Reisebrev i avisen Strilen

Drømmen om Pacific Crest Trail – Nord-Amerikas tøffeste fjelltur

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene på telttur i USA i fem måneder? Hvordan kom jeg på noe slikt? Ville jeg klare å gjennomføre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sør til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart seks år siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske røykesluttfellen og la på meg ganske mye. Jeg prøvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drømmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente på 22 år dra alene på telttur i flere måneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt så gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Den påfølgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stølsheimen og på Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig å gå i fjellet alene. Nå ville jeg bryne meg på Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
På internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gått turen året før. Han svarte velvillig på alle mine tusen spørsmål. Visum og en økonomiplan kom på plass. Etter knappe fire måneders planlegging var jeg klar til avreise.

Tøff begynnelse

Jeg våknet tidlig. Lurte litt på hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjørn, mine første av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjørte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent. 
Det var rart å stå ved PCT monumentet. Flere måneders planlegging skulle nå settes på prøve. Jeg var klar til å starte mitt store eventyr. De første fem kilometerne gikk fint. Men så begynte sekken sin tyngde å plage. Den veide nærmer 20 kilo.

Etter cirka 22 kilometer var jeg så sliten at jeg ikke orket å gå en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte på hvordan det ville bli å sove i telt alene i USA. En ting er å ligge på Hardangervidda alene med sauene, men nå så jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til å angripe enhver som våget å sette opp telt i deres område.  

Det var ikke så mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere på dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte å gjøre det samme. Det føltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage. 
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fløy lavt over meg. Ikke så rart igrunnen, jeg var bare få kilometer fra grensen til Mexico som blir nøye patruljert. 
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis lå de i ro.

Amerikansk gjestfrihet

De første dagene var preget av gnagsår, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til å stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg å nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grønn fordi det hadde vært rekordmye nedbør denne vinteren. Stien gikk både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler. 

Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg å være en kjempekoselig dame som også var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om området Warner Hot Springs. 
Jeg ble invitert hjem til henne på middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg på terrassen med kald hvitvin, nøtter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt på vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig så stemningsfull opplevelse i solnedgangen.

Mektige Sierra Nevada

Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gått 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada før langt ut i november. 
 
Det hadde vært et rekordår med mye snø. Mange valgte derfor å vente noen uker eller haike lengre nord for å slippe unna tøffe forhold. Jeg følte meg ganske godt forberedet med nylig innkjøpt bjørneboks, isøks, brodder til skoene og varme klær. Det gikk fint de første dagene. Men så begynte slitet. Snøen lå i store mengder og dekket stien. Det ble også vanskelig å navigere, og jeg brukte ekstra tid for å være sikker på at jeg var på rett vei. I tillegg hadde jeg fått en vond ankel og slet med lite energi i høyden. En morgen våknet jeg med magesyke. Avgjørelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for å gå ned til nærmeste by og haike nordover et stykke. 

Haike i USA? 

Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine øst for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for å samle krefter før jeg startet ferden nordover. Å haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg  kom til å gjøre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert også. Alle kunne da ikke være mordere og voldteksmenn? Så langt på turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var.  Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee. 

Planen var å fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var småkvalm og foten var øm. Det tikket inn meldinger på nett om mye snø og tøffe forhold her også. Jeg gruet meg til å fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hørtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne få bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humøret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og gå på endeløse strender langs Stillehavet. 

Vi avtalte å møtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var dårlige, så jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og åtte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. Nå var vi en liten gruppe på fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping på stranden, koselige små havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri på 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til å glemme. 

Back to Pacific Crest Trail

Nå ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg å starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte å bli knapp, og jeg måtte innse at jeg ikke kom til å klare å gå hele PCT, men ønsket om å gå til fots inn i Canada, var stort. 
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, høye fjell, busker, mygg, fluer, bjørner og veltede trær på stien, tæret på kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min søster Aina kom fra Norge for å være med å gå siste etappe til Canada. Det ble en tøff introduksjon på Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gått i flere måneder og var ferdig med de fleste gnagsår, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde fått ?hiker-legs? og klarte fint å gå flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi måtte gå så og så langt hver dag for å rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg å kjøre den lange veien fra Vancover for å hente oss på grensen.
Aina fikk både gnagsår, vannblemmer og vondt både her og der. Det var tøft for henne, men hun gav seg ikke og klarte å fullføre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.

California i flammer

Etter Canada ville jeg tilbake til California for å prøve å fullføre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte å starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sør til Ashland. Utfordringene lot ikke vente på seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye røyk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i området og kunne fortelle at det var trygt å fortsette. Men bare timer senere sved det i øynene av tykk røyk. Vi var litt bekymret. Ved neste småby fikk vi vite at stien ble stengt både foran og bak oss. 
Naturkreftene kunne vi ikke gjøre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss så langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gått litt ut av oss begge, og vi erklærte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vært på fottur i 150 dager og var veldig fornøyd, hadde gått ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vært bedre.

Vil du høre mer om hvordan følge drømmen? Nysgjerrig på teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig på den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info på www.lisekristine.blogg.no.

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg