Det sies om oss nordmenn at vi er født med ski på beina. Men jeg lurer på om jeg ikke er født med en gummistøvel og en ski.
Siden jeg var liten har foreldrene mine tatt meg med på tur. Tilogmed før jeg kunne gå selv. Da ble jeg plassert trygt i bæremeis eller pulk.
Det er kanskje ikke rart at jeg har fått dilla på friluftsliv det siste året. Det har nok alltid lagt i meg. Men jeg måtte bli over førti før jeg klarte å få til en skikkelig Hardangervidde tur. Kanskje det er det som er min førti års krise? Eller kanskje jeg bare er treg og ikke har sett mulighetene før, bare begrensinger?
Uansett, å dra på fjelltur med sekk og telt har jeg faktisk gjort før. Riktignok ikke alene, men jeg var bare syv år da jeg var med pappa på en tre dagers fjell tur i Stølsheimen.
Jeg kom til å tenke på dette bildet av meg fra den turen. Ett herlig bilde, jeg ser så blid og fornøyd ut. Og det var jeg nok også selv om turen var tøff nok den for en sjuåring. Og sjekk kledningen; dongeribukse og gummistøvler! Sekken var en nylon sak med elendige skulder reimer. Men pappa visste råd; to svære skumgummi puter holdt gnagsårene borte. De kom garantert fra en avlagt madrass, den gangen kastet vi ikke noe.
Da jeg skulle på tur i fjor sommer lånte jeg sekk av pappa. Også denne gangen fikk jeg med skumgummi puter. Muligens fra den samme madrassen? Men gjett om de er effektive selv om det ser litt teit ut. Jeg fikk aldri gnagsår på skuldrene.
Men tilbake til bildet. Legg merke til kart posen jeg har rundt halsen. Jeg tror jeg var veldig stolt den gangen som fikk bære kart og kompass, og fikk hjelpe med å finne retningen. Vi gikk ikke på noen sti, her var det god gammeldags navigering. Fjorårets tur ble foretatt mer enn 30 år senere, og jeg tror jaggu at jeg brukte den samme kart posen. Faktisk tror jeg vi hadde det samme stormkjøkkenet også. Jeg husker at pappa hadde med egg i en egen egg boks beregnet for fjelltur, slik at vi kunne lage speilegg til frokost! Fantastisk bra.
Etter tre dager kom vi frem til hytten vår på Masfjordnes. Der ventet tanter, onkler, søskenbarn, søsken, mamma og besteforeldrene mine. Jeg husker jeg slepte meg opp den siste bakken og var ganske utslitt. Men plutselig var det noen som nevnte bading. Da spratt jeg opp og glemte helt at jeg var utslitt! 🙂
Herlige minner fra en flott barndom som har inspirert meg i voksen alder. Men gummistøvlene har jeg byttet med fjellsko. Og dongeribuksen blir igjen hjemme.
Stolt jente som bærer sine egne klær, liggeunderlag og kart posen.
Samme jenta mer enn 30 år senere. Litt større sekk, men samme gode kart posen.
Begge bildene er tatt av pappa!:)
Ja min mormor sier ofte at det er barndommen som former oss og din barndom har vel gjort deg til et friluftsmenneske:). Hørtes veldig koselig ut og et nydelig bilde av deg, både før og etter 30 år:). Klem
Takk skal du ha:)
Ja er enig med mormoren din, barndommen kan være veldig avgjørende for hvordan vi blir senere i livet.