Endelig var dagen kommet, jeg skulle begynne min fire ukers fjell vandring. Mamma kjørte oss til Andvik og opp Meisdalen. Første etappe gikk til Ådneburen. Som selvutnevnt tursjef hadde jeg insistert på at vi skulle opp på den toppen selv om det strengt tatt ikke var nødvendig…vi måtte tross alt gå ned igjen et stykke før turen fortsatte. Men siden den selvutnevnte tursjefen hadde studert fjell kartet i luftlinje og ikke tatt hensyn til kupert terreng, bratte juv, høye fjell og fjorder, mente hun at turen ble for kort om vi ikke tok med Ådneburen…

Det viste seg raskt at terrenget ikke var helt slik som i luftlinjen. Det ble opp og ned turer, bratte passasjer og dype nedstigninger. En grei lærepenge for tursjefen som tydligvis ikke hadde peiling på kart.

Turen gikk videre forbi mange idylliske setre langs Meisdalsvatnet og Storevatnet. Ved Storevatnet fant vi en nydelig telt plass med utsikt til Kalvedalshytta. Her ble det middag tilberedt på det nostalgiske stormkjøkkenet som har fulgt meg siden jeg var liten. Myggen og knotten ble kjempeglad for besøk, de gikk helt amok. Jeg var veldig fornøyd med mitt nyinnkjøpte myggnett, det funket helt fantastisk.

Vi hadde opplett hele turen, men noe varme kan jeg ikke skryte av at det var. Det ble ganske kaldt om natten og som vanlig frøs jeg. Liggeunderlaget mitt var tydligvis laget av papir for det kjentes ut som om jeg lå rett på bakken..

Neste morgen gikk turen videre til Stussdalen hvor mamma hentet oss. Jeg skiftet sovepose med Aina (hun frøs ikke om natten), og byttet telt med pappa (det veide en brøkdel av mitt..), nå var det tid for meg å fortsette turen alene. Litt vemodig å vinke farvel til de andre, det hadde vært to veldig kjekke dager.

Jeg ble kjørt til Dyrkolbotn. Jeg kom meg et godt stykke opppover før jeg fant en plass å campe for natten. Min først natt aleine gikk faktisk veldig bra, jeg hørte ikke masse mystiske lyder eller førs noe særlig.  Planen var å gå til Kalvedalshytta neste morgen om det ikke var for mye snø. Da jeg våknet var det tåkete og ganske kaldt. Jeg kom  snart til første snø hindring. Og det ble stadig flere. Ikke noe særlig artige forhold, det var bratt ned til islagte vann, så det var med hjerte i halsen jeg fortsatte. Siden jeg hadde fått god opplæring i kart etter mine første elendige forsøk, så jeg at om jeg kom meg til Veslavatnet, kunne jeg avbryte turen og gå ned til anleggsveien som førte ned til E39. Det ble det eneste fornuftige å gjøre, det var så mye snø at det var ikke noe særlig artig lengre. Det var tross alt ikke vinterferie jeg hadde tenkt meg i fire uker…

Da jeg kom ned til anleggsveien var den forsvunnet i en snøfonn som dekket tunnelen. Det ble ovehode ikke aktuelt å gå hele veien tilbake til Dyrkolbotn, jeg vurderte sterkt å overvintre til veien ble fremkommelig, men tenkte at det kunne jo være mulig å komme seg over fjellet. Som sagt så gjort, opp ett nytt fjell og ned igjen på andre siden der veien var brukbar. Tanken var å sende melding til pappa så han kunne hente meg. Dessverre var det ikke dekning før laaaangt nedi dalen… heldigvis kom pappa etter langt om lenge, og jeg kom meg hjem til varm dusj og panelovnen min! Lykke;) Det hadde vært en lang dag, nøyaktig tolv timer hadde jeg sullet rundt i fjellet..

Det meste var våt av klær, telt, sovepose og ikke minst meg selv. Det hadde regnet ganske mye de siste timene. Utrolig deilig å komme hjem, vaske alt og få en god natts søvn. Men turen er ikke avsluttet eller ferdig av den grunn, jeg måtte bare hjem å legge en ny slagplan. I morgen tar jeg toget til Geilo, der har snøen heldigvis forsvunnet!! Det ble en noe tøff start på min solo trip, men veldig lærerik. Nå føler jeg meg godt rustet til neste etappe.

Gjengen klar til tur!

Utsikt fra Ådneburen.

Myggnetting og stormkjøkken er tingen!!

Nydelig kvelds sol!

Flott natur til Stussdalen.

On my own….gulp…

Fantastisk natur i dette landet vårt!

Min første camp alene.

Irriterende mye snø….

Lunsj pause i det fri;)

Her går det visst en vei under…..