16 år gammel sekk og vitaminkur

Jeg er heldig jeg. Fått meg ny sekk og greier. At den har ligget bortgjemt på et loft i 16 år spiller ingen rolle. Merkelappen hang på enda, den har aldri vært i bruk.

Det var en gave til en venninne av meg fra samboeren hennes. Hun fikk den da hun var gravid. Kanskje var det en bæremeis hun egentlig skulle ha fått?

Men uansett, nå har jeg fått den og jeg er super fornøyd. Sekken er en Bergans Lady og rommet 65 liter. Den er kanskje litt tung og har tusen stropper og duppedingser, men den er en fryd å ha på seg. Gode skulder reimer og tjukk polstring i ryggen. Det blir godt å slippe skumgummi denne gangen.

I dag har jeg testet den. Jeg fylte den opp med litt forskjellig og gikk meg en runde i nabolaget via Hersnipo. Den veide ikke mer en ca syv kilo, men det var greit sånn bare for en tre timers daffe tur i drittværet.

Det regnet nesten hele tiden. Stien var blaut og møkkete og sleip. Men det var godt å komme seg ut og enda bedre å komme inn igjen..

Jeg har ikke vært helt i form i det siste. Jeg slet med voldsom kvalme. Da jeg omsider giddet å gå til legen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde for mye magesyre. Og siden jeg allikevel var der så tok de litt blod for å sjekke hvordan det stod til.

Det viste seg at jeg var tom for D vitamin. Noe som visst halve Norges befolkning er tom for. Også var B12 nivået i grenseland. Ellers var ting på stell.

Nå har jeg gått på vitamin kur, justert kostholdet og spist magesyre medisin i en måned. Formen begynner å komme tilbake. Og det er godt, for no nærmer det seg avreise San Diego. Gleder meg mer og mer.

Noen bilder fra turen:

 

Flybillett i boks!

Nå er det ikke lenger igjen til jeg setter meg på flyet med retning San Diego i California. Jeg kjenner at det kribler i kroppen, jeg gleder meg sinnsykt til å komme igang. Avreise dato er 12. april. Etter en overnatting i San Diego starter mitt lange eventyret skjærtorsdag 13. april.

 

Har du lyst å være med å bidra til turen min? Jeg har vært profilert i flere aviser og hos Bergen Student-TV. Sist ute var avisa Nordhordland i går. På Instagram og Facebook får jeg nye følgere hver uke. Det er tydelig god interesse for ekspedisjonen min og jeg regner med mange flere lesere når jeg kommer igang.

Er du privatperson som har lyst å bidra? Da er “følg min ferd” helt perfekt. Jeg kommer til å ha med meg GPS satellitt telefon og vil legge ut daglige oppdateringer til mine følgere. Sjekk info litt lengre nede om hvordan du kan følge min ferd.

 

Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min ?

Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.

 

Sponsorpakker bedrift

Kr. 500,-
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.

Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.

Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.

Sponsorpakker privatpersoner

Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.

Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.

Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.

Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.

Betalings måte:

Du kan vipps’e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.

[email protected]

Fra overvektig nikotinslave til fjellgeit


Det er bare få dager igjen til jeg ønsker velkommen til mitt første foredrag som selvutnevnt eventyrer og livsstils endrer. Bitene i foredraget begynner å falle på plass og jeg gleder meg til å dele det med dere.

Her er litt mer informasjon, håper du/dere vil komme.

“Velkommen til et inspirerende foredrag om hvordan jeg gikk fra å være en overvektig nikotinslave til å utfordre meg selv til uforglemmelige fjellturer alene. 

Jeg stumpet min siste sigarett for fem år siden og gikk kraftig opp i vekt. Da jeg gikk på vekten og den viste over hundre kilo, var det nok. Siden den gang har jeg gått ned 30 kilo og hatt flere spennende soloturer i fjellet med telt. Kom og hør hvordan jeg klarte å overvinne frykt og sperrer. Få motivasjon og tips til egen fjelltur. Jeg lover deg et spennende foredrag med mye humor og inspirasjon, samt info om mitt forestående eventyr, the Pacific Crest Trail, en fire til fem måneder fjelltur fra Mexico til Canada.”

 

Når:

Onsdag 22. februar kl. 19.

Sted:

Eikangervåg forsamlingshus. I hoved etasjen til MC klubben Fumble Heads nyoppussede trivelige lokale. 

Lokalet leies ut til arrangement, konfirmasjon, bursdager og andre formål. Ta kontakt med dem for mer informasjon. 

Veibeskrivelse:

Kjør E39 til Eikangervåg (ca 13 min fra knarvik). Ta av til venstre mot Myking/Sævråsvåg.  Etter ca 500 meter, sving til venstre inn på Fyllingsnesveien i en 180 graders høyre sving. Følg veien ned mot sjøen og du får huset på venstre side.

Kr 200,- per person inkludert kaffe og kake.

Fint om du melder deg på til [email protected] eller sms til 41 32 48 47.

Jeg har med telt og utstyr fra mine tidligere turer så trenger du motivasjon og inspirasjon til egen tur, ja da må du komme.

 

Gode minner

Mormor og besten bodde på Eidsvågneset. Da jeg var liten elsket jeg å komme på besøk. Mormor laget alltid kjempegod middag og sjelden mindre en tre retter. Men en annen ting som også gav meg stor glede, var turer i fjellet. Det var ikke så ofte vi gikk tur i byfjellene med mormor og besten, men jeg har noen minner fra en tur over fjellet fra Eidsvåg til Fløyen og ned i Bergen sentrum med mormor. Jeg husker ikke hvorfor vi tok turen, men jeg tror at hun passet meg og søsteren min den dagen. Jeg husker heller ikke hvor gammel jeg var. Men det jeg husker er noen veldig lange seige bakker som aldri tok slutt. Og følensen av å komme til Fløyen og skue utover byen. Jeg er ganske sikker på at vi ikke tok banen ned, en stor del av opplevelsen var å gå, stoppe flere ganger og se den røde og blå vognen komme oppover eller nedover. Vi slapp heldigvis å gå tilbake. Da tok vi bussen som også var del av opplevelsen for en liten jente som bodde på landet og kunne gå til skolen. Bussturen var eksotisk.

De siste årene har jeg flere ganger parkert bilen ved Eidsvåg kirkegård og gått over fjellet til Fløyen. Den første gangen jeg gjorde det kom minnene tilbake. Den lange uendelige bakken var der enda. Jeg tror faktisk at den var blitt enda lengre. Men jeg gikk ikke direkte til Fløyen. Jeg tok en litt annen rute, nemlig om fjellet Rundemanen, Brushytten og tilbake til Eidsvåg. Dette har jeg gjort flere ganger og synes det er en super god trimtur.

I begynnelsen av Langevatnet er det en liten bro og en bratt trapp opp over elven. I følge kartet går det en alternativ rute til Rundemanen her. 
Dagens tur ble nettopp en test av denne ruten. I nydelig sol men med iskald vind ble det en fantastisk tur. Ganske så bratt i begynnelsen, men absolutt verdt det når en kommer opp og kan nyte den nydelige utsikten. Høydeskrekken fikk prøvd seg litt oppover noen skrenter med smale fjellhyller, men heldigvis er det festet både tau og stige de verste plassene.  

Ved Rundemanen fant jeg meg en plass i le for den iskalde vinden, spiste mat og varm drikke, før jeg bestemte meg for å gå ned til Jordal. Greit med en liten rundtur. Og det er første gang jeg går ned til Jordal. Rundt Jordalsvatnet har jeg gått før. Det var en søndagstur med mormor og besten for mange år siden. Etterfulgt av en av mormor sine uforglemmelige treretters middager. 

Det er slutt på de herlige turene og middagene med mormor og besten. Men dette er det nærmeste jeg kommer. De hviler for alltid nettopp ved denne kirkegården hvor jeg parkerer bilen. Jeg tror de hadde likt å visst at de hviler med inngangen til byfjellene som nærmeste nabo.  Og jeg tror også at de hadde likt å visst at hver gang jeg er her så tenker jeg på alle de gode minnene og gode tur opplevelser som de har gitt meg. Jeg lurer på hva de hadde tenkt om lang turen jeg snart skal ut på. Jeg velger å tro at de hadde vært fornøyd med at jeg har arvet mye av turgleden fra dem, men at en fire-fem måneders fottur fra Mexico til Canada kanskje er en smule overdrevet og altfor langt…

 

På tur i bjørne land

Jeg er medlem i en gruppe på facebook som heter PCT (Pacific Crest Trail) – class of 2017. Der er det ca 3500 medlemmer. Aktiviteten på siden er høy. Folk har tusen spørsmål, tusen svar, uttallige gode råd, enda flere dårlige råd, morsomme komentarer, teite uttalelser og plenty bilder av både det ene og det andre. 
Jeg tenkte jeg skulle teste ut gjengen og la ut følgende komentar:

I’m a bit concerned about bears. Where do you place the bear cannister at night? And what to do if you hear bears outside the tent? 
There’s only sheep’s were i hike..😉

Responsen var overveldende. Jeg fikk over hundre komentarer. Enkelte hadde virkelig lagt sjelen sin i det og hadde lange avhandlinger om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. En mann hadde lagt ved en film som han selv hadde tatt av sitt møte med bjørn. Den viste bjørnen som var på vei til å krysse stien noen meter foran han. Bjørnen hadde ikke sett han, men mannen fortsatte å gå samtidig som han filmet. Plutselig får bjørnen med seg at det kommer et menneske. Den kikker på han, snur ræven til og spurter avgårde. Den var reddere for mannen en mannen var for han.

Dette er det mange som skriver, bjørnen er redd og vil ikke ha noe med deg å gjøre. Den vil ikke spise deg, men den vil gjerne rote i maten din og gulpe i seg det som den får tak i. Derfor må man ha en egen bjørneboks i de områdene hvor bjørnen lever. Det er faktisk lovpålangt enkelte steder. Også må maten i boksen helst være langt unna teltet hvor en sover. Og kveldsmaten må ikke tilberedes ved teltet… Sier iallefall de fleste.

En kjekkas begynte å krangle på dette. Han sov med maten sin og synes det var helt greit. Da var diskusjonen i gang og det utviklet seg til en aldri så liten krangel blandt to stykker. Det endte med at han ene sendte meg pm for å forsikre meg om at jeg ikke måtte høre på han andre tullingen. Sove med maten måtte jeg ikke finne på å gjøre.  

Etter å ha lest, studert, spurt både den ene og den andre, har jeg komt frem til følgende konklusjon:

Bjørnen er mest sannsynlig mer redd en meg og den vil helst ikke spise meg. Ingen har sålangt blitt spist av bjørn på Pacific Crest Trail. Jeg må respektere bjørnens rike, men kommer den for nær så må jeg bråke og jage den vekk. Og sist men ikke minst, det beste rådet jeg fikk:

If you make it a problem it will become a problem…

Da gjenstår det bare å si at jeg er ikke redd for bjørn lengre. I allefall ikke om jeg møter på disse to… bildet ble delt av en av medlemmene på PCT – class of 2017. Det var disse bjørnene han hadde vokst opp med….Jeg og.😉

 

 

Vil du bli min samarbeidsparter/sponsor?

Det er snart to år siden jeg ble bergtatt av boken «Wild» skrevet av Cheryl Strayed. Boken handler om den ulykkelige jenta som mistet moren sin, kom helt ut av kurs pga sorg, men reddet seg tilbake til livet med å ta sin livs reise, en tre måneders fottur på deler av PCT.

Pacific Crest Trail (PCT) er en 4.265 km lang fottur fra Mexico til Canada gjennom California, Oregon og Washington.  Naturen er spektakulær, en opplever ørkenens skjønnhet, fjellformasjoner fra isbreer, dype skoger og vulkanske topper. 
Turen tar cirka 4-5 måneder å gjennomføre. Et par tusen mennesker besøker denne internasjonale skatten hvert år. Noen går bare noen få kilometer, mens andre gjør som jeg har tenk, tar hele turen på en sesong.

Turen er en slags avslutning på min fem års lange reise fra å gå ned 30 kilo og bli røykfri.  Nyttårsaften for fem år siden bestemte jeg meg for å slutte å røyke. Jeg var 20 kilo overvektig, og la dessverre på meg 20 kilo til de neste to årene. Da jeg gikk på vekten for tre år siden, viste den over 100 kilo. Jeg fikk sjokk, jeg trodde ikke det var så ille. Det var på tide å ta grep. Ved hjelp av perioder med kaloritelling, lange fjellturer med overnatting i telt, samt en halvmaraton, klarte jeg å kvitte meg med 30 kilo. De siste ti kiloene regner jeg med forsvinner på PCT.

Drømmen om å gjennomføre PCT på en sesong har vært målet siden jeg leste boken. For å få dette til, er det mye som må på plass. Det krever mye planlegging, av alt fra visum, forskjellige tillatelser, forsyninger, utstyr og økonomi. Jeg har stor tro på prosjektet mitt og vet at det kan inspirere mange til å se muligheter i stedet for begrensninger. Reisen min begynte for fem år siden da jeg tok valget om en sunnere og bedre livsstil. Nå venter det store eventyret. Jeg gleder meg.

Vil du bli min samarbeidsparter eller sponsor? Eller kanskje du kjenner noen som kan være interessert? Nedenfor finner du informasjon om de forskjellige sponsorpakkene mine. Håper å høre fra deg.


 

Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min?

Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.

Sponsorpakker bedrift

Kr. 500,-
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.

Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.

Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.

Sponsorpakker privatpersoner

Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.

Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.

Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.

Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.

Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.

Betalings måte:

Du kan vipps’e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.

[email protected]

Pacific crest trail – eventyret venter

Her kan du se og lese artikkelen om meg i avisa Strilen sist tirsdag. 🙂

English text below the picture.

Lise is walking 4265 km from Mexico to Canada.

Its the conclusion of a five years journey of losing 30 kg and becoming cigarette free, but its also about challenge myself and see possibilities and not liabilities. And I am especially thinking of us girls, she says.

Lise ran a souvenir store in Fergus Falls, Minnesota for several years and she has lived in California so it wont be the first time she travels to USA. In Norway she sold her apartment and live now in a camper and she sews bunads (Norways national costume) and do machine knitting for a living. She has decided to become rich in experience and life, not money.
It was New Years Eve five year ago Lise decided to quit smoking. She always had enjoyed hiking and the outdoor life, but felt that smoking got in the way. She was 20 kg overweight when she quit smoking and unfortunately gained another 20 kg.  
But three years ago the weight was over 100 kg and she thought that enough was enough. She started counting calories and tried to live by 1500 calories per day. She also lost a lot of weight on her long hike in the mountains.
My goal was to be able to run a half marathon in Bath, England, so I had to train a lot, she says. This fall she had another round of 1500 calories a day for 100 days. 

The trip she is about to start has been on her mind for a few years. Inspired by the book Wild by Cheryl Strayed, and realize that she can do fun and exciting things alone as a single woman, she has spent many nights alone in a tent so far.
Pct is a 4265 km long hike from Mexico to Canada thru California, Oregon and Washington. Several thousand people hike here every year. Some only a few kilometers others the whole trip in one season. The season is between April and September and it takes about four to five months.
Sleeping in a tent alone up in the mountains in Norway is no match for Lise. But there are no bears there. One is not advised to bring a gun at the pct, but a bear canister, spray and whistle and make some noise should work she says. Lightning is supposed to be a bigger risk on the trip. And I am bringing a GBS and can press a button for help, hopefully a helicopter will come right away and save me, she says.

The biggest challenge might be homesickness. And not have a too heavy backpack. And to bring enough water in the dryer areas. Even if she has planned the trip for a while, there are still things that need to be fixed, like a visa, permits and gear. But every day Lise feels more and more ready. Im really looking forward to get going, to feel the freedom of hiking and the amazing feeling of accomplishment when Im done, she says. But first she has to run a half marathon again, in March. I was not happy with my time last year, so I need to try better this year she says.

#røykfri #overvekt #pct #friluftsliv #wild

You can do it

Det nærmer seg fem år siden jeg kvittet meg med min verste uvane. Den hang som en tåkesky over meg og forgiftet kroppen min. Jeg var ganske lat og overbevist om at jeg hadde naturlig dårlig pust og kondis. Jeg prøvde meg på litt jogging og fjellturer, men det ble aldri noen vedvarende som varte lenge. Sigarettene fikk aldri skylden.

For fem år siden gikk jeg inn i mitt førtiende år. Jeg var ca 20 kilo overvektig. Kilo som hadde sneket seg på over 15 år.

Nyttårsaften det året tok jeg min siste sigarett. Tiden var inne, jeg følte meg ikke bra, beina var urolige og jeg måtte ofte kremte fordi det var mye slim i halsen. Nok var nok.

Det tok noen måneder før jeg ble kvitt røykesuget. Og jeg gikk i den klassiske fellen og la på meg ca 20 kilo til. I November 2013 gikk jeg på vekten. Den viste over 100 kg. Jeg fikk sjokk. Jeg hadde merket at jeg hadde lagt på meg, men trodde ikke det var så ille. Jeg kjøpte bare ny bukse når den andre ble for trang…

Det var på tide å ta grep. Nå har det gått tre år, jeg er 30 kg lettere og er en lykkelig ikke røyker. Så hvordan klarte jeg det? Jeg er ikke noen flink slanker, jeg er altfor glad i mat. Redningen ble å melde seg på en halv maraton, dra på latterlig lange tøffe fjellturer aleine, og leve 100 dager på 1500 kalorier per dag. 

Jeg har fremdeles 10 kg jeg har lyst å bli kvitt. Det skal jeg fikse i 2017. For no vet jeg at jeg kan. Det blir en ny runde med 100 dager på 1500 kalorier, en halv maraton og en veldig lang fjelltur. Jeg har en drøm om å gå The central pacific crest, en fottur fra Mexico gjennom USAs vestkyst til Canada. Turen vil ta 4-5 måneder. 

Og jeg vet at jeg kan klare det. Jeg heier på meg selv slik som de gjorde under Bathhalf Marathon i England der publikum stod på sidelinjen og ropte; “come on, YOU CAN DO IT”. Og det kan jeg. 

Det kan du og; gi aldri opp å bli røykfri, gi aldri opp dine drømmer, stå på og en dag opplever du at du klarte det du og. Det finnes ikke noen bedre følelse en mestringsfølelsen.

#røykfri #bedrehelse #mestringsfølelsen #slankere #nyttliv #youcandoit 

Sol på nesen

Etter en lang og tung uke var det godt å ta seg en lufte tur til Ådneburen. Været var på min side og det ble en flott tur. Jeg hadde med mat og satt en god stund ved toppen og følte på følelsen av å leve. Det er som folk sier, vi lever bare en gang, vi vet aldri når det ender, så da må vi prøve å ha det så godt som vi klarer.

Håper alle har hatt en så fin søndag som mulig og har fått litt sol på nesen. Her er litt bilder fra den nydelige naturen og utsikten fra Ådneburen.

 

Kjære Øyvind

Jeg er ikke den som kjente deg best. Jeg er heller ikke den som har kjent deg lengst. Men den lille biten som jeg fikk ta del i har gjort inntrykk.

Som en av de single venninnene til Sissel fulgte jeg med på romansen som utviklet seg mellom dere. Du var ikke den som gav opp selv om Sissel gav deg tommelen ned ganske lenge før du tilslutt klarte å vinne hjerte hennes. Og det tok ikke lang tid før du fikk innpass i de single venninnene sine hjerter og. Vi kunne bare sukke misunnelig hver gang vi var innom, og så at det var en ny bukett røde roser på bordet. Da du i tillegg inviterte oss på hjemmelaget middag, ja da var vi solgt. Jeg tror du likte det da vi skrøt uhemmet av deg og sa at vi og ville ha en Øyvind.

Du var ikke vanskelig å be da vi bestemte oss for å pusse litt opp hos Sissel da hun var på Haugland senteret. Jeg vet du jobbet mye og var sliten, men du stilte opp og fikk ting gjort. Da Sissel ringte og sa hun ville komme hjem på helgeperm måtte du være den som fortalte henne at det var sikkert best om hun ikke kom. Vi var jo ikke ferdig med oppussingen som skulle være en overraskelse. Sissel ble ganske lei seg og trodde ikke du ville ha henne lengre. Heldigvis ble alt oppklart og tilgitt da hun kom hjem og så alt du hadde gjort.

Du er også den som fikk henne med opp i fly. Hun hadde ikke blitt med oss for å si det sånn…. Men ditt trygge, rolige vesen gjorde at hun tok sjansen. Det gikk heldigvis bra og dere fikk noen herlige turer sammen til sydligere strøk. Minner for livet.

Jeg skulle så inderlig ønske at dere hadde fått mye mer tid sammen, det var så mye dere ville gjøre. Dere var så gode ilag, perfekt match. Jeg kjenner ingen andre en dere som avsluttet hver telefon samtale med: “glad i deg, elsker deg”. 

En kan bare drømme om å få oppleve slik gjensidig kjærlighet en gang i livet.

Nå er det vår oppgave å ta vare på Sissel og det skal vi gjøre for deg kjære Øyvind. Du vil aldri bli glemt, hvil i fred.


Flott tur på Krossfjellet i solnedgang.