Kjre yvind

Jeg er ikke den som kjente deg best. Jeg er heller ikke den som har kjent deg lengst. Men den lille biten som jeg fikk ta del i har gjort inntrykk.

Som en av de single venninnene til Sissel fulgte jeg med p romansen som utviklet seg mellom dere. Du var ikke den som gav opp selv om Sissel gav deg tommelen ned ganske lenge fr du tilslutt klarte vinne hjerte hennes. Og det tok ikke lang tid fr du fikk innpass i de single venninnene sine hjerter og. Vi kunne bare sukke misunnelig hver gang vi var innom, og s at det var en ny bukett rde roser p bordet. Da du i tillegg inviterte oss p hjemmelaget middag, ja da var vi solgt. Jeg tror du likte det da vi skrt uhemmet av deg og sa at vi og ville ha en yvind.

Du var ikke vanskelig be da vi bestemte oss for pusse litt opp hos Sissel da hun var p Haugland senteret. Jeg vet du jobbet mye og var sliten, men du stilte opp og fikk ting gjort. Da Sissel ringte og sa hun ville komme hjem p helgeperm mtte du vre den som fortalte henne at det var sikkert best om hun ikke kom. Vi var jo ikke ferdig med oppussingen som skulle vre en overraskelse. Sissel ble ganske lei seg og trodde ikke du ville ha henne lengre. Heldigvis ble alt oppklart og tilgitt da hun kom hjem og s alt du hadde gjort.

Du er ogs den som fikk henne med opp i fly. Hun hadde ikke blitt med oss for si det snn.... Men ditt trygge, rolige vesen gjorde at hun tok sjansen. Det gikk heldigvis bra og dere fikk noen herlige turer sammen til sydligere strk. Minner for livet.

Jeg skulle s inderlig nske at dere hadde ftt mye mer tid sammen, det var s mye dere ville gjre. Dere var s gode ilag, perfekt match. Jeg kjenner ingen andre en dere som avsluttet hver telefon samtale med: "glad i deg, elsker deg". 

En kan bare drmme om f oppleve slik gjensidig kjrlighet en gang i livet.

N er det vr oppgave ta vare p Sissel og det skal vi gjre for deg kjre yvind. Du vil aldri bli glemt, hvil i fred.


Flott tur p Krossfjellet i solnedgang.
 

Skjelvende bein og hjerte i halsen

I gr skulle vi p topp tur. Det var jeg som insisterte. Jeg husker at Aina og Anne har snakket om en topp de ville bestige i nrheten av Skei hvor Anne bor. Jeg husket ikke hva den het, men fikk vite at det var Eggenibba. Jeg googlet Eggenibba og fikk frem en amatr film som viste at det var litt bratt, men ikke srlig ille. Tenkte jeg.

P ut.no ble turen beskrevet som krevende med noen bratte parti og litt klatring. Det hrtes veldig overkommelige og passe utfordrende ut. Jeg s frem til en koselig sndagstur med Aina og Anne.

Vi kjrte opp s langt som bom veien gikk. Jeg kikket opp og kunne konstantere at her gikk det muligens rett opp det frste stykket. Og det gjorde det. Men det gikk greit, tross regn og sleipe stier.


 

Oppe p ryggen fikk vi pustet ut litt fr jeg nesten mistet pusten da jeg s oppover mot hvor vi skulle. Jeg mistet forresten pusten da jeg kikket nedover og, her var det bratt....Det begynte s smtt g opp for meg at jeg ikke hadde peiling p hva jeg hadde begitt meg ut p. Hydeskrekken som jeg trodde jeg hadde blitt kvitt, kom tilbake med full kraft. Men jeg var ikke klar til gi meg, ikke enda.



Vi kom oss opp de frste klatre partiene med god hjelp av kjetting tau og Anne som hadde gtt her fr. Det kom jevne utsagn fra henne om at dette gr bra. Beroliget av Anne og min stahet til utfordre hydeskrekken, gjorde at jeg klarte fortsette selv om jeg til tider var skrekkslagen. Beina skalv og pulsen var kjempe hy. Aina lurte p om noen hadde falt utfor noengang, men Anne kunne berolige oss med at her var det umulig ramle utfor, da mtte en hoppe...



Vel oppe turde jeg nesten ikke se utover. Vi var p en liten spiss steinhaug, det var latterlig langt ned, og jeg hadde hjerte i halsen. Det blste ganske surt s vi krket oss sammen, spiste matpakken og ble heldigvis enig om g ned p andre siden. Lettelse.



P andre siden av varden var livet et helt annet. Vi gikk fra balansere p en steinete knivspiss til pent landskap som kunne minne litt om Hardangervidda. Jeg pustet lettet ut og nt resten av turen som var helt fantastisk. For en vill, vakker og spektakulr natur! Aldeles breathtaking. Anbefaler alle ta denne turen, spesielt om du vil utfordre hydeskrekken din.;)



 

English:

Yesterday we were doing at mountain hike. It was I who insisted. I remember that Aina and Anne have been talking about a peak they wanted to hike near Skei where Anne lives. I did not remember what it was called but was told that it was Eggenibba. I googled Eggenibba and found an amateur film that showed that it was a little steep, but not very bad. I thought.

On ut.no the trip was described as challenging with some steep areas and some climbing. It sounded very okay and suitably as a challenge. I looked forward to a cozy Sunday hike with Aina and Anne.

We drove up as far as the road went. I looked up and discover that it was a steep hike straight up the mountain. But it went smoothly, despite the rain and slippery trails.

Up on the ridge we got exhaled a little before I almost lost my breath when I saw upwards towards where we were going. I lost my breath as I looked down too, it was steep .... It gradually began to realize that I had no idea what I had gotten myself into. My scare of height  that I thought I had gotten rid of, came back with full force. But I was not ready to give up, not yet. We got up the first climb parties with the help of chain rope and Anne who had hiked here before. It came  regular statements from her that this was going well. Reassured by Anne and my stubbornness to challenge my fear of heights, made sure I was able to continue although at times I was terrified. My legs trembled and pulse were fighting high. Aina was wondering if someone had dropped off the clifs some time, but Anne could reassure us that there was no chance of falling off, one had to jump ...

Well up I hardly deared to see beyond. We were on a small tip heap, it was ridiculously far down, and I had my heart in my throat. It blew pretty miserable so we huddled ourselves together, ate our lunch and agreed to go down the other side. Relief.

On the other side of the mountain, life was quite different. We went from balancing on a rocky pinch to open countryside which could be reminiscent of Hardangervidda. I breathed a sigh of relief and enjoyed the rest of the trip that was amazing. What a wild, beautiful and spectacular scenery! Utterly breathtaking. Advise everyone to take this tour, especially if you want to challenge your fear of heights.:;

 

Tilbake p Voss

Jeg er ikke vanskelig be nr det gjelder jobb oppdrag p Voss. Det frste jeg tenkte nr jeg hrte det var et to dagers oppdrag, var at jeg ville overnatte s jeg kunne ta en tur i fjellet etter jobb.

Heldigvis for meg var det meldt sommer i dag. rets siste tenker jeg. Det ble faktisk godt over tjue grader, aldeles deilig. 

Etter jobb var det rett p hotellet og p med treningsklr. Tur valget falt p Hanguren opp. Stien startet fra Voss folkemuseum, ikke langt fra hotellet. Jeg var forberedt at det var bratt, men det ble ganske tungt uansett. Pusten gikk og melkesyren slo til som vanlig. Stien virket uendelig, jeg kom liksom aldri frem. Det stod ett skilt lengre nede om at det var 1,5 kilometer. Det fltes mye lengre... Etter hundre stopp var jeg plutselig oppe blant sauene. Og godt var det for n begynte det skumre og bli kaldere s det var bare knipse et turist bilde og komme seg ned igjen. Det var ikke like langt ned igjen. Jeg var nede p f minutter...

Det ble jogging tilbake til hotellet. N har jeg hatt en super lang, deilig varm dusj og har ikke tenkt gjre noe mer fornuftig en nyte det flotte rommet, spise i sengen og se p gylne tider.;)


 

P tur med fillebikkjen...

Det ble ikke noe overnatting ute i natt, jeg mtte vre "barnevakt" for Theo the dog. Han kunne sikkert vrt med p telttur, men da hadde det blitt styr. Han har det med bjeffe til allslags lyder og hadde nok holdt meg og sauene vken hele natten. Ikke har han sovepose heller, s da gikk det ikke. 


Jeg tenkte at han heller skulle f vre med p en god fjelltur. Det pleier bli mye styr det ogs, men med jevne mellomrom s glemmer jeg hvor mye styr det egentlig er... 

Jeg pakket sekken, tok med mat til bde meg og hunden, og s frem til en koselig tur p Austlendingen. 


Som hunder flest s har Theo sine egne meninger om tempo. Han hadde det tydligvis travelt og dro p. Det ble en heseblesende start opp mot toppen av fossen. Der kom det fram hvorfor han hadde det s travelt. En familie med hund hadde nettopp krysset over. Theo er gal etter andre hunder og hadde tydligvis ftt ferten av denne hunden. Mtet med hunden gikk heldigvis bra, og Theo gikk fint videre. I heseblesende tempo.. Jeg hang etter som et slips og pustet som en hvalross. Det ble flere stopp underveis for f tilbake pusten. Beina ble etterhvert blytunge. Jeg kan ikke huske at det var s hardt g p Austlendingen. Jeg trodde jeg var i forholdsvis god form etter utallige fjellturer og jogge turer, men tydligvis ikke. Eneste konklusjon jeg kan finne er at jeg har ftt astma. N er det heldigvis slik i vrt lille "dopingfrie" land at alle har astma og trenger medisin. Det er ptide at jeg fr min dose og... 


Vi nrmet oss toppen. Theo bestemte seg plutselig for at n var det nok og satt seg rett ned. Han hadde ftt ye p en kar med to sm hunder bak oss. Det viste seg vre to hann hunder. Da ble det fort krig, for i hundens lille verden er tydligvis andre hann hunder rivaler som er helt ok angripe uten forvarsel. Mannen tok med seg sine to hissigpropper og jeg stod igjen med min. Men kortidsminnet til Theo funket visst ikke for han skulle selvsagt ta opp forflgelsen av disse hundene. Flott det. 


Vi klarte unng flere konfrontasjoen. Ved toppen tok vi pause ved et lite fjellvann. Jeg kokte vann til suppe og te. Theo fikk posjonen sin med hundemat og gulrot, slukte den og var veldig misfornyd med at han ikke fikk noe mer. Med jevne mellomrom oppfattet han lyder fra andre turgere og mtte bjeffe litt. Kjekt det. 


Etter ha slappet av og nytt utsikt og sol, begynte vi nedstigniningen. En skulle tro at hunden var sliten, men neida, han dro i nedover bakker og. Greit nok, men det er litt slitsomt nr det er s bratt, det er ikke alltid like lett holde flge. Noen ganger gikk jeg forbi, og da ble det jeg som dro. Det kjekkeste hunden vet er plutselig brstoppe for snuse som en gal p en gresstust. Det nytter ikke f den med videre. Det skjedde til stadighet. Fille bikkje. 


Austlendingen var populr i dag. Vi traff stadig folk som kom oppover. De fleste gikk i vanlig tempo og tok puste pauser, men noen galninger kom joggende oppover som om dette var flat mark. De har sikkert ftt tak i astma medisin. Theo liker veldig godt mennesker og er super sosial, men han eier ikke sosiale antenner ved frste mte. Ser han at det kommer noen oppover bakker s knurrer han p dem. Koselig det. 


Siste del gikk faktisk veldig bra, det virket nesten som om hunden skjnte at det var bratt for meg og. Eller s var det bare det at den endelig begynte bli sliten. Tilbake i bilen gikk den helt uten problemer inn i buret og la seg ned. Vel hjemme har den sluknet p gulvteppet og vkner sikkert ikke fr i morgen... eller til det kommer noen forbi som han m bjeffe p... 


Selfi....;) bestis...;)

#friluftsliv #utptur #bikkje #mittvestland