I dag måtte jeg ut på tur for å hente bilen. Jeg var på super kjekk fest i går og en kan vel si det sånn at jeg kjørte til, men ikke tilbake. Festen var i Eikangervåg. Det er ett godt stykke å gå dit langs hoved veien, men i følge lokale eksperter så går det en sti gjennom skogen fra Sandvikdalen. Den stien har jeg ikke prøvd før så da måtte jeg selvsagt prøve den. Vet ikke helt om turen kvalifiserer til å være en micro adventure, men turen var micro og det var jo litt adventure siden jeg forvillet meg inn i ukjent farvann.. Det var ikke noe problem å finne frem, men jeg tror ikke den stien blir brukt mye. Jeg vet ikke under hvilken storm det var blitt fullt kaos med opprevne trær i alle vinkler, men hadde denne stien vært mye brukt så hadde vel noen ryddet vei. Men det går fint å gå litt utenom her og der, så kommer en seg frem. Også var det jo litt kult å se. For alle som har sett trolljegeren så skal det ikke mye fantasi til for å se at her har det muligens vært troll på ferde. Kanskje jeg skulle ringe Otto Jespersen? 🙂
Det er fredagskveld og jeg gjør som nordmenn flest; koser meg med god mat, vin og Idol på tvn. Det er vått, surt og vindfult ute og jeg er glad for å være inne i varmen denne fredagen. Men når reklamepausene kommer tar jeg frem kartet. Det er sommerens ekspedisjon som skal planlegges. Og det er faktisk utrolig kjekt.
Jeg husker da jeg var liten, da pleide vi å samles i sofaen og planlegge sommerens utflukter. Dette ble som oftest gjort på en kald og mørk vinter kveld. Vi drømte oss vekk til varme sydlige strøk eller så for oss flere uker i seilbåten i nydelig sommer vær. Og sommeren var jo alltid varm og fin da jeg var liten;)
Men nå er det fjelltur på gang igjen. Jeg har tenkt å fortsette der jeg måtte gi meg i fjor pga mye snø. Så sant det er mindre snø i år… Første del av turen endte ikke langt fra Dyrkolbotn. Jeg hadde tenkt meg til Voss via Vardadalsbu, Solrenningen og Volahytta. Jeg håper virkelig at jeg får det til i sommer.
Fremme på Voss hopper jeg på toget til Geilo. Da er forhåpentligvis venne gjengen som blir med på neste tokt, på plass i toget fra Bergen. Så går vi samme rute som jeg gikk fra Geilo til Rjukan. Jeg gleder meg veldig til å ta med meg gjengen, det er kjekt å gå på tur alene, men det kan jo bli litt ensomt til tider. Men som sagt så er planleggingen halve morroa, spesielt på en sur, kald vindfull aften.;)
God fredag og helg til alle, og bruk reklamepausene til noe nyttig; planlegg nye eventyr.:)
Jeg har lenge tenkt at jeg skal strikke meg ett ullundertøysett i 100% norsk ull. Så skal jeg ut på tur og sjekke om jeg holder varmen.
Jeg er en frysepinne, jeg frøs masse på fjellturen min i fjor sommer. Og det irriterer meg veldig. Det må da kunne gå an å sove ute en kald vinternatt og holde varmen?
Etter å ha lest bøkene til Cecilie Skog som ikke kvir seg for å sove ute i 40 minus grader, tenkte jeg at tiden var inne for meg å knekke koden på hvordan jeg skulle overleve i noen få minus grader.
Etter måneder med regn, snø, sludd, storm, orkan og all slags vær, fikk vi endelig noen fine dager i forrige uke. Da var det bare å hive seg rundt. Jeg hentet ull garn hos Hillesvåg ullvarefabrikk og dro til strikkestudioet mitt på Lindås. Genser og bukse ble strikket i rekordfart, det var tross alt ikke mange dagene til jeg skulle på ekspedisjon. Jeg hadde ikke tid til å reise langt avgårde siden jeg hadde lovet Aina å jobbe på MollyMe dagen etter. Men litt utfordringer måtte jeg jo ha så valget falt på Skausn på Lindås. Ikke så veldig lang tur, men tilstrekkelig med stigning så jeg kunne bli litt svett.
Aina hadde selvsagt lyst til å være med, hun er aldri vanskelig å be. Tror vi har det i blodet begge to, trangen til å bryte litt ut av A4 livet så ofte vi kan. Det må nevnes at ungene våre trodde vi hadde klikka helt.
Planen var å gå opp i mørket med hodelykt. Men siden jeg ble litt tidligere ferdig på jobb, gikk jeg i forveien for å finne en god plass å slå opp teltet.
Jeg rakk å få med meg solnedgangen på veien opp. Aldeles nydelig, og det var utrolig herlig å være på tur med full oppakning igjen. Dette skulle bli en kjempesuksess tenkte jeg.
Vel oppe gikk jeg litt forbi toppen og fant ett flatt parti med nydelig utsikt ut mot havet. Teltet kom opp og jeg skiftet til tørre klær, nemlig mitt fantastiske nye ullundertøysett. Så skulle jeg lage meg en deilig varm kopp te på primusen. Men jeg hadde glemt teposen. Det var skikkelig nedtur for det begynte faktisk å bli ganske kaldt. Heldigvis hadde jeg kjøp med en pepsimax, det var jo tross alt fredag. Men det var visst kaldere enn jeg hadde trodd for den var allerede blitt til slush. Og vannet i flasken min var godt på vei til å fryse og.
Aina skulle ta med ved, så jeg måtte bare vente med å grille pølser. Jeg satt meg litt i teltet med primusen for å få litt varme. Det hjalp ikke noe særlig. Jeg var fremdeles ved godt mot, det nærmet seg tiden Aina skulle komme og jeg bestemte meg for å gå henne i møte. Jeg ble god og varm igjen og tilbake i campen fikk vi fyr på bålet og koste oss med grilling.
Det ble en fin kveld og tankene mine gikk til alle der nede som satt i sine gode varme stue med fredags taco, rødvin og Idol (jeg hadde glemt å ta med rødvin og…). Og jeg lurte jo som vanlig litt på hva det var jeg holdt på med som frivillig valgte å sove på toppen av ett fjell i 10 minus grader. Men svaret er ganske enkelt; jeg bare MÅ. Så enkelt er det, jeg har en innebygd trang til å utfordre meg selv.
Jeg kan nok ikke påstå at natten gikk smerte fritt. Jeg hadde som vanlig undervurdert hvor kaldt det var og hadde altfor lite klær på. Det ble litt søvn, men jeg våknet ganske ofte og måtte masere blodsirkulasjonen tilbake overalt. Konklusjonen er at det ikke holder med ett nystrikket ullundertøysett, jeg skulle nok hatt ett lag til både under og over. Også tror jeg kanskje jeg endelig har innsett at soveposen min ikke duger i det hele tatt, den er nok bare å kaste så jeg er helt sikker på at jeg ikke lar meg friste til å bruke den igjen.
Vi stod tidlig opp, men tok oss tid til frokost. Varm te (Aina tok med), halvfrosset brød og hvitost, og frosne minitomater. Det smakte fortreffelig.
Ute var solen på vei opp og vi fikk oppleve den herlige følelsen det er å våkne ute i naturen. Det blir ikke bedre enn det.
Siden ekspedisjonen ikke var den suksessen som jeg hadde håpet på, blir det ikke lenge til neste micro adventure. Da skal jeg ha sovepose som takler antarktiske forhold….og ett ekstra strikket ullundertøysett; i alpakka. Det må bli bra.
Klar for nye eventyr. Nydelig solnedgang. Bålkos.
Nydelig morgenstund. Mitt herlige ullundertøysett. Er kjempefornøyd og gleder meg til å bruke det på neste tur, men da med flere lag både under og over.
Nytt år, nye muligheter og jeg er blitt ett år eldre. Det er stort sett bare fordeler med å være i førti års alderen. En er mer moden, mer selvsikker, tryggere på seg selv og en kan tillate seg å gi mer faen. Jeg kjenner at jeg bryr meg fint lite om hva folk måtte si og mene om meg, folk snakker uansett hva man finner på. Jeg er sprekere enn jeg har vært på tyve år. Det siste halve året har jeg jogget tre ganger mer eller mindre hver uke. Det har ikke gjort meg til en rask løper, heller utholden når jeg gidder å psyke meg opp til å løpe en mil eller mer. Jeg har begynt å gi faen i at jeg burde ha komplekser for min brede rumpe og store lår som ikke lar seg skjule i jogge tights.
På dating siden har jeg blitt ganske trygg også, og det er bra for Mr. Right lar vente på seg. Jeg trodde jeg hadde han i fjor på denne tiden, men det ble ikke slik.
Livet mitt er veldig bra, jeg elsker å bo i mitt bitte lille hjem, jeg har en bil som virker (enn så lenge), jobb, utdanning , trening, verdens beste datter, familie og gode venner.
Det eneste jeg savner er Mr. Right. Det har blitt litt dating det siste året. Noen har vært snill og søt men ingen kjemi. Andre har sluttet å ta kontakt uten nærmere forklaring. Flere har komt med interessante uanstendige forslag men gjemmer seg bak en bilde løs profil, og havner da i “gift” kategorien min. En kar ville gi meg massasje med den ene hånden og servere champagne med den andre….Hyggelig det, men havnet i de uten bilde bunken. Noen har veldig mange saklige spørsmål som minner om ett jobb intervju. De havnet i “slitsom” kategorien. En skjønning på 23 lurte på om det var turn on at han var ung…Det var det dessverre ikke…En skjønte seg ikke på livsstilen min. Han mente campingvogn var kun til for ferier.Noen har mange små barn….Andre har små barn og samboer…
Det skal ikke være lett, men man kan vel ikke gi opp heller selv om en blir litt lei avogtil. Da er det godt å kjenne på at en har passert førti, er både moden og trygg på seg selv, og klarer fint å takle både det ene og det andre som måtte dukke opp.
Til slutt tenkte jeg at jeg skulle avkrefte litt bygdesladder: nei jeg bor ikke i campingvogn fordi jeg er gjeldslave. Så det så.;)
Ha en fortsatt strålende dag og nyt livet uansett alder, men har du passert førti så er det lov å ta seg ett glass vin og skåle med meg i dag. 😉 Tusen tusen takk for alle gratulasjoner 🙂
Jeg har fått mange henvendelser i etterkant av fjell turen min i fjor sommer. Også min søster som driver MollyMe på Lindås senter, har merket responsen. Vi har fått inntrykk av at dette er noe som flere kunne tenke seg å prøve. Men ingen har lyst å ta turen alene og problemet er å finne noen å gå med.
Dette tenkte vi at vi måtte gjøre noe med og inviterer venner og bekjente til en ukes fottur i sommer. Vi følger samme rute som jeg gikk, fra Geilo til Rjukan. Tidspunktet blir enten siste uke i juli eller den første i august, det kommer litt an på hvor mange som vil være med og når det passer for de fleste.
Høres dette spennende ut? Les mer i bloggen min under Turer i Norge om hvordan jeg hadde det på tur i fjor. Jeg kommer til å opprette en egen lukket gruppe på Facebook der vi kan kommunisere og planlegge. Gi meg en lyd om du vil være med i denne gruppen.
Her er noen bilder til inspirasjon og motivasjon:)
Den fantastiske følelsen av å se Gaustatoppen i det fjerne.
Det er kommet en ny bevegelse i USA. Den heter Small house movement. Det dreier seg om å nedgradere størrelsen på boligen, klare seg med mindre ting og tang, og ikke minst, spare masse penger og få ett bedre liv!
For ca ett år siden begynte jeg min egen lille small house tilværelse. Jeg kjøpte meg en campingvogn og flyttet inn. Jeg sa til venner og familien at jeg skulle bo der i alt fra en uke til fem år…. Nå har jeg klart meg kjempe bra i ett år, det har vært helt fantastisk og jeg har ikke angret en dag.
Det eneste negative har vært forteltet som ikke kunne brukes til annet enn lager og bolig for alle mus i nabolaget om vinteren, så da jeg luftet ideen om ett spikertelt for pappa, håpet jeg at han ville bli begeistret og hjelpe meg.
Det ble han heldigvis og tilbød meg material fra en bod han hadde revet. I tillegg hadde han mye isolasjon liggende som jeg kunne få.
Planen var at det ikke skulle koste så mye. Jeg søkte på Finn etter både vindu og gulv. To vinduer fikk jeg gratis av en kar i Bergen sentrum, flott parkett gulv fra en kjekk ungdom i Fyllingsdalen til kr. 50,- og en teak ytterdør for kr. 200,- fra Laksevåg. I tillegg fant jeg en fin kurvstol som jeg fikk gratis av en hyggelige dame som bodde like under Puddefjords broen.
Da var det bare å sette igang. Meg, pappa og nevø Eskil begynte med å fjerne teltet før stendere og bjelker ble plassert etter beste evne og nøye målinger. Siden gikk det slag i slag. Tak, vegger, gulv, vindu, dør og lister kom på plass.
Jeg har aldri fysisk vært med å bygget noe som helst før, så dette var ganske nytt for meg. Heldigvis har jeg en tålmodig far som tok seg tid til å vise meg selv de mest idiotiske småting. Ikke ble han helt oppgitt over at jeg gjorde tullete feil heller.
Det har vært veldig lærerikt og jeg er veldig stolt over å ha spikret opp det meste av kledningen selv. Jeg ble så inspirert av snekring at jeg like godt spikret min egen skohylle og en tv-benk av paller…
Tilbygget ble noenlunde klar før jul, det gjenstår bare noe plukk utendørs og det må selvsagt males til våren. Jeg kjøpte ny sovesofa fra Ikea som jeg er kjempe fornøyd med. Stoff til gardiner fant jeg rimelig på Stoff og Stil. Stuebordet er arvegods og det søte dukkeskap som min onkel spikret til meg for hundre år siden, passer kjempe fint inn.
Jeg har ikke mange kvadratmeter å boltre meg på, men etter at tilbygget ble ferdig føler jeg at jeg lever i ett herskapshus . Jeg kunne ikke vært mer fornøyd, det er bare ubeskrivelig godt å bo her.
Jeg har alt jeg trenger innen rekkevidde og det tar ikke mange minuttene å gjøre rent. Med god planlegging og litt ordenssans har jeg mer enn nok plass til tingene mine.
Tusen takk til min super snille far for at du orket å holde på med dette, jeg vet det tok mye lengre tid en beregnet. Og takk for en fantastisk dvd som du laget underveis, du gjør deg virkelig som sinnasnekkeren.:) og takk til snille Eskil som stilte opp på kort varsel. Jeg lovet deg visst noen kroner men har jo aldri kontanter…Sorry. ..Hva er kontonummeret ditt?:)
Some bunads stories are just so amazing. Like this one. About a year ago when I still had Nordic Galleri a lady from Fergus Falls contacted me about a bunad she needed help finish. My sister is the bunad expert in my family and she was in town so I told the lady to stop in an she could take a look at it.
Im not sure I have the whole story correct, but Kathy told us about how her mother had traveled to Norway some forty years ago and purchased the fabric for a Romerike bunad. She brought it to America. Someone in the family were supposed to do the embroidery. But it turned out to be a lot more work than they had imagining and no one volunteered to finish it.
Just a few years ago, Kathys daughter went to Norway on a student exchange program. The family took the opportunity and sent the fabric with her, maybe she could find someone in Norway who were willing to finish it? She did not succeed and the bunad fabric traveled back to America for the second time…
Kathy never gave up wanting to finish it for her mother, and I believe she felt relief when Aina said that she would give it a go and work on it.
So the bunad went back to Norway the second time. Aina lives in Norway and are attending bunad seminars at the Rauland Academy in Telemark. She brougt the bunad there and got help and information about the embroidery.
Its a lot of work with all the embroidery, so by the time Aina and me were ready to come back to America after a year, the bunad were not completely done. She would have to finish it in Fergus Falls.
And then the bunad traveled back to America for the third time. Aina got some work done on it while on vacation in South Carolina, and the rest while staying in Fergus Falls at our dear friend Claudias house. She is the best who let us turn her kitchen into a bunad work shop for a few days.
After forty years and several trips across the Atlantic, the bunad was finally finished. It only need some clips, the belt, and the purse, and it is complete. I believe Kathy were very happy, it fits her very nice and will be worn by her mom and then later her daughter. The family has finally completed their precious Norwegian bunad, and they will cherish it for many years to come.
I feel very proud to have been a part of this, I did help with some of the sawing on the skirt. And I am as alway so impressed by the interests Norwegian Americans has in their heritage and history.
Its time to say goodbye Minnesota. My last day in Minneapolis was a good one. We drove to Lake Calhoun in the morning, ran around the whole thing, then drove to Lake Harriet where I put on my rollerblades and rolled around that whole thing.
Next we got in the car and got some sandwiches, drove back to Lake Harriet and had a lovely picnic by the water.
After a shower at the hotel we went to our favorite mall in the world, Mall of America. Did our shopping of the year and enjoyed a nice pumpkin cream cheese muffin and a chai tea latte at Starbucks. Back to the motel, had a beer 🍻 and dinner at Chili’s.
What can I say, a perfect ending to this year’s fall trip to America. Tomorrow night I’ll be on my way back to Norway.
A special thanks to Nancy and Wayne for looking after my car a whole year and for picking us up at the airport. And to our wonderful friend Claudia in Fergus Falls for housing us and letting us turn her kitchen into a bunad shop.
I did not have time enough to see everyone in Fergus Falls, but I’m pretty sure we’ll be back next year.
It has been four wonderful days, just a few more hours and it will be over. I think much of the reason that we keep coming back is meeting old friends and making new ones. Thanks to everyone for making Norsk Høstfest special.
We have arrived. Getting ready for our eleventh time as exhibitors at Norsk Høstfest in Minot, North Dakota.
The booth is almost ready, we have checked in at our best hotel ever and we have attended the Governors reception. Tomorrow at nine the door’s will open and we will be ready for the crowd.
