Helt utrolig men nå har jeg kommet til Kennedy Meadows. Jeg har passert 700 miles (1120 km). Jeg har gått i fjellet i 45 dager i strekk. Men unntak av de to dagene jeg traff Connie og Ron i Sequia National Park. Det gjorde godt med et par dager fri. Og det var veldig kjekt å leie bil og suse avgårde på motorveien. Det var rart å se milene gå så fort unna.
Sequia National Park var flott. Og det var veldig kjekt å treffe igjen Connie og Ron etter så mange år. Veldig glad for at jeg fikk det til.
Tilbake på trailen regnet det. Litt surt og kaldt. Ikke så veldig kjekt. Jeg traff ikke så mange og da det ble 17. mai var jeg ikke i noe godt humør. Det var kaldt om morgenen og jeg tenkte på all feiringen der hjemme. Men så kom jeg på at jeg hadde solgt mye av bunaden min for å kunne få til denne turen, så da var det bare å slutte å sutre. På slutten av dagen traff jeg en gjeng amerikanske ungdommer. De var de første jeg hadde sett på lenge så da måtte jeg klage litt til de. De var forståelsesfulle og spurte høflig om hva jeg pleide gjøre på 17. mai. Kjekk ungdom som reddet litt av dagen.
Neste dag ble heldigvis bedre. Da traff jeg igjen folk fra tidligere og alle skulle til Hikertown. Der var det en shuttle som kjørte frem og tilbake til en liten butikk/restaurant. Jeg bestemte meg for å bli med dit. Og godt var det, for da ble det en herlig burrito og masse brus på meg.
Hikertown er noe for seg selv. Er nesten litt vanskelig å beskrive, men legger med litt bilder.
De siste dagene har gått unna. Det har som vanlig vert opp og ned fjell, varme dager, kalde dager, mye sol, alene tid, sosialt, masse kjekke folk, fantastiske trail angels og mye mer. Men nå er jeg i Kennedy Meadows som er en liten milepæl. Her gjør de nummer av å klappe og juble hver gang det kommer en pct hiker. Kjekk mottagelse her i hillbilly land. Det første jeg gjorde var å kjøpe brus i den ganske så shabby butikken, for så å haike med noen andre til nærmeste restaurant. Den var like shabby, men alt har sin sjarm i dette avsidesliggende fjellområdet. De var gått tom for det meste på menyen siden det er Memorial Day weekend, men vi kunne få pulled pork sandwich med potetsalat. Det smakte nydelig med en øl til. Kokken var ikke verre på det en at han kjørte alle tilbake i den falleferdige pickupen sin. Som sagt, alt har sin sjarm her.
Kennedy Meadows er inngangen til Sierra Nevadas som alle har både gruet og gledet seg til. Det er her vi må avgjøre om vi skal opp i snøen og utfordre oss selv eller å haike lengre nordover for å slippe unna. Jeg tar en zero dag her for å se hva jeg gjør. Jeg regner med at det blir snøen og fjellet på meg, jeg har tross alt lyst å fullføre hele ruten.
Det er fredagskveld, jeg er på Hikers Heaven og venter i dusj kø. Det har jeg gjort lenge no. Men det nytter ikke å klage, for dette stedet er helt fenomenalt. I den lille byen Aqua Dulche er det noen som i mange år har tatt imot slitne hikere. De siste årene har det blitt mange flere hikere innom, men det er heldigvis frivillige som stiller opp og hjelper til med organiseringen.
Man blir tatt godt imot og får informasjon om hvordan ting fungerer. Klærene vasker de for deg og du kan låne diverse 80 talls antrekk mens du venter. I bakgården er det plass til mange telt, blandt høner og de mange hundene som tydligvis bor her.
Her er kjøkken, syrom, datarom, tv stue, DIY hårklipp og dusj som det tar en evighet å komme til. Jeg skrev meg på listen for hundre år siden….
De siste dagene på tur har gått veldig bra. Det har som vanlig vert store kontraster. Vi hadde to dager med over tredve grader. Heldigvis gikk vi i en smal dal med mye vann i elven så det var nok drikke. Det gikk også an å ta seg en dukkert ved Hot Springs. Det var herlig.
Vi visste det ville dukke opp en McDonald’s, så vi drømte om cola med isbiter og kald milkshake. Men da dagen kom og vi nærmet oss McDonald’s, blåste det opp og ble ganske så surt. Vi begynte å drømme om varm kakao istede. Vel fremme på McDonald’s var det begynt å regne. Det var godt å komme under tak. Alle elsker å hate McDonald’s, men her var alle fan av både mat og drikke. Jeg ble der så lenge at jeg rakk både lunch, middag og kaffe.
Neste dag skulle jeg over et fjell område. Det var mye stigning. Da jeg nærmet meg toppen begynte det å snø. Det var skikkelig surt og kaldt. Vannet frøs i flasken min. Det var lite fristende å campe så jeg gikk ganske langt for å komme meg ned derfra.
Jeg fikk haik det siste stykket inn til Wrightwood. Det var dessverre fullt på motellet men jeg hadde hørt rykter om en kirke som tok imot hikere. Jeg bestemte meg for å prøve det, jeg var både kald og sliten. Kirken var låst så der var det ikke noe hjelp å få. Heldigvis for meg traff jeg på en annen hiker som overnattet hos en Trail Angel. Der var det plass til meg på sofaen. Jeg fikk også tatt en varm dusj og vasket sure klær. Fantastisk snilt å åpne hjemmet sitt for oss på den måten.
Nå er det blitt lørdag morgen her i Hikers Heaven. Jeg fikk dusjet tilslutt igår. Det gjorde godt. Jeg har sovet passe godt. Alle hundene her i gården og i nabogården hadde konsert til langt på natt. Og da morgenen kom var hanen klar med sin konsert. Men solen skinner, folk er i godt humør og alle er klar for en ny fantastisk dag. Det er jeg og, for nå skal jeg ha to zero days. To hele dager uten sekk på ryggen og fjellsko på beina. Det skal bli godt. Nå skal jeg ut å kjøre bil istede. Jeg skal til Sequia National Park og treffe familien jeg var aupair hos for 25 år siden. Det blir spennende å treffe dem igjen. Gleder meg.
Disse dagene har vært preget av tørste, varme, kulde, snø og Trail Angels.
Først og fremst har det vært noen tøffe dager med mye oppstigning. Og når det i tillegg er rundt tredve grader og halsen er som sanpapir, ja da er det ikke noe stas å drikke liter på liter med pisselunket vann. Alt en drømmer om er en kald brus, kald juice, kald melk eller nesten hva som helst bare det er kaldt.
Etter en meget lang nedstigning og så flere kilometer gjennom sand og ørken, var det et herlig syn som møtte meg da jeg kom til en undergang hvor både tog og biler suste over.
Her hadde det vært Trail Angels på ferde. Det stod flere kjøleboks der med godsaker. Jeg drømte om en cola og ble litt skuffet da det bare var øl igjen. Men ølet var iskald så jeg tok en. Og gjett om det smakte fantastisk. Det var både jul og nyttårsaften på en gang. I en annen boks var det noen bananer igjen. Og jeg hadde aldri trodd det, men iskald øl og banan er en aldeles nydelig kombinasjon.
Noen dager senere lå jeg på en campingplass sammen med en fra Frankrike, en fra Tyskland og en fra England. Da kom det en person kjørende og gav oss en stor halv vannmelon. Vi ble kjempeglad og koste oss.
En annen dag gikk jeg å tuslet oppover i varmen og kom over et lite camping område hvor noen hadde lagt ut en kjøleboks med brus og et skap med bøker. Fantastisk.
I dag kom jeg over en boks med flere vann kanner som noen hadde satt ut.
Det er mange eksempler på disse fantastiske Trail Englene. Jeg blir like glad hver gang. Det er utrolig hvor en setter pris på disse små gode gjerninger som folk finner på. Jeg kan ikke få takket dem nok.
Etter den koselige byen Idylleville skulle jeg over et område som heter Fuller Ridge. Her ville det være snø og tøffe forhold. En ble anbefalt å bruke snøpigger. Jeg skulle kjøpe men de var tom for min størrelse. Og det var igrunn like greit for butiken hadde nettopp fått beskjed om at det var ikke så ille lengre. Greit for meg, sparte noen kroner og litt ekstra vekt der. Det var noen flekker med snø som måtte forseres. Og det var ganske kald. Men det var heldigvis ikke så ille, og jeg kom meg velberget gjennom. Dette var visstnok bare en liten test på hvordan det vil bli i Sierra Nevada.
De siste fem dagene har vært tøffe. Men nå som jeg har lagt meg inn på et koselig motell i Big Bear Lake, hatt verdens beste dusj, vasket klær, drukket tre brus og en stor øl, ja da kan jeg se tilbake på det med glede. Denne turen er mye tøffere fysisk krevende en jeg hadde trodd, men alle folkene jeg møter og ser at har det likedan, gjør at dette er mulig å gjennomføre.
Nå skal jeg ut på en ny runde med flere dager uten blogging. Jeg har ikke alltid nett tilgang og må spare på batteri. Men har du lyst å følge meg på tracking som oppdateres hver dag, ja da kan du vipps’e meg eller overføre til konto fra kr. 100,-. Send meg en epost eller melding på messenger så sender jeg deg link og passord så snart jeg er på nett. Setter stor pris på alle bidrag. Les gjerne mer om følg min ferd i kategorien sponsorer.
English:
Pacific Crest Trail day 10 to 19
These days have been about thirst, heat, cold, snow and trail angels. First of all, there have been some tough days with a lot of climbing. And when it’s around thirty degrees Celsius and the throat feels like paper, yes, there’s no fun to drink liters of liters with warm water. All I dream about is a cold soda, cold juice, cold milk or almost anything thats cold.
After a very long descent down from a mountain and then more miles through the sand and desert, it was a wonderful sight that met me when I came to a bridge where both trains and cars went over. Here there had been Trail Angels. There were several coolers there with goodies. I dreamed of a coke and was a bit disappointed when there was only beer left. But the beer was ice cold so I took one. And it tasted amazing. It was both Christmas and New Year’s Eve at once. In another box there were some bananas left. And I’d never thought so, but ice cold beer and banana are absolutely beautiful combination.
A few days later I was in a campsite with one from France, one from Germany and one from England. Then someone came by and gave us a large half watermelon. We were very happy and enjoyed the moisture fruit.
Another day I walked up the heat and came across a small camping area where someone had put a coolbox with soda and a cupboard of books. Fantastic.
Today I came across a box of several water jugs that someone had put out. There are many examples of these amazing Trail Angels. I’m happy each time it happens. It’s amazing how one appreciates these little good deeds that people do. I can not thank them enough.
After the cozy town of Idylleville, I headed over an area called Fuller Ridge. Here it would be snowy and tough conditions. One was advised to use microspikes. I was supposed to buy but they were out of my size. And it was okay for the store had just been told that it was not that bad anymore. Good for me, spared a few dollars and a little extra weight there. There were some spots of snow that had to be consumed. And it was quite cold. But luckily it was not that bad, and I got well through. This was only a small test of how it will be in Sierra Nevada.
The last five days have been tough. But now that I have embarked in a cozy motel in Big Bear Lake, had the world’s best shower, washed clothes, drunk three soda and a big beer, yes I can look back on it with pleasure. This trip is a lot tougher physically demanding that I had thought, but all the people I meet and see that are alike make this possible. Now I’m going to a new round with several days without blogging. I do not always have internet access and need to save on battery. Will write more as soon as I can.
Nå er jeg kommet til Warner Springs. Her har de bra opplegg for utslitte hikers. De har et rescue senter der folk jobber frivillig for å ta seg av oss. Her kan man kjøpe turmat, logge seg på nett, dusje, vaske klær og campe. Det er en hel gjeng med hikere her. Noen tar en zero dag og kuler an med både øl og joint. Skikkelig hippie tilstander. Mye forskjellige folk. Alt fra eldre mann som hiker i kilt til langhårete ungdommer med stråhatt. Også slike som meg, som ikke føler for å slå seg til her for natten. Litt for sosialt for min del, jeg lengter tilbake til fjellet.
Men flott å komme innom her. Fikk tatt meg en interessant utendørs dusj lignende greie. Det har vært nærmere tredve grader de siste dagene så dusj var nødvendig. Selv om det var utendørs, uten lås og en dør med mange glipper og sprekker…
For noen dager siden kjente jeg at kroppen begynner å venne seg til dette livet. Det ble lettere å gå og sekken føltes bedre. Jeg tror at det hjalp med en overnatting i Stagecoach ved Scissors Crossing, en feit hamburger og klesvask. Det ser ut som om det kommer til å bli nødvendig å bo på motell innimellom. Og ikke minst spise mer. Det har vært så varmt at matlysten forsvinner litt. Og når jeg slår leir om kvelden er jeg så sliten at jeg ikke orker å lage noe mat.
Ene kvelden var jeg bekymret for om jeg ville ha nok vann til neste dag. Jeg droppet både tannpuss og suppe. Det ble en sjokolade til kvelds… neste dag ble det hverken te eller tannpuss. Jeg var også tom for batteri til mobil med kart, men visste at det var ca fem kilometer til neste vannkilde. Det har vært ganske uvirkelig å måtte være bekymret for nok vann. Jeg bærer med meg ca 4 liter, men det går med på en lang dag når det er så varmt. Jeg er tørst hele tiden. Heldigvis er vi mange som er på tur, så det er alltid noen å spørre. Og det er godt merket på kartet hvor neste vannkilde er. Flere plasser er det frivillige som har lagt ut masse dunker som vi kan forsyne oss av. Helt fantastisk.
Jeg har ikke gått så langt i dag. Det er litt deilig med en halv zero dag. I morgen må jeg begynne å speede opp litt. Naturen er fortsatt fantastisk. Ene dagen går vi høyt opp i fjellet, inn og ut på ridges, for så å komme ned i lavlandet og fantastiske sletter neste dag.
Nå er jeg installert på terrassen hos familien Fletcher. Jeg var så heldig å bli invitert hit fordi Kathryn kjenner Erica som jeg var aupair for da jeg var 20. De bor i et flott hus litt opp i høyden med fantastisk utsikt over Warner Springs. Her blir jeg bortskjemt. Jeg nipper til deilig avkjølt hvitvin, knasker på nøtter, nyter utsikten og solnedgangen med dempet film musikk fra Danser med ulver og Den siste mohikaner. Biffen godgjør seg på grillen og tilbehøret lager seg selv. Denne kvelden må nytes. Og det har jeg gjort. En fantastisk kveld med herlige folk. No skal jeg nyte natten innendørs i en stor og deilig seng.
English:
I have now come to Warner Springs. Here they have good arrangements for worn out hikers. They have a rescue center where people volunteer to take care of us. You can buy food, go online, shower, wash clothes and camp. There are a whole bunch of hikers here. Some take a zero day and relaxes with both beer and joint. Proper hippie conditions. A lot of different people. Everything from elderly men who walks in kilt to longhaired youngsters with straw hat. Also such as me, who do not feel like staying here for the night. A little too social for my part, I long back to the mountain. Great to come in here. Got to take an interesting outdoor bucket shower. A shower was necessary it’s been very hot for days. Even though it was outside shower, without a lock and a door with many slips and cracks …
A few days ago, I felt the body started getting used to this life. It was easier to go and the bag felt better. I think it helps with an overnight stay at Stagecoach at Scissors Crossing, a fat hamburger and shower. It seems that it will be necessary to stay at a motel sometime. And not least eat more. It has been so hot that my appetite disappearing a little. And when I hit camp in the evening, I’m so tired that I could not make any food. One night I was worried if I had enough water for the next day. I dropped both the toothbrush and soup. I had a chocolate for supper … the next day there was no tea or toothbrush. I was also out of battery for mobile with maps, but knew that it was about five miles to the next water source. It has been quite unreal to have to worry about enough water. I carry about 4 liters, but it takes a long day when it’s so hot. I’m thirsty all the time. Fortunately, we are many who are on tour so there is always someone to ask. And it is well marked on the map where the next water source is. Several places the volunteers have put out lots of cans of water for us. Absolutely amazing.
I have not walked far today. It’s a bit nive with half a day off the trail. I have to start hiking in the morning. The scenery is still amazing. One day we go high in the mountains, in and out on ridges, so to come down in the lowlands and amazing plains next day. Now I am installed on the terrace with the Fletcher family. I was lucky to be invited here because Kathryn knows Erica as I was aupair when I was 20.
They live in a beautiful house up in the hill with stunning views of Warner Springs. I’m beeing pampered here. I sip delicious chilled white wine, eat nuts, enjoy the view and the sunset with soft movie music from Dancer with Wolves and The Last Mohicans. Im beeing served barbecue steak and bakes potatoes. This evening must be enjoyed. And I have done that. A wonderful evening with lovely people. No, I’ll enjoy the night indoors in a big and delicious bed.
Nå er jeg igang. Fire ynkelig dager av ca 150. Det blir en lang tur. Det er vanskelig å si så tidlig hvor vellykket dette blir. Det er mange dager med svette, gnagsår, tung sekk, finne vann, finne mat, sove i telt, ikke dusje, sure klær osv.
Men så langt går det veldig fint. Det har vært nydelig vær og rundt 20 grader. En del kaldere om kvelden og natten. Jeg våknet opp til frost andre dagen.
Gnagsår fikk jeg dessverre ganske fort. Jeg tror det må være varmen for skoene er gått inn. Gnagsår på skuldrene har jeg også fått. Skulle visst hatt med skumgummi putene…
Også må det være noe som har stukket meg bak på hoften for den har fått noen store merkelige hevelser. Men så lenge det ikke klør noe særlig så går det nok vekk av seg selv.
Det har gått forbausende bra å ligge i telt her borte. Det er som å være på tur hjemme på mange måter. Også er det betryggende med alle de andre som går samme turen.
Jeg så to svære slanger første dagen. De lå helt rolig så jeg snek meg forbi. De kan ha vært daue men jeg så ingen grunn til å sjekke…
Naturen er fantastisk. Det er frodig og ganske grønt fordi det har vært mye nedbør i vinter. Stien går både opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler og nydelig furuskog ved Mount Laguna i dag.
Jeg åpnet det første brevet fra Lisbeth i går. Ikke fordi jeg hadde hjemlengsel, men det var påskeaften og jeg hadde lagt meg kl sju. Hun skriver at hun er stolt av meg. Og at jeg ikke må tro at jeg er en dårlig mor fordi jeg er borte så lenge. Det varmer å lese de fine ordene fra go jenta mi. Jeg blir glad og stolt.
Jeg fikk litt hjemlengsel da jeg logget meg på nett tidligere i dag da jeg spiste lunsj på en cafe i Mount Laguna. Det tikket inn mange meldinger på face, og det var flere som hadde bidrat med noen kroner til “følg min ferd”. Jeg ble ganske rørt og sentimental. Jeg kan ikke få takket nok for alle de fine ord og bidragene, det hjelper mye på motivasjonen.
Nå er klokken snart åtte om kvelden og det er nesten mørkt ute. Det er bare å legge seg i posen. Og prøve å komme seg opp tidlig i morgen. For å gjøre det samme som jeg har gjort de siste dagene. Gå videre. Om noen dager kommer jeg til Warner Springs. Der er jeg lovet middag og en seng for natten hos en venn av en venn. Det gleder jeg meg til.
Da var dagen endelig her. Jeg er underveis. Til det store eventyret. Håper jeg.
De siste dagene har jeg lurt litt på meg selv. Hva var det som fikk meg til å ta avgjørelsen om å utsette meg selv for en strabasiøs livsstil i fem måneder? Trakke opp og ned fjell med en latterlig tung sekk på ryggen…. stinke svett og sur gammel kjerring i dagesvis? Sove i telt under alle slags forhold? Spise tørr mat? Være borte fra datteren min så lenge? Og vekke fra venner, familie og den trygge campingvognen min?
Det virket som en genial ide for noen måneder siden. Det var som en romantisk drøm som ville være oppnåelig. Noe som skulle skje langt frem i tid.
Det er ikke første gang jeg lar meg rive med av en tanke eller et påfunn. Og hver eneste gang lurer jeg på hva det var jeg tenkte på. Spesielt når det er bare dager igjen.
Det var veldig fristende å bare bli i sengen i dag tidlig kl 0400 da klokken ringte. Bare late som om jeg var blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod tåredryppende historie som gjorde at alle fikk sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kunne reise.
Men jeg gjorde ikke det. Når jeg først har sagt a så må jeg si b også. Å trekke seg hadde vært umulig. Iallefall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.
Så da sitter jeg her på Gardermoen og venter på neste fly da. Det er noen timer å vente. Jeg bruker tiden til å minne meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg søker opplevelser. Jeg har en trang til å bryte ut av hverdagen og finne på andre ting. Jeg blir sprø av gjentagende dager og uker som fortoner seg helt like. Jeg trenger å utfordre meg selv. Og jeg ble bergtatt av boken Wild. Så enkelt er det egentlig.:)
I morgen begynner det for alvor når jeg står ved det sørlige monumentet som markerer begynnelsen til Pacifc Crest Trail. Da har jeg 4265 km vandring foran meg. Jeg har ikke peiling på hvordan det blir å være på fottur så lenge. Men én ting vet jeg, jeg kommer til å få hjemlengsel mange ganger. Når det skjer så har jeg fem brev som datteren min har skrevet til meg. De har jeg fått streng beskjed om å spare til krise situasjoner når jeg blir overmannet av hjemlengsel. Jeg skal prøve å spare dem så lenge som mulig. Men jeg er jo ganske nysgjerrig og…;)
Nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg. Sommerfuglene er tilbake. Jeg kan ikke vente med å starte mitt livs største eventyr.
Har du lyst å følge meg på tracking? Jeg har med meg gps satellitt telefon og vil legge ut daglige markeringer om hvor jeg er. Det koster fra kr 100,- , da får du tilsendt link og passord til siden du kan gå inn på. Du er også med og bidrar til at turen min blir mulig å gjennomføre.
Les mer i bloggen under kategorien sponsorpakker. Vips eller kontonummer. Og husk å sende meg en epost adresse.;)
Jeg er heldig jeg. Fått meg ny sekk og greier. At den har ligget bortgjemt på et loft i 16 år spiller ingen rolle. Merkelappen hang på enda, den har aldri vært i bruk.
Det var en gave til en venninne av meg fra samboeren hennes. Hun fikk den da hun var gravid. Kanskje var det en bæremeis hun egentlig skulle ha fått?
Men uansett, nå har jeg fått den og jeg er super fornøyd. Sekken er en Bergans Lady og rommet 65 liter. Den er kanskje litt tung og har tusen stropper og duppedingser, men den er en fryd å ha på seg. Gode skulder reimer og tjukk polstring i ryggen. Det blir godt å slippe skumgummi denne gangen.
I dag har jeg testet den. Jeg fylte den opp med litt forskjellig og gikk meg en runde i nabolaget via Hersnipo. Den veide ikke mer en ca syv kilo, men det var greit sånn bare for en tre timers daffe tur i drittværet.
Det regnet nesten hele tiden. Stien var blaut og møkkete og sleip. Men det var godt å komme seg ut og enda bedre å komme inn igjen..
Jeg har ikke vært helt i form i det siste. Jeg slet med voldsom kvalme. Da jeg omsider giddet å gå til legen, fikk jeg beskjed om at jeg hadde for mye magesyre. Og siden jeg allikevel var der så tok de litt blod for å sjekke hvordan det stod til.
Det viste seg at jeg var tom for D vitamin. Noe som visst halve Norges befolkning er tom for. Også var B12 nivået i grenseland. Ellers var ting på stell.
Nå har jeg gått på vitamin kur, justert kostholdet og spist magesyre medisin i en måned. Formen begynner å komme tilbake. Og det er godt, for no nærmer det seg avreise San Diego. Gleder meg mer og mer.
Nå er det ikke lenger igjen til jeg setter meg på flyet med retning San Diego i California. Jeg kjenner at det kribler i kroppen, jeg gleder meg sinnsykt til å komme igang. Avreise dato er 12. april. Etter en overnatting i San Diego starter mitt lange eventyret skjærtorsdag 13. april.
Har du lyst å være med å bidra til turen min? Jeg har vært profilert i flere aviser og hos Bergen Student-TV. Sist ute var avisa Nordhordland i går. På Instagram og Facebook får jeg nye følgere hver uke. Det er tydelig god interesse for ekspedisjonen min og jeg regner med mange flere lesere når jeg kommer igang.
Er du privatperson som har lyst å bidra? Da er “følg min ferd” helt perfekt. Jeg kommer til å ha med meg GPS satellitt telefon og vil legge ut daglige oppdateringer til mine følgere. Sjekk info litt lengre nede om hvordan du kan følge min ferd.
Vil du hjelpe meg å fullføre drømmen min ?
Les mer om mine sponsorpakker. Finn den som passer deg, eller ta kontakt om du ønsker å bidra med utstyr eller annet.
Sponsorpakker bedrift
Kr. 500,-
Navn i blogg.
Kr. 1.000,-
Navn i blogg, Facebook og Instagram.
1 Pacific Crest Trail original kaffe krus.
Kr. 5.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
Kr. 10.000,-
Navn og omtale i blogg, bok, Facebook og Instagram.
1 signert bok.
1 foredrag etter turen.
Sponsorpakker privatpersoner
Kr. 100,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Kr. 500,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg.
Kr. 1.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 par Pacific Crest Trail hiking wool socks.
Kr. 5.000,-
Følg min ferd. Få tilsendt GPS-punkter underveis.
Navn i blogg og bok.
1 Pacific Crest Trail vannflaske av aluminium.
1 signert bok.
Valgfritt beløp:
Ta kontakt så lager vi en pakke som passer for deg.
Betalings måte:
Du kan vipps’e meg (41324847), betale til konto nummer (3632.53.06437), eller bruke PayPal kontoen min (LiseKdesign).
For å få tilsendt GPS-punktene må du sende meg en epost etter at du har betalt.
Det er bare få dager igjen til jeg ønsker velkommen til mitt første foredrag som selvutnevnt eventyrer og livsstils endrer. Bitene i foredraget begynner å falle på plass og jeg gleder meg til å dele det med dere.
Her er litt mer informasjon, håper du/dere vil komme.
“Velkommen til et inspirerende foredrag om hvordan jeg gikk fra å være en overvektig nikotinslave til å utfordre meg selv til uforglemmelige fjellturer alene.
Jeg stumpet min siste sigarett for fem år siden og gikk kraftig opp i vekt. Da jeg gikk på vekten og den viste over hundre kilo, var det nok. Siden den gang har jeg gått ned 30 kilo og hatt flere spennende soloturer i fjellet med telt. Kom og hør hvordan jeg klarte å overvinne frykt og sperrer. Få motivasjon og tips til egen fjelltur. Jeg lover deg et spennende foredrag med mye humor og inspirasjon, samt info om mitt forestående eventyr, the Pacific Crest Trail, en fire til fem måneder fjelltur fra Mexico til Canada.”
Når:
Onsdag 22. februar kl. 19.
Sted:
Eikangervåg forsamlingshus. I hoved etasjen til MC klubben Fumble Heads nyoppussede trivelige lokale.
Lokalet leies ut til arrangement, konfirmasjon, bursdager og andre formål. Ta kontakt med dem for mer informasjon.
Veibeskrivelse:
Kjør E39 til Eikangervåg (ca 13 min fra knarvik). Ta av til venstre mot Myking/Sævråsvåg. Etter ca 500 meter, sving til venstre inn på Fyllingsnesveien i en 180 graders høyre sving. Følg veien ned mot sjøen og du får huset på venstre side.
Kr 200,- per person inkludert kaffe og kake.
Fint om du melder deg på til [email protected] eller sms til 41 32 48 47.
Jeg har med telt og utstyr fra mine tidligere turer så trenger du motivasjon og inspirasjon til egen tur, ja da må du komme.
Jeg er medlem i en gruppe på facebook som heter PCT (Pacific Crest Trail) – class of 2017. Der er det ca 3500 medlemmer. Aktiviteten på siden er høy. Folk har tusen spørsmål, tusen svar, uttallige gode råd, enda flere dårlige råd, morsomme komentarer, teite uttalelser og plenty bilder av både det ene og det andre.
Jeg tenkte jeg skulle teste ut gjengen og la ut følgende komentar:
I’m a bit concerned about bears. Where do you place the bear cannister at night? And what to do if you hear bears outside the tent?
There’s only sheep’s were i hike..😉
Responsen var overveldende. Jeg fikk over hundre komentarer. Enkelte hadde virkelig lagt sjelen sin i det og hadde lange avhandlinger om hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. En mann hadde lagt ved en film som han selv hadde tatt av sitt møte med bjørn. Den viste bjørnen som var på vei til å krysse stien noen meter foran han. Bjørnen hadde ikke sett han, men mannen fortsatte å gå samtidig som han filmet. Plutselig får bjørnen med seg at det kommer et menneske. Den kikker på han, snur ræven til og spurter avgårde. Den var reddere for mannen en mannen var for han.
Dette er det mange som skriver, bjørnen er redd og vil ikke ha noe med deg å gjøre. Den vil ikke spise deg, men den vil gjerne rote i maten din og gulpe i seg det som den får tak i. Derfor må man ha en egen bjørneboks i de områdene hvor bjørnen lever. Det er faktisk lovpålangt enkelte steder. Også må maten i boksen helst være langt unna teltet hvor en sover. Og kveldsmaten må ikke tilberedes ved teltet… Sier iallefall de fleste.
En kjekkas begynte å krangle på dette. Han sov med maten sin og synes det var helt greit. Da var diskusjonen i gang og det utviklet seg til en aldri så liten krangel blandt to stykker. Det endte med at han ene sendte meg pm for å forsikre meg om at jeg ikke måtte høre på han andre tullingen. Sove med maten måtte jeg ikke finne på å gjøre.
Etter å ha lest, studert, spurt både den ene og den andre, har jeg komt frem til følgende konklusjon:
Bjørnen er mest sannsynlig mer redd en meg og den vil helst ikke spise meg. Ingen har sålangt blitt spist av bjørn på Pacific Crest Trail. Jeg må respektere bjørnens rike, men kommer den for nær så må jeg bråke og jage den vekk. Og sist men ikke minst, det beste rådet jeg fikk:
If you make it a problem it will become a problem…
Da gjenstår det bare å si at jeg er ikke redd for bjørn lengre. I allefall ikke om jeg møter på disse to… bildet ble delt av en av medlemmene på PCT – class of 2017. Det var disse bjørnene han hadde vokst opp med….Jeg og.😉
