Jeg liker ikke bunaden min. Ikke litt engang. Den er ubehagelig å gå med. Det strammer rundt livet, ribbeina mine blir most og jeg får ikke puste. For ikke å snakke om bringeduken som aldri holder seg på plass. Søljen i halsen kveler meg. Stoffet i stakken er tungt og varmt. Skjorten har inngrodde svette flekker som ikke lar seg vaske bort. Broderiet rundt halsen og rundt håndleddene har begynt å gå opp i limingen. Det må være like ille som å ha på seg en tvangstrøye.

De siste årene har jeg jobbet deltid som bunad syerske. Jeg har sydd stakker og kapper til Nordhordlands bunad. I tillegg har jeg vært med å fikse ganske mange bunader. De fleste har vært bunader fra Nordhordland, men også en del Bergens bunader og noen fra Sogn.

Noen måtte syes inn og noen måtte syes ut. Noen trengte total renovering.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Bunader går ofte i arv, og flere generasjoner settet sitt preg på den. Når den så kommer til behandling er den blitt et merkelig syn. En gjenganger er foldene i stakken. Når tippoldemor brukte den var hun ganske sannsynlig smal rundt livet, det var de ofte før i tiden. De hadde ikke så mye mat…De neste generasjoner var kanskje en blanding av storspisere, slankere og trenings narkomaner. Bunadene har spor etter både inn og ut sying. Dette er gjort uten hensyn til hvor alt stoffet i stakken er plassert. Resultatet viser seg når 2016 konfirmanten skal overta herligheten; stakken henger med alle foldene bak på rumpa, og gjør den både baktung og uformelig. 

Under slike forhold er det bare dampjern som funker. Her må alt rekkes opp, og nye folder legges. Men har du noensinne dampet klede av ull? Som attpåtil er 30 pluss år gammelt? Ikke vet jeg hva denne stakken har vært gjennom, men innom et renseri er lite sannsynlig. Jeg ser for meg uttallige støvete 17-mai tog, både asfalt og grus har lagt seg i skoningen. Den har sikkert opplevd både is, pølser, rømmegrøt og vin skvetter. Vær og vind har også gjort sitt. Og hva vet jeg, den har kanskje vært med på noen runder i høyet og…

Uansett, se for deg aromaen som stiger til værs når jeg kommer med dampjernet mitt. Det lukter ikke akkurat nyvasket for å si det sånn. Det er en grunn til at jeg damper med åpent vindu.

Selv om jeg ikke er så glad i bunader så liker jeg å sy dem. Det er herlig å sitte og jobbe i fred. Ingen som maser, bare meg, symaskinen, dampjernet og radioen. Og nå begynner jeg å bli ganske flink. Jeg kan så mye mer om bunad enn for noen år siden. 

Jeg kom til å tenke på min egen bunad. Kanskje jeg skulle ta den frem igjen og se om jeg kunne finne ut hva det er som gjør at jeg misliker den slik? 

Det første som slo meg da jeg dro den frem fra skapet, var støvet. Har jeg noensinne hatt den på renseri? Lite sannsynlig. Bunaden min så  akkurat ut som dem jeg fikk inn til reparasjon. Faktisk litt værre. Den har også blitt sydd ut flere ganger. Og den var skikkelig baktung. Og der var hele forklaringen, den var blitt skikkelig deformert. Ikke rart jeg ikke likte den. 

Men nå har jeg fikset den. Jeg kjenner at jeg nesten gleder meg til å bruke den. Første test blir i konfirmasjonen til nevøen min i morgen. Blir det en suksess så skal jeg jaggu ta den på meg og sprade stolt rundt i Bergen by på selveste bunads dagen, 17-mai.

Har du også en “misforstått” bunad i skapet?  Eller trenger du ny bunad? Ta kontakt med meg eller MollyMe på Lindås senter. Jeg kan ikke love at du vil elske bunaden din igjen, men det er absolutt verdt et forsøk.:).

Jeg tror jeg kommer til å elske min igjen.;)

Støvet må luftes vekk. Godt med bunads lufte vær.

Jeg ble for sen med å levere inn sølvet til rensing. Men noen timer i salmiakk og zalo vann hjelper litt.