En kan ikke bo i Bergen uten å ha besteget Tveitakvitingen på ski minst en gang i livet.
Det sier iallefall pappa, og som pappaer flest så har han alltid rett. Nå bor vi riktig nok ikke i selve Bergen, men jeg er født der og har bodd der da jeg var liten, samt at jeg alltid refererer til meg selv som Bergenser når jeg er ute i den store verden. Så da tenker jeg at det er helt innafor å kalle seg Bergenser (med litt strilablod i årene).
Uansett, min spreke pappa på 71 år spurte om jeg ville være med på tur. Det ville jeg selvsagt. Av to grunner; å utfordre meg selv på langrennski og å bli mer vant til å ferdes ute vinterstid.
Turen startet ved Furudalen. Været var lett overskyet og noen minusgrader.
Underveis fortalte pappa om de forskjellige delmålene. Ikke vet jeg hvem som har diktet disse navnene men vi skulle innom Negerlandsbyen og så opp den beryktede Stueveggen. Jeg så ingen negre i Negerlandsbyen. Det var ingen i Stueveggen heller, men bratt som en vegg var det.
Vi gikk for det meste i myk nysnø. Det var ingen spor å følge. Det gjorde turen litt tyngre men etter fem strabasiøse timer stod vi på toppen. Der var det cirka 10 minus som føltes som 20 minus siden det blåste godt.
Jeg holdt på å fryse fingrene av meg da jeg klatret opp på varden. Men hva gjør man ikke for et blinkskudd?
Da vi skulle gå ned klarte vi å gå feil. Skikkelig tabbe med heldigvis er pappa godt kjent og fant fort ut at vi var på villspor. Etter litt om og men fant vi igjen våre egne spor. Og godt var det for nå begynte det å bli mørkt. Med hodelykt og snikende mørke tok det lenge tid en beregnet å komme seg ned. Da vi endelig kom ned til bilen var vi mo i beina og godt sliten. Men for en fantastisk topptur. Og for en fantastisk mestringsfølelsen å ha besteget en topp som Tveitakvitingen. Som forøvrig er 1299 moh og cirka 1301 moh for de som klatrer opp på varden.
Mormor og besten bodde på Eidsvågneset. Da jeg var liten elsket jeg å komme på besøk. Mormor laget alltid kjempegod middag og sjelden mindre en tre retter. Men en annen ting som også gav meg stor glede, var turer i fjellet. Det var ikke så ofte vi gikk tur i byfjellene med mormor og besten, men jeg har noen minner fra en tur over fjellet fra Eidsvåg til Fløyen og ned i Bergen sentrum med mormor. Jeg husker ikke hvorfor vi tok turen, men jeg tror at hun passet meg og søsteren min den dagen. Jeg husker heller ikke hvor gammel jeg var. Men det jeg husker er noen veldig lange seige bakker som aldri tok slutt. Og følensen av å komme til Fløyen og skue utover byen. Jeg er ganske sikker på at vi ikke tok banen ned, en stor del av opplevelsen var å gå, stoppe flere ganger og se den røde og blå vognen komme oppover eller nedover. Vi slapp heldigvis å gå tilbake. Da tok vi bussen som også var del av opplevelsen for en liten jente som bodde på landet og kunne gå til skolen. Bussturen var eksotisk.
De siste årene har jeg flere ganger parkert bilen ved Eidsvåg kirkegård og gått over fjellet til Fløyen. Den første gangen jeg gjorde det kom minnene tilbake. Den lange uendelige bakken var der enda. Jeg tror faktisk at den var blitt enda lengre. Men jeg gikk ikke direkte til Fløyen. Jeg tok en litt annen rute, nemlig om fjellet Rundemanen, Brushytten og tilbake til Eidsvåg. Dette har jeg gjort flere ganger og synes det er en super god trimtur.
I begynnelsen av Langevatnet er det en liten bro og en bratt trapp opp over elven. I følge kartet går det en alternativ rute til Rundemanen her.
Dagens tur ble nettopp en test av denne ruten. I nydelig sol men med iskald vind ble det en fantastisk tur. Ganske så bratt i begynnelsen, men absolutt verdt det når en kommer opp og kan nyte den nydelige utsikten. Høydeskrekken fikk prøvd seg litt oppover noen skrenter med smale fjellhyller, men heldigvis er det festet både tau og stige de verste plassene.
Ved Rundemanen fant jeg meg en plass i le for den iskalde vinden, spiste mat og varm drikke, før jeg bestemte meg for å gå ned til Jordal. Greit med en liten rundtur. Og det er første gang jeg går ned til Jordal. Rundt Jordalsvatnet har jeg gått før. Det var en søndagstur med mormor og besten for mange år siden. Etterfulgt av en av mormor sine uforglemmelige treretters middager.
Det er slutt på de herlige turene og middagene med mormor og besten. Men dette er det nærmeste jeg kommer. De hviler for alltid nettopp ved denne kirkegården hvor jeg parkerer bilen. Jeg tror de hadde likt å visst at de hviler med inngangen til byfjellene som nærmeste nabo. Og jeg tror også at de hadde likt å visst at hver gang jeg er her så tenker jeg på alle de gode minnene og gode tur opplevelser som de har gitt meg. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om lang turen jeg snart skal ut på. Jeg velger å tro at de hadde vært fornøyd med at jeg har arvet mye av turgleden fra dem, men at en fire-fem måneders fottur fra Mexico til Canada kanskje er en smule overdrevet og altfor langt…
Etter en lang og tung uke var det godt å ta seg en lufte tur til Ådneburen. Været var på min side og det ble en flott tur. Jeg hadde med mat og satt en god stund ved toppen og følte på følelsen av å leve. Det er som folk sier, vi lever bare en gang, vi vet aldri når det ender, så da må vi prøve å ha det så godt som vi klarer.
Håper alle har hatt en så fin søndag som mulig og har fått litt sol på nesen. Her er litt bilder fra den nydelige naturen og utsikten fra Ådneburen.
I går skulle vi på topp tur. Det var jeg som insisterte. Jeg husker at Aina og Anne har snakket om en topp de ville bestige i nærheten av Skei hvor Anne bor. Jeg husket ikke hva den het, men fikk vite at det var Eggenibba. Jeg googlet Eggenibba og fikk frem en amatør film som viste at det var litt bratt, men ikke særlig ille. Tenkte jeg.
På ut.no ble turen beskrevet som krevende med noen bratte parti og litt klatring. Det hørtes veldig overkommelige og passe utfordrende ut. Jeg så frem til en koselig søndagstur med Aina og Anne.
Vi kjørte opp så langt som bom veien gikk. Jeg kikket opp og kunne konstantere at her gikk det muligens rett opp det første stykket. Og det gjorde det. Men det gikk greit, tross regn og sleipe stier.
Oppe på ryggen fikk vi pustet ut litt før jeg nesten mistet pusten da jeg så oppover mot hvor vi skulle. Jeg mistet forresten pusten da jeg kikket nedover og, her var det bratt….Det begynte så smått å gå opp for meg at jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde begitt meg ut på. Høydeskrekken som jeg trodde jeg hadde blitt kvitt, kom tilbake med full kraft. Men jeg var ikke klar til å gi meg, ikke enda.
Vi kom oss opp de første klatre partiene med god hjelp av kjetting tau og Anne som hadde gått her før. Det kom jevne utsagn fra henne om at dette går bra. Beroliget av Anne og min stahet til å utfordre høydeskrekken, gjorde at jeg klarte å fortsette selv om jeg til tider var skrekkslagen. Beina skalv og pulsen var kjempe høy. Aina lurte på om noen hadde falt utfor noengang, men Anne kunne berolige oss med at her var det umulig å ramle utfor, da måtte en hoppe…
Vel oppe turde jeg nesten ikke se utover. Vi var på en liten spiss steinhaug, det var latterlig langt ned, og jeg hadde hjerte i halsen. Det blåste ganske surt så vi krøket oss sammen, spiste matpakken og ble heldigvis enig om å gå ned på andre siden. Lettelse.
På andre siden av varden var livet et helt annet. Vi gikk fra å balansere på en steinete knivspiss til åpent landskap som kunne minne litt om Hardangervidda. Jeg pustet lettet ut og nøt resten av turen som var helt fantastisk. For en vill, vakker og spektakulær natur! Aldeles breathtaking. Anbefaler alle å ta denne turen, spesielt om du vil utfordre høydeskrekken din.;)
English:
Yesterday we were doing at mountain hike. It was I who insisted. I remember that Aina and Anne have been talking about a peak they wanted to hike near Skei where Anne lives. I did not remember what it was called but was told that it was Eggenibba. I googled Eggenibba and found an amateur film that showed that it was a little steep, but not very bad. I thought.
On ut.no the trip was described as challenging with some steep areas and some climbing. It sounded very okay and suitably as a challenge. I looked forward to a cozy Sunday hike with Aina and Anne.
We drove up as far as the road went. I looked up and discover that it was a steep hike straight up the mountain. But it went smoothly, despite the rain and slippery trails.
Up on the ridge we got exhaled a little before I almost lost my breath when I saw upwards towards where we were going. I lost my breath as I looked down too, it was steep …. It gradually began to realize that I had no idea what I had gotten myself into. My scare of height that I thought I had gotten rid of, came back with full force. But I was not ready to give up, not yet. We got up the first climb parties with the help of chain rope and Anne who had hiked here before. It came regular statements from her that this was going well. Reassured by Anne and my stubbornness to challenge my fear of heights, made sure I was able to continue although at times I was terrified. My legs trembled and pulse were fighting high. Aina was wondering if someone had dropped off the clifs some time, but Anne could reassure us that there was no chance of falling off, one had to jump …
Well up I hardly deared to see beyond. We were on a small tip heap, it was ridiculously far down, and I had my heart in my throat. It blew pretty miserable so we huddled ourselves together, ate our lunch and agreed to go down the other side. Relief.
On the other side of the mountain, life was quite different. We went from balancing on a rocky pinch to open countryside which could be reminiscent of Hardangervidda. I breathed a sigh of relief and enjoyed the rest of the trip that was amazing. What a wild, beautiful and spectacular scenery! Utterly breathtaking. Advise everyone to take this tour, especially if you want to challenge your fear of heights.:;
Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder jobb oppdrag på Voss. Det første jeg tenkte når jeg hørte det var et to dagers oppdrag, var at jeg ville overnatte så jeg kunne ta en tur i fjellet etter jobb.
Heldigvis for meg var det meldt sommer i dag. Årets siste tenker jeg. Det ble faktisk godt over tjue grader, aldeles deilig.
Etter jobb var det rett på hotellet og på med treningsklær. Tur valget falt på Hanguren opp. Stien startet fra Voss folkemuseum, ikke langt fra hotellet. Jeg var forberedt at det var bratt, men det ble ganske tungt uansett. Pusten gikk og melkesyren slo til som vanlig. Stien virket uendelig, jeg kom liksom aldri frem. Det stod ett skilt lengre nede om at det var 1,5 kilometer. Det føltes mye lengre… Etter hundre stopp var jeg plutselig oppe blant sauene. Og godt var det for nå begynte det å skumre og bli kaldere så det var bare å knipse et turist bilde og komme seg ned igjen. Det var ikke like langt ned igjen. Jeg var nede på få minutter…
Det ble jogging tilbake til hotellet. Nå har jeg hatt en super lang, deilig varm dusj og har ikke tenkt å gjøre noe mer fornuftig en å nyte det flotte rommet, spise i sengen og se på gylne tider.;)
Det ble ikke noe overnatting ute i natt, jeg måtte være “barnevakt” for Theo the dog. Han kunne sikkert vært med på telttur, men da hadde det blitt styr. Han har det med å bjeffe til allslags lyder og hadde nok holdt meg og sauene våken hele natten. Ikke har han sovepose heller, så da gikk det ikke.
Jeg tenkte at han heller skulle få være med på en god fjelltur. Det pleier å bli mye styr det også, men med jevne mellomrom så glemmer jeg hvor mye styr det egentlig er…
Jeg pakket sekken, tok med mat til både meg og hunden, og så frem til en koselig tur på Austlendingen.
Som hunder flest så har Theo sine egne meninger om tempo. Han hadde det tydligvis travelt og dro på. Det ble en heseblesende start opp mot toppen av fossen. Der kom det fram hvorfor han hadde det så travelt. En familie med hund hadde nettopp krysset over. Theo er gal etter andre hunder og hadde tydligvis fått ferten av denne hunden. Møtet med hunden gikk heldigvis bra, og Theo gikk fint videre. I heseblesende tempo.. Jeg hang etter som et slips og pustet som en hvalross. Det ble flere stopp underveis for å få tilbake pusten. Beina ble etterhvert blytunge. Jeg kan ikke huske at det var så hardt å gå på Austlendingen. Jeg trodde jeg var i forholdsvis god form etter utallige fjellturer og jogge turer, men tydligvis ikke. Eneste konklusjon jeg kan finne er at jeg har fått astma. Nå er det heldigvis slik i vårt lille “dopingfrie” land at alle har astma og trenger medisin. Det er påtide at jeg får min dose og…
Vi nærmet oss toppen. Theo bestemte seg plutselig for at nå var det nok og satt seg rett ned. Han hadde fått øye på en kar med to små hunder bak oss. Det viste seg å være to hann hunder. Da ble det fort krig, for i hundens lille verden er tydligvis andre hann hunder rivaler som er helt ok å angripe uten forvarsel. Mannen tok med seg sine to hissigpropper og jeg stod igjen med min. Men kortidsminnet til Theo funket visst ikke for han skulle selvsagt ta opp forfølgelsen av disse hundene. Flott det.
Vi klarte å unngå flere konfrontasjoen. Ved toppen tok vi pause ved et lite fjellvann. Jeg kokte vann til suppe og te. Theo fikk posjonen sin med hundemat og gulrot, slukte den og var veldig misfornøyd med at han ikke fikk noe mer. Med jevne mellomrom oppfattet han lyder fra andre turgåere og måtte bjeffe litt. Kjekt det.
Etter å ha slappet av og nytt utsikt og sol, begynte vi nedstigniningen. En skulle tro at hunden var sliten, men neida, han dro i nedover bakker og. Greit nok, men det er litt slitsomt når det er så bratt, det er ikke alltid like lett å holde følge. Noen ganger gikk jeg forbi, og da ble det jeg som dro. Det kjekkeste hunden vet er å plutselig bråstoppe for å snuse som en gal på en gresstust. Det nytter ikke å få den med videre. Det skjedde til stadighet. Fille bikkje.
Austlendingen var populær i dag. Vi traff stadig folk som kom oppover. De fleste gikk i vanlig tempo og tok puste pauser, men noen galninger kom joggende oppover som om dette var flat mark. De har sikkert fått tak i astma medisin. Theo liker veldig godt mennesker og er super sosial, men han eier ikke sosiale antenner ved første møte. Ser han at det kommer noen oppover bakker så knurrer han på dem. Koselig det.
Siste del gikk faktisk veldig bra, det virket nesten som om hunden skjønte at det var bratt for meg og. Eller så var det bare det at den endelig begynte å bli sliten. Tilbake i bilen gikk den helt uten problemer inn i buret og la seg ned. Vel hjemme har den sluknet på gulvteppet og våkner sikkert ikke før i morgen… eller til det kommer noen forbi som han må bjeffe på…
Da var dagen kommet, jeg skulle få oppleve Aurlandsdalen. Jeg kom meg avgårde litt tidlig, jeg var usikker på hvor lang tid jeg kom til å bruke, men jeg visste at bussen gikk kl. 16.40 i Vassbygdi og den måtte jeg nå.
I Østerbø kvelden før var det masse folk. Jeg var redd for at det kom til å bli kø gjennom dalen. Fra teltplassen min kunne jeg se de første turgåerene. Men det så ikke ut til å bli overbefolket med det første. Det gikk faktisk veldig fint. Det ble til at jeg traff de samme folkene flere ganger da vi passerte hverandre ved pauser. Og på tur er alle sosiale og hyggelige, det var faktisk veldig kjekt!
Dalen levde opp til alle forventninger. Den var virkelig spektakulær. Tidvis var det jungel, så var det dype raviner og bratte skrenter, for å ende opp i den imponerende nedstigingen fra Sinjarheim. Jeg gikk nederste del av stien i begynnelsen. Det var nylig gått et ras i Bjørnstigen, så en ble anbefalt å ikke gå der. Jeg traff en som hadde gått der og han sa det gikk helt fint. Helt greit å gå nederste del også, den var fantastisk flott. Jeg får dra tilbake en annen gang og prøve Bjørnstigen.
Turen var lang, men fantastisk. Det var nedstigningen fra Sinjarheim som var tøffes. Der fikk knærne kjørt seg. Et stykke nedi dalen traff jeg igjen en utlending som jeg hadde gått forbi flere ganger og han var gått forbi meg. Han hadde stoppet opp og stod med blanke øyner å så tilbake på en foss. Jeg lirte av meg en høflighets frase om at det var nydelig utsikt. Han svarte andektig; its paradise.
Jeg pratet ikke noe mer med han, men jeg ble litt rørt av hvor rørt han var. Jeg er oppvokst på vestlandet og er vant til alle disse fossene og fantastisk natur, men for en som kanskje har vokst opp i et helt annet miljø, må det ha føltes som paradis på jord.
I Vassbygdi var det en fin vente plass med en liten kiosk. Jeg hadde beregnet mer enn god nok tid, så jeg måtte vente i over en time før bussen kom. Men det var helt greit, jeg koste meg i solen, spiste is og luftet gnagsårene.
Bussen gikk til Flåm hvor jeg også måtte vente i over en time før neste buss. Flåm var som vanlig invadert av turister og cruise skip. Det var bare å menge seg med dem, slappe av på en kafe og spise hamburger! Og ikke minst mimre litt. Det er noen år siden, men jeg glemmer aldri de flotte kajakk turene vi har hatt mellom Gudvangen og Flåm. Det var et årlig arrangert løp som het Åreleiken. Vi pleide å ta det på to dager sammen med masse andre kjekke folk. Vi overnattet i telt underveis, hadde stort bål og mye moro.
Mimringen tok slutt, bussen kom og jeg tok den tilbake til Arna der bilen min stod og ventet på meg.
Det var som alltid godt å komme hjem etter en tur i villmarken, ta seg en dusj, få på rene klær og sitte i en sofa i en varm stue. Men herlighet for en flott tur jeg har hatt. Og det trenger ikke være dyrt. Om en gidder å dra med seg telt får en oppleve naturen på en helt annen måte, og en sparer mye penger. Men det hadde vært fint om noen kunne betale meg for å dra på tur, for jeg har lyst på mer, jeg har ikke tid til å dra på jobb. Jeg drømmer om å padle kajakk i Lofoten, gå Norge på langs, oppleve Rondane og Jotunheimen, stå på ski fra Finse til Haukeliseter og ikke minst, gå the Pacific crest trail på USAs vestkyst!
English:
Finally the day had come, I would experience Aurlands valley. I got off a little early, I’m not sure how long it would take, but I knew the bus was going at 4.40 pm in Vassbygdi and I needed to be on it. In Østerbø the night before were lots of people. I was afraid that it was going to be queuing through the valley. From my tent I could see the first walkers. But it did not seem to get crowded soon. It was actually very nice. I met the same people several times when we passed each other by pauses. And out hiking everyones social and pleasant, it was very nice! The valley lived up to all expectations. It was really spectacular. Occasionally there was jungle, there were deep ravines and steep inclines, to end up in the impressive descent from Sinjarheim. I hiked the bottom of the trail at the beginning. The trip was long, but wonderful. The descent from Sinjarheim was tough. My knees suffered hard.
A bit down the valley, I met again a foreigner I had walked past several times and he had past me. He had stopped and stood with shining eyes looking back at a waterfall. I said a politeness phrase that it was a lovely view. He responded reverently; its paradise. I talked no more with him, but I was a little touched by how touched he was. I grew up on the west coast and are used to all these waterfalls and breathtaking scenery, but for one that may have grown up in a completely different environment, it must have felt like paradise on earth.
In Vassbygdi there was a nice waiting area with a small kiosk. I had estimated more than enough time, so I had to wait for over an hour before the bus arrived. But it was okay, I just enjoyed the sun, ate icecreame and rested my blister feet.
The bus went to Flom where I also had to wait for over an hour before the next bus. Flom was as usual invaded by tourists and cruise ships. It was just to mingle with them, relax at a cafe and eat hamburger! And I remembered earlier trips to Flom. It’s a few years ago, but I’ll never forget the great kayak trips we’ve had between Gudvangen and Flom. It was an annual organized races named Åreleiken. We used to take it in two days along with plenty of other fine people. We stayed overnight in tents along the way, had bonfires and lots of fun.
The bus came and I took it back to Arna where my car was waiting for me.
It was as always good to come home after a trip in the wilderness, take a shower, get on clean clothes and sitting on a sofa in a warm room. But what a great trip I had. And it need not be expensive. If one bothered to bring a tent one get to experience nature in a completely different way, and saves a lot of money. But it would be nice if someone could pay me to go on tour, because I want more, I do not have time to go to work. I dream about kayaking in Lofoten, hike Norway in the middle, experience Rondane and Jotunheimen, skiing Finse to Haukeliseter and especially, do the Pacific Crest trail on the west coast of USA!
Det er en fantastisk opplevelse å våkne opp i telt midt på fjellet til en solskinns dag. Jeg hadde ikke noe hastverk, det ble en lang og slapp morgen. Det var litt varmere i luften og jeg kunne pakke vekk lue og hansker.
Jeg kom meg avgårde til slutt og fortsatte i lett steinete terreng mot Steinbergdalshytta som er en nedlagt DNT hytte. Det var litt trist å se den nedlagte hytta, den var lett overgrodd og bar preg av forfall. Tunet var fullt av sauebæsj, de nye ?beboerene? hadde tatt seg godt til rette.
Jeg fant meg en plass i le for vinden og tok lunsj pause. Turen gikk videre mot Østerbø. Jeg var ikke forberedt på terrenget jeg nå måtte forsere. Det var bratt, ulendt, vått og mye buskas. At det idet hele tatt går en sti der er helt sprøtt. Men her har Ola Nordmann vandret i alle de år, helt uberørt av høydeskrekk og andre skrekker. Jeg lider av lett høydeskrekk, men det var bare å se rett frem og satse på at det gikk bra.
Det var andre folk ute på tur også. Jeg gikk forbi en gruppe tyske turister. De hadde dongeribukse og tøysko. Noen av dem så ut til å slite i det ulendte terrenget. Jeg synes litt synd i dem, for det var langt igjen.
Da jeg endelig nærmet meg Østerbø var jeg helt most i knærne. Dagsetappen var mye lengre og tøffere enn jeg hadde regnet med. Jeg gikk innom turist hytten på Østerbø. Her måtte de no ha Solo tenkte jeg. Men neida, kun Fanta her også. Jeg ble så skuffet at jeg kjøpte pepismax og en juice istede. Det var litt fristenede å slå seg ned på campingplassen der. Men hun i resepsjonen sa at det var noen fine områder videre på stien, så jeg valgte å gå videre. Det ble litt lengre enn jeg hadde tenkt, jeg endte opp ved Nesbø vannet der jeg fant en fin liten rydning med plass til mitt lille telt. Det var blitt ganske seint, solen var gått ned og det ble raskt veldig rått og fuktig. Teltet kom opp, ?kveldsbad? og middag ble unnagjort raskt og jeg kom meg i posen.
Følg med, i morgen kommer siste etappe, fantastisk Aurlandsdalen.
English:
It’s an amazing experience to wake up in a tent in the middle of the mountain to a sunshine day. I had no rush, I had a long, slow morning. It was a little warmer in the air and I could stow away my hat and gloves.
I got off eventually and continued in easy rocky terrain towards Steinbergdal cabin which is a disused DNT cabin. It was a little sad to see the abandoned cabin, it was overgrown and showed signs of decay. The courtyard was full of sheep poop, the new “residents” had made them self comfortable.
I found a place sheltered from the wind and took lunch break. The tour went ahead against Østerbø. I was not prepared for the terrain I now had to hike. It was steep, rugged, wet and much shrubbery. Why there are any path at all there is totally crazy. But here Ola Nordmann (John Doe) has walked for many years, completely untouched by fear of heights and other horrors. I suffer from fear of heights but it was just to look straight ahead and dont think.
There were other people out and about too. I walked past a group of German tourists. They had jeans and sneakers. Some of them seemed to struggle a bit in the rugged terrain. I feel a bit sorry for them, because it was far to go.
When I finally approached Østerbø I was completely mashed in my knees. The hike had been much longer and tougher than I had expected. I went to the tourist lodge at Østerbø. Here they must have Solo I thought. But no, just Fanta here too. I was so disappointed that I bought pepismax and a juice istede.
There was little campsite there. But the girl at the reception said that there were some nice sites on the trail, so I chosed to move on. It was a little longer than I had thought, I ended up at Nesbø lake where I found a nice little clearing space for my little tent. It had become quite late, the sun had set and it quickly became very raw and damp. The tent came up, “evening bath” and dinner was done in no time and I got into my sleepingbag.
Stay tuned, tomorrow I will blog about the last day, Aurlandsdalen.
Jeg vet ikke helt hva som var grunnen men plutselig stod jeg med kartet over Aurland i hånden. Jeg kjøpte det i fjor fordi jeg hadde planer om å gå Aurlandsdalen som en del av den planlagte fire ukers turen min. Jeg fikk aldri brukt dette kartet, det var mye snø på det i fjor…
Men nå var det meldt fint vær noen dager og da fikk jeg lyst å prøve. Jeg googlet Aurlandsdalen og fikk opp turforslag fra DNT. De kalte dalen for creme de la creme, dalen over alle daler og den måtte oppleves:)
Forslaget deres var en tre dagers tur med start på Finse. Det hørtes ut som en fantastisk tur så jeg booket togbillett ganske raskt. Toget gikk tidlig mandags morgen så jeg hadde bare to dager til å planlegge og handle inn. Men det tok ikke langt tid, jeg hadde knapt pakket vekk utstyret fra forrige tur.
Mandags morgen stod jeg latterlig tidlig opp for å rekke toget på Arna stasjon. Turen tok knappe to timer. Det var gøy å gå av på Finse, det har jeg aldri gjort før.
Men det var veldig kaldt. Lue og hansker måtte frem.
Første del av turen gikk oppover mot Klemsbu, en liten ubetjent låst DNT hytte.
Det var fantastisk å være på tur igjen, spesielt siden det var opplett og tørre stier. Litt sur vind og overskyet men ved hytta begynte skydekket å løsne og jeg kunne sitte i solveggen og kose meg med lunsj.
Turen fortsatte i tørt steinete terreng. Høyeste punkt denne dagen var toppen Sankt Pål med sine 1695 moh. Men for å få med seg denne toppen så måtte en ta en liten avstikker fra stien. Nå er det alltid slik at den toppen en tror at en ser rett der oppe, sjelden er den toppen en skal til. Jeg kaller de “lure-topper”. Slik var det her og, det var selvsagt en ekstra dal og en ny topp langt der bak før en kom opp på Sankt Pål. Så da gadd jeg ikke gå opp dit…Jeg tror ikke jeg gikk glipp av så forferdelig mye, hele turen i seg selv var en eneste stor vandring i utsikt.
Nedstigningen mot Geiterygghytta var herlig. Utrolig bart og karrig landskap med mange nydelige fjellvann var spektakulært.
Jeg stoppet innom Geiterygghytta for nå ville jeg ha en Solo. De hadde bare Fanta.. Det var skikkelig nedtur. Forklaringen var at daglig leder var også veldig glad i Solo, og hadde tydeligvis drukket opp alt. Dårlig gjort altså. Jeg spurte fint om jeg kunne få kjøpe litt melk, men det fikk jeg ikke. Det ante meg at daglig leder hadde drukket opp den og..
Det var ikke annet å gjøre enn å rusle videre med en middelmådig Fanta.
Jeg gikk i ca en time til før jeg slo leir ved et idyllisk lite vann. Solen var fortsatt oppe men det var ikke noe varme. Jeg fikk opp teltet, tatt en slags kveldsbad og tok på meg alt jeg hadde av tørre klær.
Middagen bestod av potetmos og pølser. Potetmos uten melk. Jeg skulle selvsagt ha kjøpt potetmos med melk, men nå var det no sånn at den uten melk var på tilbud…. Sparte hele ti kroner der gitt. Hadde jeg fått kjøpe melk på Geiterygghytta hadde jeg gladelig betalt mye. Så sånn sett kunne jeg ha gått kraftig i minus. Det var nok til det beste at jeg ikke fikk kjøpe melk. Og potetmosen smakte fortreffelig den.
Det ble en tidlig kveld. Når solen gikk ned var det ikke mer å finne på enn å komme seg i posen og prøve å holde varmen..;)
Dag to (Geiterygghytta-Østerbø) kommer i morgen.:)
English:
I do not know what was the reason but suddenly I was standing with the map of Aurland in hand. I bought it last year because I had plans to hike Aurlands valley as part of the planned four-week trip. I never used this map, there was a lot of snow on it last year … But now it was notified nice weather for a few days and then I wanted to try. I googled Aurlands valley and got up suggestions from DNT (norwegian tourist board). They called the valley the creme de la creme, the valley of all valleys and it must be experienced 🙂
Their proposal was a three day trip starting at Finse. It sounded like an amazing trip so I booked a train ticket rather quickly. The train went early Monday morning so I had only two days to plan and act in. But it did not take long time, I barely had packed away the equipment from the previous trip.
Monday morning I stood up ridiculously early to catch the train at Arna Station. The trip took just under two hours. It was fun to get off at Finse, I’ve never done before. But it was very cold. Hat and gloves had to unpack.. The first part of the trip went up against Klemsbu, a small locked DNT cabin. It was fantastic to be hiking again, especially since it was no rain and dry trails. Slightly bitter wind and overcast but at the cabin began cloudiness loosen and I could sit in the sun and enjoy lunch. The hike continued in dry rocky terrain. The highest point on this day was top St. Paul with its 1695 meter over sealimit. But to get to this top I had to take a little detour from the trail. The little detour was longer than I cared for do I dropped it.. I do not think I missed so terribly much, the whole trip itself was one big hike in view.
The descent towards Geiteryggcabin was delightful. Incredibly unique landscape with many beautiful mountain lake was spectacular. I stopped by Geiteryggcabin, now I wanted a Solo. They only had Fanta .. It was disappointing. The explanation was that the manager was also very fond of Solo, and had obviously been drinking up everything. Bummer. I asked nicely if I could buy some milk, but they said no. I sensed that the Chief Executive had drunk that too.. There was nothing else to do than to hike on with a boring Fanta.
I walked for about an hour before I camped by a little pond. The sun was still up but there was no heat. I got up the tent, had a kind of evening bath and put on everything I had of dry clothes. The dinner consisted of mashed potatoes and sausages. Mashed potatoes without milk. I should of course have bought mashed potatoes with milk, but the one without milk was on sale…. Saved me a few dollars.. but had I been allowed to purchase milk at Geiterygghytta I had gladly paid a lot. It was probably for the best that I could not buy milk. And the no milk mashed potatoes tasted great anyway.
It was an early night. When the sun went down there was nothing more to do than to get into the sleeping bag and try to keep warm ..;)
Og hvordan gikk det så med sko, liggeunderlag, solcellepanel osv.?
For å begynne med skoene så var de våt i to uker. Selv etter en halv dag og en natt hengende over en vedovn, var de ikke tørr. Men de var kjempegode å gå med. Og det var bare noen få ganger de ble helt gjennomvåte. Det var når det regnet sinnssykt, og når vi trakket gjennom gjørme, søle, vann og våte busker over lang tid. Men å kalle fjellsko med gortex for vanntett, ja det er bare tull og tøys. De tåler litt vann, det står kanskje med liten skrift et eller annet sted. Vi var enig om at gamasjer hadde vært en god investering. Det får bli til neste ekspedisjon.
Skoene før og etter….
Liggeunderlaget fra mammut var en suksess. Eneste minuset var at det var litt smalt, men så hadde jeg jo tenkt å bli like smal i løpet av turen, så det fikset seg selv tenkte jeg… Det var lett i vekt, tok liten plass og var enkelt å pumpe opp. Faktisk så fikk vi ofte varmen i oss under pumpingen.
Solcellepanelet var en fiasko. Det virket, men best i solskinn og det brukte hundre år på å lade opp mobilen. Og så var det stort og ikke vanntett. Det ble sendt i posten fra Voss, da var jeg lei av å dra på det. Jeg har levert det tilbake. Fikk heldigvis pengene igjen.
Jeg var veldig glad for strikke ullundertøysettet mitt, men det gikk dessverre også med pakken fra Voss. Det var faktisk meldt bedre vær så jeg ville frigjøre litt vekt til noen søte små enheter med rødvin og mouserende vin fra polet… De var faktisk en kjempe suksess. Det var fantastisk deilig å sette seg ned etter en lang dag med en liten “pose” vin.
Jeg beholdt den nyeste strikke genseren min i alpakka. Det var jeg glad for. Den holdt meg varm flere ganger. Værmeldingen var helt feil…
Deilig genser i tynn alpakka. Gi meg en lyd om du vil bestille en;).
Sekken jeg bruker har dårlige skulder reimer så jeg har brukt skumgummi for at den ikke skal gnage helt inn til beinet. Jeg tenkte at det var lurt med ekstra skumgummi og jeg fikk de andre til å kjøpe med seg hver sin svamp. Men de hadde kjøpt nye sekker. Med kjempegodt skulder reimer.
Så da står det ny sekk på ønskelisten min og. Men svampen viste seg å være nyttig. Den ble brukt som oppbygging i en sko pga gnagsår på ankelen og til å suge opp vann da det lekket inn i ene teltet da det viste seg at det manglet litt av ene stangen…
I fjor gikk jeg ned mange kilo etter tre uker på tur. I år gikk jeg i 13 dager. Jeg veide meg ikke før jeg reiste, men hadde pakket en dongeribukse til country festivalen som var litt trang. Jeg trodde den skulle slenge rundt meg når jeg tok den på, men jeg ble nok litt skuffet. Den var fremdeles litt trang, så noe voldsomt kilo tap ble det ikke denne gangen. Men noe har det nok blitt, jeg kjenner meg smalere og strammere. Jeg er godt fornøyd. Men jeg orker ikke å sjekke vekta…
I fjor var jeg kvalm, dårlig og spiste nok altfor lite. I år har jeg spist mer og vi hadde med tabletter til fjellvannet for å utelukke bakterier som jeg mistenker gjorde meg dårlig i fjor.
Nå er det jogging som står øverst på aktivitets listen. Jeg har tenkt å melde meg på Bath half igjen…
En og annen fjelltur blir det nok også, både med og uten telt.:)
English:
So how did it go with new shoes, sleeping mats, solar panels etc.? To begin with the shoes they were wet for two weeks. Even after half a day and a night hanging over a stove, they were not dry. But they were good on my feet. And there were only a few times they were completely drenched. That was when it rained insanely, and when we walked through mud, water and wet bushes for a long time. But calling hiking boots with gortex for waterproof, that’s just nonsense. They tolerate some water, perhaps its written in small print somewhere.
We agreed that water proof leggings had been a good investment. It will be for the next expedition.
The sleeping mat from mammoth was a success. Only minus was that it was a little narrow, but my plan was to get smaller by the day so it would be perfect …
It was lightweight, took up little space and was easy to inflate. In fact we often got heated up during pumping.
The solar panel was a failure. It worked, but only in sunshine and it took one hundred years to recharge your mobile. And it was big and not waterproof. I sendt it home by mail from Voss, I was tired of dragging it around. I handed it back to the store and got my money back.
I was very happy with my knitted wool set, but it was unfortunately also with the package from Voss. It was actually reported better weather so I would free up some weight for a few small boxes of red wine … They were actually a great success. It was wonderful to sit down after a long day with a small “bag” wine.
I kept my newest knit sweater in alpaca. It kept me warm several times. The weather forecast was completely wrong …
The backpack I use have bad shoulder straps so I have used foam for it not to gnaw my bones. I thought it was wise with extra foam and I got the others to buy with them a sponge. But they had bought new backpack. With great new good shoulder straps. A new backpack is now on my wish list. But sponge proved to be useful. It was used as building up a shoe because of blisters on one ankle and to suck up water when it leaked into the tent.
Last year I lost many kilos after three weeks on tour. This year I hiked for 13 days. I did not weighed myself before I left, but had packed a pair of jeans to the country festival which was a bit tight. I thought it was going to fling around me when I took it on, but I was a bit disappointed. It was still a bit tight so I did not loose so many kilos this time, but I feel very good and I am pleased. But I dont feel like checking the weight …
Last year I was sick and did not eat enough This years I have eaten more and we had tablets to put in the drinking water to exclude bacteria which I suspect made me sick last year.
Now it is jogging on top of my activity list. I’m planning to do the Bath half again in March….I need to improve my time.
An occasional hike will happen too, with and without a tent. 🙂
