I går skulle vi på topp tur. Det var jeg som insisterte. Jeg husker at Aina og Anne har snakket om en topp de ville bestige i nærheten av Skei hvor Anne bor. Jeg husket ikke hva den het, men fikk vite at det var Eggenibba. Jeg googlet Eggenibba og fikk frem en amatør film som viste at det var litt bratt, men ikke særlig ille. Tenkte jeg.

På ut.no ble turen beskrevet som krevende med noen bratte parti og litt klatring. Det hørtes veldig overkommelige og passe utfordrende ut. Jeg så frem til en koselig søndagstur med Aina og Anne.

Vi kjørte opp så langt som bom veien gikk. Jeg kikket opp og kunne konstantere at her gikk det muligens rett opp det første stykket. Og det gjorde det. Men det gikk greit, tross regn og sleipe stier.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Oppe på ryggen fikk vi pustet ut litt før jeg nesten mistet pusten da jeg så oppover mot hvor vi skulle. Jeg mistet forresten pusten da jeg kikket nedover og, her var det bratt….Det begynte så smått å gå opp for meg at jeg ikke hadde peiling på hva jeg hadde begitt meg ut på. Høydeskrekken som jeg trodde jeg hadde blitt kvitt, kom tilbake med full kraft. Men jeg var ikke klar til å gi meg, ikke enda.

Vi kom oss opp de første klatre partiene med god hjelp av kjetting tau og Anne som hadde gått her før. Det kom jevne utsagn fra henne om at dette går bra. Beroliget av Anne og min stahet til å utfordre høydeskrekken, gjorde at jeg klarte å fortsette selv om jeg til tider var skrekkslagen. Beina skalv og pulsen var kjempe høy. Aina lurte på om noen hadde falt utfor noengang, men Anne kunne berolige oss med at her var det umulig å ramle utfor, da måtte en hoppe…

Vel oppe turde jeg nesten ikke se utover. Vi var på en liten spiss steinhaug, det var latterlig langt ned, og jeg hadde hjerte i halsen. Det blåste ganske surt så vi krøket oss sammen, spiste matpakken og ble heldigvis enig om å gå ned på andre siden. Lettelse.

På andre siden av varden var livet et helt annet. Vi gikk fra å balansere på en steinete knivspiss til åpent landskap som kunne minne litt om Hardangervidda. Jeg pustet lettet ut og nøt resten av turen som var helt fantastisk. For en vill, vakker og spektakulær natur! Aldeles breathtaking. Anbefaler alle å ta denne turen, spesielt om du vil utfordre høydeskrekken din.;)

English:

Yesterday we were doing at mountain hike. It was I who insisted. I remember that Aina and Anne have been talking about a peak they wanted to hike near Skei where Anne lives. I did not remember what it was called but was told that it was Eggenibba. I googled Eggenibba and found an amateur film that showed that it was a little steep, but not very bad. I thought.

On ut.no the trip was described as challenging with some steep areas and some climbing. It sounded very okay and suitably as a challenge. I looked forward to a cozy Sunday hike with Aina and Anne.

We drove up as far as the road went. I looked up and discover that it was a steep hike straight up the mountain. But it went smoothly, despite the rain and slippery trails.

Up on the ridge we got exhaled a little before I almost lost my breath when I saw upwards towards where we were going. I lost my breath as I looked down too, it was steep …. It gradually began to realize that I had no idea what I had gotten myself into. My scare of height  that I thought I had gotten rid of, came back with full force. But I was not ready to give up, not yet. We got up the first climb parties with the help of chain rope and Anne who had hiked here before. It came  regular statements from her that this was going well. Reassured by Anne and my stubbornness to challenge my fear of heights, made sure I was able to continue although at times I was terrified. My legs trembled and pulse were fighting high. Aina was wondering if someone had dropped off the clifs some time, but Anne could reassure us that there was no chance of falling off, one had to jump …

Well up I hardly deared to see beyond. We were on a small tip heap, it was ridiculously far down, and I had my heart in my throat. It blew pretty miserable so we huddled ourselves together, ate our lunch and agreed to go down the other side. Relief.

On the other side of the mountain, life was quite different. We went from balancing on a rocky pinch to open countryside which could be reminiscent of Hardangervidda. I breathed a sigh of relief and enjoyed the rest of the trip that was amazing. What a wild, beautiful and spectacular scenery! Utterly breathtaking. Advise everyone to take this tour, especially if you want to challenge your fear of heights.:;