Underveis

Da var dagen endelig her. Jeg er underveis. Til det store eventyret. Håper jeg.
De siste dagene har jeg lurt litt på meg selv. Hva var det som fikk meg til å ta avgjørelsen om å utsette meg selv for en strabasiøs livsstil i fem måneder? Trakke opp og ned fjell med en latterlig tung sekk på ryggen…. stinke svett og sur gammel kjerring i dagesvis? Sove i telt under alle slags forhold? Spise tørr mat? Være borte fra datteren min så lenge? Og vekke fra venner, familie og den trygge campingvognen min?
Det virket som en genial ide for noen måneder siden. Det var som en romantisk drøm som ville være oppnåelig. Noe som skulle skje langt frem i tid.
Det er ikke første gang jeg lar meg rive med av en tanke eller et påfunn. Og hver eneste gang lurer jeg på hva det var jeg tenkte på. Spesielt når det er bare dager igjen.
Det var veldig fristende å bare bli i sengen i dag tidlig kl 0400 da klokken ringte. Bare late som om jeg var blitt kronisk syk eller noe. Finne på en knallgod tåredryppende historie som gjorde at alle fikk sympati med meg og full forståelse for at jeg ikke kunne reise.
Men jeg gjorde ikke det. Når jeg først har sagt a så må jeg si b også. Å trekke seg hadde vært umulig. Iallefall på så tynt grunnlag som latskap og feighet.

Så da sitter jeg her på Gardermoen og venter på neste fly da. Det er noen timer å vente. Jeg bruker tiden til å minne meg selv på hvorfor jeg gjør som jeg gjør.
Jeg søker opplevelser. Jeg har en trang til å bryte ut av hverdagen og finne på andre ting. Jeg blir sprø av gjentagende dager og uker som fortoner seg helt like. Jeg trenger å utfordre meg selv. Og jeg ble bergtatt av boken Wild. Så enkelt er det egentlig.:)
I morgen begynner det for alvor når jeg står ved det sørlige monumentet som markerer begynnelsen til Pacifc Crest Trail. Da har jeg 4265 km vandring foran meg. Jeg har ikke peiling på hvordan det blir å være på fottur så lenge. Men én ting vet jeg, jeg kommer til å få hjemlengsel mange ganger. Når det skjer så har jeg fem brev som datteren min har skrevet til meg. De har jeg fått streng beskjed om å spare til krise situasjoner når jeg blir overmannet av hjemlengsel. Jeg skal prøve å spare dem så lenge som mulig. Men jeg er jo ganske nysgjerrig og…;)

Nå kjenner jeg at jeg begynner å glede meg. Sommerfuglene er tilbake. Jeg kan ikke vente med å starte mitt livs største eventyr.

Har du lyst å følge meg på tracking? Jeg har med meg gps satellitt telefon og vil legge ut daglige markeringer om hvor jeg er. Det koster fra kr 100,- , da får du tilsendt link og passord til siden du kan gå inn på. Du er også med og bidrar til at turen min blir mulig å gjennomføre.
Les mer i bloggen under kategorien sponsorpakker. Vips eller kontonummer. Og husk å sende meg en epost adresse.;)

4 kommentarer
    1. Riktig god tur Lise. Dette vert ein flott tur, både på godt og på vondt, men du er tøff så det går bra. Heier på deg👏😊😊Klem frå Reidunn

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg