En kan ikke bo i Bergen uten å ha besteget Tveitakvitingen på ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest så har han alltid rett. Nå bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er født der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser når jeg er ute i den store verden. Så da tenker jeg at det er helt innafor å kalle seg Bergenser (med litt strilablod i årene).
Uansett, min spreke pappa på 71 år spurte om jeg ville være med på tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; å utfordre meg selv på langrennski og å bli mer vant til å ferdes ute vinterstid.
Turen startet ved Furudalen. Været var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmålene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og så opp den beryktede Stueveggen. Jeg så ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.
Vi gikk for det meste i myk nysnø. Det var ingen spor å følge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasiøse timer stod vi på toppen. Der var det cirka 10 minus som føltes som 20 minus siden det blåste godt.
Jeg holdt på å fryse fingrene av meg da jeg klatret opp på varden. Men hva gjør man ikke for et blinkskudd?
Da vi skulle gå ned klarte vi å gå feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var på villspor. Etter litt om og men fant vi igjen våre egne spor. Og godt var det for nå begynte det å bli mørkt. Med hodelykt og snikende mørke tok det lenge tid en beregnet å komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsfølelsen å ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forøvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp på varden.
#topptur #tveitakvitingen #ski #mittvestland #snø