Da var det gjort. Min første halvmaraton. Det store spørsmålet er; kommer jeg til å gjøre det igjen? Det eneste jeg tenkte på den 21 kilometer lange løypen var at dette er noe stort tull. Løpe i kø, masse folk, hyling og skriking langs løypen, høy musikk og mye stress. Men jeg hadde valgt det selv, og i tillegg betalt for det. Nei dette skulle jeg aldri mer finne på å gjøre, bare galskap hele greiene. Jeg begynte å verke i ene låret ved ca 15 kilometer. Ved 17 kilometer var det like vondt å gå som å løpe. Etter passert 19 kilometer trodde jeg muligens anklene kom til å svikte, de kjentes litt merkelige ut…Ved 20 kilometer innså jeg at jeg hadde løpt 2 mil… Den siste kilometeren gikk jeg mer eller mindre. Å gi seg var aldri noe tema. Jeg tenkte med meg selv at sviktet beina så skulle jeg krype over målstreken. Men aldri, aldri om jeg skulle melde meg på noe slikt igjen. Hele maraton konseptet gav ingen mening. Folk måtte være helt idiot som holdt på med dette her.
Også kom jeg over målstreken. Jeg var ferdig. Jeg var ikke forberedt på reaksjonen min. Det kom noen tårer og jeg ble helt sentimental. Jeg måtte ta meg kraftig sammen for å ikke tute som en liten unge. Tiden min ble noe dårligere enn jeg hadde håpet på, men skylder på foten. Det ble mye gåing de siste kilometerene.
Jeg fant igjen resten av gjengen som stod og ventet på meg. Alle hadde mye å fortelle, og det slo meg plutselig at dette må jeg gjøre til neste år også. Borte var alle tanker om hvor idiotiske dette var. Alt var fortrengt på bare noen minutter. Hvordan er DET mulig? Hva skjedde?
Jeg skjønner det ikke helt, men det må være en del av mestringsfølelsen. Dette er faktisk litt stort. Det er ikke alle som gjør slikt. Men også tanken om at jeg burde ha vært i bedre form. Det var kjipt at folk løp forbi meg. Tiden min kan forbedres, og jeg må klare å gå ned flere kilo så det blir lettere å løpe. Jeg vet at jeg kan bedre.
En stor fordel med å melde seg på løp er at en må trene jevnlig. Og det er grunn nok. Jeg hadde aldri giddet å jogge tre ganger i uken siden august i fjor ellers. Men nå må jeg jogge fire ganger i uken. Fra august. Nå tar jeg en liten jogge pause så jeg kan gå inn de nye fjellskoene som jeg kjøpte i Bath. Det blir langtur i sommer og jeg skal atter engang legge igjen mange kilo på vidden. Det kan lett bli en god livsstil dette her.
Den sprekeste av oss alle er pappa på 69 år. Han stilte i Bath for femte gang og han har løpt mer enn 50 halvmaraton siden fylte 60. Og det må sies at han er helt rå på venstre kjøring. Jeg satt ved siden av og hylte når bilene kom susende mot oss på “feil” side. Men han hadde full kontroll og kjørte som en innfødt. Faktisk synes jeg han kjører bedre i England enn i Norge :).
Vi var alle litt småhalte etter endt løp. Utenom pappa da. Han dro oss med på sightseeing opp til toppen av byen. Og vi fikk stadig beskjed om at vi gikk altfor sakte….;)
En flott by, likte meg godt her og kommer nok igjen til neste år.
Belønning: nydelig biff og rødvin. Nam nam. 🙂
#halvmaraton #bathhalf #trening #mestringsfølelse #england #bath #marathon
Så flinke dere er 😀
Gå hem så go du e! Eg e veldig stolt av deg! Og at du ikke tok skrekken etter halvmaratonkultursjokket er imponerende! Du kan nå, vel fortjent, hvile på dine laurbær en lang stund fremover! Men kanskje du blir med på Bergen City Marathon 30. april?
Takk for det:)
Å nei. …Ja planen var å hvile på mine laurbær i ett år….Men av en eller annen ubegripelig grunn så har du fått meg til å vurdere Bergen City…..:#$%@(& må gå i tenkeboksen litt…
Stolt av deg og:)