Reisebrev i avisen Strilen

Drmmen om Pacific Crest Trail - Nord-Amerikas tffeste fjelltur

Noen ganger tar jeg meg vann over hodet. Alene p telttur i USA i fem mneder? Hvordan kom jeg p noe slikt? Ville jeg klare gjennomfre den 4.265 kilometer lange fotturen fra Mexico i sr til Canada i nord, gjennom California, Oregon og Washington?

Det er snart seks r siden jeg ble kvitt min verste venn; sigaretten. Jeg gikk i den klassiske rykesluttfellen og la p meg ganske mye. Jeg prvde flere runder med kaloritelling. Noen kilo ble jeg kvitt, men det var fortsatt mange igjen. Vendepunktet ble boken ?Wild? av Cheryl Strayed. Drmmen om Pacific Crest Trail ble plantet. Kunne en ung jente p 22 r dra alene p telttur i flere mneder, ja, da kunne jaggu en dobbelt s gammel kjerring klare det. Tenkte jeg.  

Den pflgende sommeren og den neste, gikk jeg flere uker alene i Stlsheimen og p Hardangervidda. Jeg gikk ned flere kilo, og beviste for meg selv at det var hverken vanskelig eller farlig g i fjellet alene. N ville jeg bryne meg p Pacific Crest Trail og bli kvitt de siste kiloene.
P internett florerte det av informasjon om PCT. Jeg meldte meg inn i de rette facebookgruppene og fant en hyggelig ungdom fra Bergen som hadde gtt turen ret fr. Han svarte velvillig p alle mine tusen sprsml. Visum og en konomiplan kom p plass. Etter knappe fire mneders planlegging var jeg klar til avreise.

Tff begynnelse

Jeg vknet tidlig. Lurte litt p hvor jeg var. Bare timer tidligere hadde jeg landet i San Diego hvor jeg ble hentet av Pauline og Bjrn, mine frste av mange fantastiske hjelpere (Trail Angels). Etter frokost kjrte de meg til startpunktet for Pacific Crest Trail som ligger i den lille byen Campo ved grensen til Mexico. Jeg var veldig spent. 
Det var rart st ved PCT monumentet. Flere mneders planlegging skulle n settes p prve. Jeg var klar til starte mitt store eventyr. De frste fem kilometerne gikk fint. Men s begynte sekken sin tyngde plage. Den veide nrmer 20 kilo.

Etter cirka 22 kilometer var jeg s sliten at jeg ikke orket g en meter til. Jetlag gjorde det ikke noe bedre. Jeg lurte p hvordan det ville bli sove i telt alene i USA. En ting er ligge p Hardangervidda alene med sauene, men n s jeg for meg banditter med pistol som herjet i fjellene, klare til angripe enhver som vget sette opp telt i deres omrde.  

Det var ikke s mange folk underveis som jeg hadde trodd. Senere fikk jeg vite at de fleste hadde startet tidligere p dagen. Utover kvelden registrerte jeg at mange hadde satt opp telt like ved stien. Jeg valgte gjre det samme. Det fltes trygt nok. Middag orket jeg ikke lage. 
Plassen var ganske fredelig, men ble stadig forstyrret av helikoptere som fly lavt over meg. Ikke s rart igrunnen, jeg var bare f kilometer fra grensen til Mexico som blir nye patruljert. 
Observerte to slanger. Den ene var ganske stor. Heldigvis l de i ro.

Amerikansk gjestfrihet

De frste dagene var preget av gnagsr, svette, tung sekk, finne vann, spise mat, sove og venne seg til stinke som en uteligger. Det var langt mellom hver dusj. Men etter hvert begynte jeg nyte dagene selv om jeg var sliten. Naturen var fantastisk, frodig og ganske grnn fordi det hadde vrt rekordmye nedbr denne vinteren. Stien gikk bde opp og ned, langs bratte fjellsider, gjennom buskas og frodige daler. 

Etter ni dager kom jeg til Warner Springs, der jeg ble plukket opp av Kathryn, en bekjent av en bekjent. Hun viste seg vre en kjempekoselig dame som ogs var formann i stedets historielag. I tillegg hadde hun skrevet en bok om omrdet Warner Hot Springs. 
Jeg ble invitert hjem til henne p middag og overnatting. Kan tro jeg koste meg p terrassen med kald hvitvin, ntter og et eksemplar av boken hennes. I bagrunnen hadde hun satt p vakker filmmusikk fra Danser med ulver, Den siste mohikaner og Mitt Afrika. Det var en riktig s stemningsfull opplevelse i solnedgangen.

Mektige Sierra Nevada

Ferden gikk videre mot Kennedy Meadows, som er inngangsporten til fjellkjeden Sierra Nevada. Jeg kom dit etter 46 dager. Da hadde jeg gtt 1.120 kilometer. I gjennomsnitt ble det cirka 24 kilometer hver dag. Med det tempoen ville jeg ikke rekke frem til Canada fr langt ut i november. 
 
Det hadde vrt et rekordr med mye sn. Mange valgte derfor vente noen uker eller haike lengre nord for slippe unna tffe forhold. Jeg flte meg ganske godt forberedet med nylig innkjpt bjrneboks, isks, brodder til skoene og varme klr. Det gikk fint de frste dagene. Men s begynte slitet. Snen l i store mengder og dekket stien. Det ble ogs vanskelig navigere, og jeg brukte ekstra tid for vre sikker p at jeg var p rett vei. I tillegg hadde jeg ftt en vond ankel og slet med lite energi i hyden. En morgen vknet jeg med magesyke. Avgjrelse ble tatt, jeg orket ikke mer og bestemte meg for g ned til nrmeste by og haike nordover et stykke. 

Haike i USA? 

Jeg kom til den lille koselige byen Lone Pine st for Sierra Nevada. Her ble jeg noen dager for samle krefter fr jeg startet ferden nordover. haike alene i USA var det siste jeg trodde jeg  kom til gjre. Det finnes nok av grufulle historer om hvordan slike haiketurer ender. Men samtidig ble jeg litt provosert ogs. Alle kunne da ikke vre mordere og voldteksmenn? S langt p turen hadde jeg stort sett haiket inn til byer sammen med andre. Jeg hadde bare gode erfaringer og var imponert over hvor hyggelige og hjelpsomme folk var.  Pokker heller. Jeg laget meg et skilt og stilte meg opp. Det gikk heldigvis veldig fint. Etter to dager og tre biler var jeg fremme i historiske Truckee. 

Planen var fortsette i fjellene ved Donner pass, men formen var fortsatt ikke bra. Jeg var smkvalm og foten var m. Det tikket inn meldinger p nett om mye sn og tffe forhold her ogs. Jeg gruet meg til fortsette. Gleden var derfor stor da jeg chattet med to tyske jenter jeg hadde truffet tidligere. De kunne fortelle at de ville skippe til Oregon Coast Trail. Det hrtes ut som en fantastisk ide, og jeg spurte pent om jeg kunne f bli med. Det var heldigvis greit. Kjente humret og kreftene komme tilbake. Jeg skulle til kysten og g p endelse strender langs Stillehavet. 

Vi avtalte mtes lengre nord ved byen Chester. Bussforholdene var drlige, s jeg bestemte meg for en ny runde med haiking. Nytt skilt og tte biler senere var jeg fremme i Chester. Noen dager senere og en lang biltur i en gammel, slitt wolkswagen, var vi fremme ved kysten og grensen til Oregon. N var vi en liten gruppe p fem, de to tyske jentene, to amerikanere og meg. Sammen skulle vi jobbe oss nordover langs kysten til Washington state. Det ble en uforglemmelig tur som varte i cirka tre uker. Cowboycamping p stranden, koselige sm havnebyer, fantastiske solnedganger og fyrverkeri p 4. juli, opplevelser jeg aldri kommer til glemme. 

Back to Pacific Crest Trail

N ville jeg tilbake til den opprinnelige stien. Vi var kommet langt nord, og det ble naturlig for meg starte fra Cascade Locks, grensen mellom Oregon og Washington. Tiden begynte bli knapp, og jeg mtte innse at jeg ikke kom til klare g hele PCT, men nsket om g til fots inn i Canada, var stort. 
Ferden videre mot Canada ble en utrolig opplevelse. Mye skog, hye fjell, busker, mygg, fluer, bjrner og veltede trr p stien, tret p kreftene. Gruppen var redusert til to, Kim fra Chicago og jeg. Lykken var stor da min sster Aina kom fra Norge for vre med g siste etappe til Canada. Det ble en tff introduksjon p Pacific Crest Trail for Aina. Kim og jeg hadde gtt i flere mneder og var ferdig med de fleste gnagsr, vannblemmer og alle slags vondter, vi hadde ftt ?hiker-legs? og klarte fint g flere ti-timers dager i strekk. Aina hadde ikke mye valg, vi mtte g s og s langt hver dag for rekke norsk-canadiske Anders som hadde tilbudt seg kjre den lange veien fra Vancover for hente oss p grensen.
Aina fikk bde gnagsr, vannblemmer og vondt bde her og der. Det var tft for henne, men hun gav seg ikke og klarte fullfre. Vi var veldig imponerte over innsatsen hennes.

California i flammer

Etter Canada ville jeg tilbake til California for prve fullfre nordre del og noe av Sierra Nevadas. Kim valgte starte nord i Oregon, mens Aina og jeg reiste sr til Ashland. Utfordringene lot ikke vente p seg. Det var mye skogbrann og sinnsykt mye ryk i luften.Vi kom til en skogsvei der brannvesenet hadde base. En hyggelig brannmann med brei Arkansas-dialekt delte ut kald drikke og snacks. Han var koordinator for flere hundre brannfolk i omrdet og kunne fortelle at det var trygt fortsette. Men bare timer senere sved det i ynene av tykk ryk. Vi var litt bekymret. Ved neste smby fikk vi vite at stien ble stengt bde foran og bak oss. 
Naturkreftene kunne vi ikke gjre noe med. Resultatet ble en blanding av fjelltur, haiking og buss s langt som til South Lake Tahoe. Da var luften gtt litt ut av oss begge, og vi erklrte turen for offisielt avsluttet. Jeg hadde vrt p fottur i 150 dager og var veldig fornyd, hadde gtt ned cirka 15 kilo og formen hadde aldri vrt bedre.

Vil du hre mer om hvordan flge drmmen? Nysgjerrig p teltturer i Norge og USA? Hva skjedde egentlig p den lange haiketuren og hva er egentlig en Trail Angel? Book et foredrag i dag. Se mer info p www.lisekristine.blogg.no.

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar