Det ble ikke noe overnatting ute i natt, jeg måtte være “barnevakt” for Theo the dog. Han kunne sikkert vært med på telttur, men da hadde det blitt styr. Han har det med å bjeffe til allslags lyder og hadde nok holdt meg og sauene våken hele natten. Ikke har han sovepose heller, så da gikk det ikke. 

Jeg tenkte at han heller skulle få være med på en god fjelltur. Det pleier å bli mye styr det også, men med jevne mellomrom så glemmer jeg hvor mye styr det egentlig er… 

Jeg pakket sekken, tok med mat til både meg og hunden, og så frem til en koselig tur på Austlendingen. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Som hunder flest så har Theo sine egne meninger om tempo. Han hadde det tydligvis travelt og dro på. Det ble en heseblesende start opp mot toppen av fossen. Der kom det fram hvorfor han hadde det så travelt. En familie med hund hadde nettopp krysset over. Theo er gal etter andre hunder og hadde tydligvis fått ferten av denne hunden. Møtet med hunden gikk heldigvis bra, og Theo gikk fint videre. I heseblesende tempo.. Jeg hang etter som et slips og pustet som en hvalross. Det ble flere stopp underveis for å få tilbake pusten. Beina ble etterhvert blytunge. Jeg kan ikke huske at det var så hardt å gå på Austlendingen. Jeg trodde jeg var i forholdsvis god form etter utallige fjellturer og jogge turer, men tydligvis ikke. Eneste konklusjon jeg kan finne er at jeg har fått astma. Nå er det heldigvis slik i vårt lille “dopingfrie” land at alle har astma og trenger medisin. Det er påtide at jeg får min dose og… 

Vi nærmet oss toppen. Theo bestemte seg plutselig for at nå var det nok og satt seg rett ned. Han hadde fått øye på en kar med to små hunder bak oss. Det viste seg å være to hann hunder. Da ble det fort krig, for i hundens lille verden er tydligvis andre hann hunder rivaler som er helt ok å angripe uten forvarsel. Mannen tok med seg sine to hissigpropper og jeg stod igjen med min. Men kortidsminnet til Theo funket visst ikke for han skulle selvsagt ta opp forfølgelsen av disse hundene. Flott det. 

Vi klarte å unngå flere konfrontasjoen. Ved toppen tok vi pause ved et lite fjellvann. Jeg kokte vann til suppe og te. Theo fikk posjonen sin med hundemat og gulrot, slukte den og var veldig misfornøyd med at han ikke fikk noe mer. Med jevne mellomrom oppfattet han lyder fra andre turgåere og måtte bjeffe litt. Kjekt det. 

Etter å ha slappet av og nytt utsikt og sol, begynte vi nedstigniningen. En skulle tro at hunden var sliten, men neida, han dro i nedover bakker og. Greit nok, men det er litt slitsomt når det er så bratt, det er ikke alltid like lett å holde følge. Noen ganger gikk jeg forbi, og da ble det jeg som dro. Det kjekkeste hunden vet er å plutselig bråstoppe for å snuse som en gal på en gresstust. Det nytter ikke å få den med videre. Det skjedde til stadighet. Fille bikkje. 

Austlendingen var populær i dag. Vi traff stadig folk som kom oppover. De fleste gikk i vanlig tempo og tok puste pauser, men noen galninger kom joggende oppover som om dette var flat mark. De har sikkert fått tak i astma medisin. Theo liker veldig godt mennesker og er super sosial, men han eier ikke sosiale antenner ved første møte. Ser han at det kommer noen oppover bakker så knurrer han på dem. Koselig det. 

Siste del gikk faktisk veldig bra, det virket nesten som om hunden skjønte at det var bratt for meg og. Eller så var det bare det at den endelig begynte å bli sliten. Tilbake i bilen gikk den helt uten problemer inn i buret og la seg ned. Vel hjemme har den sluknet på gulvteppet og våkner sikkert ikke før i morgen… eller til det kommer noen forbi som han må bjeffe på… 

Selfi….;) bestis…;)

#friluftsliv #utpåtur #bikkje #mittvestland