og stein, men humøret var på topp og Lise var stadig flink å gå. Sekken gnagde på skuldrene til tross for tre lag med skumgummi. Lise ble skremt av en stor øyenstikker. Overalt var der sauer. Alle var utstyrt med en malingsflekk på enden som viste til hvilket distrikt/gård de tilhørte. Vi så røde, blå og svarte malingsflekker. Like før Kringlevatn silte svetten. Nesten ingen sti var å oppdrive og vi klatret og krøp. Men det var snart middag og med den en lang hvil. Da vi skulle åpne matposen viste det seg at ett egg var knust. Dette egget hadde løst opp alle teposene og ellers griset til resten av matemballasjen. Men selve maten ble heldigvis oppbevart i egen plastpose slik at det for det det meste bare var å vaske sakene i elven.


Endelig fant vi en sti. Lise hadde antydning til gnagsår på helene så vi tok ingen sjanser og satte på plaster. Det var langt igjen å gå. Ferden gikk videre i den imponerende naturen. Vi spiste peanøtter og drakk friskt fjellvann i pausene. Etter en hard oppstigning ble vi meget trøtte. Dårlig med sti og det viste seg at vi var kommet litt for langt mot øst og måtte foreta en liten omvei for å unngå en bratt skråning. Mørke skyer seg inn fra vest. Vi kom senere opp i cirka 500 meters høyde og ble møtt av en fantastisk utsikt. Fant en myr vi forventet å finne, og en sti derfra, som vi ikke forventet å finne. Stien førte til Myrdalssetrene. Lise fikk forståelsen for avstandene på kartet og skjønte hele tiden hvor vi var.


Ved nordenden av Storevatnet så vi et menneske i det fjerne. Der spiste vi noen skiver før vi slet oss oppover mot Duesundssetrene og videre oppover i fjellet derfra. Det var et virkelig slit, men så kom vi opp i nesten 600 meters høyde. Vi var ikke sikre på om det var noen sti ned fra fjellet på den andre siden ettersom kotelinjene på kartet var noe tette, men vi var heldige og fant en trang passasje ned mot et lite vann. Der slo vi leir og var så trøtte at vi ikke kunne si kake. Vi speilet tre egg, spiste skiver og falt til ro.


Fredag 27. juli 1979
Vi sov godt om natten og natten var ikke kald. Teltet var duggvått som vanlig og det var overskyet. Vi skuet opp mot de stupbratte høye fjellene som omga oss. Et tynt skar viste hvor vi var kommet ned dagen før. Det var sannsynligvis eneste stedet man kunne forsere fjellet fra denne siden. Også denne frokosten ble foretatt inne i teltet, men årsaken denne gangen var alle myggene og fluene i området. Oppbruddet kom og vi banet oss vei gjennom tett bjørkeskog. Sekken min rev borti greiner og blad hele tiden og Lise, som gikk bak meg, sa det var akkurat som høsten når alle bladene falt fra trærne.


Vi fant stien som førte mot Kvingedalsseter og snart var vi framme ved selve seteren der vi hadde fin utsikt mot Andvik og Masfjorden. Fra nå av ville det ikke være noen merket sti før ved Torsteinsvatnet, så det ble å gå for kart og kompass. Tåken seg inn. Første peiling var full klaff og vi traff nøyaktig der vi skulle. Neste peiling likeså. Lise var trøtt men gikk likevel i vei med godt humør. Sikten var nede i under 1.000 meter men vi hadde ingen problemer med å finne frem. Siste oppstigning gikk raskere enn vi hadde trodd. Sikkert siden vi gruet oss til den på forhånd. Tåken steg høyere og sikten ble brukbar igjen.


Ved Svartevatn var det middag. Vi hadde hatt en bratt, men morsom, nedstigning langs elven og til vannet. Det krydde av fluer så vi prøvde å lage et lite bål under pølsespisingen, men fluene trivdes visst like godt i røyken. Jeg tok litt av lasten fra sekken til Lise. Det ble tungt for henne etter hvert. Selv hun måtte bruke skumgummi på skuldrene. Peilingen mot Torsteinsvatnet ble foretatt av Lise. Jeg hadde lært henne bruken av kart og kompass under turen og nå var hun altså i stand til å plotte peilinger på egen hånd.
Ettersom vi nærmet oss hytten ved Torsteinsvatnet kom Lise stadig mer i form. Hun øynet nok slutten på turen. Det var gøy å gå ned det siste stykket til vannet. Vi gikk både i og ved elven som hadde lav vannstand. Etter hytten gikk Lise enda fortere, ja så fort at hun fikk hikke. Ved Stemmevatnet tok vi en hvil. Vi hadde hver vårt par med strømper hengende til tørk på sekkene, men det luktet slik av dem at vi prøvde å kryste dem i Stemmevatnet. Etter det luktet det faktisk friskt og rent av dem.
Kl 1430 var vi fremme ved Fjonborg. Turen var slutt. Lise nesten løp det siste stykket. Etter all stillheten og fosseduren var det forferdelig å høre støyen fra fergen «Bjørn West» da den dro fra kai. Lise dro i bad sammen med Aina, Åshild og Christian, mens jeg tok en varm dusj og en hvil. Konklusjonen på turen er at vi skulle hatt litt mer tid. Men bortsett fra det var turen vellykket. Vi hadde ingen problemer underveis og været hadde vært bra. Sekken min var selvfølgelig for tung. Vi hadde vært ute i villmarken i 46 timer. Total gangtid, inkludert pauser, var på 16 timer.

#nostalgi #fjelltur #familie #1979 #norge #friluftsliv #natur 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg