Jeg tok med litt niste og varm ingefær te. Siden solen var fremme så tenkte jeg at det ville være gode muligheter for å sitte ned og slappe av, og sanke D-vitaminer.
Stien startet på en bratt traktorvei som varte et stykke. Så bar det inn i skogen og oppover. Snøen var trakket ned noe, men ikke nok, så jeg havnet stadig ned i dumper med snø til knærne. Til tider var det ganske slitsomt men jeg valgte å tenke på det som god trim.
Det tok meg ca 1.5 time i ganske så rolig tempo til Krossane. Tilbake gikk det mye kjappere.
Absolutt en fin tur og en kjekk forandring fra min vanlige rute fra Hopsdalen. Blir kjekt å gå turen om igjen når snøen er borte.
Bratt og sleipt, slik som det ofte er på vei opp til Austlendingen, ødela ikke den herlige følelsen å stige ut av skyene og inn i sol og varme. At det er november skulle en ikke tro. Her er litt bilder fra dagens tur:
Har vært på besøk hos Lisbeth i Svelgen i helgen. Benyttet anledningen til en liten biltur ut for å se havet. Og for å se Grotlesanden. Og for å lufte Lisbeth og Theo. Tok noen fine bilder i det flotte lyset. 🙂
Vetvika er en idyllisk perle i Bremanger kommune. For å komme dit, må man enten gå over fjellet eller bruke båt. Jeg har vært nysgjerrig på stedet helt siden jeg så serien, “Familieekspedisjonen”, på NRK. Egentlig hadde jeg tenkt å ta med telt og overnatte, men værmeldingene lovet ikke stort annet en regn. Det ble derfor en dagstur.
Stien starter ved Svarstad. Første del går oppover på grusvei. Etter en liten kilometer deler stien seg og det er mest vanlig å gå til venstre. Jeg gikk til høyre. Rett og slett fordi jeg hadde glemt hva som stod i turbeskrivelsen…. jaja..
Etter en lang og sleip nedstigning i en ur, kom jeg til Solheimsvatnet. Stien fulgte så vannet ut til Vetvika. Stedet levde opp til sitt rykte, det var virkelig en idyllisk perle. Den hvite sandstranden med bølgene som slår mot land, var et flott syn.
Tilbaketuren gikk opp den bratte lia hvor jeg egentlig skulle ha kommet ned. Langt oppe i lia kunne jeg snu meg og se ned på den spektakulære utsikten. For et fantastisk skue. Og jeg må si at jeg var glad jeg ikke hadde gått ned denne veien. Ikke nok med at det var veldig bratt, det var ganske så sleipt også.
Turen er rangert som krevende på www.ut.no. Det er jeg helt enig i. Spesielt i vått terreng med glatte steiner og sleipe tuster, er det tøft for beina. Kroppen fikk kjørt seg, det kjennes at det er lenge siden jeg har vært på dagstur i ulendt terreng. Men en flott tur var det uansett. Jeg skal absolutt tilbake hit og overnatte. Når det ikke regner…
Det ble en impulsiv handling. Jeg lot meg fascinere av NRK og Monsens program, Hardangervidda, minutt for minutt. Etter å ha fulgt programmet noen timer på tv forrige torsdag, bestilte jeg togbillett, tur/retur Ustaoset. Jeg tenkte å hoppe av toget på Haugastøl, og returnere til Ustaoset noen dager senere. Monsen og gjengen skulle jeg finne på Heinseter lørdag ettermiddag. Men først ville jeg gå litt alene, og nyte freden og roen som bare finnes høyt oppe på vidden.
Fredag morgen kjørte jeg til Arna og hoppet på toget. Da vi nærmet oss Haugastøl, sakket ikke toget farten. Jeg hadde ikke noe valg og måtte gå av på Ustaoset. Der kom jeg i prat med noen kjekke karer, som kunne fortelle at det gikk en buss tilbake til Haugastøl om cirka en time. Det passet bra, jeg hadde ikke dårlig tid.
Fra Haugastøl gikk jeg lenge langs hovedveien, før jeg skjønte at jeg var på villspor. En hyggelig mann stoppet, og guidet meg på rett vei. Jeg var ikke den første som gikk feil, sa han.
Endelig oppe i det fantastiske høyfjellet nøt jeg solen og varmen. Og lite folk. Enn så lenge…
Jeg gikk i cirka fire timer før jeg slo opp teltet ved en liten elv. Kvelden kom, jeg krøp ned i soveposen og digget å være på fottur igjen.
Neste dag gikk jeg innom Fagerheim turiststugi. Der klarte jeg ikke å motstå fristelsen, og snopte en gulrotkake og en Solo.
Videre mot Heinseter, lurte jeg på om jeg skulle overnatte et sted for meg selv før jeg kom frem. Det var så herlig å nyte freden og roen på fjellet, jeg vurderte sterkt å droppe Monsen og co.
Men da jeg nærmet meg Heinseter, registrerte jeg at teltene var spredt rundt ved elven, det så ut til å være god plass. Nede på tunet var det passe med folk og ikke kaotisk. Jeg slapp å stå lenge i kø for å kjøpe en herlig, kald øl.
Jeg fant en plass ved elven og slo opp teltet. Lagde meg middag og slappet av. Det begynte å bli ganske kjølig, så jeg tok tidlig kveld.
Neste morgen gikk jeg tilbake til tunet. Det var full aktivitet, NRK folk og diverse kjente og ukjente kjendiser, svirret rundt. Artig å se alt “live”. Så godt som alle “følgerene”, begynnte å gå før Monsen. Det passet visst best slik. Jeg gikk et lite stykke, før jeg satt meg på en stein og ventet. Jeg skulle jo “stalke” Monsen, ikke omvendt…
Og plutselig var de der; kamera folk, bærere, regisører, Monsen og hele gjengen. Da kunne jeg endelig dilte etter.
Det gikk sakte fremover, Monsen måtte stadig stoppe og intervjue noen, det ble mange pauser. Endelig fremme ved Tuva turisthytte,
ble det stor fest. Et folkehav hadde møtt frem for å hylle helten, og alle de andre som hadde gått i fire dager.
Jeg kjøpte en brus og en sjokolade, før jeg trakk meg stille og rolig tilbake til nærmeste vann. Der slo jeg opp telt og koste meg alene. Skikkelig usosial og kjedelig… jaja… Jeg må innrømme at jeg følte meg mer ensom i folkemengden hvor jeg kjente ingen, en mutters alene ved teltet mitt.
Lydene fra festen nådde meg, så da var jeg no litt med på morroa.
Neste morgen gikk jeg det korte stykket tilbake til Ustaoset og tok toget hjem.
Jeg hadde en kjempe herlig tur (med unntak av noen kalde netter). Hardangervidda er fantastisk, det er lett å finne frem, og rutevalgene er mange. Anbefaler gjerne ruten jeg tok: Haugastøl – Fagerheim turiststugi – Heinseter – Tuva turisthytte – Ustaoset.
Da kan jeg krysse av Seven Summit på listen. Eller kanskje sju fjell som det heter på norsk…?
Jeg skal være turleder på søndag 6. mai. Vi skal gå sjufjellsturen i Åsane. Av alle de sju toppene er det bare Veten jeg har besteget. Dagen idag var perfekt til å øve seg til søndag.
Jeg startet med friskt mot fra Toppe Senter. Første topp var Toppenipa. Det burde være enkelt nok. Men når det står til venstre i tur beskrivelsen og det egentlig er til høyre, ja da måtte jeg rådføre meg med en hyggelig dame som var ute å jogget. Når jeg først fant begynnelsen på stien var det ikke noe problem å komme seg opp på den lille toppen (232 moh).
Neste topp var Geitanuken (304 moh). Den bydde på utfordringer. Beskrivelsen var litt merkelig, jeg skjønte fint lite. Heldigvis var det folk på Toppe gartneri med gode råd. Det ble til at jeg fulgte en traktorvei oppover et stort hogstfelt. Med litt hell stod jeg plutselig på stien jeg leitet etter. Det eneste jeg lurte på var om jeg skulle til høyre eller venstre… Jeg hadde flaks igjen for det kom en koselig mann som skulle dit jeg skulle. Vi slo følge siste biten.
Til neste topp var det lett å finne frem. Ulsetvarden (288 moh) fant jeg uten nevneverdige problemer.
Nå skulle jeg ned å krysse hovedveien. Det var greit nok selv om jeg sikkert ikke gikk der jeg skulle. Stien var beskrevet som lite brukt. Det er ikke godt å si om det var stien eller et hjortetrakk jeg fulgte. Men ned kom jeg.
Neste topp var Høgstefjellet (464 moh). Det var bratt, men fint å gå. Stien gikk innom Vardfjellet (356 moh). Dette fjellet er ikke med på listen. Jeg vet ikke hvorfor men det blir vel feil med åttefjellstur?
På Høgstefjellet var det flott utsikt. Jeg tok lunsj pause.
Fjell nummer fire var Veten (486 moh). For å komme dit stod det en grei forklaring i infoen min, men nå gikk alt galt. Jeg gikk nedover, fant en sti som jeg mente gikk parallelt med Rimmaskaret, og forventet hvert øyeblikk å komme ned på postveien. Men jeg gikk og gikk. Noe føltes merkelig galt og jeg hadde ikke peiling på hvor jeg var. Tilslutt kom jeg opp på en topp. Hvilken var ikke godt å si, men det var ikke Veten. Det kom en dame på stien så jeg spurte henne om hvor jeg var. (Hadde vært veldig fint om noen kunne sette skilt på disse toppene så folk vet hvor de er…).
Hun kunne fortelle at jeg var på Tellevikafjellet (391 moh). Dette var fjellet jeg skulle bestige etter Veten. Hvordan jeg hadde havnet der skjønner jeg fremdeles ikke.
Jeg så ingen grunn til å rote meg tilbake til Veten så jeg fortsatte til siste fjell, Nordgårdsfjellet (355 moh). Derfra var det bare å komme seg ned på hovedveien og tilbake til bilen.
På søndag er vi flere turledere. Så det er bare å være med. Jeg skal tilbake iløpet av uken å finne ut hvor jeg gikk feil. Trening med kart og kompass trengs tydligvis..og en fulladet mobil så jeg kan sjekke GPS…
Uansett, det var en flott tur. Regner jeg med fjellet som ikke er på listen, ja da har jeg faktisk besteget Seven Summit på en dag. Er godt fornøyd med det.
Endelig kan jeg kalle meg turleder. Spennende altså. Etter en våt og fuktig helg i byfjellen har jeg tilegnet meg mye kunnskap for å kunne ta andre med på dagsturer. Vi har lært om bekledning, utstyr, kart- og kompass, værforhold, sikkerhet og planlegging.
Vi møttes ved Svartediket og gikk innover Tarlebøveien før gruppen ble delt i to. Min gruppe gikk videre oppover Hardbakkedalen som storsett var dekket av snø. Det ble en strabasiøs ferd. Snøen var våt, og vi trakket gjennom flere plasser. Etter mye styr som inkluderte lett fjellklatring, kom vi oss opp dalen. Alle fikk tildelt et område til å sette kompasskurs, og å lede oss i riktig retning.
Turen fortsatte over Langelifjellet og Grønetua, mot Tranehytten, som var målet for dagen.
I hytta fortsatte vi med teorikurs, god middag og sosialt samvær. Det var forholdvis kaldt, så Helen og jeg dro madrassene våre inn i stua og sov der!
Neste morgen ble vi delt i grupper og fikk tildelt koordinater hvor vi skulle være turledere. Det viste seg raskt at teori og praksis er to forskjellige ting. Det man planlegger før turen kan brått endre seg når en kommer ut og skal orientere. Igjen var det vanskelig på grunn av mye snø. Stien og kompasskursen gikk til høyre, mens fotsporene i snøen gikk til venstre. Ikke alltid likegodt å vite hvor en skal gå.
Dagens etappe gikk fra Tranehytten via Vikinghytten til Jordalskaret hvor vi tok lunsj. Så opp mot Rundemanen, over Blåmanen og ned mot Lørdagsknausen. Vi tok en avstikker til Fjellhytten, før vi fortsatte ned til Skomakerdiket. Siste etappe var ned Starefossen og tilbake til parkeringsplassen ved Svartediket.
Jeg må si det ble en artig og spennende helg, med innslag av både gjenglemt person, en skadesituasjon, og “vanskelige” turdeltakere. Våt snø gjorde nok turen ekstra tøff, jeg lurte til tider på om det var vinterturleder kurs jeg var på… Neste trinn på utdanningsstigen min er sommerturleder kurs. Jeg er usikker på om jeg får det til i år. Uansett så kan jeg se tilbake på en fantastisk helg med mange gode opplevelser. Jeg er flere erfaringer rikere, og har blitt kjent med kjekke folk som deler samme interesse for friluftslivet som meg.
Går du med en drøm om å tilbringe mer tid i naturen? Har du lyst å utfordre deg selv til å overnatte i telt alene? Les mer om bok prosjektet mitt, Pacific Crest Trail – 150 dager på fottur i USA. Dette er boken for deg som trenger litt motivasjon og gode tips til hvordan bli tryggere i fjellet. Boken kan forhåndbestilles, da får du den til redusert pris. Link: http://fnd.uz/bokprosjekt
I dag har jeg vært med på min første tur med Nordhordland turlag. Det var en rolig tur i flotte omgivelser til Skavelen på Krossøy i Austrheim. Snøen lavet ned og det var dårlig sikt, men det la ingen demper på stemningen. Jeg var imponert over frammøte. Gamle og unge ruslet side om side, skravelen gikk og alle koste seg.
DNT har fått en stor plass i mitt hjerte etter at jeg begynte å bruke fjellheimen mer aktivt de siste årene. Jeg glemmer aldri lykken over å komme til Vardadalsbu etter å ha sovet ute en kald sommernatt og alt var vått. Eller noen dager senere da jeg kom til Norddalshytta og kunne overnatte der i påvente av bedre vær. Og for ikke å snakke om den innsatsen som blir gjort for å merke stier så jeg kan finne fram i fjellet.
Det var stor lykke å få medlemskap hos turlaget som julegave i fjor. Jeg gleder meg til å fullføre det påbegynte turleder kurset og være med på å få flere med ut for å oppdage den flotte naturen vi har rundt oss.
Det er en del ting som må gjennomføres for å kunne kalle seg en ekte Bergenser. Ikke det at jeg streber etter denne tittelen, men det er greit å ha sitt på det tørre siden jeg er bare er halvt Bergenser.
Jeg har gått over vidden flere ganger, stått på ski til Tveitakvitingen og nå endelig komt meg opp Stoltzen. Jeg måtte bli over 40 år før det ble gjort. Det er nesten litt flaut at det har tatt så lang tid.
Det ble litt kort å “bare” gå opp Stoltzen, så jeg valgte en god rundtur med start i Eidsvåg. Jeg gikk forbi Langevatnet og Munkebotsvatnet opp til Storevatnet. Planen var å gå videre til Fløyen, men det var mye snø så jeg valgte en kortere rute. Jeg gikk ned Skredderdalen til Fjellveien og bort til starten på Stoltzen. Stoltzekleiven går opp til Storevatnet så derfra gikk jeg samme rute tilbake til Eidsvåg.
En veldig fin rundtur med noen gode stigninger. Det er gøy å endelig ha gått Stoltzen selv om pusten var tung og tiden ikke noe å skryte av. Men det kan være lurt å legge listen lavt, da kan det umulig bli verre, bare bedre.
Neste Bergenser bragd på listen må bli 7-fjells turen til våren. Men først er det Bergen Winter Run neste lørdag.
En gang i måneden treffer jeg fire gode venninner. Vi møtes hjemme hos hverandre, koser oss med god mat og skravler om alt og ingenting. Uunnværlige kvelder som betyr mye for meg.
Nå var det min tur å invitere. Jeg fikk lyst å ta gjengen med på en aldri så liten utflukt i regi av Nærturleder kurset jeg nylig har vært på.
Vi gikk via Brekkeløypen opp BKK-bakken og videre i mørket til gamleskolen i Knarvik. Skolen er borte men grunnmuren står igjen. Plassen er et populært turmål, her er både benk og bålplass.
Alle hadde fått instrukser om å ta med litt ved. Det var cirka en minus og det snødde. Heldigvis var det ikke noe problem å få igang bålet, og etterhvert ble det opplett og ganske fint. Jeg hadde med ingredienser til polarbrødpizza i stekefolie. Alle mekket sin egen pizza. Tålmodigheten var som vanlig kort når en venter på at bålet skal bli til glør. Resultatet ble noen svidde kanter og halvsmeltet ost, men det smakte nydelig.
Til dessert hadde jeg lyst å prøve sjokoladebanan i folie. Jeg hadde sett det demonstrert på nett. Det er veldig enkelt, en snitter bananen, stikker inn noen sjokoladebiter og pakker folie rundt. Så skal den ligge på bålet i noen minutter til sjokoladen er smeltet og bananen er myk. Spises med skje. Det smakte mye bedre en det så ut for å si det sånn. Kan anbefales.
Etter en god skravlestund rundt bålet pakket vi sammen og gikk tilbake samme vei som vi var komt. Alle var enig om at det hadde vært en suksess. Vi hadde fått frisk luft, spist god mat, skravlet, fått mosjon og funnet ut at når Nærturlederen skriver brodder på ta med listen, ja da kan det være lurt å ta med nettopp brodder.;)
